Helgehygge – for pokker!

Jeg elsker rødvin! Jeg elsker den jeg blir når jeg drikker rødvin. Jeg elsker å helle rødvin i glasset mitt! Jeg elsker mannen min ekstra mye når vi drikker rødvin. Jeg syns alt er fint når jeg drikker rødvin. For meg er rødvin helg og hygge, det henger rett og slett sammen! Før kunne vi starte helgen med rødvin – lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å tenke på middag. Den tradisjonen er dramatisk endret… Ikke det at jeg ikke drikker vin nå som jeg har blitt mamma, men mengden er betydelig redusert og ikke minst har det skjedd noe pussig med hvem jeg drikker vin med! Det sosiale livet vårt har altså skrumpet ned til en slags rosin, og noen ganger lurer jeg på om jeg snart bare har en venn. Utenom de vi har tvunget til å henge med oss resten av livet ved å gjøre de til Oles faddere og et par til, så er det stort sett bare Ingeniøren og meg. Vi er i tillegg to svært ulike sjeler, noe som gir oss både fordeler og ulemper i livet. Der han er en rolig, sindig og litt gnukk mann, er jeg i overkant ivrig, full av lyder og med et litt mer avslappa forhold til penger. Dette fører også med seg store variasjoner når det kommer til forventninger til ukas høydepunkt; helgen! Jeg gleder meg like mye til helg nå som da jeg var i jobb og jeg planlegger og tenker på hvordan helgen skal bli i flere dager! Dessverre har Ingeniøren og jeg gjerne litt ulikt syn på hva en perfekt helg er… Jeg vil gå lange turer i sola, spise lunsj på en koselig restaurant, lage tidenes middag og sitte lenge til bords og se mannen i mitt liv dypt inn i øynene mens vi snakker om hvor fantastisk alt har blitt. Han vil sette opp gjerde. Jeg vil møte fjorten venner, dra på Mathallen, gå på en utstilling og kanskje snike inn en babyteaterforestilling. Han vil sykle seg en tur. Som du skjønner så sliter vi litt i forventningsfasen! Noe som gjør at vi også får litt utfordringer i gjennomføringsfasen. Så langt har vi til gode å få gjennomført alle mine planer, men vi har gjerde da! Jeg skjønner godt at Ingeniøren vil stikke av innimellom. Som det lett introverte mennesket han er, så er det ikke barebare å aldri være alene. I juleferien var vi på hytta alle fire, jeg var sjuk og ute pissregna det i ni dager. På dag sju brast det for mannen som ropte ut at han var drittlei hele familien og bare ville komme seg tilbake på jobb! Jeg forstår det. Jeg har lyst til å gjøre det samme selv, minst en gang hver dag, men det går jo ikke. Nå sitter vi her og er en familie, og da skal vi jaggu ha det hyggelig! Så hyggelig at det nesten renner over, og det skal Instagrammes – det skal jeg love deg! Heldigvis har Lillemann masse flinke og fine besteforeldre og spesielt Mormor er en hit. Så denne fredagen hadde Ingeniøren og jeg barnefri uten planer. Rekkehuset var fylt til randen av Prosecco, stinkende oster, lettvint middag, overlykkelig hund som fikk masse oppmerksomhet – og rødvin. Masse rødvin! Alt for mye rødvin. Men åååå så godt og så ufornuftig og fint og nødvendig! Vi skrudde ikke på TVen en gang! Og da gjør det kanskje ikke noe at vi ikke fikk sett babyteaterforestilling denne helgen heller. For etter en lang tur med gode venner i sola i dag, roser i kinna, sliten bikkje og litt rødvin i glasset til søndagsmiddagen, så har vi kanskje hatt en ganske perfekt helg? Noen ganger må man sette seg ned og si at det er godt nok, for ellers blir vi muligens aldri fornøyde. For lykken er ikke lenger en dyr rødvin og overfancy mat, det er heller det lille pusterommet og den store gjensynsgleden! Men misforstå meg rett, jeg er allerede i gang med å planlegge neste, perfekte familiehelg. Kanskje det hjelper om jeg lager et Excel-skjema på det…

Trilletur vinteren 2013
 
 

«Du dømmes herved til 9 mnd med plager – Gratulerer!»

Da jeg gikk gravid ble jeg alvorlig bekymret for at moren min hata meg litt, eventuelt bare hadde en besynderlig form for humor jeg ikke helt forstod. Stadig vekk kom hun innom og lurte på om jeg ikke syns det var kult å være gravid! Allerede da jeg var liten fikk jeg vite at det å gå gravid var det mest fantastiske en kvinne kunne oppleve. Ikke bare var det et mirakel og man er på sitt mest kvinnelige og vakre og strålende og jeg vet ikke hva, men min mor mente (og mener) oppriktig at hun kunne gått gravid konstant – og nytt hvert sekund! Jeg er sterkt uenig…

Gravid 7 mnd

Tror jeg aldri har strålt mindre i hele mitt liv jeg. Det jeg derimot gjorde skikkelig mye av, var å Google! Faen ta deg Google og alle kvinner med grusomme aborter, kromosomfeil, nakkefolder, hormonforstyrrelser, svulster, fødselsskader, død og elendighet! Jeg fikk, hadde og selvdiagnostiserte meg med alt dere har opplevd! Det ble så ille at jeg i en hulkende telefon til jordmor på helsestasjonen fikk streng beskjed om å glemme hele Google og ikke gå inn der om jeg så var på jakt etter en vaffeloppskrift. Lettere sagt enn gjort, men en omsorgsfull fastlege med ultralydapparat på bakrommet som viste meg et lite troll som veiva med armene ble redningen, og i de fem minuttene var jeg i himmelen. Jeg var forberedt på morgenkvalme, bekkenløsning, vann i kroppen og hormonsvingninger, men jeg var ikke klar for neseblod, uante mengder utflod (beklager…), svangerskapsmigrene, karpaltunnelsyndrom (sovende armer) og tidenes magesyreangrep! Jeg satt og sov med hudfarga skinner på armene og følte meg skikkelig kvinnelig, vakker, strålende og osende sensuell… Det eneste som virkelig slo positivt ut var at jeg gikk fra å måtte barebere leggene en gang om dagen til mer sånn en gang i uka, noe som jo er mildt sagt praktisk etterhvert som magen blir så stor at det å løfte beina blir ikke mindre enn uaktuelt! Jo også Lillemann da selvsagt, han er jo den store premien! For å roe ned, forberede kroppen og forsøke å nyte denne magiske perioden jeg hadde lengtet så etter, meldte jeg meg på gravideyoga. Nok en gang overså jeg elegant at jeg syns yoga er rimelig kjedelig og gikk med friskt mot i gang med et relativt langt kurs hvor hver klasse varte i halvannen time. Det skal nevnes at jeg har tålmodighet som et litt ivrig ekorn og dermed stryker i de fleste langtekkelige seanser, men takket være et tysk fyrverkeri av en yogalærer gjennomførte jeg kurset med glans og mye latter. For det er noe vakkert og helt vanvittig morsomt med 12 mer eller mindre grasiøse damer med kjempekuler på magen som gulper seg gjennom øvelser lagd helt uten tanke på at man har et lite menneske forran på kroppen. Heldigvis evner jeg å le veldig stille om jeg må, for det toppet seg da ei to meter lang dame i helgrått velta bakover med armer og bein rett til værs 38 uker ut i svangerskapet. Legendarisk! Nå skal det sies at ikke alt var elendighet. Ikke fikk jeg strekkmerker, åreknuter, veiviser eller uren hud. Jeg fødte i januar, så jeg slapp å være høygravid midtsommers og Ingeniøren viste seg å være en langt mer omsorgsfull og forståelsesfull mann etterhvert som magen vokste og barnerommet ble klart. Og nå når jeg har fått alt litt på avstand og glemmehormonene har gjort jobben sin så må jeg si meg litt enig med mamma. Det er ganske så fantstisk å få lov til å gå gravid og det er virkelig et mirakel og en utrolig reise å være med på, men om jeg ville gått gravid konstant? ALDRI I LIVET!!!

 

Borte bra, men hjemme best…

Ikke i min villeste fantasi ville jeg gjettet på at jeg en gang i livet igjen skulle bo i Bærum. Da jeg som     19-åring flyttet til Oslo var det for bli boende der resten av mitt liv, og på over ti år så jeg meg ikke litt tilbake en gang! Så kom hormonene. De skumle, klanderverdige, upålitelige gravidehormonene. Jeg tror jeg med hånden på hjerte, og med god støtte fra Ingeniøren, kan si at vårt ekteskap aldri har opplevd en så stor og eksistensiell krise som det var igjennom da jeg var sånn ca fire måneder på vei og redebyggingen på alvor satte igang… Inntil da så jeg så og si ikke ett eneste hinder eller problem ved å bo i en 75 kvm stor fireromsleilighet i fjerde etasje (uten heis selvsagt) på Sagene. Vi hadde jo mer enn nok plass! Og det andre paret med barn i oppgangen flytta ut rett før jeg ble gravid, så det var gooood plass til vogn. Og dessuten var det jo dritnærme Nøstebarn og babyyoga på Samfunnshuset og kun et steinkast unna SATS, så ungen ville ha det varmt og være i perfekt harmoni med seg selv og meg. At vi kun hadde plass til en bitteliten vaskemaskin på badet, null plass til stelling, hadde barløsning som spiseplass på kjøkkenet, og at jeg strengt tatt ikke er så veldig glad i yoga, slo meg ikke ett eneste sekund – før vi dro og så på et rekkehus rett ved der mamma bor… Løpet var kjørt – jeg måtte for en hver pris ut av byen. Og da begynte Ingeniøren å nøle! Stemningen i heimen endra seg som på et trylleslag fra en lett nervøs harmoni til det absolutte lavmål. Ingeniøren var passiv, brydde seg ikke om meg og barnet, så ikke alle utfordringene, søkte ikke om mere lån fort nok, var for treig i budrunder og alt for kresen når vi så på objekter. Kort oppsummert; han så ikke alvoret i å skulle bli pappa! Han skjønte ikke at jeg så for meg hvileløse trilleturer i nabolaget da det strengt tatt er langt fra sosialt akseptert at man setter fra seg ungen ved inngangsdøra og tusler opp i fjerde for å spise lunsj mens det fortsatt soves. Han var ikke med inn i hodet mitt der jeg så bæreposer, bikkje, bleier og barn i et enormt virrvarr med meg selv pesende og svettende i midten. Han overså også fullstendig mine utfordringer med dårlig listing, gammelt kjøkken, knirkete dører og alt det andre jeg så måtte gjøres før fødselen som jo nærmet seg med sjumilssteg og stormskritt og strengt tatt var rett rundt hjørnet! Og til tross for at jeg forsøkte å forklare han alt dette, så forlot han sin gravide kone og gjorde noe så uhørt som å dra på motorsykkeltur med forloveren sin og faren hans for å få puste litt! FYSJ!!! Jeg tror jeg aldri har følt meg så forlatt, ensom, urettferdig behandlet, oversett og liten. Og det var bare på fredagen… Lørdagen skulle vise seg å bli, om mulig, enda verre. Ingeniøren ringte tidlig på formiddagen for å forsikre den lett hysteriske kona si om at han levde, hadde det strålende og at de snart skulle begynne å kjøre igjen. Som svar påpekte jeg at han hadde å innfinne seg på visningen vi skulle på dagen etter kl 16, og stakkars han om han ikke rakk det! To timer senere viste det seg at rekkehusleiligheten (som jeg over hodet ikke ville bo i) var solgt før visning og av en eller annen absurd grunn ble nå dette Ingeniørens feil. Etter en times kjefting og grining befant jeg meg, hulkende i fosterstilling, på badet med bikkja utenfor, like hulkende, og fikk panikk! Her hadde jeg ringt pappa og spurt om Guro kunne være der da jeg rett og slett ikke taklet å passe på henne, og inni meg vokste det et lite vesen som jeg slettes ikke bare kunne sette bort når det passa meg. Hvordan i all verden skulle dette gå!!!

006

Mandag ettermiddag skålte vi i Mozell og feiret kjøpet av rekkehusleiligheten vår. Den vi hadde kjøpt etter en impulsvisning på vei til nevnte Forlover og samboeren hans søndag ettermiddag… Så takket være løpske hormoner, hysterisk oppførsel og beinhard overbevisning har vi det nå som plommen i egget i vår lille grend i Bærum. Jeg har fortsatt mine betenkeligheter ved å bo i kommunen, ikke fordi det er landlig og jeg kjenner naboene mine, men fordi jeg ser med skrekk og gru på prislappen på dunejakkene og gremmes over at man ikke bruker sokker i seilersko lenger – ikke en gang midtvinters! Så nå er det en ny jakt på gang, jakten på den perfekte barneoppdragelse som gir meg en sønn som tør å vise sin individualitet og egenart, og da ikke ved å velge en litt annen blåfarge på jakka si…

 

Nytt år – nye muligheter – ny blogg!

Her er den – bloggen min! Den handler om mitt liv, mine tanker og vurderinger, mine opplevelser, min familie, mine meninger, men kanskje mest om hverdagen min. Jeg er en gift ettbarnsmor i rekkehus med stasjonsvogn, hytte på fjellet, bikkje og treningskort på Elixia som jeg bruker alt for sjeldent.  Og selv om alt virker ekstremt forutsigbart og ordinært, så blir det jo aldri sånn som man hadde sett for seg eller ønsket. Jeg er ekstremutøver av lister i Excel-ark, men (u)heldigvis passer hverken barn eller livet inn i et rutenett, men jeg gir meg ikke og prøver igjen og igjen… Jeg vil at denne bloggen skal vise den sanne hverdagen. Den rotete hverdagen som jeg febrilsk løper og rydder opp etter. For vis meg den boka som forbereder deg på at du en dag skal stå ved vasken på badet ditt med unge over armen, bæsj på BHen, gulp i trusa og ei bikkje som står innelukket i gangen nede og hyler av tissatrengthet og det eneste du ønsker deg er fem minutter alene med en kopp nytrukket kaffe som er så gloheit at du brenner av alle de hvite prikkene på tunga på første slurk. Det er ingen som forbereder deg på at du kanskje ikke tør å elske barnet ditt sånn som du har trodd at du skal gjøre fordi du er livredd for at det skal bli tatt fra deg igjen eller rett og slett at det skal dø når som helst! Det står ikke et eneste sted at du plutselig blir livredd for å bli alvorlig syk eller at du ser for deg at du kræsjer med alle bilene du møter på veien når du er ute og kjører. Jeg vil være den boka for deg! Den som forteller deg hva du har i vente eller bare rett og slett gir deg en god latter og en ekstrem glede over det livet du lever. Å være mamma er en helt ny æra i livet og det forandrer absolutt alt! Plutselig er det jeg som sitter og griner av de romantiske komediene på TV og Johaug som klemmer kongen og ikke mannen min (som er bare litt lettrørt). Jeg blir overdrevent engasjert når venninner forteller at de skal ha barn, jeg glemmer sjokkerende mye, har blitt opptatt av praktiske (!) sko, kakebakeformer og middagsplanlegging. Jeg syns Bamse-klubben virker som det smarteste noen noensinne har kommet opp med og jeg ser fem til vi kan dra på en sånn ferie! Jeg har med andre ord forandret meg til ei dame jeg over hodet ikke kjenner fra før! Jeg lover på tro å ære å vise dere min sanne hverdag og ikke bare de gangene jeg faktisk slår til og lykkes med en bra middag eller har vært supermamma en ettermiddag. Jeg gleder meg til å ta dere med inn i mitt hverdagseldorado – mitt eget lille JannOrama!

Ibestad 2013