Superhelter

Vil du vite en hemmelighet? Jeg lever sammen med to superhelter. En stor og en liten. De er ganske like og deler mange gener. De er far og sønn og har opplevd mer enn de aller fleste.

Lillemann begynte sin lange ferd mot livet for ti år siden, på Radiumhospitalet. Ti år siden, tenker du kanskje nå, det går jo ikke. Joda, det går – om du tar en pause i en kjempestor fryser sammen med millioner, ja sikkert milliarder, andre små mulige superhelter. Ingeniøren fikk nemlig kreft. Testikkelkreft. Han var 24 år og helt i starten av livet. Barn lå så langt frem i tiden at det enn så lenge var mer en utopi enn en virkelighet. Små rumpetroll ble fryst ned og livet gikk videre. Ingeniøren ble frisk! Og så ble han syk. Kreft – igjen. Testikkelkreft – igjen. Med spredning denne gangen. Et liv med jevne testosteronsprøyter og et litt for nært forhold til helsevesenet lå foran han. Et liv som nesten akkurat hadde begynt.

Jeg var ikke med på dette. Jeg levde et mye mer sorgløst liv et annet sted i hovedstaden. Jeg ante ikke at sykepleiere virkelig er engler i hvitt, enda.

En varm og vakker julinatt møtte jeg Ingeniøren. Og alle arrene. Og Styrken. En som har vært alvorlig syk har et så vanvittig vakkert og riktig syn på livet. Alt blir så mye mer nyansert. De har en annen ro og tålmodighet som jeg beundrer og setter enormt pris på å få oppleve. Da Kreften banket på døra vår igjen noen måneder før bryllupet, var han roligheten selv. «Takket være min kreft, så får kanskje ikke du kreft» sa han før celledelingen ble fjernet og vi lukket døra hardt i fleisen på Kreften. Sammen.

Å få barn var ikke lenger en utopi. Det ble en virkelighet, som vi måtte kjempe hardt for. Vi dro optimistiske og glade til Rikshospitalet og begynte på et to år langt svangerskap. Det føltes vertfall sånn. Det var nesespray og sprøyter, hormoner for eggløsning og hormoner mot eggløsning, det var utallige undersøkelser «der nede» og til slutt følte jeg at kroppen min var en arbeidsplass for fremmede. Det er jo noe veldig spesielt ved å sitte og holde mannen sin i hånda mens man har en enorm spotlight mellom beina og en lege som sitter og sikter inn i livmora di! Men sånn kom altså Lillemann til – til slutt. Etter to egguthentinger og fire innsettinger var jeg endelig gravid. Det lille mirakelet hadde ligget fryst ned som både frø og embryo, og nå vokste han inni meg og gjorde meg, om mulig, enda mer hormongal enn jeg hadde vært det siste året. Tålmodigheten til Ingeniøren kom meget godt med.

Han skrek da han ble født, men så ble det stille. Alt for stille. 36 timer etter at vannet gikk løp en barnelege med den bittelille sønnen vår ut av fødestua og med ett var vi helt alene. Ingeniøren og jeg. Og et lite flagg og to glass saft. Det var så stille.

Jeg fikk holde det lille mirakelet en gang til før han ble sendt på flere undersøkelser. Det ble cpap, lungedren, dramatiske anfall med pustestopp, respirator og uendelig mange ledninger og slanger og lyder. Nå var det langt fra stille og det skulle gå fire dager før jeg fikk holde den lille frosken min igjen. Og vips – nå er han snart ett år! En frisk, sterk og superblid superhelt!

Jeg har blitt mamma med alt det innebærer. Jeg har blitt mye mer tålmodig og jeg har et helt annet syn på livet. Og jeg vet at sykepleiere er engler i hvitt.

 

Til døden skiller oss ad…

I dag har vi bryllupsdag! Tre år siden den dagen jeg aller helst i hele mitt liv vil oppleve på nytt. Å gifte seg er faktisk det morsomste jeg har gjort noen gang – anbefales på det sterkeste!

Gratulerer med dagen, kjære!

Gratulerer med dagen, kjære!

Men så har vi altså kommet til lærbryllupsdagen. Merker at jeg er litt usikker på hvem som satte seg ned en dag og lagde den lista over bryllupsdagsnavn. Skjønner konseptet med at gull er bedre enn papir og lær, men noe sier meg at markedsprisen for kniplinger har gått betydelig ned de siste åra og slås av tinn hvilken som helst dag. Man kan jo spørre seg hvorfor man på død og liv skal gifte seg og ikke bare leve sammen som registrerte samboere. I realiteten er det kun en liten (men ikke ubetydelig) forskjell på rettigheter og det gjør jo strengt tatt ingen forskjell i hverdagen. Eller gjør det kanskje det..? Ingeniøren hadde uansett ikke spesielt tro på dette ekteskapskonseptet og vi hadde mildt sagt litt forskjellige forventninger til når det var på tide å starte formaliseringen av forholdet vårt. Jeg vet ikke hva det var som til slutt overbeviste han, men jeg mener at når man blir kjærster så velger faktorer som hormoner og forelskelsen, og kanskje ønske om å være i et forhold, for deg. Og når man bestemmer seg for å gifte seg, så velger man mer på tross av dette. Da har man opplevd sin utkårede både på godt og vondt og man har sett sider man verken ante eller ville at skulle eksisterte. Man har kranglet om de merkeligste ting og hatt fantastiske opplevelser sammen – når man da sier ja til å gifte seg, da tar man det faktiske og reelle valget om å leve sammen basert på så mye mer enn da man først ble kjærester. Man velger hverandre en gang til. Det syns jeg er så godt å tenke på. Ingeniøren har valgt meg to ganger! Og sånn blir det forhåpentligvis resten av livet. Vi velger å leve sammen dag etter dag. Noen dager flyr det salathoder og kraftgloser veggemellom, mens andre dager blir man mo i knæra og øm i brystet av å tenke på hverandre. Noen dager føles som kampen for å overleve og det beste i livet er å være to, men som oftest består kampen i å komme seg gjennom hverdagene uten å sovne av rutiner og kjedsomhet, ukeshandling og middagsmenyer. Å bevare romantikken og forelskelsen i all hverdagen er en kunst, en kunst noen par ser ut til å håndtere mesterlig, og i går mistet vi den ene delen av et sånt par. Vakre, sterke Anbjørg Sætre Håtun fikk sin hvile og mine tanker går til Jono og den enorme tomheten han må føle i dag. Kreften har tatt en av sine sterkeste motstandere og vunnet den ultimate kampen om liv og død. Kreften er ubarmhjertig og straffer de uskyldige. Så nå, på min egen bryllupsdag, sender jeg en liten bønn til Kreften om at den ikke kommer til vår dør igjen og at vi aldre mer får stifte bekjentskap med dette truende trollet. La oss nyte hverandre og lære å bli gode på det. For hver dag sammen er en gave og aldeles ikke en selvfølge. Gratulerer med bryllupsdagen, kjæreste mannen min! Du er den fineste jeg vet og en fantastisk pappa som får øynene til både Lillemann og meg til å stråle. Tusen takk for hver dag vi har delt og de dagene vi skal dele – jeg elsker deg!

Bare litt lei av å ta bilder…

Bare litt lei av å ta bilder...
 

Bryst er Best

Ingeniøren mener at det er på høy tid at jeg inrømmer for meg selv og alle andre at mitt forhold til amming av eget barn langt på vei ikke var like amorøst og glorifisert som mange andre mødre åpenbart opplever. Jeg hadde ingen problemer med amming og til tross for traumatisk start på livet som mor hadde jeg mer enn nok melk. Jeg syns det var praktisk, litt magisk og feiende flott, og ganske sjukt. Men jeg likte ikke at han var 100% avhengig av meg! For meg ble ammingen et bilde på min tapte frihet som menneske, og jeg tror faktisk ikke det er helt innafor å tenke…

Jeg slet veldig med å knytte meg til Lillemann i begynnelsen. Vi hadde vært en stund på sykehus, vi hadde tenkt tanken at vi ikke kom til å få han med oss hjem og vi var livredde for hva som kunne vente oss rundt neste sving. Jeg tror jeg innerst inne håpet at ammingen skulle hjelpe meg, men den gang ei. Heldigvis hadde jeg en superfin helsesøster og lege på helsestasjonen som kunne fortelle meg at dette var langt fra unormalt, og at de nesten ville syns det var litt rart om jeg ikke følte det sånn etter det vi hadde vært gjennom. For en lettelse! Men det er ingen tvil om at jeg var ekstremt heldig med hvem jeg møtte i helsevesenet.

Jeg fødte i Ammedronnig Gro Nylanders Høyborg – Rikshospitalet, og allerede da jeg lå på observasjonsrommet fikk jeg se Norges mest eksporterte film; «Bryst er Best». For en klein film! Nå sier jeg overhodet ikke at denne filmen ikke kan lære bort et triks eller fem, men det er jo ikke god film! Da Lillemann endelig var kommet og vi fikk flytte inn på barsel (uten barn) kom et rivjern av ei jordmor inn med øvingspupper, pumper, flasker, små glass, brosjyrer, bilder og blader. Det var så mye bryst på det barselrommet at Ingeniøren rett og slett måtte ta seg en tur ut! Etter tre dager med innbitt håndmelking og pumping dag og natt vant jeg lotteriet og ble tidenes melkeku på Nyfødtintensiven. Og jeg takket høyere makter, ivrige jordmødre og meg selv, for hva hadde skjedd om det ikke gikk? Medfølende blikk fra ammende medsøstre, forsikringer om at «det går så bra så, du er jo ikke mindre kvinne selv om du ikke ammer!», helsesøstre som masserer brystene dine for tjuetredje gang og spør om du er helt sikker på om du har prøvd riktig og velmenende svigermødre som «kan vise deg en stilling som alltid funka på sønnen min jeg – da går det nok skal du se!» Det er fantastisk at vi lever i et samfunn der man nå får betalt ammefri inntil barnet er ett år og at vi har en så vanvittig høy andel som ammer. For jeg betviler ikke ett sekund at det er morsmelk som er aller, aller best for barnet! Og at amming er supert for samspillet mellom mor og barn, men hva har alle ammekampanjene og denne lette statlige hjernevaskingen egentlig gjort med oss som samfunn og medmennesker?

For er det egentlig greit å ikke amme i Norge i dag? Jeg sier nei. Like lite som det er stuerent å innrømme at amming ikke fikk meg til å føle meg fantastisk, mer moderlig eller stolt, bare livredd for å svikte eller ikke orke å være der en dag. Er jeg da en dårligere mor enn de andre som gløder av pur ammeglede?

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!
Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!
 

Mammamagen og kroppsidealet

Det nærmer seg faretruende jobbstart for denne mammaen og det er bare å bite i det sure eplet å innse at målet om å komme tilbake mer smashing enn ever over hodet ikke er innen rekkevidde. Jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å amme av meg enhver overflødig kilo og ikke minst skulle jeg trene og trille så mye at jeg kom til å se ut som en hvilken som helst Fotballfrue innen no time. Det er mulig jeg har trilla helt feil.

Du vet hun du kjenner som bare alltid ser flott ut på håret, har superfine klær, et nydelig hjem, barn uten snørr under nesa og som lar seg inspirere til hverdagsmenyen fra fancye matblader? Der har du ikke meg, men jeg har ei meget kjær og nær venninne som lett faller inn i den kategorien. Tipper hun så vidt hadde mista stingene før hun holdt (som i instruktør!) sin første spinningtime og hun har altså aldri den lett grågustne fargen i kinna jeg føler har blitt standard hos meg. Med to barn og travel mann baker hun horn og tar enhver utfordring på strak arm og med et strålende smil, og jeg merker at jeg hater bittelitt. I tillegge har hun altså blitt slankere enn slankest på null komma svish og jeg klikker! Noe så hensynsløst! Her har jeg hatt nesten seks måneders forsprang, og så går hun hen og bare blir drittynn! For jeg bryr meg jo strengt tatt mindre om at mannen min syns jeg er flott, det som teller er jo hvordan de andre småbarnsmødrene ser ut – og ser på meg.

For ærlig talt, de kvinnene som snakker om at de er så glade i de nye kroppene sine etter en barnefødsel, de farer med løgn. Å kalle den kvapsete magen min og de lange puppene for et tempel som har båret fram livets frukt og at de skrukkete låra som kjemper en håpløs kamp mot tyngdekraften er vakre er altså bare bull shit! Jeg syns ikke disse forandringene er noe stas i det hele tatt jeg! Ikke det at jeg ikke elsker sønnen min og at det er verdt det og alt det der, men dette er en slags følgefeil som jeg betviler sterkt at jeg kommer til å klare å rette opp noen gang. Og så kommer jo det store spørsmålet; hvor kommer dette presset om å bli fort tynn igjen fra?

Her hadde det jo vært veldig fristende å utelukkende skylde på media. For det er ingen tvil om at vi pepres av artikler med overskrifter som «Kun tre uker siden hun fødte – se så tynn hun er nå», men jeg tror ikke det er så enkelt. Selvsagt savner jeg litt mer info om det går bra med kjendisens barn og om hun sliter like mye med nattesøvnen som de fleste andre gjør, men jeg er redd vi kvinner må ta på oss mesteparten av skylda selv. Som med cupcakes i bursdager, interiørbilder på Instagram og lykkelige oppdateringer på Facebook så skaper vi dette presset sammen. Vår evne til å føle utilstrekkelighet fordi naboen tilsynelatende er flinkere til å fikse hverdagen er kanskje vestlige kvinners aller største talent, men også noe vi kan gjøre noe med! Jeg må selv ta ansvar for å bli en god rollemodell for sønnen min og andre barn og unge jeg har rundt meg, og lære meg evnen til å gi litt mer f…! Alt kan ikke være perfekt hver dag, planer kommer til å gå i vasken, og rumpa kommer til å sige lenger og lenger ned. Noe kan man kanskje forhindre, men noe må man rett og slett bare godta også. Og mens jeg lærer meg det sender jeg en tanke til min profilerte og nære venninne som fødte rett etter meg og uttalte at jeg var så heldig som ikke trengte å stresse med å komme meg tilbake i form. Lurer fortsatt litt på om jeg skal være glad eller fornærma…

 

Nesting

Det nærmer seg ettårsdag i Rekkehuset og verden er så vanvittig forandret på det året! På en måte syns jeg det er fryktelig kort tid siden Svigerfar og Ingeniøren monterte sengebrisk og bokhylle på gjesterommet denne helgen for ett år siden og Lillemann fortsatt lå i magen, på en annen side føles det som om han alltid har vært her. For ett år siden var det fortsatt fem uker til termin og vi brukte fredagskvelden på å kjøpe inn badebalje, kluter, håndklær, stellematte, sengetøy, bæresele, insektsnett til vogna og alt det andre man ha før babyen kommer. Lite visste vi om at det var i grevens tid. Redebygging er et merkelig fenomen vi kvinner ser veldig alvorlig på når vi har blitt smelt på tjukka. Jeg er intet unntak, og min mann skiller seg nok ikke så veldig fra andre menn som kanskje ikke helt ser viktigheten av at badevannstermometeret ligger klart fire måneder før barnet er forespeilet å ankomme. Jeg tipper jeg var ca ett kvarter på vei da jeg begynte å lese meg opp på hva vi måtte ha av utstyr for at barnet i det hele tatt skulle overleve. Ingeniøren var på ingen måte like ivrig og ble helt blek første gang jeg trakk han med meg inn i «Skrekkens Hus», oftest omtalt som Barnas Hus, butikken med alt og ingenting over to plan i Sandvika Storsenter. Jeg gjorde det jeg kunne for å berolige han med at vi absolutt ikke trengte å kjøpe en av hver ting der inne, men allerede nå så jeg at jeg måtte gå langt mer utspekulert til verks skulle jeg klare å vekke en interesse her. Så hva gjør man da? Jo, man setter Ingeniøren på en ingeniøroppgave; kalkulasjon og innkjøp av barnevogn! To tips til barnevognkjøpere;

  1. Evaluer behov og terreng du kommer til å trille i.
  2. Dra til en butikk og test ut alt med vogna, også hvordan du slår den sammen og hvor tung baggen egentlig er.

Etter et par måneder med titting, testlesing, forum, bagasjerommåling, diskusjoner og ombestemminger sto valget mellom to helstøpte merker, Brio og Simo. Jeg er ekstremt for å velge norske alternativer, så i mitt hode lå Simo-vogna et klart hestehode forran Brio. Helt til vi forsøkte «løft av baggen og lemp den inn i bilen»-manøvren. Jeg klarte knapt rikke baggen! Enda mindre løfte den opp eller rundt noe sted. Og det uten barn i! 1-0 til svenskene der altså… Ingeniøren var fornøyd, vogna var på kampanje så vi sparte noen kroner og Lillemann hadde fått sin første ting. Og om jeg ikke tar helt feil så lyste det litt forventning og stolthet i øynene til den vordende far da vi hentet vogna og kjørte den hjem til Rekkehuset. Redebyggingen kunne for alvor begynne. De siste ukene i svangerskapet skulle jeg bruke til å tørtrene på å slå sammen vogn, sette inn bilsete, lese en bok om babyens kommunikasjon og pløye meg gjennom Kristin Halvorsens selvbiografi. Det ble det ikke tid til, for Lillemann hadde det travelt og meldte sin ankomst på dagen en måned før termin. Excel-arkene og tidsskjemaene røk, jeg hadde ikke en gang pakka bagen og jeg visste ikke forran og bak på det barnesetet. At noe kunne skje med Lillemann eller at jeg burde bekymre meg for fødselen slo meg ikke et sekund, og godt var det. Så her sitter jeg, ett år etter den store redebyggehelgen, med roser i kinna etter aketur med min friske og helt perfekte lille mann og priser meg lykkelig for at man ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst det hadde jeg nok bedt om å få hoppe elegant over ukene jeg hadde forran meg…

Far og sønn på vei hjem etter akebakketur!

Far og sønn på vei hjem etter akebakketur!
 

Don’t jinx it!

Note to self; skryt aldri av at ting går bra eller er fint! Poden våkner, det skiftes og trilles opp til bilen. Vi er klare for venninneheng i Sandvika og Lillemann skal slites ut litt sånn at han kanskje kan sovne til kvelden igjen, sånn som han pleier. Dieselvarmeren har fått stå og gå et kvarters tid, så bilen er varm og god og bør starte som ei kule. Vel, det gjør den altså ikke… Den gnikker seg til «Tomt for strøm» på dashbordet og jeg synker sammen i førersetet. Are you kidding with me? Dette er bare dårlig gjort! Jeg stresser inn i huset og henter batterilader, ringer Ingeniøren og spyr edder og galle inn i handsfreen mens jeg løper opp til gråtende unge, langt kjøligere bil og flatt batteri. Vi skulle nå vært i Sandvika, og alle som kjenner meg vet at jeg får lette nervøse sammenbrudd av å ikke rekke avtaler. Ingeniøren forklarer på ingeniørers vis hvordan batteriladeren skal settes opp og så kommer den fatale beskjeden; så må du vente i en 5-10 minutter. HÆ??? Vente? Nå? Jeg skulle jo vært et sted! Hadde jeg kunnet slenge på røret så hadde jeg gjort det nå, men det er jo dessverre et effektivt virkemiddel som forsvant for lenge siden. Lillemann begynner å bli mildt sagt lei og bilen starter ikke på de to neste forsøkene heller, så naboen tilkalles og startkabler letes frem. Bare ett problem – jeg finner ikke batteriet i naboens bil! Hva f…! Dette skal jeg jo jeg kunne fikse! Vi har jo øvd!!! Ingeniøren ringes opp igjen og konstaterer at nei, det batteriet finner du nok ikke uten litt mer verktøy. For en drittbil! Naboen underholder Lillemann mens jeg roper til Ingeniøren; «Her holder jeg hus og heim og unge og deg i hevd hver j…. dag, og så klarer ikke du å sørge for at bilen min starter når jeg skal ut å kjøre en gang!» Jeg trykker skikkelig hardt på telefonskjermen, takker naboen for hjelpen og triller Lillemann brått og brutalt gjennom snøstormen til blomsterbutikken. Får jeg ikke dratt ut til folk og fine ting, så skal jeg nå vertfall ha det fint rundt meg! Og mens vi trosser vær og vind lærer jeg Lillemann en av livets viktigste leveregler; når vi har skjelt ut pappa ekstremt ubegrunnet må vi alltid ringe og be pent om unnskyldning etterpå…

God helg fra meg til meg – og litt til deg!

God helg fra meg til meg
 

FREDAG!

Fredagskake, fredagsfølelse, fredagspils, fredagsclosing, fredagskaffe, fredagslunsj, fredagsfri – kjært barn har mange navn, men en ting er unisont; fredag er en helt spesiell dag. Etter en uke med hard jobbing enten her eller der er det få ting som slår den stemningen som senker seg over et hus eller en heim når fredagsettermiddagen endelig kommer og roen senker seg. Og den følelsen er ikke noe mindre god når selv om man er hjemme med barn. Herregud, nå venter jo to dager med en forelder til hjemme! For en lykke! Jeg elsker å ligge i senga en helgemorgen og høre de tre andre i familien romstere nede i stua. Bikkja vil vaske Lillemann i øret når han endelig har funnet noe å leke for seg selv med og Lillemann vil gjerne studere Bikkjas labber lett inngående når hun til slutt har inntatt hvileposisjon. Ingeniøren forsøker etter beste evne å fyre opp i peisen, holde de to krabatene fra hverandre og samtidig lese avis og drikke kaffe. Heldigvis liker mannen kaffen litt kald og setter like stor pris på vintersport på TV som i avis. På dette punktet fungerer altså familien min optimalt etter min mening. Ingeniøren er nemlig et godt innarbeida A-menneske, så der jeg svikter totalt (altså med å være blid og glad om morgenen), der står han som en bauta og får familien opp og ut. Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket han nok for alle de helgemorgenene han tok med seg Lillemann og Bikkja ut kl 07.00 om morgenen og trilla rundt i bygda i to hele timer mens jeg lå som et slakt og endelig fikk noen timers blytung søvn. Det er helgemagi det! For oss har helgen allerede starta litt og jeg nyter en av mine siste fredager hjemme med Lillemann. Snøen føyker rundt huset, alt som falt i natt er måkt bort, barnet sover første lur og jeg nyter min fredagskaffe. Noen ganger er det ganske godt å bare være til også, og å ta seg tid til å nyte de små øyeblikkene i hverdagen. Ønsker alle en strålende helg og takker og bukker for alle fantastiske tilbakemeldinger, mailer og meldinger jeg har fått etter at jeg begynte å blogge. Det er superhyggelig!!!

 

Bli kjent med din indre demon; planlegg bryllup!

Det er ingen jeg kan bli så sint på som jeg blir på Ingeniøren. Eller jo – Bikkja, men det teller liksom ikke. Etter at jeg møtte mannen i mitt liv og han endelig hadde oppdaget at jeg var kvinnen i hans (og fridd), forstod jeg plutselig hva Kronprinsen mente med sitt «adrenalinsint» til Mette-Marit i bryllupstalen. Det koker altså fullstendig over. Da det endelig var blitt klart at vi skulle gifte oss var det som om noen kom borti en startknapp hos Bruden. At den store dagen var på vinteren kom over hodet ikke av et ønske fra noen av oss, det var snarere en dyd av nødvendighet. Vi innså raskt at stort mer enn seks måneder med planlegging ikke var sunt for noen, og aller minst forholdet. Tre dager etter friereiet var nemlig dato bestemt og kirke bestilt, forlovere var kontaktet og brudekjoleprøving booket. Og ikke minst; et excel-imperium begynte å ta form. Etter som dagen nærmet seg, kalte jeg Ingeniøren inn til arbeidsmøter, i Outlook. For å gjøre det hele litt hyggeligere passet jeg på å lage litt ekstra god middag og lokke med rødvin i møtet, samt at han fikk ha med seg sin egen datamaskin. Vi googlet band, blomster, fotografer, biler, sanger, salmer, bilbelværs, viner og bryllupsreisemål. Vi satte opp budsjett, fordelte arbeidsoppgaver, kalte resten av familien inn til møter og danset vals inn i de lyse morgentimer. Og fra møte til møte ble den ene oppgaven etter den andre strøket av listen. Det var bare ett lite problem; det var utelukkende mine gjøremål som ble ferdigstilt. Det ble ikke booket band, kjøpt inn smoking, fikset bil, eller bestilt brudebukett. Og siden jeg fortsatt forsøkte å fremstå relativt normal, pustet jeg alt jeg kunne med magen og håpet på en snarlig endring i situasjonen. Dumt. Det toppet seg en mørk ettermiddag i oktober da bandet enda ikke var booket og jeg begynte å bli alvorlig bekymret for at vi ville ende opp med en ghettoblaster ved dansegulvet. Bare tanken gjorde meg så fortvilt og sint at da min kommende ektemann bare trakk på skuldrene og sa at det sikkert ordna seg, så gikk jeg rett og slett i svart… Jeg kylte saltathodet jeg hadde i hendene i gulvet så blader spratt og skrek med stor, åpen munn så alle tenna syntes og spyttet spruta at «hvis dette ikke er viktigere for deg enn det her, så kan du ta rennafart og drite i hele bandet og bryllupet og meg og alle planene våre!» Det mente jeg selvsagt ikke! Dagen etter var jeg fortsatt lett medtatt og i sjokk. At det gikk an å bli så sint!?! Jeg hadde møtt min indre demon, min Bridezilla – og jeg var redd! Jeg turte ikke en gang tenke på hva Ingeniøren mente. Åpenbart tok han det ikke så veldig tungt, for noen dager ut i januar hadde han fortsatt ikke bestilt brudebukett. Eller i henhold til han var den «så godt som» bestilt – han hadde jo tross alt googlet seg frem til to alternative blomsterforhandlere han kunne kontakte! Det boblet i meg, og ikke av glede, men i stedet for å slippe henne ut, ropte jeg til Bridezillaen inni meg; «HOLD DEG UNNA» og smilte mitt falskeste smil til Ingeniøren mens jeg mumlet noen velvalgte ord med sammenbitte tenner. Da den store dagen endelig kom hadde vi både band og brudebukett. Brudgommen stilte frivillig opp og Bridezillaen kom bare bittelitt frem rett før vielsen. At ting er «så godt som gjort» har blitt et uttrykk i familien og roen har mer eller mindre senket seg over oss alle. Dog glemmer ingen av oss den store, åpne munnen til Demonen, men kanskje det er like greit, som en slags advarsel på hva som kan dukke opp når du minst aner det mener jeg.

Etter vielsen i Sagene kirke – med brudebukett!

Etter vielsen i Sagene kirke - med brudebukett!
 

Cupcakes sa du?

Altså hva er egentlig galt med muffins? Små, søte og litt tørre muffins? Sånne som du kanskje finner en eplebit eller en syltetøyklatt i om mormor har husket å legge det i alle formene. Av en eller annen besynderlig grunn virker det som om hele verden har glemt disse helt perfekte barnebursdagskakene og heller gått for noen monstre av noen kunstferdig krempyntede berg! Og nåde deg om du ikke har stativ..!

Bildet er lånt av Panduro Hobby AS

Bildet er lånt av Panduro Hobby AS

Saklig at jeg noen gang kommer til å servere små kunstverk i et papirbeger, nøye dandert i høyden i et dertil egnet stativ. Hvem i all verden var det som sa at det er ei litta kake vi skulle bli målt på plutselig? Ei venninne av meg fikk her om dagen spørsmål om hva i all verden hun skulle gjøre i datterens bursdag, hun har jo bare blått cupcakesstativ! Kødder du med meg? Må man ha et i det hele tatt? Det er jo ikke sånn at det kan brukes til noe annet! Av en eller annen grunn er det åpenbart en selvfølge at dersom man har vogn med seg i butikken, så er man interessert i nettopp cupcakes, for aldri tidligere har noen spurt meg om jeg trenger et startkit til cupcakesbaking, eller stativ, eller frosting, eller rispapirhoder av Angry Birds! Hallo – jeg prøver alt jeg kan for at Lillemann aldri skal oppdage Angry Birds, Spiderman og Cars, da klistrer jeg det vel ikke over alt på den første kaka han skal få i sitt liv!?! Det er sikkert nå på sin plass å nevne at jeg er helt elendig til å bake. Med min totale mangel på tålmodighet og hat for alt pirkearbeid, så sier det seg selv at jeg ikke en eneste gang har pyntet en kake med stort annet enn rennende sjokoladeglasur og kokos… Da jeg hadde pyntet ferdig dåpskaka til Lillemann kunne jeg lett konstatere at overfloden av spesialinnkjøpt, lyseblå perlestrøssel på ingen måte klarte å skjule at kaka var knekt, lappa sammen og skjeivere enn det berømte tårnet i Pisa. Jeg tipper mamma lo rått da hun mottok bildet av den, meldingen jeg fikk tilbake var vertfall; «Den smaker sikkert godt!» Alltid fint med moralsk støtte fra sine nærmeste… Så til alle dere cupcakesbakende mammaer der ute som jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å møte; jeg tenker ikke på linjene når jeg ikke smaker på kunstverkene deres – jeg demonstrerer! Jeg boikotter og jeg hater deg litt. Det går nok fort over skal du se, men ikke før jeg har hjulpet deg med å skru opp ei hylle eller sage opp noe. Jeg har nemlig nylig oppdaget at jeg er en jævel til å sage – der har du nyttig ferdighet der!

 

Elsker, elsker ikke…

Januar er en måned for de store begivenheter i vår familie. Ikke bare har Lillemann bursdag i denne (endelig) hvite og kalde måned, men vi foreldrene valgte å gifte oss i januar også! Vinterbryllup i storbyen er et sjangsespill uten sidestykke, men dagen står fortsatt for meg som den mest magiske dagen i hele mitt liv og jeg husker knapt at det var overskyet og litt vanskelige kjøreforhold. Men om selve bryllupsdagen gikk som en drøm, så var veien dit noe mer kronglete. Jeg har drømt om å gifte meg siden jeg så Julie Andrews gå opp midtgangen i en vanvittig vakker kjole i «Sound of Music» da jeg var fire. Med det utgangspunktet er de fleste menn i trøbbel når det kommer til å svare til forventningene hva angår frieri og generell romantikk. La oss bare si det sånn; min kjære Ingeniør intet unntak! Jeg har kanskje ikke nevnt det før, men Ingeniøren er en sindig mann fra Hedemarken, med et svært rolig ganglag (kalt Hedmarkslunten av undertegnede) og aldri dårlig tid. Vi møttes i 2008 og Ingeniøren hadde følgende krav til sin nye potensielle kjæreste;

  1. Hun må ha lappen
  2. Må like å stå på ski
  3. Ha stor venninnegjeng hun er mye sammen med

Jeg strøk på samtlige! Så etter en iherdig innsats og solide investeringer var punkt 1 og 2 dekket og Ingeniøren var blitt såpass glad i meg at han syns det var ok å henge en del, så det venninnepunktet ble noe revidert. Jeg nærmet meg nå faretruende fort 30, bodde i en relativt stor leilighet i Oslo, hadde samboer og bil og hva kommer da? Forventninger – igjen… Men denne gangen ikke bare fra meg, men fra både venner, kolleger og ikke minst den eldre garde i familien. Det ble hvisket i gangene om bryllup og barn og den lille fireåringen i meg hadde jo våknet for lenge siden og fikk ny næring og blod på tann. Jeg gikk til innkjøp av «Sound of Music» og tipset han om gullsmedkompisen til pappa uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig. Helt til han plutselig og uten forvarsel foreslo langhelg på ærverdige Sofitel Hotel i Sopot, Polen. Jeg var klar som et egg! Mine fineste kjoler, lekreste undertøy og høyeste sko ble pakket i ekspressfart. På jobben så vi på brudekjoler, kirker, lokaler og diskuterte menyer, mamma hadde tårer i øynene og klump i halsen når vi snakket sammen og jeg stelt neglene mine etter alle kunstens regler.

Sofitel Sopot

Bilde fra hotellets hjemmeside

Så kom dagen jeg hadde regnet ut at var dagen over alle dager. Vi hadde parmassasje med varme steiner på formiddagen, badet og drakk vin, pyntet oss og inntok en treretters middag, tok en drink i baren og gikk en kveldstur ut på piren i måneskinnet. Hver gang Ingeniøren bøyde seg ned… for å plukke opp en serviett, rakte ut hånda… for å ta pepperbøssa… eller så meg inn i øynene, holdt jeg pusten og var helt klar! Ingenting skjedde. Ikke noe som kunne misforståes engang! Ikke om jeg så la all velvilje i verden til grunn! Så da vi stod å så på ei skøyte helt ytterst på Europas lengste pir eller hva faen det var for noe, ble det umulig for fireåringen å holde seg lenger; «Du skal virkelig ikke fri du?» Et mer sjokkert og vantro uttrykk hos Ingeniøren har jeg aldri sett! I ettertid har han både fridd og tatt selvkritikk på at han nok ikke kunne valgt et bedre tidspunkt enn den kvelden i Sopot. Pussig nok er det den eneste «romantiske» langweekenden vi har hatt, tviler litt på at det skjer igjen…