So ro, Lillemann – nå MÅ du sove!

I går skjedde det ? kveldsroen forsvant, og nå er jeg redd for at det er for bestandig. Vi har vært lykkelig uvitende om hvor heldige vi faktisk har vært med soverutinene til den lille Superhelten vår, men nå er nok de enkle kveldene over; Lillemann har funnet ut at det går an å reise seg opp i senga! Jeg er ikke sikker på om han er smart, lat eller bare lett bedagelig anlagt, men min sønn har altså helt fra han ble født vært noe bakoverlent hva angår fysiske utskeielser. Han ble eitranes forbanna da vi la han på magen (og blir det strengt tatt fortsatt), han syns krabbing er helt tøysete og han har altså, uten å tenke noe mer over det, akseptert å legges og bli liggende i senga, men nå er den æraen over. Og tålmodigheten til mor og far får prøvd seg på et helt nytt nivå merker jeg! Og samtidig så svulmer hjertet mitt litt av stolthet, for der står han jo! Verdens lykkeligste lille mann leverer over smokken som tegn på at han er ferdig med den kjedelige sovinga og strekker de små armene sine opp til meg med sitt aller største smil som frimerke. Så stolt, så glad og så forbanna irriterende? For han fungerer jo som en slags strikk! I det jeg har klart å bende kroppen ned i en så godt som liggende posisjon, så tar det nøyaktig 15 sekunder før han står og roper på meg igjen. Og man vil jo bare at han, og alle andre i familien, skal få litt ro og hvile. Dessuten sov han jo som en liten prins for en halv time siden ? så hvorfor ikke nå? Jeg trekker frem alle triksene som har funket det siste året; ligge litt i armkrok, på magen til mamma, i senga mens man blir behørig strøket totusen ganger over rygg og hode. Ingenting fungerer. Bikkja piper og vil ut og jeg innser plutselig at jeg sitter og rugger sønnen min mens jeg nynner på overturen til Schindlers Liste! Så når jeg relativt sliten og lei går opp for niogførtiende gang og Lillemann står der like fornøyd og rister på både hodet og hele kroppen når jeg spør om han ikke vil sove litt; da kapitulerer jeg. Det går jo ikke an å holde seg alvorlig og mammaete en hel kveld! Så da triller den fineste lyden jeg vet om inn i øregangene mine, og Lillemann og mamma ler så vi må sette oss ned på det kalde soveromsgulvet. Pappa lager en ny flaske med melk og det fnisete tospannet kryper inn under mammas dyne i Foreldresenga, og midt i en liten klage, eller kanskje det var en historie, så sovner det lille mennesket. Trygt inntil mamman sin som føler seg som verdens heldigste og minst standhaftige mor på en gang? Jaja, i kveld skal jeg gjøre det riktige. Tror jeg. Hvis han bare ikke gråter så fælt så?

Min lille soveengel

Min lille soveengel
 

Allværsjakkearmeen

Det har skjedd. Helt uten at jeg har merket det. Jeg har blitt en del av småbarnsforeldrene på offentlig kommunikasjon med duvende hoder og alt for fornuftige sko. Jeg begynner faktisk til og med å se det fine i en enkel allværsjakke. Dette er ikke greit! I dag satt jeg faktisk og sov på banen. Jeg siklet ikke, ikke snorket jeg heller, men jeg sov. Ganske godt også faktisk. Før i verden, før jeg fikk barn, da satt jeg og jobbet på bussen. Jeg sendte mail, leste møtereferater eller gjorde unna noen telefoner. Nå stirrer jeg tomt fremfor meg, om jeg makter å holde øynene åpne da vel og merke. Og det er på ingen måte fordi jeg ikke ikke sover om natta! Neida, hos oss er det stort sett stille fra litt over kl 18 til aller tidligst 07.30, og da er jo jeg ute av døra for lengst! Legger meg tidlig gjør jeg jo også, så alt burde være i den skjønneste orden, men jeg er altså helt magisk trøtt! Jeg er sånn trøtt som man blir av torsk. Stuptrøtt der altså! Om du løfter blikket på bussen eller banen så kan man med enkelhet peke oss ut. Småbarnsforeldrene. Det er ikke alle som tar med seg søpla til barnehagen som Komikerfrue gjorde her for leden, men det er faen ikke langt unna! Man mister jo fullstendig kontroll over hva man gjør og tidvis hvem man er. Folk kommer snublende inn med to forskjellige sko, tøfler er slettes ikke uvanlig, i mangel på bedre bæreredskap har man valgt en RIMI-pose til dagens dokumenter og har man skikkelig flaks har man kaffe i en av ungenes termoflasker. Jeg har alltid ment at norske menn kan spottes på flere kilometers avstand der de kommer i dress, Goretex-støvler og allværsjakke, men nå har jeg begynt å skjønne at du kan ta dem på hodeplagget også. For i hvilke andre land ser du voksne menn med dress og isbjørnbamselue på T-banen? Jeg skjønner at det er praktisk og jeg ser absolutt verdien i å gå kledd i vanntett fra topp til tå, men det er bare å beklage – jeg akter ikke å bli en del av dere! Så i helgen kjøpte jeg meg en ny, svart ytterjakke som ikke tåler en dråpe regn, jeg bruker konsekvent skinnhansker og jeg lover å levere i barnehagen i ufornuftig høye hæler minst en gang i uka når vi kommer så langt. Jeg er på ingen måte et overmenneske og jeg er trøtt som en ullstrømpe jeg også, men om ikke jeg klarer å lure meg selv, hvordan skal jeg klare å lure noen andre da? Nei, jeg tror jaggu jeg skal ta litt sol en dag og til og med farge håret – kanskje speilbildet mitt klarer å overbevise meg om at jeg er våken da..?

Vekkerklokke
 

Min indre krig

Vårt nye liv med hjemmepappa og jobbemamma er på vei inn i sin fjerde uke, og selv om jeg gjerne skulle sagt at det går som på skinner, så kan jeg ikke legge skjul på at vi har enkelte startproblemer og voksesmerter. Heldigvis har jeg sluttet å gråte hver dag og jeg merker at hjernecellene har begynt å våkne til liv igjen, men hverdagen bærer preg av ekstremt kjedelige rutiner og svært tidlige kvelder. Skal det virkelig være sånn her? Jeg har åpenbart trodd at livet mitt sluttet den dagen jeg begynte å jobbe igjen, og at vi skulle levere tilbake Lillemann et eller annet sted, for jeg har helt glemt å planlegge fremtiden! Fra å ha hatt full kalender flerfoldige helger fremover i tid og 1000 ting på plakaten hele uka, tilbringes plutselig dagene på jobb eller i heimen. Det eneste avbrekket er på offentlig kommunikasjon to ganger om dagen og den friske lufta lungene får ferten av er den jeg utsettes for mellom T-banene på Majorstua i 16-tida. I det jeg går inn døra hjemme begynner et instantmammaliv hvor all kjærlighet og varme skal fordeles utover knappe 90 minutter. I løpet av den tiden skal det spises middag og grøt, det skal bades, lekes litt, tenner skal pusses, liten kropp skal koses med og før klokka er halv syv ligger det aller viktigste mennesket i livet mitt og sover. Og drøye tre timer senere er det min tur, og snart gryr det av ny dag og en liten, stuptrøtt mamma begynner dagen mens resten av familien sover søtt. Denne helgen har mange tusen mammaer og pappaer sendt inn søknad om barnehageplass til sine små, superviktige mennesker. Vi har veid for eller mot, opp og ned, og til slutt bestemt oss for den taktikken og den barnehagen vi har mest tro på. Vi er på vei til å innrullere våre håpefulle i en rutine og et system som ikke slutter før de er pensjonister. Fra høsten av skal matpakker smøres, sekker skal pakkes og små føtter skal småløpe etter lett stressa voksenføtter fordi mamma skal i et møte og pappa må unngå køen. Det blir ikke lenger rom for lange, sakte morgener eller bokstund i senga en regnværsdag. Min lille prins må venne seg til å bli vekket hver dag og jeg må venne meg til å være blid før sola har stått opp. Jeg vet at jeg har bedt om det selv. Jeg er klar over at det er mitt eget valg å ha både barn og karriere, men jeg var ikke klar over hvor feil det kan føles! Jeg tror jeg blir en bedre kone og en lykkeligere mamma av å ikke bare ha de to rollene. Å bruke hodet, føle at jeg mestrer mer enn å skifte bleier skikkelig fort og drikke varm kaffe gir meg en ekstra dimensjon i livet som gjør meg og familien min godt, men når jeg sitter på bussen om morgningene så føles det alikevel så feil. Jeg pakker veska og drar fra den viktigste jobben jeg noen gang kommer til å ha, og er ikke hjemme igjen før det lir mot kveld og dagen er over. Jeg har litervis av dårlig samvittighet for begge gutta mine, over mitt dårlige humør, korte kvelder, lite initiativ og store gjesp. Men nå skal jeg ta meg sammen. Jeg skal begynne å trene, jeg skal planlegge utflukter, turer og middager i helgene, jeg skal være mer engasjert i mannen min og hans hverdag, jeg skal ringe minst ei venninne i uka og jeg skal være mer tålmodig med Lillemann selv om jeg er stuptrøtt. Og hvis jeg er riktig heldig så får jeg besøk på jobben av mine to fineste et par ganger til før pappapermen er over…

Lillemann på besøk på mammas jobb

Lillemann på besøk på mammas jobb
 

FinFredag!

Regnet høljer ned, som det har gjort i alt for lang tid nå, vi har heller ikke i dag hatt noe særlig dagslys og bikkje, barn og hele første etasje er fylt med småsand og møkk. Kjøttdeigen venter på å bli fredagstacos, mor lengter etter et relativt stort glass rødvin og snart er det Drømmehagentid! DET ER FREDAG!!! Dagens aller største høydepunkt har vært Sigrids fantastiske kronikk i Dagsavisen – «Skam på skambeinet». Lillemann og jeg har en date med forfatteren og Jenny neste lørdag – håper å se flere der! Og i mellomtiden blir jeg kjempeglad om du går inn og liker siden min på Facebook. Ha en strålende fredag!!!

002
 

Spiderman my ass!

Hvorfor er det opplest og vedtatt, hugget i stein og nærmest nedfeldt i grunnloven at gutteklær skal ha dritstygge trykk av Spiderman, Cars og Angry Birds på seg? Hvorfor i all videste verden skal Hello Kitty være på absolutt alle småpikers truser og trøyer? Og hvorfor kan jeg ikke få kjøpt et gulvteppe en gang uten at det medfører fisker eller biler eller kanskje aller verst; veier – på barnerommet? Og hvorfor kan man ikke si at man har tenkt å stå mot presset så lenge man klarer uten at alle andre skal humre i skjegget og se medfølende på deg? Da jeg vokste opp, var det i en post 70-tallsperiode, der min lett rødstrømpebekledde mor gikk for kjønnsnøytrale barneklær og relativt strenge regimer hva angikk hvilke leker og underholdningsrutiner vi hadde innenfor husets fire vegger. Jeg fikk Barbie, men da var My Little Pony utelukket. Det fikk holde med en plastikktøyseleke. Jeg hadde dog arvet mammas Barbie fra 60-tallet med kort hår, harde plastøyevipper og hjemmestrikka kjoler. Jeg hadde også min mors gamle lyseblå og hvite Singer-dukkevogn, og utakknemlig som jeg var, så var jeg nok litt skuffa. Jeg var relativt veloppdratt, så utad var jeg stolt over den tro kopien av den kjente vogna og den kothåra minikvinnen, men inni meg var det et lite menneske som var litt lei seg for at man ikke kunne rugge dukken i søvn eller gre det lyse, lange håret som var varemerket på 80-tallet… På rommet mitt hadde jeg hvit tapet med grønne striper, brune fotformsko og, som tidligere nevnt, verktøykasse. Men det er ikke gøy å være annerledes. Det er ikke gøy å ha det rareste rommet, selv om det er kjønnsnøytralt og praktisk. Det er ikke gøy å alltid forklare hvorfor du har en leke, og ikke bare være glad i den. Så på ett tidspunkt snudde det. Jeg fikk tapet med Kirsebærtrær med rosa blomster, rosa sengesett og rosa kontorstol. Jeg fikk verdens vakreste Barbie med laaaaangt, platinablondt, bølgende hår, milevis fra min kommunebrune, bøllestrie sveis. Og kjøpeklær. Massevis av kjøpeBarbieklær – og sko! Jeg fikk sette bort sykkelen jeg hadde arvet etter mine 10 og 16 år eldre brødre og trille av gårde på min splitter nye, DBS Pikesykkel. Rosa selvsagt. Og jeg var bare stolt! Så hvordan angriper jeg dette selv nå? Jo, jeg tvinger sønnen min til å ha leker utelukkende lagd av tre med riktig pedagogisk fokus. Det finnes ikke et batteri i mils omkrets og Lillemann blir litt redd når han oppdager at ting kan lage lyd… Alikevel hiver han seg over røde bilgarasjer som uler og blinker og innerst inne vet jeg vel at han ville elsket omtrent alt i Fisher Prise-hylla, men jeg klarer det ikke! Jeg klarer ikke få huset fylt opp av plastikk og saker som går i stykker om du bare ser litt hardt på de. Og jeg orker ikke møte blikket til en Angry Bird hver gang jeg møter sønnen min når jeg kommer hjem fra jobb. Så jeg gjør som min mor; jeg setter hardt mot hardt og bestemmer så lenge jeg kan. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er jeg eldst, og den eldste bestemmer! Så Lillemann går i pene, lyseblå og beige, mørkeblå og brune klær og lekegrinda etter min mor er fylt opp med riktige leker og gode bøker, og jeg tror ikke han lider den minste nød. Jeg har overlevd helt fint, om enn med litt sære meninger. Men for å si det sånn – jeg har til dags dato fortsatt ikke eid en My Little Pony, så den eldste bestemmer litt fortsatt!

Om man bare kunne fått en sånn en…

Om man bare kunne fått en sånn en...
 

La Familia

Min familie er ganske stor. Også er den ganske broket. Og veldig bråkete. Og helt fantastisk! Den består av mine, dine, våre og noens. Den er voldsom i all sin prakt og enorm i all sin kjærlighet. Den er omsorgsfull, uselvisk og sammensatt. Den har 1000 meninger og nesten like mange armer og bein. Den fyller stua og overmanner utenforstående. Men det aller beste er at den er min! Min far tok i sin tid litt ansvar for befolkningsveksten. Dessuten er han glad i å treffe nye folk. Derfor er han sammen med sin tredje livspartner nå. For min del er det det beste som har skjedd, for jeg virkelig elsker min Bonusmamma. Min Bonusmamma er nemlig akkruat sånn som man drømmer at bonusmammaer skal være! Hun surrer rundt og skjemmer oss bort på alle tenkelige og utenkelige måter. Hun kjøper inn julegardiner og juleblomster, tar med porselen og sølvtøy, og samler alle rundt seg på firmahytta i Son. Hun disker opp med den ene retten etter den andre og får roser i kinna av ren nytelse. Og til min store glede hadde hun med seg søsteren jeg aldri fikk inn i familien. Schwestan var 17 år og lett bortskjemt, jeg var 19 og sulten student. Vi var på ingen måte like! Hun har rødlig hår, tykt og langt som den vakreste elv, og det varmeste og nydeligste vesen du kan tenke deg. Jeg – har ikke det. Hun er den omsorgsfulle sykepleieren med forståelse og medlidenhet i de varme øynene sine. Jeg – ikke akkurat. Allikevel ble vi bestevenner. Bestevenner med nogo attåt! Vi delte soverom når vi endelig var hjemme samtidig, vi fniste så pappa ikke gadd å spise middag sammen med oss mer og da jeg giftet meg gjorde jeg det med henne ved siden av meg. Og i de tre andre forreste kirkebenkene satt resten av familien. For da mamma og pappa endelig tok til vett og flytta fra hverandre (ja – det finnes «lykkelige» skilsmisser!), så fant mamma seg Gartner’n etter noen år. Det ble ikke like problemfritt. Gartne’n gjorde ingenting galt! Gartner’n var verdens snilleste, gikk stille i gangene og gjorde alt i sin makt for å skli sømløst inn i trekløveret som hadde bodd sammen i to år. Og det hadde nok fungert knirkefritt om ikke jeg hadde blitt så grenseløst sjalu! Plutselig var det et annet menneske som fikk vite om mammas dager, hvordan hun hadde det og hvilke hemmeligheter hun gjemte i hjertet sitt. Min 18 år gamle sjel skalv av flauhet, rista seg opp igjen og bekjente sine mørke tanker en halvsen kveld på kjøkkenet. Og plutselig ble alt mye bedre, dog var ikke alt en dans på roser. Vi var nå fire barn fra 10 – 18 år, og to voksne, fordelt på tre soverom og 98 kvm, annenhver helg. En gutt på 14 fikk plutselig en storesøster og to kompiser ble brødre. La oss si det sånn; det var ikke helt som i den svenske filmen «Tilsammans», men det var faen ikke langt unna heller! Nå har lillebror på 14 blitt tobarnsfar og Storefetter’n er verdens stolteste fetter til Lillemann. De to jevngamle kusinene til sønnen min, som ikke er bittelitt i slekt en gang, løp strålende fornøyde etter hverandre i vårens dåp og alle besteforeldrene byttet på å følge på do og å høre på lange fortellinger som ikke er ferdige før de er heeeelt ferdige! Min Bittelillesøster viser seg å ikke være så sjenert alikevel. I stedet har hun verdens luneste humor og et stort hjerte med plass til alle små tantebarn som trenger en tanteklem eller litt tantekos. Tobarnsfaren er ikke lenger oppsternasig og kjeklete, men en lettrørt mann som fikk klump i halsen hver gang vi snakket sammen etter at Lillemann ble født og som ikke klarer å la vær å klemme og holde litt på nevøen sin når vi møtes. Og min helbror, Lillebrutt – han er et kapittel for seg… En nybakt student og verdens stolteste onkel – til alle onkelbarna, enten de kommer herfra eller derfra. Så hva er et søsken? Er det en du deler gener og blod med? Må man ha samme foreldre for å være en familie? Når jeg ser på Storefetter’n som tilsynelatende ikke ser at onkel Lillebrutt og tante Janne ikke ligner det grann på pappa og tante Bittelillesøster, og som med største selvfølgelighet og stolthet viser frem fetteren sin i barnehagen, så blir jeg overbevist om det jeg alltid har trodd; nei – man trenger ikke det. Å være bror og søster handler vel så mye om hvordan man er som hvem man er, og jeg er så takknemlig for de jeg har fått! Man velger ikke sin familie, men er man skikkelig heldig så velger de deg! Og kjære, vakre Schwestan – gratulerer med dagen i morgen! Jeg er så utrolig glad i deg…

Holder hender
 

Bli med toget!

Som jeg har skrevet om tidligere så mener jeg at 8. mars på ingen måte har utspilt sin rolle og nå nærmer datoen seg med stormskritt. I år tror jeg faktisk denne dagen vil bli markert av langt fler enn vanlig takket være vår nye kvinnelige statsminister og vennene hennes. Regjeringens flirting med KrF gjennom reservasjonsretten har skapt betydelig mer opprør enn jeg tror de noen gang kunne forestilt seg, og bra er det! Takket være Susanne Kaluza og hennes enorme pågangsmot og sterke stemme har vi andre syvsovere våknet og tatt til ordet mot dette åpenbare tilbakeslaget mot norsk likestilling og de kampene vi allerede har kjempet. Nå har Kaluza nok en gang kommet med et glitrende initiativ og jeg håper alle blir med og støtter opp om saken på Kvinnedagen. Vi må åpenbart kjempe kampen om igjen og jeg har tatt på boksehanskene!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!
 

Klare selv!

Jeg har alltid blitt fortalt, og trodd på, at jeg kan klare alt jeg vil. Jeg fikk verktøykasse da jeg var liten, fikk prøve meg i snekkerbua til bestefar og lærte å lese på melkekartongen på kjøkkenet til mormor da jeg var fem. Jeg hjalp mamma å legge gulv og pappa å lage mat. Jeg var på toppen av næringskjeden – jeg var jente og stolt av det! Jeg er fortsatt stolt. Dritstolt! Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg måttet komme med noen innrømmelser, overfor både meg selv og mine nærmeste. Det finnes ting jeg aldri kommer til å få helt snøring på. Vertfall fem. Jeg greier ut; 1. Det helvetes videokonferansesystemet! Uansett hvor mye jeg prøver, hvor mange små eller store lapper som legges ut, hvor mange piler, merker, gjennomganger eller tapre egne forsøk jeg utsetter meg selv og den grusomme maskinen for, så får jeg det altså aldri til! Det går ikke! Og jeg som til og med pleier å lese bruksanvisninger og generelt syns jenter som ikke mestrer tekniske hjelpemidler er teite! Jeg gremmes så til de grader og beklager overfor mitt eget kjønn hver eneste gang. Overkompenserer med å være ekstremt løsningsorientert på kopimaskina i stedet. 2. Mengdeforhold ved koking av ris. Jeg husker altså aldri hvor mye vann det skal være, om det skal være mer eller mindre ris eller om lokket skal være på eller av. Hos oss koker Ingeniøren ris. Det blir best sånn. 3. Strikke. Altså, dette kan jeg. Eller – jeg kan prinsippet. Lærte det til og med skikkelig tidlig! Det hjelper ingenting. Det eneste jeg kan strikke er skjerf, og ikke en gang de blir særlig jevne eller spesielt fine. En gang skulle vi, av alle ting, strikke et blokkføyteetui på skolen. Jeg vil ikke en gang begynne på hvor idiotisk tanken på at små barn (og mange på en gang!) absolutt skal spille blokkfløyte, det er jo bare absurd! God ide 70-tallet! Uansett – mitt blokkfløyteetui lignet mistenkelig på en svært ferm og sensuell kvinne, og mamma lo så hun holdt på å dette av kjøkkenstolen da jeg kom hjem med det. Mulig litt av strikkegleden forsvant allerede med det etuiet, men det sier historien lite om. 4. Pirkearbeid. Jeg mister fokus etter omtrent ett nanosekund om jeg blir tvunget til å drive med enhver form for pirkearbeid. Dette kan være alt fra kakepynting, maskeringsteip (det blir alltid for dårlig, og Ingeniøren blir litt skuffa selv om han ikke sier noe), pomponlaging (gikk på en smell til Lillemanns dåp), familiealbum, sokkebretting og ellers alt sånn smådill man får kjøpt på Panduro og sikkert bør elske, men som jeg får lett utslett av. Bruk av drill derimot; bare si fra, så kommer jeg! 5. PIN-koden på Statoil-kortet. Selv om jeg syns det er litt kult å fylle diesel (tok lappen for fire år siden), og aller helst i høye hæler, så kommer altså den bedritne PIN-koden aldri til å feste seg. Det er bare å innrømme det, jeg har en for snill mann… Det tok nemlig to år fra jeg tok lappen til jeg fylte drivstoff… Jeg er ikke stolt over å ha kapitulert og resignert, men jeg nærmer meg 35 og ser ikke lenger helt poenget i å skulle kunne absolutt alt. Jeg vil mye heller stå og gjøre ferdig gjerdet vårt hjemme når to av nabolagets tenåringsjenter går forbi, og med stor innlevelse kunne vise at man kan sage med fransk manikyr – det ene ekskluderer ikke det andre! Jeg vet ikke om de syns det det var like kult som meg, men jeg var ganske stolt! Så mamma, det funka – jeg kan gjøre det jeg vil, det er bare enkelte ting jeg ikke vil gjøre!

statoilkort2

Har du kapitulert og funnet ut at det er ting du helst ikke vil drive med?

 

Trollkjerring!

Jeg fødte et barn og ble et troll. Det er helt sant! Ikke alltid og langt fra hver dag, men i en kort periode, ca hver fjerde uke, så endrer jeg nå totalt karakter. Jeg spytter ut edder og galle og prøver fånyttes å ta det tilbake det sekundet katta er ute av sekken, og jeg ødelegger enhver mer eller mindre hyggelig situasjon i heimen. Jeg har utviklet PMS – og noe så voldsomt! Man skulle tro at min mann hadde fått sin dose av løpske hormoner i heimen etter to år med jevnt tilskudd av store doser østrogen og progesteron. Under prøverørsperioden går man gjennom en overgangsalder og en form for pubertet i løpet av et par måneder, og det er vel ikke akkurat en underdrivelse å si at det har preget hverdagen hos oss til en viss grad. Så trenger jeg vel strengt tatt ikke si så mye om hvordan graviditeten utartet seg, men jeg kan nevne at det har vært litt temperatur en gang i blant! Så når jeg nå for første gang siden juli 2011 er 100% fri for hormontilførsel, så dukker det altså opp en kvinne jeg aldri har møtt før! En kvinne med så spiss tunge og kort lunte at hun burde komme med skriftlig advarsel og bruksanvisning. Hva i all verden er det som har skjedd? For noen uker siden leste jeg Pappahjerte sitt innlegg «Du vet det er PMS i huset når…» og tenkte for meg selv at jeg heldigvis ikke er sånn, men i løpet av helgen har jeg oppdaget at jo, det er jeg! Pluss litt til!!! Jeg er jo rett og slett helt grusom! Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på hvordan jeg har oppført meg, samtidig som jeg puster lettet ut og er glad for at jeg ikke har blitt schizofren. For det var altså et øyeblikk der hvor jeg tenkte at nå er det bare rett inn for lobotmering, min kjære venn, for nå evner du faktisk ikke å oppføre deg lenger. Og når det går så langt at du beklager til din kjære samtidig som du beroliger han med at det bare er han som opplever deg sånn, så blir det enda mer klart for en at det er på tide å komme seg inn på Elixia og slå fra seg litt guffe i en boksetime eller noe sånt. For det kan jo ikke fortsette sånn!?! Så kjære alle kjærster, ektemenn og barn; vi mener ikke noe med det. Det er hormonene som skriker til deg og eggstokkene som har tatt over styringa. Jeg beklager på forhånd; Trollkjerringa kommer tilbake, men jeg skal ta en prat med henne, så kanskje hun klarer å styre seg bittelitt… Takk for at du holder ut!

Trollkjerring
 

Grip tyren ved riktig horn!

Altså – nå vet jeg rett og slett ikke hvor jeg skal starte… Hva i all verden er det som skjer i kommune-Norge? Har det rabla helt for de som sitter på pengesekken og bestemmer eller har vi utdannet for mange ernæringsfolk med fikse ideer? Det går da for pokker ikke an å forby et pålegg? Hvor er dere som skriker opp om valgfrihet i familiene nå? I Horten kommune har de helt klart for lite å drive med, og litt for driftige kommuneansatte. Noen har altså funnet ut at man skal bekjempe det økende problemet med fedme blant barn og unge med å forby brunost og salami i barnehager og på SFO. Man har sågar trykket opp en brosjyre der man henstiller til foreldre om å unngå dette pålegget i barnas daglige kosthold og matpakker. Mitt spørsmål er; hvor er brosjyren om fysisk aktivitet i hverdagen? Hvor er henstillingen til å forby spillkonsoller, lesebrett og Barne-TV? Hva skjedde med utelek frem til middag og før lekser? Jeg påstår på ingen måte at foreldre i Horten ikke leker med barna sine eller ikke sender de på fotballtrening, det vet jeg rett og slett ikke noe om, men hvorfor endrer vi fokus fra å oppmuntre til aktivitet til å forby mat? Jeg har ingen forutsetning for å si hva denne utredningen og arbeidet med brosjyren og retningslinjene har kosta, men hadde ikke disse pengene fått riktigere bein å løpe på om man hadde investert de i gode tiltak for økt aktivitet i barnets hverdag? Kostholdsfokuset i media og i norske familiers hverdag har etter min mening tatt en veldig feil retning. Når jeg leser om kvinner som ikke tror på grøt til småbarna sine, ikke ønsker at barnet skal få i seg verken fett, sukker eller stivelse og gir den lille stekt, organisk eggeplomme til frokost, så blir jeg rett og slett litt engstelig jeg. På Foreldre.no kan vi lese at kvinner kjemper forå ikke se gravide ut og jobber beinhardt for å få så små barn som mulig. Etter min mening sier dette noe om hvor tidlig barn faktisk begynner å bli påvirket av foreldrenes forhold til mat. Og når små barn sier at langrenn er en fin treningsform, så forteller det oss kanskje noe om familiens forhold til kropp og fysisk utfoldelse. Hvor har det blitt av det som holdt oss småbarn tynne i «gamle dager»? Tynne som streker, men gomlende på tjukke brødskiver med meierismør og brunost mens knea ikke bare var plastret på kryss og tvers, men også det tjukkeste punktet på beinet. Kan det være så enkelt som at vi faktisk ikke fikk komme inn før det var middag, sånn at mamma fikk forberedt den i ro og fred? Kan vi skylde på at vi bare stakk bort til naboungene og løp til akebakken helt alene – til og med uten mobiltelefon? Jeg begynner nesten å lure på om stridens kjerne er mye enklere å finne enn vi tror. At vi som foreldre må holde unna for inneaktiviteter så lenge vi kan, klippe navlestrengen og la ungene løpe ut i nabolaget selv om vi syns det er litt skummelt. I og med at jeg har en ettåring, skal jeg ikke uttale meg for bastant om hvordan det blir når han er fem, men vektregimet har allerede begynt. Ei venninne av meg fikk de første 6 månedene av sønnens liv høre at han var alt for tynn. Riktignok var han blid som en sol og virket ikke til å lide noen nød, men Helsesøster var klar i sin tale – Prinsen måtte spise mer! Da grøt og brød ble en del av det daglige kostholdet, spratt vektpila i været og alle var fornøyde. Bortsett fra Helsesøster. «Han spiser kanskje opp alt han får servert han her?» Jo, men er det noe feil i det da? Ja, det er det nemlig ikke alle som gjør, så da hadde det vært fint om du holdt igjen litt, så han ikke får så mye raskere vektøkning enn jevngamle barn! You say what!?! Vårt vekthysteri skal ikke få bli Lillemanns’. Han skal få lære seg gleden over å tilberede god mat, smake på nye ting og nyte fargerike retter med sammensatt næringsinnhold. Han skal få sukker, fett og stivelse i skjønn forening. Han skal få sykle rundt i ring en hel dag og komme skrubbsulten inn til sin engstelige, men kjempestolte mamma. Og han skal få spise brødskiver med brunost hver dag om det er det han syns er best. Og tar jeg ikke helt feil så vil overraskende mange Horten-barn gjøre det samme i lang tid fremover også. På trass. Foreldretrass!

Kan vi virkelig skylde på brunosten?

Kan vi virkelig skylde på brunosten?