Look at me

Det diskuteres til det kjedsommelige og det ropes fra alle kanter, men det ser ikke ut til at det blir det spøtt mindre av det for det. Hvorfor reagerer vi så sterkt på at naboen legger ut fine bilder av hytteturen eller ungene som (for en gangs skyld) oppfører seg ekemplarisk? Er vi virkelig så misunnelige eller har vi bare litt for lite å irritere oss over? Jeg syns søte bilder av små barn på Facebook er kjempehyggelig! Å kunne følge med på venner og bekjente over hele verden er kanskje SoMes (Sosiale Medier red.anm.) aller største fortrinn, men mye tyder på at det også er det største problemet. For når vi hører om bilder som misbrukes og barn som blir hengt ut av voksne, så er det plutselig ikke så stas å publisere som man kunne ønske det var. Gleden ved å vise frem sine fineste øyeblikk eller sin største kjærlighet kan fort bli ødelagt av frykten for hva som venter i andre enden. Men hva er værst? De som faktisk kommenterer negativt eller deler bilder de ikke har noe med å dele, eller de som sitter hjemme og stikker frem pekefingeren og moraliserer over andre? Hjemme hos mamma står det hyllerekke på hyllerekke med album. Bortsett fra mitt første leveår (de skylder på mangel av fotoapparat), er hele livet mitt godt dokumentert og kategorisert – klart til å vises frem til venner og bekjente som er mer eller mindre lystne på å se. Akkurat som nå, så er det morsommere å vise frem bildene man tok på Lanzarote enn å se de, men en annen ting som heller ikke har forandret seg stort siden albumtida; vi ser sjukt lykkelige ut på alle bildene i 1989 også! Det er med andre ord forsvinnende lite forskjell på hva mine foreldre ønsket å vise frem i sine album, og hva jeg legger ut på Instagram. Dog skal jeg ikke legge skjul på at det finnes enkelte forskjeller. Bildene er bedre, sønnen min er aldri naken, jeg viser de til masse folk, bildene vil alltid være der ute, de er lette å dele og misbruke, jeg har ikke spurt Lillemann om lov, opphavsretten er vanskelig å overholde, personvernet forsvinner og så videre, og så videre. Det finnes en mengde argumenter mot å legge ut bilder fra hverdagen sin, og mange av de har helt klart både mye sannhet og mye viktighet i seg, men la oss ta for oss et av de argumentene som jeg føler forekommer oftest om alle bilder som legges ut der ute; fortellingen om det perfekte liv. For ja, det skrytes mye i SoMe. Det skrytes av alt fra nye innkjøp til nye kjærster, bollebakst og balkongsnekring. Barnas middagsglede og første skritt dokumenteres. De flotte rosene i hagen eller den magiske solnedgangen i horisonten på en feriereise deles med nære og fjerne, men hva er det som er så galt i det? Instagram er på vei til å bli vårt nye familiealbum og der limer du jo ikke inn bilder av steika som ble sortsvidd, sutrete unger og klesvask? Jeg er jo ikke interessert i å se hvordan ungen din ser ut med feber og røde hunder, jeg vil se når han klarer å klatre til toppen av et tre eller har danset seg gjennom sin første forestilling på en scene! Jeg vil se at dere klarer å snike inn en hverdagspause og litt romantikk midt i kaoset eller at dere er dritfornøyde med hvordan soverommet ble etter at dere pussa opp. Og vet du hva – jeg blir ikke misunnelig om det er finere enn vårt eller om ungen din går før min; jeg syns det er topp! Ingeniøren derimot blir muligens litt oppgitt, for da må jo selvsagt vi pusse opp hos oss også… Så neste gang du syns naboen skryter litt for høyt av de nybakte bollene sine – stikk bort å spør om å få smake da vel! Sist gang jeg klagde på ei venninnes overdrevnt gode husmorgener ble jeg premiert med en pose nybakte skoleboller og en bunke uleste magasiner, så etter min mening fungerte det helt strålende! Minner meg på at det er litt lenge siden jeg har slengt med leppa til gjærdeigsspesialisten min…

En av de gangene det ikke gikk så bra – bernaise i mikroen!

En av de gangene det ikke gikk så bra - bernaise i mikroen!
 

Hekkeløs

Jeg er gift med en Hedemarking. Det er et meget godt liv. Et liv med et ekstremt opptimistisk forhold til klokka og mye tankevirksomhet. Det tenkes veldig lange tanker. Vertfall tar det åpenbart veldig lang tid å tenke de! Mitt liv med Hedemarkingen er en evig tålmodighetsprøve – inntil nå… For en uke siden satt vi og hadde en av våre skjeldnere, men desto hyggeligere,TV-frie fredagskvelder der vi valgte bort både Norge Rundt og Skavland for den gode samtalen. Vi diskuterte og og pratet om løst og fast, viktig og uviktig. Vi snakket om uteprosjekter til sommeren og vi nevnte kanskje at hekken ved inngangsdøren sang litt på siste vers. Lite visste jeg om at siste refreng var ferdigsunget også! Det må nevnes at hekken vår var en stor, grønn vegg som jeg simpelthen elsket i sommer! Den fungerte som en aldeles nydelig, tett vegg ut mot veien forbi huset, ga lett lys inn og en magisk følelse av å sitte i en sydlandsk hage langt unna Rekkehuset på Kolsås. Jeg kan være enig i at det var litt slitsomt at vi måtte klippe den tre ganger i løpet av sesongen for å holde den noenlunde i sjakk. Og det var absolutt ganske så irriterende med de to millioner vepsene som spiste middag samtidig med oss i blomsterhavet. Og jeg velger å ikke begynne å snakke om de blå bærene vi, katter, hunder og fugler har tråkka ned,spytta og bæsja utover plattingen vår i hele høst… Men den var så fiiiin! Og ja – den VAR! For plutselig, helt uten forvarsel, har Ingeniøren valgt å være effektiv! Uten å si noe mer var hekk borte og innsyn tilstede! Til og med nabokatta er forvirra! Her aner jeg fred og ingen fare og var forberedt på at dette skulle diskuteres over minst fire flasker vin til. Jeg var rimelig brennsikker på at denne hekken kanskje ville bli vurdert fjernet en gang i september og ikke kasta på dynga allerede i nå! Hvor har denne handlekraften vært de siste 5, 5 åra? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har mast og mast på ett eller annet drit Ingeniøren har sagt han skal fikse som bare aldri blir gjort, men nå, når jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg er enig i handlingen – da setter han inn effektivitetsgiret! Pappapermensformigheten har ikke gjort han passiv og apatisk, neida – den har vekket et overivrig monster! Pappaer i perm skal dra i svømmehallen, på babysang og i åpen barnehage; ikke ta over interiør- og eksteriøransvaret!!! Faen heller – nå har jeg drevet med hallpinlig trilletvang i ett år, og så skal han bygge en 1,5 m høy levegg og hale inn skrytebonuspoeng og få «Jævlaflinkpappa»-kortet etter seks små uker! (Altså; jeg er så vidt over 1,5 m (1,58 for å være nøyaktig) – dette blir jo en borg!) Og det jeg blir aller mest sinna for er at han har bestemt seg for hvordan det hele skal se ut til slutt og holdt meg helt utenfor. Aldri har vi gjort noe med hus eller hytte uten at det er gjennomdiskutert, nærmest helt til det kjedsommelige… Min stemme er redusert, hans handlekraft er på syre og for første gang i mitt liv plages jeg av at ting blir gjort uten min inolvering!!! Takk igjen for Pappapermen – tipper jeg har godt av dette også!

Gutta og hekken…

Gutta og hekken...
 

Øvelse gjør mester

Her om dagen fikk jeg et spørsmål om hvordan jeg har blitt en så god mor! Det er kanskje det hyggeligste spørsmålet jeg noen gang har fått, men også et spørsmål som gjorde meg noe forlegen og litt undrende. For hvorfor syns noen at jeg er en god mor? Og hvorfor syns jeg det er så vanskelig å ta i mot et så stort og flott kompliment? Jeg har ikke lest en bok om å være mamma. Jeg fikk aldri tid til å pløye gjennom «Hvordan forstå barnet ditt» før Lillemann ble født, som planen var, og jeg abonnerer ikke på et eneste foreldremagasin. Jeg har en prematurfødt sønn og forholder meg derfor ikke til en eneste vekstkurve eller utviklingsplan. Jeg er utrolig slepphendt på organisk og hjemmelaget mat, har lite eller ingen regler for hva som er greit og ikke greit, men stoler 100% på egen intuisjon og magefølelse. Dog har jeg en meget god attest fra faren til et tvillingpar jeg var barnevakt for fra jeg var 11 ½ til sånn rundt 15, men det er på ingen måte min fortjeneste at det ble folk av de! Men jeg blir litt matt av alt vi skal ta hensyn til med barna våre. Om man forviller seg inn i en gjennomsnitts mammagruppe eller forum på nett så florerer det av alt det du MÅ huske på, eller aller helst ikke må finne på, å gjøre for å være sikker på at poden blir et oppegående menneske. Man må ikke trene på språk eller ferdigheter, man må ikke øve på å gå og er du så dum å gjøre det må det vertfall ikke være med sko på! Krabber ikke den håpefulle, renner håpet ut mellom fingrene dine, og du kan strengt tatt bare klappe sammen og gi opp allerede i startgropa. Da kommer nemlig alle andre ting til å stoppe opp, og balanse, koordinasjon, språk og jeg-vet-ikke-hva vil neppe utvikles. Du kan rett og slett bare søke på plass i spesialbarnehage først som sist! Lillemann krabber ikke. Han aker. Han ser litt ut som han kommer rett fra castingen til «Ingen grenser», men han er kjempefornøyd. Våre mer eller mindre helhjertede forsøk på å få han til å krabbe på alle fire har mislykkes fullstendig, men i dag har han begynt å trene på å reise seg opp midt på gulvet. Han griper aldeles strålende med begge hender, pinsettgrepet er inne og det eneste han vil er å gå rundt i stua med godt tak i en voksen. Vi trener på ord, leter etter badeender i pekebøker, øver på å stryke på mamma og Bikkja i stedet for å slå, og spyler kjøkkenet hver kveld etter nok et tappert forsøk på å spise selv med skje. Lillemann syns alt går for sakte. Han har for få ord og blir møkkasinna om vi mot formodning har noe annet å gjøre enn å gå rundt i ring. Han kjefter på leker som ikke gjør som han vil og vi tenker med skam på hvem han har lært det av. Men Lillemann kan mer. Han kan klemme de han liker og le høyt av glede når mamma og pappa kysser. Han skinner som en sol når det er helg og alle er hjemme og han er verdens stolteste lille gutt når han endelig får den dumme firkanta klossen inn i riktig hull. Han har oppdaget gleden ved sandkasse og bevegelsesfriheten i vårvarmen. Han får smake og leke og slå seg og prøve. Han får høre at han er flink (enda man ikke skal si det heller) og han får vite at han er elsket. Han får fortelle om alt han har opplevd og alt han har tenkt, og selv om jeg noen ganger trenger en liten oppklaring fra far i huset, så får han megetsigende nikk og overaskende gisp som svar på de engasjerte historiene sine. Vi synger sammen og roper høyt om vi trenger det. Vi flirer og fniser og sitter noen ytterst få ganger helt stille og bare er til. Vi ser på tørketrommelen eller Drømmehagen om det røyner litt på, og vi oppdager stadig nye ting ute og på lekeplassen. Jeg kan sikkert lese side opp og side ned om hvordan jeg skal bli en god mor, men ingen har lært meg hvordan jeg skal lære å senke skuldrene og tenke at jeg faktisk er på god vei til å bli en, helt av meg selv. Så takk, Line, for at du fikk meg til å tenke. Jeg trengte det!

Se mamma – jeg har reist meg opp helt selv!!!

Se mamma - jeg har reist meg opp helt selv!!!
 

Costa del Sol

I drømme ser jeg for meg stupbratte fjellvegger, grønt vann og dype laguner. Det smaker salt sjø og lokal hvitvin, sola steker og Ingeniøren er dypt inne i en god bok ved siden av meg. Det er mye som tyder på at neste bilde vil inneholde en bamsemyk plysjgiraff i full størrelse og en svensk vannaerobickinstruktør i virkeligheten. Jakten på den perfekte sommerferien har startet, og med mitt lett maniske forhold til sol har min mann funnet ut at det beste vil være å bestille en ferietur til et solfylt land på kontinentet Syden allerede nå. Tradisjonelt er min mann og jeg ekstremt gode på ferier, og vi føler selv at vi har truffet svært godt ved flere anledninger. Vi har kjørt rundt i Italia i en liten Fiat Panda og snublet over lokale grillfester og vakre små byer, vi bodde en uke hos George på Santorini og nøt late dager på stranda og lange kvelder med husverten som mente sin slående likhet med George Clooney var årsaken til alt godt i livet hans. Vi har nytt midnattssol med cognac og barnevakt hos tante Nancy og vi har seilt inn i solnedgangen i Kroatia og Oslofjorden. Og vi har ledd høyt av All Inclusive, Bamseklubber og charterreiser. Nå har latteren stilnet. Veldig? Det eneste jeg ønsker meg er en regn- og problemfri ferie der mann og barn kan leke seg i vannet, jeg kan lese bok, lunsjen er innen rekkevidde og kveldene kan nytes barbeint i sommerkjole. Jeg vil ikke sitte i Trondheim i 7 grader og bortoverregn den dagen tropevarmen virkelig slår til i Oslo som i fjor. Jeg orker ikke ha stillongs under seilbuksa og våte vintervanter på henda. Jeg syns aldeles ikke det er greit å gå med lue i juli og jeg mistrives som katt i vann i tordenvær og gråvær. Så nå har feriejakten altså begynt. I mitt stille sinn vil jeg bo på et lite pensjonat hos en litt tjukk kone med nesten alle tennene i behold. Jeg vil gnafse på en baguette med stinkende ost og slumre i skyggen mens Lillemann sover ved siden av meg i hengekøya. Men den lille, tjukke kona har ikke barnebasseng. Hun har plenty av oliven, men ikke saftis på pinne. Hun sitter sammen med de andre gamle konene i gata og skravler, men det finnes ikke en annen ettåring eller et barnebasseng eller plysjkledd, overopphetet menneske i mils omkrets. Så vi sluker det hårete plysjdyret og setter oss ned med Ving katalogen. Det skal bestilles familieferie, og alle kriterier er endret. Vi vil ha strand og få sand i rompa og veska, vi vil ha underholdning, trygg mat, reiseledere og masse andre barn. Vi vil ha masete selgere med fersk frukt og «Fanta, Cola, Beer». Og vi vil ha et lite stykke Norge i varmen. Så nå er vi der, midt i målgruppa deres; Charterbrigaden ? gjør dere klare! Og finn gjerne en liten, tjukk dame til oss, om enn som en slags kuliss?

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Hvor skal vi dra? Har du noen gode tips så tar vi i mot alle tips med stor takk!!!

 

Drømmelivet

Sola skinner, det er lyst når jeg drar om morgenen og fuglene kvitrer. Vårfølelsen brer seg gjennom kontoret, nabogrenda, morgenbussen – ja over alt. Vi er sulteforet på blå himmel og solstråler i ansiktet og hele østlandet ser ut til å trekke ut så fort de kan. Og nå beleirer småbarnsforeldre enhver benk, stein, sykkelsti og sandkasse i mange mils omkrets, og vår lille familie er intet unntak, men nå vet jeg noe jeg ikke visste før – sandkasselivet er dritkjedelig! I den sjette uka på jobb har jeg kommet dit hen at jeg faktisk glemmer litt at jeg har en sønn som venter hjemme. Jeg er vertfall 90% markedssjef på dagen og minst 98% mamma på ettermiddagen. Jeg hviler øyelokka på banen og smiler av tanken på at jeg endelig er på vei hjem til gutta mine. Jeg elsker de bråkete hjemkomstene med Bikkja som hopper opp og biter meg i armen, Lillemann som skriker og ler så høyt han bare kan og Ingeniøren som prøver å stjele til seg et kyss mellom unge og bikkje, stekeos og viftesurr. Gjensynsgleden er tidvis så stor at minst en av de to minste må gråte en skvett og begge to må bite litt… Og så starter dagens virkelige maraton. Det skal skravles, koses, mates og hygges og vips så har jeg glemt at jeg har savnet denne gjengen i hele dag og lurer litt på hvorfor jeg gikk så tidlig hjem. For noen dager er familie best på litt avstand, eventuelt på bilde. Jeg syns min familie er aldeles strålende, men det er jo ikke dermed sagt at jeg syns det er gøy å sitte med en illsint ettåring i sandkassa for å tyne ut siste rest av energi før leggetid! Eller at jeg føler meg velsignet når sønnen min tisser på meg under kveldsstellet. Det er ikke mye magi i en håndfull grøt i håret som allerede har vært innom munnen til den lille håpefulle. Og selv om jeg føler meg som verdens heldigste kvinne når jeg sitter på jobb og sukker tungt i lengsel etter trilletur i finværet, så er ikke det det aller første jeg føler når Lillemann inntar posisjonen «pinne» hver gang livet butter litt i mot på kvelden. Da er det dritslitsomt å være Mamma og Kone og jeg har bare lyst til å være Markedssjef. Og så, som lyn fra klar himmel, når Lillemann ligger der i senga si med SoveSauen og KoseMusa, slås jeg i bakken av dårlig samvittighet og følelsen av å være verdens ondeste menneske. Hvilken mor med respekt for seg selv, de viktigste jobbene jeg har og den største gleden i livet, tenker sånn?!? For et forferdelig menneske jeg er! Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til jobben, når alt jeg har ønsket meg i hele denne verden er her, i Rekkehuset? Her har mine aller fineste venta på meg en hel dag, og så vil jeg bare flykte! Det er vel bare å kapitulere og innrømme at jeg har blitt småbarnsjobbemamma med alt jeg har og alt jeg er. En småbarnsjobbemamma med dårlig samvittighet og flukttanker, tiss på t-skjorta og såpevann i øret (til tross for at jeg ikke har bada selv). Så da er det vel bare å få satt på en klesvask og begynne ferden mot morgendagens kaostimer. Skal bare duppe litt på sofaen først, t-skjorta har jo tørka nå uansett…

Kveldssandkasselek…

Kveldssandkasselek...
 

Kle på deg, jeg fryser!

Ok ? jeg innser det; jeg har blitt gammel. Og ikke sånn «vondt i kroppen», «stiv i ansiktet», «lei i gikta-gammel»; jeg har blitt sånn «nå må du kle på deg mer, jenta mi-gammel». Jeg må innrømme at jeg er litt sjokkert? Jeg forstår godt at du lei av langstøvler, regnjakker, parkas og paraply. Jeg har ingen problemer med å forstå at du lengter etter småsko, solbriller og vårjakker. Jeg gjør det samme selv! Jeg er en av Nord-Europas mer værsjuke innbyggere og jeg tilbringer sjokkerende mye tid på YR.no, spesielt i sommerhalvåret. Jeg mener seriøst jeg fortjener å få tre nye uker med sommerferie om været ikke svarer til forventningene og jeg låser meg inne om en hel helg regner bort. Da jeg var liten var det kun barbeint og solfaktorfritt som gjaldt fra snøen var borte, og jeg har aldri helt forstått meninga med vinter og snø etter at jula er over. Flaks for meg at jeg gifta meg men en alpinentusiast? Men til tross for at jeg lengter etter sommer som en hund lengter etter sin eier, så går jeg da ikke ute med bare ankler nå for det! For nå er det altså ikke bare Sebagos som får lufta seg uten sokker, det har plutselig blitt på mote med lave Converse igjen – og de skal åpenbart helst være hvite og dermed matche slapsen vi har hatt i Oslos gater den sist måneden. For neida – disse vågale vårskoene har ikke kommet de siste dagene, de har vært her de siste ukene! Ikke før har jeg sluttet å riste på hodet og humre høyt av veslevoksne pappagutter med UGGs og fargerike bukser, så dukker det opp en armada av korte skinnyjeans, ankelsokker og småsko i februar. Jeg husker sist lave All Stars var det største store – jeg gikk i 6. klasse og lissene var bytta ut med rutete silkebånd. Leggene var tynne som strå og puppene glimret med sitt fravær. Og nå vet jeg ikke hva som er verst; at min barndomsmote kommer tilbake eller at jeg lar meg fascinere og irritere av at kidsa ikke vet å kle seg ordentlig i forhold til vær og føre. Hvor skal dette ende? Skal det plutselig en dag bli in med skjørt over bukser, Buffaloes og tribal-tatoveringer også nå da eller? For om det skjer så tror jeg rett og slett jeg må flytte til et annet, mer fornuftig land… Så lykke til med vårforkjølelsen, unger – det er trekken du blir sjuk av!

Typisk vinterbekledning i Oslo…

Typisk vinterbekledning i Oslo...
 

Pappadalt

For en helg! Sol, dagslys, mobilisering, sleivete kommentarer fra snurte politikere med dalende støtte, fine folk og over 10 000 på lørdagstur i Oslos gater. Jeg kunne ikke vært mer stolt og rørt enn jeg var på lørdag, med Lillemann i vogna og Ingeniøren ved min side. Men en liten grå sky klarte allikevel å snike seg inn i helgelykken – mammaen har blitt litt sjalu..! Alt var gøy på lørdag; buss, t-bane, lunsj med to TøyseTanter, flørting med ukjente damer i kø for å komme inn i tog og grillpølsemiddag på vei hjem. Lillemann var i storslag! Men over natta har han fått et nytt idol. Pappa er det aller beste og så og si den eneste ene. Fra å gå hele helgen med Mamamamamama som et slags dundrende sound track, har vi denne helgen hørt «Bappa? Bappa? DER!» i ett sett. Bappa får helt umotiverte klemmer og den evigaktive Lillemann vil gjerne sitte inntil og lese bok. Det er Bappa som må gi mat, Bappa som får skifte bleie, Bappa som skal trille og Bappa som skal bade.  Og Mamma prøver alt hun kan å få bare bittelitt oppmerksomhet, til absolutt ingen nytte. Hvem skulle tro at man skulle bli så trist av å ikke bli mast etter! Jeg har latt meg bli fortalt at man skal nyte alle perioder og alle faser i barnets liv, og jeg trodde virkelig at jeg gjorde det, dog var jeg vel litt slepphent på å nyte den evige Mamamamamamamamaen jeg har hørt jevnt i lang tid. Nå kan jeg angre. Tipper Lillemann har sagt mamma tre ganger denne helgen, og da er jeg faktisk litt usikker på om han mente å si namnam… Så ille har jeg følt det at jeg valgte å kaste alle prinsipper ut av balkongdøra på soverommet og la den lille prinsen få sove i Foreldresenga i natt. Jeg ofrer med glede litt nattesøvn for tvangskosing med en sovende Superhelt som har begynt sin vandring bort fra redet med sjumilssteg. For plutselig er mammaforelskelsen som blåst bort og den lille babyen min er på god vei til å bli en liten gutt. En liten gutt som sitter betenkt og forsøker å skjønne det store mysteriet med gaffel eller som glad og fornøyd kan konstatere at sand absolutt ikke smaker noe godt, men er veldig morsomt! En liten gutt som snart vil syns det er flaut å leie eller klemme på mamma i offentligheten. En liten gutt som en dag vil hevde at jeg er verdens teiteste og at han slettes ikke trenger å ha meg rundt seg. En liten gutt som, før jeg vet ordet av det, kommer hjem med sin første kjærste og plutselig får kjøpt øl selv. Det er hjerterått, smertefult og grusomt. Det er alt vi jobber for, men alikevel vil jeg bare stoppe tida nå! Klarer jeg å huske han som den lille, gode ettåringen resten av livet? Jeg krysser fingrene, og frem til jeg vet svaret, skal jeg være litt mindre prinsippfast og prøve å leve litt saktere. Og så skylder jeg selvsagt på Ingeniøren i mellomtiden – tipper han bare gjør morsomme ting og serverer loff med sirup på. Hvordan skulle han ellers klare å danke meg ut så fort..?

Youngstorget 8. mars 2014

Youngstorget 8. mars 2014
 

And the award goes to…

I all verdens land og rike – i går fikk jeg ei litta pris! Line gjorde en ellers meget grå og trist dag vesentlig lysere ved å gi meg min første Liebster Award. Min største utfordring nå er jo at jeg er så vanvittig dårlig på Blogg at jeg rett og slett ikke helt vet hva det er, men siden jeg er inne i en «kast deg ut i det ukjente»-periode, så kjører jeg på!

liebster-award

1. Når blir du redd? Jeg får harahjerte av kontroll på bussen! Vet ikke hva som er skumlest; autoriteter i seg selv eller redselen for å bryte en regel! 2. Kulepenn eller blyant? Løser kryssord med kulepenn og er stadig optimist! 3. Favorittspill/lek fra barndommen? Barbie; ingen over ? ingen ved siden. Hun bodde mellom Nancy Drew og Bobsey Barna og klina veldig mye med Ken… 4. Kleineste øyeblikk? Kommer ikke unna da jeg bæsja på meg under føding! 5. Minimalistisk eller overfylt hjem? En god mellomting med store krav til struktur og orden 7. Hva prioriterer du i hverdagen? Å høre latteren til Lillemann 8. Hva er din største uvane? SoMe-hang up, Ingeniøren klikker snart! 9. Hvis du kunne vært Kong Harald for en dag ville du?? Hoppet i senga til Dronning Sonja så den ble skikkelig rotete? Tror hun misliker rot! 10. La du merke til at jeg hoppet over nummer seks før du leste dette? Ikke litt en gang! Så kommer det aller vanskeligste, siden jeg ikke er så bevandret i blogg-verdenen. Jeg digger at menn tar til ordet og viser hvordan livet er som pappa i vårt årtusen. Jeg elsker den direkte tonen og de myke hjertene til Pappahjertet og Superpapsen, så mine to første priser går til dere. Her om dagen ble et av mine innlegg linket til av en dame jeg kan kjenne meg så godt igjen i, så Kontorugla skal få en fredagsoppmuntring fra meg i regnet! Jeg håper dere setter pris på den lille oppmerksomheten og tar utfordringen og svarer på mine spørsmål!

  1. Hvorfor begynte du å blogge?
  2. Hvorfor har du fortsatt?
  3. Hva er det mest spesielle bloggen har ført til for deg?
  4. Ville du helst sittet fast i alderen 10, 25 eller 50? Hvorfor?
  5. Hva inspirerer deg?
  6. Hva irriterer deg?
  7. Hva er ditt forhold til ironi?
  8. Til hvor eller hva drømmer du deg bort?
  9. Hvem gjør deg adrenalinsint?
  10. Hvor trodde du du skulle være i livet nå, da du var 18?

Tusen takk igjen til deg, Line, som har sett min lille blogg og valgt å gi meg denne oppmerksomheten! Ha en riktig fin helg – jeg skal snart begynne å pusse 8.marstogskoa!

 

Pappapermbetraktninger

Vi er fem uker inn i pappapermen og mammahjertet svulmer av stolthet og gråter over fraværet. Å reise fra hjemmet og det sovende lille barnet er like tungt hver morgen, men å komme hjem til gledeshyl og feststemte middager er intet annet enn en stor glede. Å frarøve mannen og sønnen min denne muligheten kunne ikke falt meg inn, og jeg blir så sinna når jeg vet at det kan bli en realitet i fremtiden. Jeg er klar over at det argumenteres for at familienes frihet er det viktigste og at mange menn har store utfordringer med å være borte fra arbeidet fordi familien totalt sett taper penger om far er hjemme på redusert lønn. Jeg er også klar over at mange arbeidsgivere ikke løfter en finger i smidighet for å løse pappapermen på en måte som er til det beste for arbeidstaker og hans familie. Ei heller oppfordres det til at man er borte; det gjengse er vel heller det motsatte. At folk flest føler det er helt greit å spørre meg om jobben til Ingeniøren syns det er greit at han er hjemme, sier alt om hvor lite naturlig og normalt det er at også mannen er hjemme når en familie blir flere. Det var ingen som spurte mannen min, eller min arbeidsplass for den saks skyld, hva de syns om at jeg skulle være borte et år! Som en nær venns far sa en dag da både jeg og hans svigerdatter gikk gravid; «Det er jo helt forferdelig for jobbene til gutta når de nå absolutt må være borte de også!» Hos min sjef stod selvsagt jubelen i taket vil jeg anta! «Yes ? markedssjefen vår er gravid og blir borte ett år!!! Fett!!! Skal vi feire i dag eller i morgen?» Jeg er fullstendig klar over at det er lettere å sette inn en vikar for ett helt år enn for noen uker, men for meg stopper også forståelsen omtrent der. For det første har man minimum et helt svangerskap på å forberede dette, pluss noen måneder der mor med svært stor sannsynlighet er hjemme. Som en klok sjef sa her om dagen; om man så ikke velger å ha vikar for arbeidstaker i de ukene det gjelder, så får man se hva man kan delegere bort, og kanskje man til og med får rydda litt opp i de prosessene man har! Faren her er selvsagt at man effektiviserer bort den hjemmeværende pappaen, men la oss håpe man unngår det. Ingen er uunnværlige, selv kongen har vikar! Hva om en ansatt er i en ulykke eller blir alvorlig syk (Gud forby) og ikke kommer tilbake i arbeid på tre måneder? Man fikser jo det! Det løser seg jo alltid! Og ved en permisjon har man til og med mulighet til å planlegge for det på forhånd! Det kan helt sikkert diskuteres om regelverket er smidig nok og om unntaksreglene gir nok rom, men det viktigste med pålagte uker til pappa er at vi er nødt for å få en holdningsendring i samfunnet og arbeidslivet. Det er ikke nok at arbeidsplassen godtar en permisjon, de må også tilrettelegge, gi den ansatte de beste forutsetninger til å nyte tiden hjemme og ikke minst være tydelige på at dette er noe de støtter. Da er det ikke greit med slengbemerkninger om at «det er hyggelig at dere får barn, gutter, men MÅ dere ta den permisjonen?». Det er ikke greit å påstå overfor en kvinne at det er verre for mannens jobb at han er hjemme enn det er for hennes jobb at hun er det! Vi kommer ikke videre i arbeidet med å sørge for like muligheter i arbeidslivet til begge kjønn uten at noen må svelge noen kameler og gi litt ved dørene. Kall det gjerne å gi opp friheten til familien, jeg kaller det å investere i fremtiden. Personlig har jeg lært uendelig mye av disse fem ukene. Jeg har lært at jeg på ingen måte er den eneste eller beste til å ta vare på Lillemann. Jeg har lært at jeg trenger å gjøre andre ting enn å trene på klosser i boks og borte-titt-tei. Jeg har blitt betydelig mer glad i tiden jeg bruker alene på kollektive transportmidler. Og jeg har blitt enda mer overbevist om at pappaukene er gull verdt. Men mest av alt har jeg lært at jeg er en like god mamma selv om jeg ikke tilbringer hvert eneste våkent minutt borte fra sønnen min med savn i hjertet og tårer i øyekroken? Ære være pappapermen ? jeg håper du har kommet for å bli!!!

Pappahender
 

Rødstrømpeangst!

I mine ører er ordet feminist et kompliment, men i alle år har det blitt brukt mot meg, og uendelig mange andre kvinner, som et skjellsord og en negativ merkelapp. Et tappert forsøk på å såre der man tror det sårer mest. En hersketeknikk basert på uvitenhet og manglende forståelse. Hvis jeg kan ønske meg en ting for neste genereasjons feminister, så er det at flere menn tør å se at det å være feminist ikke utelukkende er forbeholdt kvinner; gutter – det er plass til dere også! Jeg kjenner overraskende mange kvinner på min egen alder som står hardnakket på at de ikke er feminister. De opplever å bli prioritert vekk fra spennende prosjekter på jobb når de kommer tilbake fra permisjon og roper høyt opp om det. De går ned i arbeidsprosent og tvinger mennene sine til å spare opp pensjonen de taper som et plaster på såret for at de ofrer egen fremtidig økonomi. De er beinharde på kontroll av egen lønn og egne eiendeler, har stålkontroll på forsikringer, EU-kontroller og lånerenter. De klager på at vi kun har ett barnehageopptak fordi det går utover dem, men de er altså ikke feminister. Hva er en feminist da? Om det ikke er en kvinne som i alle sammenhenger setter seg selv over eller i det minste ved siden av mannen sin? Må man se ut på en spesiell måte, stemme en spesiell retning eller ha en viss bakgrunn for å være feminist? Må man være medlem et sted for å være en del av gjengen? På ingen måte! Jeg mener at du helt fint faller innunder feministparaplyen det øyeblikket du mener du ikke er noe mindre verdt i samfunnet enn mannen din, broren din, kollegaen din, eller naboen din. Og du – det er ikke farlig! Det krever ikke at du tar på deg røde ullstrømper som klør eller leter frem fotformskoa til moren din. Du trenger ikke slutte å barbere deg under armene eller unne deg en massasje i ny og ne. Det er ikke forbudt å nyte at du tjener godt eller at du storkoser deg hjemme med barna. Du trenger ikke stå på barrikaden eller arrangere tog i nabolaget for å fortelle hele verden hva du mener, men er det så vanskelig å stå for meningene sine og kalle en spade for en spade? Er det så skummelt å bli en del av oss? Er vi så grusomme at du ikke vil vedkjenne deg å mene det samme som oss? Jeg tror at de fleste vil se at de aller fleste feminister i dag har ganske stuerene meninger og verken fremstår spesielt revolusjonære eller militante. OTTAR har en viktig rolle, men er på ingen måte representanter for de flest av oss. Feminismen i Norge i dag dreier seg vel så mye om de små kampene i hverdagen som de store krigene i gatene. Og uten deg og din stemme, så tar det så mye lengere tid før det blir helt naturlig å anse en kvinne i «fødealder» som en fullgod søker til en ledende stilling i et selskap. Står vi ikke sammen vil det for all fremtid være helt naturlig for politiske partier å kare seg til regjeringsmakt ved å ofre ett eller annet kvinner har kjempet for i mange år. Vi trenger de flinke og kreative, hverdagsheltene og supermammaene, sjefene og resepsjonistene – vi trenger at alle gjør en liten forskjell. Ikke hver dag, kanskje ikke hver uke en gang, men hva med å begynne med en gang i året? Så bli med på lørdag! Gå i tog eller stå i kø – kall det hva du vil, men bli med! Vær feminist for en dag om du ikke orker å være det hele uka. Stå sammen med de som kjemper for at du og jeg, og våre døtre og barnebarn, skal få vokse opp i en verden der programmer som «Det Sterkeste Kjønn» aldri blir godkjent av programsjefene i TV2 og der det å være feminist ikke lenger er noe man vegrer seg for å være, men noe alle bare er! Bli med på dette årtusenets viktigste Kvinnedagsmarkering. Og gi for Guds skyld alle menn som gratulerer deg med dagen en klaps på rompa på lørdag, for det er altså ikke årets andre morsdag – det er en markering av at vi fortsatt ikke er i mål! Det er en markering av at urett skjer mot kvinner i LikestillingsNorge hver eneste dag; og det er da for faen ikke noe å gratulere for!!! Jeg tar med meg Lillemann på trilletur med mening – bli med da vel!

Sees vi?

Sees vi?