Ja, vi elsker 8. mars

Når jeg hører yngre kvinner og jenter si at 8. mars har utspilt sin rolle eller at likestillingen har gått for langt, så blir jeg redd. Jeg blir så redd for hva vi har i vente! Og hvordan det skal gå med de nyutdannede jentene når de møter arbeidslivet for første gang – for jeg har også vært lykkelig uviten om hvordan det er der ute. Men det var før. Jeg går ikke stille i gangene. Jeg sier fra når noe føles feil eller andre voldes urett. Jeg drar ikke til Syria og redder små barn, men jeg klarer ikke å tie når de som står rudt meg opplever urettferdighet. Men i Norge i dag føler jeg mange ganger at jeg har mindre meningsfrihet enn Malala og hennes søstre. For hva skjer om jeg bruker ordet diskriminering i arbeidslivet? Klarer arbeidsgiver og jeg da å bli enig? Kan jeg komme unna det uten Ottar-stempelet i panna og med alle muligheter til videre utvikling i karrieren inntakt? Jeg tror ikke det, jeg tror ikke dagens LikestillingsNorge er der enda. Jeg vet ikke, men alle mine erfaringer tilsier at jeg tror rett. Jeg har opplevd ganske mye rart og absurd i mitt arbeidsliv. Jeg har blitt vant til å bli kalt frøken, jenta mi og lille venn. Jeg liker det ikke, men det er en kamp jeg ikke lenger orker å kjempe, desverre. I mangel på evnen til å skryte av kvinnelige kolleger har jeg opplevd at menn har påpekt at «Du skriver så fint du, Janne» – eller til en kollega av meg «Du er så flink til å ta deg litt å spise på!» Kødder du med meg? Etter fire uker med arbeidsdag fra 06.00-20.00 hver dag for å redde i land et prosjekt, så er det det du har å komme med? Jeg har opplevd at mannlige kolleger har skreket til sjefen min»Mener du seriøst at jeg skal registrere alle salgene mine Selv? Hva f… skal Janne gjøre da?» Jeg reiste jo bare Norge rundt og bygde opp butikker, så det er klart jeg kunne registrere salg på kveldene – det måtte jeg da kunne finne litt tid til! Jeg har sittet i møter der jeg har nest høyest rang og fått beskjed om å skrive referat av menn utenfor min egen arbeidsplass, og jeg har blitt forsøkt forklart at det nok hadde skjedd med hvilken som helst Markedssjef – være seg mann eller kvinne. Men det hadde jo ikke det! Det hadde jo ikke vært en selvfølge at Markedssjefen skrev referat om ikke Markedssjefen var en kvinne! Jeg har levd hele mitt barne- og ungdomsliv i den tro og oppdragelse at kvinner og menn er like mye verdt. Nå vet jeg sannheten. Som min gode venninne Sigrid Bonde Tusvik sier i siste nummer av Stella; «Hvorfor trenger vi 8. mars? Jo, fordi vi skal tenke: Hva er ståa? Hvordan ligger jeg an som det kjønnet som verden ser på som det svake? Hva kan bli bedre?» For ting kan alltid bli bedre. Vi kan alltid komme litt nærmere å slippe å være den antatt beste til å skrive referat på bakgrunn av kjønn. Vi kan alltid komme litt nærmere at det ikke er en overraskelse å komme inn i en resepsjon der resepsjonisten er en mann. Vi kan alltid komme litt nærmere en hverdag der ikke mannen min får slengt i trynet «Hun hadde jaggu sterke meninger» når markisemannen er på befaring og jeg gir klar beskjed om at jeg vil ha mørk og ikke lys markise. Vi må jobbe videre for at kvinner i par som deler foreldrepermisjonen 50/50 ikke får spørsmål fra NAV; «Skal du gi bort permisjonen din?». Vi må feire 8. mars for at ikke døtrene våre må fortsette å godta å bli kalt «jenta mi» på jobb av sine mannlige kolleger. Vi må feire 8. mars så neste regjering med kvinner i toppen sørger for at vi aldri mer får høre om reservasjonsretten igjen. Vi må feire 8. mars så ytringsfriheten vår blir like godt ivaretatt av samfunnet vårt som Malala sin. Først når det ikke lenger er en skam og litt flaut å ytre at man er feminist, først da kan vi vurdere å ta trikken og ikke gå i toget, men inntil det skjer så håper jeg vi sees under en parole om noen få uker.

We can do it!

We can do it!
 

Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus

Da jeg var liten lurte jeg alltid på hva som lå bak den pussige tittelen på boka i mammas bokhylle; Kvinner er fra Venus og Menn er fra Mars. Etter at jeg tok med meg et lite barn hjem fra et stort sykehus forstod jeg det. Kjære alle par uten barn – nyt å kunne snakke normalt med hverandre. Det er mulig det er lenge til neste gang. Å leve under umenneskelig press med en alvorlig syk sønn i et par uker viste seg å være rene leken sett i forhold til hvor vanskelig det er å enes over oppvaskmaskina på en helt vantlig tirsdag. I løpet av våre 12 dager i evig vandring i lange ganger på Rikshospitalet var vi hverandres støtte, den eneste ene og den største styrke. Vi stod med rak rygg når den andre trengte en å gråte mot, og vi lente oss tappert til hverandre når vi ikke så noen utvei. Men så kom hverdagen og det uunngåelige spørsmålet; «Hva skal vi ha til middag?» Hver dag rundt klokken 15.00 tror jeg det gamle Televerkets telleapparat står og gløder, Trines Matblogg får nye, svorne tilhengere og Rema 1000 selger middager for under 100-lappen over en lav sko. Det stadig tilbakevendende spørsmålet kan få enhver mor eller far til å gå ut av sitt gode skinn og Ingeniøren og undertegnede er intet unntak. Men i dag toppa det seg lenge før det… Jeg skal på jobbreise til Bartebyen i morgen og for første gang skal jobben min føre til at jeg ikke ser Lillemann en hel dag. Det er ikke bare godt for mammahjertet, så da meldingen om det totale opprør fra Bikkje og Barn tikka inn, var jeg ikke sen om å dra hjem litt tidligere i dag. Det skal sies at min nesegruse beundring for Ingeniørens strålende innsats forrige uke har avtatt noe og at jeg kanskje ikke var på mitt aller søteste da jeg steg inn i det som etter mitt syn virket som det komplette kaos i ettermiddag. Mannen satt fornøyd ved PCen mens OL rulla over TV-skjermen, barnet sov ute og klær og generell rot fløt fritt rundt i huset. Det var ikke til å unngå. Det ble munnhuggeri. Og vips så smalt det en saks i gulvet, jeg fikk beskjed om at jeg kanskje burde bli på jobb så lenge jeg bare kunne hver dag og familielivet ble en mørk og trist affære… Jeg løp opp trappa, Lillemann sa Ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma og Bikkja ble med meg opp. To minutter etter hadde jeg vasket badet, Ingeniøren hadde begynt på middagen og Lillemann satt fornøyd og gomlet på en kavring. Faren over! Og hvordan klarer man så det? Hvordan kan man gå så fort videre når man har sagt så mye stygt og vært så ufine mot hverandre? Det er fordi man er småbarnsforeldre, og da teller ikke det som blir sagt mellom 19. og 07! Ja, også før man har spist middag da selvsagt…

Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus
 

Prøverørsforeldre

Noen ganger settes livet på hold. Alle planer, alle drømmer, alt annet man vil gjøre må vike og vente. Å vente på å bli gravid er en sånn tålmodighetsprøve. Å vente på at helsevesenet skal gjøre deg gravid, er kanskje enda tyngre.

Helt fra jeg møtte Ingeniøren første gang har jeg visst at jeg på et tidspunkt måtte inn på Rikshospitalet som pasient. Og ikke en hvilken som helst pasient, men en med et brennende ønske om å få barn. Et ønske som bare blir sterkere og sterkere jo lengere man må vente. Og vente ? det må man. Mye. Man venter på time, man venter på eggløsning, man venter på slimhinner og på prøvesvar. Jeg trodde aldri jeg i så stor grad måtte ha stålkontroll på når jeg skulle ha mensen, og enda mindre ringe til noen og fortelle om det! Første gang man står i lunsjen og ringer til en vilt fremmed Engel for å fortelle henne at Tante Rød er på besøk, ja da er man ikke akkurat skyhøy i hatten!

Omlag fem sekunder etter at jeg hadde skiftet status på Facebook fra forlova til gift endret annonsørene seg fra «Lån til Bryllupet» til «Billige barnevogner». Relativt perifere mennesker fikk det for seg at de kunne spørre meg om familieforøkelse og konstatere lattermildt at «dere blir jo ikke akkurat yngre» og jeg følte at alle studerte magen min inngående med dårlig skjult undring. Det var ingenting jeg ønsket meg mer enn å kjenne små spark eller se på tapet til barnerommet, men ting tok tid. Det var aldeles ikke barebare å være Prøverørsforeldre! Det var hormoner som nesespray, piller og sprøyter. Det var syv mennesker og meg i et lite rom, det var telling av eggsekker og innsetting av bittesmå håp. Det var en graviditet som ikke varte så lenge, det var bebreidelser og fortvilelse og det var en endeløs rekke gynekologiske undersøkelser. Det var hardhendte leger med gule og lilla og hvite ark, og det var vakre, omsorgsfulle EngleSykepleiere med varme blikk og et kort stryk på kinnet. Og det var venting…

Det gikk et år fra første legetime og vi var fortsatt ikke gravide. Ingeniøren ville kjøpe hund og jeg kapitulerte. Vi satte inn embryo og hentet Bikkja samme uka, og dro på påskeferie. Vi tok en graviditetstest, gråt av skuffelse og tråkka i hundebæsjen til den lille ulldotten som ikke skjønte et plukk. Vi ga opp. Jeg ga opp. Jeg orket snart ikke mer. Ett embryo lå på frys på Riksen og 5. juni 2012 fikk jeg beskjed om at tiningen hadde gått bra og at vi måtte komme innen to timer. Ingeniøren ble tilkalt da jeg mener det er på sin plass å være tilstede som far om barnet ditt blir til! Og det ble han! En duskgrå junidag to uker etter lyste det to, blå streker mot meg! Klokka var knapt 06.00 om morgenen, men jeg kunne ikke vente lenger. Jeg visste det. Inni meg. Langt der inne i hjerterota visste jeg om det bittelille som vokste og skulle bli stor en dag. Og da jeg ringte til Englene dagen etter gråt de av glede sammen med meg.

Et nytt lite menneske er ikke et mirakel, til det skjer det alt for ofte, men at det er helt utrolig at Lillemann finnes, det føler jeg at er helt på sin plass å påstå. Vårt lille menneske har vært fryst ned i nesten 10 år som sperm og noen måneder som embryo. Så selv om ikke alle er helt enige med meg; Lillemann er et lite medisinsk mirakel og jeg er all forskning, tålmodighet og legeviten evig takknemlig! Og til Englene sender jeg en liten takk hver eneste dag…

JADDAAAA!
JADDAAAA!
 

OL-floka

Jeg er ganske så glad i sport. Vertfall når vi vinner. Men det er noen idretter jeg strengt tatt kan klare meg ganske godt uten. Dessverre er en av disse Ingeniørens favoritt, og etter at vi fikk digital-TV-boks nå midt under OL, så merker jeg at jeg har mistet litt makt i heimen. Makta over fjernkontrollen… Jeg vokste opp i et hjem med svært restrektiv TV-politikk. Vi fikk stort se Barne-TV, og det var det. Ganske lenge. Vi hadde kun NRK, noe som selvsagt begrenset TV-mulighetene ganske betraktelig og som også har frarøvet meg for en hel del barndomsreferanser alle andre på min alder ser ut til å ha. Jeg har for eksempel gått glipp av veldig mye svensk moro og ikke minst Pat Sharp. Vi dro faktisk til et vennepar av mamma og pappa for å se Casino en gang i uka, og min lillebror og jeg satt som tente lys og fulgte storøyd med på både TauseBirgitte og all reklamen. Jeg slukte rått alt av paljetter og farger og følte at det fantes en magisk verden der ute, som jeg ikke fikk ta del i. Jeg er ikke helt sikker på bakgrunnen for dette veldig strenge TV-regimet, men det resulterte i at mine foreldre avlet frem to svært godt utviklede TV-slaver. I og med at jeg er såpass glad i å se på TV, så har jeg rett og slett blitt ganske streng selv. Ikke mot Lillemann, men mot meg selv og til dels Ingeniøren. Vi har holdt oss langt unna alt av digitale bokser, nettbaserte tjenester og alle andre pussige innretninger som jeg ikke vet hva heter en gang. Vi har en akkurat passe stor, og langt fra ny, TV. Vi ser faktisk på DVDer en gang i blant, og jeg tvinger gjennom en TV-fri kveld hver helg. Jeg lykkes sånn helt passe, men nå har det flytta inn et monster i TVen vår, og jeg holder på å få helt krupp. Jeg virkelig HATER ishockey! Det finnes altså knapt en ting som er så kjedelig å se på. Ikke ser jeg pucken, ikke holder de tida, ikke skjønner jeg en eneste regel og jeg syns de godt kunne vært mye snillere mot hverandre. TV2 har jo klart å få isdans til å bli svært underholdende i dette OL. Ikke på grunn av utøverne, selvsagt, men takket være Dorthe Skappel og hennes glimrende gullkorn, kunne de ikke gjort noe med de hockeygutta også? Man trenger jo åpenbart ikke kunne spesielt mye om den idretten man kommenterer, så jeg kan godt ta jobben jeg! Jeg kan ikke love at selve sporten blir noe særlig bedre, men det blir garantert mer underholdene å se på. Og hvis det funker så kan man jo gå lett videre til andre usansynlig kjedelige ting som sendes på TV om dagen, jeg nevner i fleng; hopp, skøyter og den totalt ubrukelige idretten kombinert. Heldigvis deler Ingeniøren og jeg mening om de sistnevnte, så de får ikke komme inn i TVen vår, uansett hvor mye de maser. Og mens jeg lider meg gjennom det som føles som timesvis med hockey i stua, priser jeg meg lykkelig over at det er langt mellom hver gang de sender dette makkverket på TV og at ikke mannen min er like glad i fortball. Da hadde vi hatt et problem…

Fire rette og en vrang…

Fire rette og en vrang...
 

Let go!

Husmorhendene mine finner alltid noe ekstra å sette i oppvaskamsinen, noen smuler man kan tørke opp eller noe som må ryddes bort. Husmorhendene mine har opplevd en rivende utvikling de siste månedene, men nå har de ferie. Det er bare det at de har ikke helt skjønt det selv enda!Snart fem dager inn i mitt nye liv som Working Mom har jeg vasket veggene på kontorkjøkkenet, tatt ansvar for en ødelagt oppvaskmaskin og støvtørket en god del pulter. Med fare for å bli Office Mom så tror jeg det er meget bra at økonomi-ledelse-markeds-ryddeansvarsuka snart er over. Jeg tok nemlig anbefalingen om å la mannen være bare pappa når han fikk noen timer med barnet etter jobb svært alvorlig, og resultatet har blitt at Ingeniøren har vært meget skånet for husarbeid det siste året og vel så det. Og nå – er det min tur! I minst ett år har jeg gått og gledet meg litt til dette epokeskiftet i vårt hushold. Denne vakre tiden der Ingeniøren selv skal få se hvor sjukt møkkete vasken hans alltid er i forhold til min. Hvor eitranes forbanna man blir på at ting skylles, men ikke settes inn i oppvaskmaskinen. Hvordan dorullene kommer seg fra pakken sin og over i dorullkurven og at vasken på kjøkkenet faktisk også må skrubbes med Jif en gang i blant! At visne blomster ikke går ut i søpla av seg selv og at man faktisk blir skikkelig sliten av å vaske et helt hus med en ettåring humpende etter gulvkluten. Og i dag er det torsdag – eller VaskeTorsdag som det heter hos oss. Og jeg er så imponert! Ingeniøren har ikke bare handlet for en uke, kastet glassflasker og vasket hele huset. Neida – han imponerer med fiskeburger med potetbåter og hjemmelaget Dijonaise til middag. Det står nye tulipaner på spisebordet i stua og han overrasker med å tenne stearinlys i hele førsteetasje og servere meg et glass rødvin når jeg kommer ned fra en nybadet Lillemann i Drømmeland. Og det dagen før Valentines (som vi ikke feirer)! Men så skjønner jeg det – vi har hatt besøk av Canal Digital i dag… Huseierforeningen har stemt og bestemt at vi skal ha det alle sammen. Jeg var med på det jeg også, men mest fordi vi da sparte masse penger på internett. Vi har plutselig en drøss kanaler, TV-bildet er så klart at jeg nesten blir redd og akkurat nå prøver Norge å slå Canada. Jeg hadde helt glemt at min like sære meningsfelle gjennom lang tid i går hadde småstjerner i øya og uttalte «jeg tror det blir bra jeg» da jeg sukket tungt og syns det hele var litt skummelt. For to år siden kjøpte vi hund for de pengene vi sparte på å ikke ha digital-TV og i dag må jeg bite i det sure eple og finne meg en ny særhet jeg kan tviholde på så lenge at Lillemann blir stor nok til å riste litt lett på hodet over den rare mamman sin… Pytt – er mer enn nok å ta tak i, så det burde gå greit! Så da kan siste arbeidsdag i denne uka bare komme. Jeg har overlevd nesten en hel uke på jobb, og mann, bikkje, barn og hus har klart seg helt glimrende uten meg. Hei helg – her kommer jeg!!!

Far steller hjemme…

Far steller hjemme...
 

Finn din egen Urkvinne!

Vi er inne i en ny tidsalder; de naturlige fødslers epoke. Av en eller annen grunn skal man i disse dager finne sin indre Urkvinne, og i og med at svært få av oss finner henne på jobben, så ser det ut til at vi velger å lete etter henne når vi er i vårt mest sårbare, smertefulle og nedverdigende sted i livet – når vi føder. Som om ikke det er fælt nok fra før!?!

I det siste har flere av mine nærmeste venninner, og meg selv, meldt oss på fødestatistikken og skjenket en ny liten verdensborger til samfunnet. Og stadig oftere føler jeg at jeg hører mantraet «Jeg ønsker virkelig å føde naturlig. Jeg vil så gjerne være til stede hele fødselen!» Tro meg – du går ikke akkurat glipp av at barnet ditt blir født om du takker ja til litt droger! Jeg er klar over at det i de aller fleste tilfeller ikke er nødvendig med verken epidural eller andre hjelpemidler, og det er klart at det kan gi både senskader og lengere fødsel; men fy f…. som jeg digger han som kom på ideen om at man kanskje ikke trenger å ha det så vondt når man setter et nytt, lite menneske til verden!

Da vannet mitt gikk, var det fortsatt fire uker til termin og fødebaggen var over hodet ikke pakket. Jeg våknet kl 03.00 på natta og var svært i tvil om jeg var i fødsel eller om jeg rett og slett opplevde et meget sjeldent tilfelle av akutt inkontinens. Etter å ha Googlet en times tid vekket jeg Ingeniøren og sa at jeg trodde det skjedde noe. Han svarte med å snu seg over på den andre siden og sove videre… Den fatale feilen lå i bruken av ordet tror, jeg gjør ikke den igjen!  I stedet gjorde jeg et nytt forsøk og etter en liten time satt jeg og småskvetta fostervann på vei inn til sykehuset. Jeg var selvsagt skråsikker på at jeg var ei av disse damene som kom aaaalt for tidlig inn til føden og at vi kom til å bli sendt hjem etter et par timer. Sånn gikk det altså ikke. I stedet for små, skjeve smil og lett risting på hodet ble vi møtt med riemålere og jeg vet ikke hva, og før jeg visste ordet av det stod det ei jordmor foran meg og uttalte den sjukeste setningen jeg noen gang har hørt; «Kan jeg få lukte på bindet ditt?». Det var som om tiden stod stille da jeg med vantro i blikket ga henne det hun ba om. Der og da bestemte jeg meg, igjen, for aldri å bli jordmor, og Urkvinnen min krympet seg der hun satt på en liten krakk i hjørnet.

Det var seks timer siden vannet gikk og 24 timer senere skrek jeg etter hjelp mens Urkvinnen hånlo fra lenestolen sin. Som jordmødre flest tilbød også min (den femte i rekken – ble seks før vi var i mål) meg akupunktur. Akkurat som tre nåler i panna skulle hjelpe meg nå! Jeg spøy som en gris og banna som en bryggesjauer, grep tak i Ingeniøren, så han dypt inn i øynene og med min groveste, mørkeste og skumleste stemme sa jeg de bevingede ord «Skaff meg epidural – NÅ!!!» Schmikk – schmakk så var drenet på plass og etter sjokkerende kort tid gikk jeg fra bro til bue og sank så dypt ned i fødesenga som man kan. Ingeniøren kom tilbake fra pølsepause med løkånde og colabrus, og møtte ei smilende kone som holdt show for de ansatte og nøt noen sårt tiltrengte timer hvile. Ingen hadde sett at Urkvinnen hadde låst seg inn på badet.

Og som om ikke nedverdigelsen ved å la andre i det hele tatt vite at man har på seg bind er stor nok, så skjedde det som skjer når man har født alt for lenge – man topper jakten på Urkvinnen med å bæsje på seg foran et helt team med fremmede og med blikket festet på sin elskede. Man sikler og stønner, gråter og vræler og hele sjela vrenges og vris opp. Og midt oppe i dette vil man altså lete etter Urkvinnen i seg – og bevise hva da? Er det ikke mer enn godt nok det du allerede opplever? Har jeg født dårligere enn andre fordi jeg takket et høylydt ja til litt hvile midt i mitt 36 timer lange maraton? Er jeg mindre kvinne siden jeg måtte klippes opp og få hjelp av en sugekopp og en lege som tok spenntak mellom beina mine? Min Urkvinne var så visst til stede under hele min fødsel, selv om hun gjemte seg og ikke syns det var noe særlig moro. Kanskje jeg har en dårlig og litt feig Urkvinne, men en ting er helt sikkert; jeg trenger ikke møte henne en gang til! Jeg har ikke behov for telys, røkelse og nåler i hodet. Jeg ønsker ikke føde i et badekar i stua med hele familien nynnende ved siden av meg.

Ære være dere som føler det er rett og kjenner dere trygge på det, men kan dere gjøre meg en tjeneste? Ikke snakk om det å føde uten smertestillende som en naturlig fødsel, og degrader oss andre til juksefødere. For min fødsel er ikke noe dårligere enn din! Og den var helt naturlig for meg.

 

Ny dag, nye muligheter

Etter ett år i sakte tempo og med en nyervervet evne til å puste med magen var sjokket for småbarnsmoren rimelig stort da hun plutselig befant seg på bussholdeplassen i stummende mørke kl 06.49 i dag tidlig. Bussen føltes litt for full og litt for sterkt opplyst, tårene brant i øyekroken og den lille klumpen i magen vokste seg bare større og større. Hvordan i all verden skulle denne dagen bli? Kort oppsummert så gråt jeg sånn ca. hvert tiende minutt frem til klokken 9.20. Da begynte den delen av hjernen, som har ligget i dvale i godt over ett år, så smått å våkne til liv, og endelig begynte jeg å forstå at jeg kan komme til å klare dette nye konseptet; working mom. Det er virkelig ingen tvil om at ammetåka på langt nær har sluppet taket, og det til tross for at jeg sluttet å amme for over fire måneder siden, men ellers er faktisk verden der ute skremmende lik den jeg forlot. Riktignok har jeg fått en hel del nye kolleger, kontorlokalet er totalrenovert og jeg har ny arbeidsplass, men ellers må jeg si at jeg er sjokkert over hvor lite som har endret seg. Gamle damer står fortsatt midt i døråpningen på t-baneperrongen og sperrer veien for de som skal ut av vognene og mannen med kaffeånden står akkurat litt for nære til tross for at det er mer enn nok plass på stasjonen. De fjonge damene fra Bjørnsletta snakker fortsatt litt for høyt og tar overraskende mye plass, og studentene fra BI har enda ikke forstått at snøslaps og UGGs ikke går spesielt godt sammen. Og midt oppe i alt dette befant altså jeg meg, med bomullshue og lett panikk. Jeg kom meg gjennom dagen og har aldri gledet meg mer til å komme hjem. Jeg har sjeldent vært så sorgtynget over at en unik periode i livet mitt er over. Og jeg har nok neppe hatt så godt av å ta det store steget ut i verden igjen. Jeg ble belønnet med store smil og våte kyss, hjemmelaget lapskaus og en plaskedusj av boblebadevann. En liten mann sovnet på brystet til mamma etter litt Barne-TV i stua og flaske i kosestolen. Og da jeg listet meg ned igjen lå jaggu både Bikkje og Ingeniør og sov de også… Velkommen hjem, mamma – vi har savna deg! Og i morgen venter atter en dag, med ny busstur og nye muligheter – og litt gjennvunnet frihet! (for det er virkelig ganske digg å gå på do alene igjen…)

 

Morsdagssukk

Feministen min er borte! Jeg har lett etter henne i hele dag, men hun er helt umulig å finne! Hun pleier å sitte et sted mellom hjertet og hjernen og rope høyt ut når noe er feil eller bare ikke føles riktig, men i dag er hun ikke å se eller høre noe sted. Tipper hun gruer seg til å begynne å jobbe i morgen hun også…I går gikk jeg og felte tårer for Marit, Astrid og de andre jentene på skilandslaget. I dag feller jeg tårer for meg selv. Dagen da det virkelige mammalivet, med dårlig samvittighet, tidsklemme og vanskelige valg begynner, har kommet. Den dagen som virket så vanvittig fjern for over ett år siden da permisjonen begynte. Dagen for mammas retur til utenforverdenen. Og jeg klarer ikke å finne en eneste fornuftig grunn til å forlate Lillemann i morgen tidlig. Altså, jeg skjønner at det i seg selv er god nok grunn for å komme seg ut, og at vi trenger pengene og alt det der, men hvorfor har ingen sagt at det skal føles så feil og vondt? Disse barna kommer med overraskende tynn bruksanvisning, og selv om det er skrevet en vanvittig mengde ord om foreldrerollen og mammalivet, så har jeg til gode å føle at man noen gang blir forberedt på hvordan det faktisk er. Jeg har argumentert og kjempet for obligatorisk pappaperm, og jeg mener fortsatt at det eneste riktige er å låse en vesentlig del av foreldrepermisjonen til mannen. Jeg er 100% sikker på at Ingeniøren vil mestre oppgavene han nå får med bravur og at både han, og forholdet mellom far og sønn, vil vokse i løpet av de neste ukene. Jeg gleder meg over at jeg om få dager ikke har oversikt over stellebaggens innhold og at jeg en dag skal lure litt på hva Lillemann egentlig spiser eller når han sover, men jeg gruer meg til å ikke få mer enn en litt lang time sammen med han hver dag. Jeg gruer meg til å liste meg ut om morgenen så ikke resten av familien skal våkne. Jeg gruer meg til å ikke lenger kunne ta en formiddagshvil med Lillemann hvor han våkner som ett eneste stort smil fordi mamma ligger ved siden av han. Jeg gruer meg til å ikke høre Ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma som et slags sound track til alt jeg gjør. Jeg trodde det skulle føles godt å få tilbake livet mitt. At jeg skulle føle at det var på tide når dagen endelig kom. At hver celle i kroppen min skulle skrike etter voksensamtaler og egentid på toalettet, men nå er jeg bare redd. Redd for å gå glipp av for mye, redd for å se de første skrittene på film og høre den første setningen i telefonen. Jeg klarer ikke å planlegge noe for helgene fremover, jeg sitter bare og føler meg nummen. Det er akkurat som om livet mitt slutter i dag – og så begynner noe annet, noe jeg ikke vet hva er. Jeg klarer ikke å slutte å være imponert over alle de kvinnene som til alle tider har måttet reise langt bort fra barna sine for å jobbe, eller de som må ta triple skift for å få det til å gå rundt. De mødrene som har gitt opp alle drømmene sine for å ta seg av familien. De som må ta farvel med barna sine og overlate fremtiden deres til andre. De som gir bort den største gaven i livet og lar en annen kvinne få bli mor. Jeg klarer ikke slippe tanken på min egen bestemor som oppdro sin sønn alene under krigen og som nektet å la seg knekke av skammen over å være alenemor. Eller mormor som mistet to små gutter og aldri har hatt en grav å gå til. Mødre er så sterke og viktige, og nå er jeg en del av den klubben, men jeg føler meg slettes ikke sterk. Jeg håper jeg strekker til, både på jobben og her hjemme. Jeg håper jeg slipper unna med bare litt dårlig samvittighet og bare litt tidsklemme. Jeg håper jeg rekker å se mannen min for den han er og være kjærsten hans en gang i blant. Og så håper jeg at jeg rekker å slå meg selv på skuldra og si at jeg strekker til av og til. Gratulerer med morsdagen, alle fine mødre der ute! Nyt dagen og si fra hvis dere finner en liten, bortkommen feminist et sted – det er mulig hun hører til hos meg og jeg akter å ha henne med meg i morgen tidlig…

Lillemann har plukket ut kortet helt selv og mor måtte gråte en skvett…

007
 

Ingeniørinteriør

Jeg er litt over middels opptatt av interiør. Innrømmer lett at jeg har mine faste butikker jeg bare MÅ innom en gang i blant og at alt for mye av lønna går med til pynt og fjas og ikke minst stearin. Jeg har rimelig bestemte meninger om hva jeg vil ha og gleden var derfor stor da Ingeniøren og jeg var et ferskt par og han proklamerte med klar røst; «Jeg bryr meg ikke om interiør!» Tenk å ha så lite selvinnsikt..! For selvfølgelig bryr han seg. Masse! Han bryr seg nesten litt for mye spør du meg. Han bryr seg så mye at vi har brukt fem år på å kjøpe et ordentlig salongbord. Og det har ikke stått på meg skal du vite! Jeg har saumfart den ene butikken etter den andre på jakt etter det perfekte salongbordet, og hver eneste gang jeg har funnet noe jeg tror han liker, så er det noe galt; det er for stort, for langt, for lavt («man kan jo ikke spise taco ved det der!»), for lyst, for mørkt (det vi har hatt i mellomtiden er svart!) eller så er det for dyrt. Så i fem år har vi hatt verdens tristeste bord til 195,- fra IKEA og jeg har gremmes. Men i dag innså jeg en ting. Det at vi aldri kan gå tilfeldig rundt i en møbelbutikk og kikke på ting har såvisst ikke noe med lysten til å se i butikker å gjøre – for den har jaggu menn også. Det er utelukkende snakk om hvilken butikk man går i! Vi hadde på forhånd bestemt at vi, som den utrolig lykkelige og friluftselskende familien vi er, skulle gå en lang tur med Bikkje og Barn i dag. Dessverre så regna det hunder og katter, så min kjære ektemanns løsning ble at vi skulle gå ned på Biltema for å kjøpe noen småting vi trengte, og så kunne vi bare gå hjem igjen. Siden vi hadde med Bikkja ble jeg stående utenfor og observere. Og det var da jeg innså det; Biltema er en butikk menn drar til bare for å se om de kanskje kan ha noe de trenger – akkurat som interiørbutikker er det for meg! Det er faen meg helt sjukt. Menn i alle former og aldere ruller inn på parkeringsplassen midt på lyse dagen bare for å kikke litt siden de hadde litt tid til overs! Kan dere ikke bli med å kikke litt på ting vi faktisk trenger en gang i blant også da? Kan dere ikke dra og kikke på vinterdresser til unga eller nye håndklær til badet når de vi har har blitt så sure at ikke trykkoking i tre døgn får bort lukta en gang? Kan dere ikke dra og kikke på litt mat og komme med et middagsforslag en dag? Hadde dere bare visst hvor glade vi hadde blitt om dere hadde kommet hjem og sagt «jeg var og så på noen salongbord i dag og fant ett jeg likte skikkelig godt» så hadde dere gjort det mye oftere! Mulig det hadde blitt noe på dere til og med! Bordet hadde vi nok aldri kjøpt, men stemningen hadde blitt god! Hos oss har interiørabstinensene nå roa seg betraktelig og mor i huset er veldig fornøyd. Men da Ingeniøren fikk høre at vi endelig hadde avsluttet en fem års jakt etter det perfekte salongbordet på bare ti minutter i butikken sa han tørt «Hadde jeg huska det så hadde jeg ikke gått med på å kjøpe det fort…» Gi meg styrke!!!

Endelig på plass!

Endelig på plass!
 

Antikviteter og snurrepiperier – eller søppel som man også kan kalle det…

Loft er livsfarlig. Ikke fordi man kan dette ned fra det eller på annen måte skade seg, men loft er det samme som «ute av syne, ute av sinn». Vi har loft. Vi har maaaaange ting på vårt loft. Mange ting vi ikke vet at vi har. Vi er så heldige at vi har en liten sønn som sover to timer i strekk midt på dagen. Det slår sjeldent feil og i dag bestemte Ingeniøren og jeg oss for at vi skulle benytte denne tiden på loftet. Eller, jeg bestemte og Ingeniøren var enig. Han har nemlig klaget over den absurde mengder ting vi har på loftet siden vi flyttet hit, jeg har holdt meg i etasjene under. Jeg har hele tiden ment at det som eventuelt må være av rot på det loftet, det må være Ingeniøren sitt. Han er tungt arvelig belastet med samlemani og kasteangst og det er kun kort tid siden jeg fikk han til å kaste kartene over Nord-Trøndelag med opptegnet ett-eller-annet fra en NATO-øvelse de hadde da han var i Forsvaret. For 15 år siden… Klart de kan komme til nytte en gang! Egentlig er han helt uskyldig og bør ikke klandres på noen som helst måte for at han i stor grad ikke evner å kaste ting. En av de første gangene jeg besøkte mine svigerforeldre geleidet Ingeniøren meg ned i kjelleren. Der sto det en fiks ferdig bruktbutikk! Det var åtte bærplukkere, 15 kaffeservicer, 28 kjeler, en sofagruppe rundt et bord og en død plante. Rad og rekke med IVAR-hyller fra IKEA fylt med gjenstander fra besteforeldres levde liv. Det dumme var at det var ytterst få som fikk tilgang til denne bruktbutikken og omsetningen lå på et nullpunkt. Til alles overraskelse har Svigermor kvittet seg med minst 19 av kjelene og alle bærplukkerne. Den nye leiligheten har nemlig ikke et egnet bruktbutikklokale og Svigerfar er meget fornøyd. At han i tømmingen av ett av de sikkert fem lagrene de leide rundt i Oslo og omegn, kom til skade for å kaste de gamle melkespannene og et par tre andre flotte antikviteter, kommer han dog aldri til å få glemme, men det trenger han ikke meg til å påpeke… Til min store overraskelse og forferdelse var det jeg som hadde flest esker på loftet. Når skjedde det? Jeg merker at jeg ikke kan annet enn å bli lett undrende over at jeg har flyttet på en eske med tomme ringpermer fra barndomshjemmet og innom ikke mindre enn 7 forskjellige hjem! Det er bare å beklage overfor alle dere som har hjulpet meg, flere av dere har garantert båret samme esken flere ganger uten at jeg har åpnet teipen en eneste gang. Så nå er loftet strippet for tomme permer, gamle kart, elektriske varmeputer fra 70-tallet, et utall reklamesekker og en eske med VHS-kasetter (etter lange diskusjoner ble vi enige om at vi nok ikke kom til å prøve å se de igjen). Og vi har bare bodd her ett år! Fra nå av skal kun vinterklær opp og sommerklær ned, et loft krever sitt system. Min aller beste excel-liste-venninne har en egen liste med ting hun kanskje kan komme til å glemme hvor ligger. Jeg håper jeg kan styre unna den en liten stund til.