Fill’n Squeeze

Ettersom jeg har vært så utrolig standhaftig på å kjøpe all mat til Lillemann, og ikke en eneste gang servert han økologisk eggeplomme til frokost, så var overraskelsen stor hos Ingeniøren da jeg hadde meldt meg frivillig til å teste et nytt superprodukt for småbarnsmødre; Fill?n Squeeze! Og på dag to av pappapermen og mammaferien satte vi i gang prosjekt smoothiemaking på hyttekjøkkenet. Vi ble gira!

021

Kort fortalt gjør produktet deg til en slags liten Ella?s Kitchen-kokk, og du kan lage smoothier eller middager til de minste, og få de over i de geniale posene som vi alle er så glad i. I oppstartspakken følger det med fem poser og en posefyller. Vi hadde kjøpt inn litt forskjellig frukt, og gikk for den varianten, da middagslageren i meg fikk en så kraftig selvtillitsknekk sist jeg forsøkte meg på det, at hun slettes ikke ville titte frem i dag heller. Lillemann har ikke villet spise bananmos tidligere, og jeg har rett og slett helt glemt å forsøke banan igjen, så vi tenkte dette kunne være en god måte å få i han det på, samt kiwi (som han elsker) og mango (som vi ikke har forsøkt før). Jeg er i utgangspunktet ekstremt i mot å endre matvarenes form og farge, da jeg syns det er viktig at barnet opplever og lærer noe mens han spiser, men som et tidsbesparende virkemiddel ser jeg at dette kan være veldig bra!

029

Vi kokte opp alt i store biter i en blanding av vann og appelsinjuice sånn at bitene ble lette å mose i posefylleren og vips, etter fem minutters kok og squeeze, så hadde vi to poser med ferdig smoothie!

032

Det som hindret dette i å bli en utelukkende suksesshistorie i vårt hjem, var at ettåringen vår gomla i seg resten av mangoen og en halv banan i biter mens vi holdt på… Alt er best når man får spise det selv om dagen, så poenget med Fill?n Squeezen blir litt borte hos oss. Vi brukte nok også litt i overkant dyr frukt, så det økonomiske aspektet forsvinner også litt dersom man må kjøpe nye poser, og fruktprisen i seg selv overgår Ella?s eller andre poser på markedet. Men, og det er et stort men her; hadde vi kommet over dette da Lillemann fortsatt spiste en eller to fruktposer om dagen og vi hadde brukt billigere frukt, så ser jeg absolutt verdien. Min anbefaling blir da å lage en stor blender full og heller øse det opp i posefylleren, da sparer du nok ganske mye tid. Så er du opptatt av å vite nøyaktig hva ungen din putter i seg, og store biter fortsatt ikke er superpopulært, så er dette faktisk ganske gøy og givende. Posene kan oppbevares i kjøleskapet i 24 timer, eller i fryseren. De er lette å merke og morsomme å se på. Et enkelt og inspirerende kjøkkenredskap, som langt fra bør stå på utstyrslista til vordende mødre og lett kan bli nytt hyllefyll, men som helt klart gir massevis av SuperMammaPoeng og bygger nydelig image i barselgruppa! Jeg har testet produktet på oppdrag fra de fine folka hos LillePrinsen.

 

Når mammaperm blir pappaperm

En uke igjen til mammapermen heter pappaperm og jeg skal ut i den virkelige verden igjen etter over ett år hjemme. Jeg gruer meg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt redd! Plutselig er det vanlige livet blitt skummelt og uhåndterlig ? hvordan holder man voksne samtaler en hel dag? Tåler jeg fortsatt varm kaffe eller vil tunga bli skoldet ved første forsøk? Hvordan skal jeg klare å se Lillemann bare en sliten ettermiddagstime hver dag? Jeg føler det faktisk litt som om jeg skal flytte fra gutta mine. At jeg nå er ferdig med mitt år, og da er livet med solstrålen min over. At han skal leveres tilbake eller noe sånt. Faktisk har jeg en slags sorg inni meg og en liten angst for ukene og månedene som kommer. Overgangen fra å være hemmafru, med ryddig hus og middagen klar til mannen kommer hjem, til å ha ansatte å veilede og dead liner å nå blir enorm. Og jeg som trodde det skulle bli helt grusomt å gå hjemme! Så hva har jeg gjort dette året for å holde motet oppe når det har vært -15 grader ute og man er isolert i heimen med en bitteliten baby? Eller når det regner så mye at du er overbevist om at barnet vil drukne i bilstolen på vei bort til bilen? Man lager leveregler og man trykker på kose-seg-knappen; ofte! Ettersom vi lå litt lenger enn det som er vanlig på sykehuset og hadde mange netter uten barn sammen med oss, så kom jeg hjem med masse energi og en relativt uthvilt kropp. Jeg glemte jo helt at jeg rent psykisk var lett sentrifugert, så etter et par uker var det på tide å innføre noen mammarutiner, som jeg faktisk har klart å holde meg til hele året. For det første skulle jeg dusje hver dag før kl 12. Dersom du ikke har barn, så virker det som en meget gjennomførbar og muligens litt unødvendig regel, men du verden så viktig det har vært for meg! Jeg har hatt Lillemann sittende i vippestol, i den tomme badebalja, inni dusjen sammen med meg, eller lett hypnotisert foran vaskemaskina. Noen ganger har jeg klart tidsgrensa med god margin, andre ganger har jeg gått ut av dusjen 11.57, men jeg har klart det ? hver dag, hele året gjennom. Jeg har hatt nesten rene klær hver dag også, og neglelakk og minst maskara. Og det er ikke for å tøffe meg eller prøve å bevise noe som helst, det har rett og slett vært for å føle meg litt ovenpå og fresh selv. Hjemme hos oss har vi hatt friske, avskårne blomster hver dag, hver uke, hver måned mens jeg har gått i permisjon. De dagene det butter litt i mot, alle planer går rett åt skogen, poden har feber og må ligge inne, det er for kaldt til å være ute eller du rett og slett ikke finner motivasjon til noe som helst og savner mann og venner og bare noen voksne å snakke med, så har man vertfall noe fint å se på. Så enkelt kan man gjøre det. For det er en kjensgjerning at man tidvis kan bli litt sprø av å synge sanger om bæsj og grøtspising mens man triller ball på femte timen. At det i løpet av en uke med snørr og feber blir ekstremt lite input for mor og at man formelig kjenner hjernecellene dø der oppe. Og det er i de øyeblikkene man skal se bort på de vakre blomstene, ta frem telefonen og avtale hyggelige ting med andre hjemmeforeldre i neste uke. For man må ha planer. Man må komme seg ut og man må nyte at man har disse fine dagene sammen med barnet sitt. Ja det er slitsomt og ja det er tidvis ekstremt ensformig, men for en vanvittig mulighet til å ta en pause fra det livet du allikevel skal leve i så utrolig mange år til, arbeidslivet. Så etter at gradestokken normaliserte seg i mars i fjor og jeg hadde begynt å skjønne både opp og ned på barnet, så begynte tidenes mest sosiale år for min del. Vi har hatt så utrolig mange fine gåturer i regn og snø, stekende sol og piskende vind, vi har spist både rolige og travle lunsjer med vakre og fine damer, jeg har fått et innblikk i pappapermisjonstiden (som fortoner seg veldig lik som mammapermen), vi har vært på babykino og laget tv-program, vi har hatt besøk og vært på besøk, vi har reist med tog til Stockholm og fly til Harstad, vi har rett og slett opplevd utrolig mye og jeg kommer til å savne alt og alle. En viktig epoke er snart over og stafettpinnen skal sendes over til pappaen. Ingeniøren gleder seg masse og jeg unner både far og sønn denne tiden sammen av hele mitt hjerte. Og for å sette standarden har jeg i de siste ukene pøst på med det lille ekstra. Tror ikke vi har hatt så mye hjemmelaget mat med friske urter, bugnende blomsterbuketter og støvfrie gulv noen sinne. Og om jeg tenker meg skikkelig grundig om så gleder jeg meg jo litt til å ikke gjøre husarbeid, til å kunne sitte alene på bussen og tenke alle tankene mine ferdig og å slippe å finne på middag i tre måneder også? P.S. Tar gjerne i mot tips til hvordan man løser opp magevondten og nyter å være tilbake i jobb igjen uten å miste helt fotfeste av dårlig samvittighet!

Sprutregn og innekos!

Sprutregn og innekos!
 

Hvor skal vi gå?

Hva syns jeg er det viktigste med morsrollen? Er det å alltid ha kontroll på alt? Skape et perfekt menneske etter mine standarder? Lykkes som den perfekte pedagog? Skape et kjønnsnøytralt barn – en hin? Legge en god base for videre utvikling? Passe på at han aldri slår seg? At Lillemann blir en sunn sjel i et sunt legeme? Eller er det å være den trygge havnen? Jeg tror det er litt av det meste og mye av noe. Da jeg fikk vite at vi skulle få en sønn ble jeg helt lammet av panikk. Jeg kan jo virkelig ikke noe om gutter, og hvordan skulle jeg klare å lære han at porno er en styggedom han må forstå rekkevidden og alvoret med? Jeg skulle få et bittelite nurk, og porno var altså det første jeg fryktet. Ingen skal si at jeg ikke er mitt ansvar som guttemamma bevisst vertfall… Jeg tenkte også på at jeg ikke kom til å få ta spesielt stor del i planleggingen av bryllupet hans, og at jeg ikke ville bli like involvert når han venter sine barn. For det finnes noen bånd som er til for å brytes og slakkes litt på etterhvert som barna vokser opp, og båndet mellom mor og sønn er kanskje et sånt ett. Jeg ønsker jo selvsagt at han for alltid skal syns at jeg er helt fantastisk, men det er helt greit om han ikke kommer hjem med et bittelite koneemne på under 1,60 med pinnekort, mørkt hår om noen år. Men om han viderefører noen av våre tradisjoner og snakker varmt om sin morsomme, trygge og fine barndom – da skal jeg både juble og felle en liten gledeståre. Jeg tror at veien dit både er vanskelig og lett på en og samme tid. En av nøklene er sikkert å ikke stresse og presse gjennom hygge, men nyte de små øyeblikkene og skape den gode stemningen der det passer. Jeg tror ikke jeg lykkes ved å ha et rigid mat- og TV-regime eller ved å planlegge hvert sekund i Lillemanns liv. Jeg tror han vokser på å ikke alltid vite hva som skal skje og ved å bli plassert i ulike miljøer med ulike mennesker så ofte han tåler det. Han trenger å se at mamma og pappa elsker hverandre og kysser på en helt vanlig tirsdag. Han må kjede seg og sitte alene med lekene sine. Vi må leke ute og inne, med akebrett og ski, klosser og puslespill. Kanskje skal jeg en gang snike meg innom FRP-lekehylla i butikken også (de fargerike plastlekene som blinker og uler og lager en masse spetakkel) og ikke bare holde meg til SV-lekene vi sverger til i dag (alt er av tre og selvsagt svært pedagogisk korrekte…). Jeg håper så inderlig at jeg klarer å få han til å syns at det å gå på ski er noe vi gjør fordi det er morsomt og ikke «fordi det er god trening» som en åtteåring sa på NRK her om dagen. Jeg håper at jeg klarer å skape en liten Hellstrøm som ikke bare tør å smake på masse forskjellig mat, men som også lar seg fasinere av det å forberede og tilberede maten. Jeg håper han vil gå på skolen ikke bare fordi han må, men fordi han faktisk er vitebegjærlig og ønsker å lære noe. Jeg håper han blir et menneske som nyter å være sammen med andre mennesker og får en trygg og stabil vennegjeng. Men hvordan i all verden lykkes man i det? Det er jo her man blir helt blank! Det følger jo ikke med et eneste lite skriv med det nye mennesket og veiene til Rom virker å være i et helt uendelig antall. Skal jeg kjøre mammas kjønnsnøytrale linje med dukker og verktøykasser og grønne velourklær til både gutt og jente, eller skal jeg la han være lyseblå og beige og leke med bilene han elsker over alt på denne jord? Skal jeg bare kjøpe organisk og økologisk og jeg-vet-ikke-hva eller skal jeg nyte synet av gutten innsmurt i pesto mens han suger i seg spaghetti som en ekte italiener? Skal han bare sove i senga si og aldri sitte på fanget gjennom dagen, eller skal vi kose oss med en times formiddagshvil sammen i foreldresenga som vi nettopp gjorde og glede oss over at vi enda har noen dager sammen før hverdagen innhenter oss? Nei æsj, jeg tror jeg bare går for å være den trygge havnen jeg, og så får det andre komme som det kommer. Hvis det betyr at vi fortsetter å ha verdens blideste, supersosiale, tålmodige, nysgjerrige, musikkelskende og tøysete sønn, så er jeg skikkelig fornøyd med jobben vi gjør som foreldre jeg!

Kveldstørk ved peisen – praktisk og hyggelig på en gang!

Kveldstørk ved peisen - praktisk og hyggelig på en gang!
 

Tre på rad

Jeg elsker god service! Jeg blir så glad når ansatte i butikker har en litt annen baktanke med å befinne seg på jobb enn å oppbevare kroppen sin ett sted for å få betalt for det. Dessverre er ikke god service noe man opplever særlig ofte. Jeg syns de som troner aller øverst på dårligservicetronen er middelaldrende menn i bilbutikker som møter relativt unge mennesker. Da føler jegmeg  rett og slett usynlig… For tiden driver vi å bytter ut en god del av Lillemanns babyutstyr med storeguttutstyr. Det er både gøy, dyrt og litt vemodig. Ettersom jeg har gjort det slutt med Skrekkens Hus (les Barnas Hus, red.anm.) og Ingeniøren er en notorisk netthandler, så falt valget om nettkjøp av nytt barnesetet meg lett for hjertet. Vi bestilte et sete på Lille Prinsen og siden de har lager på Bekkestua her i Bærum, så valgte jeg å hente det selv. Og for en mottakelse og service! Mens jeg betalte ble Lillemann underholdt med blinkende biler og alskens moro, setet ble behørig montert av en av de ansatte uten at jeg trengte å be om det, alle finesser ble demonstrert og jeg fikk oppgradert til 2014-modell uten å en gang spørre (hadde kjøpt fjorårets modell til kampanjepris).Til slutt ble rygg og seler stilt inn så det passet perfekt til vårt lille menneske; altså en helt uslåelig kombinasjon av rolig, kveldsshopping på nett i heimen, avrundet med upåklagelig, personlig service!

Setet er "sponset" av morfar og bestemor, bildet er hentet fra "Lille Prinsen"
Setet er «sponset» av morfar og bestemor, bildet er hentet fra «Lille Prinsen»

Jeg har en butikk som ikke bare yter fantastisk service, men som gjør at jeg kan gi rimelig god service til Ingeniøren også! Den er nemlig så fantastisk at jeg har gitt klar beskjed om at uansett hva han kjøper til meg fra den butikken, så blir jeg fornøyd. Altså; enklere kan vel ikke en mann få det? Hvis du er på jakt etter en litt annerledes jakke, superfine (og komfortable) skjørt, en kjole du ikke ser fem andre med på helgens festligheter eller bare rett og slett en ny lysestake, så MÅ du ta turen innom Olivia’s på Strømmen eller Sandvika Storsenter – eller bare ta en titt på Facebook-siden deres. Her møter du damer med skikkelig pasion for det de driver med, og nå om dagen renner det inn med fantastiske ting! Om du ikke bor i nærheten så vet jeg at de sender om du tar kontakt.

Våren bestilles til Olivia's - I can't wait!
Våren bestilles til Olivia’s – I can’t wait!

Til slutt må jeg bare nevne min herlige frisørsalong – Studio M. Siden jeg nå skal begynne å jobbe igjen, så tenkte jeg at jeg skulle klippe av meg husmora og få tilbake min gamle, litt mer edgie look. Dessverre så lykkes vi litt dårlig med det på første forsøk, og jeg måtte, etter litt press fra min mor, ta kontakt med innehaveren og klage. Jeg syns det er så vanvittig kleint, men fineste Thea fikset ny time til meg på to dager og vips – så var jeg tilbake til meg selv! Det er så utrolig godt å bli så ivaretatt og behandlet med både respekt og det største alvor. Husmora har midlertidig takket for seg... Så til slutt til dere som prøver å selge biler; husk at det stort sett er dama som bestemmer om det blir bilkjøp eller ikke, og sier hun at bilen er gubbegrå så er den det! Ikke ta opp den kampen er du snill, du kommer til å tape… P.S. Ingen av butikkene eller frisørsalongen har noe med dette innlegget å gjøre. Omtalene beror utelukkende på fantastiske kjøpsopplevelser!

 

Flink pike

Jeg har et problem. Et ganske stort ett faktisk. Det påvirker ikke bare meg, men hele familien min, og kanskje aller mest Ingeniøren. Jeg har slitt med dette i mange år, ja kanskje alle, og det ser ikke ut til at jeg kommer til å bli noe som helst bedre med det første. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av FlinkPike-syndromet (FPs). Å til en hver tid forsøke å gjøre alle til lags, se feiende flott ut, ha et skinnende hjem og det mest veltilpassede barnet er virkelig ikke en spøk, men en oppgave jeg av en eller annen grunn ser på som min, og min alene, i vår familie. Jeg går på julaftener, barnebursdager, innredninger, selskaper, helger og hverdager med ærefrykt og pågangsmot og forventninger like høye som skyline i New York. Jeg klikker i vinkel hvis jeg ikke rekker en avtale og er derfor notorisk ti minutter for tidlig ute, jeg får lett pustebesvær om det går et skall av neglelakken og jeg prioriterer snømåking over frokost for at naboene ikke skal tro at vi er sjuskete og late (jeg går jo tross alt bare hjemme). Når man er så hakkende gal så kan man spørre seg om det i det hele tatt var en særlig god ide å gå til anskaffelse av barn. For er det noe som garantert ødelegger både tidsskjemaer og nylagt neglelakk, så er det disse søte små. En annen utfordring som dukker opp i forbindelse med den ugunstige kombinasjonen av FPs og små barn, er de andre mødrene. De du møter på helsestasjonen, i butikken, på babysvømminga eller på trilletur i skogen. De som sitter på kafebordet ved siden av deg og serverer sine små, håpefulle irrgrønn mat fra små glass med søte, hjemmelagde merkelapper laget på den nye Dymo-maskinen sin surret fast med grå hyssing. Det lukter hirse og linser og quinoa lang vei og det aner meg at ungen fikk servert en lettstekt organisk eggeplomme til frokost. Eplene er raspet og agurkene er hjerteformet, vannet stammer muligens fra Voss og flasken er parabenfri – eller hva den nå helst skal være. Vi er inne på et minefelt! Jeg kommer aldri til å gå på «Lag hjemmelaget babymat»-kurs på Mathallen. Jeg kommer aldri igjen til å stå en hel formiddag å steke kjøtt, koke grønnsaker og nesten brenne opp motoren i en blender bare for at ungen min skal rekk tunge til meg, brekke seg og spytte ut alt han får i munnen. Jeg kommer ikke til å boikotte Nestle for Lillemann virkelig digger den ene yoghurten deres. Jeg ELSKER han som startet Ella’s Kitchen og jeg syns morsmelkerstatning fremstår som Guds gave til mødre med stort alenetidbehov. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt og desperat mamma i samme veiv, og jeg syns det er supergøy å la Lillemann prøve nye matvarer og konsistenser. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke kunne blitt mere glad da poden bikka fire måneder og vi kunne begynne med grøt. Og jeg innrømmer også gjerne at jeg satte han i barnestolen hans og dytta det inn med en skje. Jeg lot han ikke prøve selv, han satt ikke på mitt fang og jeg ga han en skje til om han brakk seg litt. Jeg nekter å la meg knekke eller bryte sammen under presset fra Hjemmelagetmatmafiaen. Den lille Flinke Piken i meg prøver så godt hun kan å presse på for at jeg skal prøve en gang til, men det er altså helt uaktuelt. «Hvorfor skal sønnen min spise hjemmelaget mat når ikke vi gjør det?», sa Linda til meg en dag – og jeg kunne ikke vært mer enig. Lillemann suger i seg spaghetti og pesto når vi har det, han elsker fiskekaker og syns stekt kylling er ganske ekkelt. Erter kan vi bare hoppe og drite i å gi han, men svinekotelett derimot – det er smaskens. Så kombinasjonen med at jeg legger han ute i vogna for å sove uten babycall, jeg pusha litt på for å få han til å sitte, jeg går rundt i stua med han enda han ikke kan reise seg opp selv og har ønsket meg Brio-gåvogn til han, jeg lar han være i lekegrinda mens jeg gjør ting i andre rom og jeg gir han d-vitamindråper og ikke tran, kvalifiserer meg nok til prisen for årets dårligste mor nok en gang. Og den Flinke Piken i meg gråter… Men så spør jeg meg selv; hadde jeg syns Ingeniøren var en dårlig far om han ikke hadde med mat til Lillemann en dag og improviserte med å kjøpe noe på butikken? Tenker jeg noen gang at han er helt ubrukelig som omsorgspersjon siden han ikke står og lager most mat på glass når han har et ledig øyeblikk? Syns jeg Linda er en elendig mor siden hun aldri har brukt stavmikseren sin? Jeg syns jo ikke det! Så kjære Lillemann, den Flinke Piken og Hjemmelagetmatmafiaen; dere er kanskje litt skuffa over meg, men her blir det ingen endring! Og takk og pris for sånne små bøker om barnet som mødre så flittig skriver i, for stemmer det ikke mamma – at jeg også syntes at all mat var god, bortsett fra den du lagde? God mandag – nå må jeg ut og måke…

Vinter og snø...
Vinter og snø…
 

Barnebursdagskaos!

Så er det offesielt – jeg har en ettåring! Jeg er med andre ord godt innkjørt i mammajobben og har flyttet opp i den erfarne gruppen mødre på helsestasjonen. Jeg har også vært oppe i eksamen i Barnebursdag vol 1, og ut fra smilet til poden så tror jeg vi stod med glans! Noen vil helt sikkert hevde at det gikk en smule trill rundt for meg da jeg inviterte til dagens festligheter; alle besteforeldre, tanter, onkler, fettere, kusiner, faddere og deres barn. Alt i alt var vi 30 personer i Rekkehuset. En rolig ettermiddag med andre ord. Helt fri for cupcakes, som tidligere annonsert. Dog klinte vi til med store mengder boller og den berømte langpannesjokoladekaka. Og jeg sverger til Møllerens og andre gode hjelpere, så det ble boller på 1-2-3. For som en klok venninne av meg en gang sa; de er jo ikke noe mindre hjemmebakte bare for at du har valgt å la noen andre måle opp ingrediensene for deg!

Boller på 1-2-3

Så i går gikk jeg til innkjøp av alt som kunne gjøre livet enklere midt i familiekaoset og for første gang i mitt liv har jeg til og med kjøpt poseglasur! Smakte helt fortreffelig den. Vertfall var ettåringen meget fornøyd der han satt og gliste fra øre til øre med sitt aller første sjokoladekakestykke godt klemt inn mellom alle fingrene og godt ned i smilehullene på henda.

Ballongfest

Vi har vært i akebakken, drukket solbærtoddy, grillet pølser og spist kaker. Sunget sang, blåst ut lys og pakket opp masse fine gaver! Vi har mimret, tørket en liten tåre og ikke minst latt oss begeistre av ettåringens smittende humør og store glede. Og nå sitter jeg med beina høyt og sjokoladekake på skulderen, litt tom innvendig, men med et smil om munnen. Og akkurat som for et år siden har Ingeniøren vært og hentet pizza til oss. Den største forskjellen er at Lillemann ligger trygt i sin egen seng og sover sin søteste søvn helt uten slanger og ledninger festet til kroppen og vi vet at han er verdens sterkeste og tøffeste lille gutt. Jo, også har ingen vært innom med en silikontreningspupp, for den håndmelketeknikken har jeg inne nå. Så kjæreste Lillemann – gratulerer med din aller første bursdag – vi gleder oss til å feire deg denne januardagen i mange, mange år fremover! Du gir livet mening!!!

 

Snørr og tårer

Sånn – da var det helg igjen gitt! Denne uka har altså vært den kjedeligste uka på jeg vet ikke hvor lenge. Vi har hatt hr. Forkjølelse innom siden mandag, og min blide lille soveengel har blitt forvandlet til et snørrete lite troll. Å som jeg har savnet verden der ute!

Når man har en ettåring som ikke er i form får man virkelig testet sin tålmodighet. Til alt hell har vår lille storsjarmør fått smaken på kyssing akkurat denne uka, og ingenting er vel bedre enn et skikkelig smask på munnen mens skinkeostfingrene tvinner seg inn i håret ditt og snørrboblene omkranser overleppa di. Og prøv ikke å vend det annet kinn til, for det er kun munnen som gjelder, så hodet tas godt tak i og trekkes mot den sydende nesa. Og så kommer det største, mest fornøyde gliset etterpå – og mammahjertet smelter totalt. For hun som for ikke så lenge siden syns barn med snørr under nesa var litt unødvendig, er denne lille kjærlighetserklæringen er intet annet enn helt fantastisk. Så den store oppdagelsen gjengjeldes av mammaen og som premie blir det 16 minutter sentrifugering av en klesvask på badet mens mamma hviler litt inntil veggen.

For hva finner man på inne med en ettåring med snørr som bare vil gå og gå og gå og gå og som slettes ikke kan gjøre det på egenhånd enda? Jeg anser meg selv som en relativt delaktig, levende og leken mamma, men etter en time med den samme klossen ned i et dertil egnet hull i en boks, og opp igjen, så begynner jeg rett og slett å bli alvorlig lei. Jeg beklager å måtte si det, men ettåringleker er ikke spesielt morsomme! Og ettåringbøker på rim, er ikke spesielt gode! Jeg innrømmer gjerne at jeg syns min egen mor er helt vanvittig flink til å holde på med Lillemann og det ser ut som hun nyter hvert eneste sekund. Hvorfor gjør ikke jeg det? Er jeg kanskje ikke glad nok i han, eller har jeg det rett og slett ikke i meg? Mangler jeg det mammagenet som gjør at man nyter hvert våkent øyeblikk sammen med barnet sitt?

Heldigvis har jeg flere svært oppegående venninner med små barn, og det viser seg at ettåringleker nok bare er gøy for ettåringer, for ingen av de jeg kjenner syns det er en fest å sitte på gulvet i timesvis å leke med den samme tingen. Så da tar mor tak i det mest tynnslitte strået hun finner, og setter på NRK Super. Det blir rett og slett litt TV, men ettåringen er ikke så veldig interessert i det (bortsett fra Friends der Rachel åpenbart er så søt at man må smile og smile sitt største smil hver gang hun kommer på), så da begynner gode råd å bli ganske dyre. Men så begynner det. Programmet man bare har hørt om og som man ikke skjønner rekkevidden av så lenge man ikke har barn i hus; Drømmehagen. Og nå har jeg sett Drømmehagen-effekten! Fy f… så skummelt – og så digg!!! I en hel episoden satt Lillemann som et tent lys med den rosa klossen i hånda og med øyne så store som tinntallerkner. Så beklager til alle besteforeldre og beskyttende familiemedlemmer; fra nå av blir det litt Drømmehagen når det røyner på og livet blir litt tøft i forkjølelsessesongen. Tror det blir folk av han for det…

 

Superhelter

Vil du vite en hemmelighet? Jeg lever sammen med to superhelter. En stor og en liten. De er ganske like og deler mange gener. De er far og sønn og har opplevd mer enn de aller fleste.

Lillemann begynte sin lange ferd mot livet for ti år siden, på Radiumhospitalet. Ti år siden, tenker du kanskje nå, det går jo ikke. Joda, det går – om du tar en pause i en kjempestor fryser sammen med millioner, ja sikkert milliarder, andre små mulige superhelter. Ingeniøren fikk nemlig kreft. Testikkelkreft. Han var 24 år og helt i starten av livet. Barn lå så langt frem i tiden at det enn så lenge var mer en utopi enn en virkelighet. Små rumpetroll ble fryst ned og livet gikk videre. Ingeniøren ble frisk! Og så ble han syk. Kreft – igjen. Testikkelkreft – igjen. Med spredning denne gangen. Et liv med jevne testosteronsprøyter og et litt for nært forhold til helsevesenet lå foran han. Et liv som nesten akkurat hadde begynt.

Jeg var ikke med på dette. Jeg levde et mye mer sorgløst liv et annet sted i hovedstaden. Jeg ante ikke at sykepleiere virkelig er engler i hvitt, enda.

En varm og vakker julinatt møtte jeg Ingeniøren. Og alle arrene. Og Styrken. En som har vært alvorlig syk har et så vanvittig vakkert og riktig syn på livet. Alt blir så mye mer nyansert. De har en annen ro og tålmodighet som jeg beundrer og setter enormt pris på å få oppleve. Da Kreften banket på døra vår igjen noen måneder før bryllupet, var han roligheten selv. «Takket være min kreft, så får kanskje ikke du kreft» sa han før celledelingen ble fjernet og vi lukket døra hardt i fleisen på Kreften. Sammen.

Å få barn var ikke lenger en utopi. Det ble en virkelighet, som vi måtte kjempe hardt for. Vi dro optimistiske og glade til Rikshospitalet og begynte på et to år langt svangerskap. Det føltes vertfall sånn. Det var nesespray og sprøyter, hormoner for eggløsning og hormoner mot eggløsning, det var utallige undersøkelser «der nede» og til slutt følte jeg at kroppen min var en arbeidsplass for fremmede. Det er jo noe veldig spesielt ved å sitte og holde mannen sin i hånda mens man har en enorm spotlight mellom beina og en lege som sitter og sikter inn i livmora di! Men sånn kom altså Lillemann til – til slutt. Etter to egguthentinger og fire innsettinger var jeg endelig gravid. Det lille mirakelet hadde ligget fryst ned som både frø og embryo, og nå vokste han inni meg og gjorde meg, om mulig, enda mer hormongal enn jeg hadde vært det siste året. Tålmodigheten til Ingeniøren kom meget godt med.

Han skrek da han ble født, men så ble det stille. Alt for stille. 36 timer etter at vannet gikk løp en barnelege med den bittelille sønnen vår ut av fødestua og med ett var vi helt alene. Ingeniøren og jeg. Og et lite flagg og to glass saft. Det var så stille.

Jeg fikk holde det lille mirakelet en gang til før han ble sendt på flere undersøkelser. Det ble cpap, lungedren, dramatiske anfall med pustestopp, respirator og uendelig mange ledninger og slanger og lyder. Nå var det langt fra stille og det skulle gå fire dager før jeg fikk holde den lille frosken min igjen. Og vips – nå er han snart ett år! En frisk, sterk og superblid superhelt!

Jeg har blitt mamma med alt det innebærer. Jeg har blitt mye mer tålmodig og jeg har et helt annet syn på livet. Og jeg vet at sykepleiere er engler i hvitt.

 

Til døden skiller oss ad…

I dag har vi bryllupsdag! Tre år siden den dagen jeg aller helst i hele mitt liv vil oppleve på nytt. Å gifte seg er faktisk det morsomste jeg har gjort noen gang – anbefales på det sterkeste!

Gratulerer med dagen, kjære!

Gratulerer med dagen, kjære!

Men så har vi altså kommet til lærbryllupsdagen. Merker at jeg er litt usikker på hvem som satte seg ned en dag og lagde den lista over bryllupsdagsnavn. Skjønner konseptet med at gull er bedre enn papir og lær, men noe sier meg at markedsprisen for kniplinger har gått betydelig ned de siste åra og slås av tinn hvilken som helst dag. Man kan jo spørre seg hvorfor man på død og liv skal gifte seg og ikke bare leve sammen som registrerte samboere. I realiteten er det kun en liten (men ikke ubetydelig) forskjell på rettigheter og det gjør jo strengt tatt ingen forskjell i hverdagen. Eller gjør det kanskje det..? Ingeniøren hadde uansett ikke spesielt tro på dette ekteskapskonseptet og vi hadde mildt sagt litt forskjellige forventninger til når det var på tide å starte formaliseringen av forholdet vårt. Jeg vet ikke hva det var som til slutt overbeviste han, men jeg mener at når man blir kjærster så velger faktorer som hormoner og forelskelsen, og kanskje ønske om å være i et forhold, for deg. Og når man bestemmer seg for å gifte seg, så velger man mer på tross av dette. Da har man opplevd sin utkårede både på godt og vondt og man har sett sider man verken ante eller ville at skulle eksisterte. Man har kranglet om de merkeligste ting og hatt fantastiske opplevelser sammen – når man da sier ja til å gifte seg, da tar man det faktiske og reelle valget om å leve sammen basert på så mye mer enn da man først ble kjærester. Man velger hverandre en gang til. Det syns jeg er så godt å tenke på. Ingeniøren har valgt meg to ganger! Og sånn blir det forhåpentligvis resten av livet. Vi velger å leve sammen dag etter dag. Noen dager flyr det salathoder og kraftgloser veggemellom, mens andre dager blir man mo i knæra og øm i brystet av å tenke på hverandre. Noen dager føles som kampen for å overleve og det beste i livet er å være to, men som oftest består kampen i å komme seg gjennom hverdagene uten å sovne av rutiner og kjedsomhet, ukeshandling og middagsmenyer. Å bevare romantikken og forelskelsen i all hverdagen er en kunst, en kunst noen par ser ut til å håndtere mesterlig, og i går mistet vi den ene delen av et sånt par. Vakre, sterke Anbjørg Sætre Håtun fikk sin hvile og mine tanker går til Jono og den enorme tomheten han må føle i dag. Kreften har tatt en av sine sterkeste motstandere og vunnet den ultimate kampen om liv og død. Kreften er ubarmhjertig og straffer de uskyldige. Så nå, på min egen bryllupsdag, sender jeg en liten bønn til Kreften om at den ikke kommer til vår dør igjen og at vi aldre mer får stifte bekjentskap med dette truende trollet. La oss nyte hverandre og lære å bli gode på det. For hver dag sammen er en gave og aldeles ikke en selvfølge. Gratulerer med bryllupsdagen, kjæreste mannen min! Du er den fineste jeg vet og en fantastisk pappa som får øynene til både Lillemann og meg til å stråle. Tusen takk for hver dag vi har delt og de dagene vi skal dele – jeg elsker deg!

Bare litt lei av å ta bilder…

Bare litt lei av å ta bilder...
 

Bryst er Best

Ingeniøren mener at det er på høy tid at jeg inrømmer for meg selv og alle andre at mitt forhold til amming av eget barn langt på vei ikke var like amorøst og glorifisert som mange andre mødre åpenbart opplever. Jeg hadde ingen problemer med amming og til tross for traumatisk start på livet som mor hadde jeg mer enn nok melk. Jeg syns det var praktisk, litt magisk og feiende flott, og ganske sjukt. Men jeg likte ikke at han var 100% avhengig av meg! For meg ble ammingen et bilde på min tapte frihet som menneske, og jeg tror faktisk ikke det er helt innafor å tenke…

Jeg slet veldig med å knytte meg til Lillemann i begynnelsen. Vi hadde vært en stund på sykehus, vi hadde tenkt tanken at vi ikke kom til å få han med oss hjem og vi var livredde for hva som kunne vente oss rundt neste sving. Jeg tror jeg innerst inne håpet at ammingen skulle hjelpe meg, men den gang ei. Heldigvis hadde jeg en superfin helsesøster og lege på helsestasjonen som kunne fortelle meg at dette var langt fra unormalt, og at de nesten ville syns det var litt rart om jeg ikke følte det sånn etter det vi hadde vært gjennom. For en lettelse! Men det er ingen tvil om at jeg var ekstremt heldig med hvem jeg møtte i helsevesenet.

Jeg fødte i Ammedronnig Gro Nylanders Høyborg – Rikshospitalet, og allerede da jeg lå på observasjonsrommet fikk jeg se Norges mest eksporterte film; «Bryst er Best». For en klein film! Nå sier jeg overhodet ikke at denne filmen ikke kan lære bort et triks eller fem, men det er jo ikke god film! Da Lillemann endelig var kommet og vi fikk flytte inn på barsel (uten barn) kom et rivjern av ei jordmor inn med øvingspupper, pumper, flasker, små glass, brosjyrer, bilder og blader. Det var så mye bryst på det barselrommet at Ingeniøren rett og slett måtte ta seg en tur ut! Etter tre dager med innbitt håndmelking og pumping dag og natt vant jeg lotteriet og ble tidenes melkeku på Nyfødtintensiven. Og jeg takket høyere makter, ivrige jordmødre og meg selv, for hva hadde skjedd om det ikke gikk? Medfølende blikk fra ammende medsøstre, forsikringer om at «det går så bra så, du er jo ikke mindre kvinne selv om du ikke ammer!», helsesøstre som masserer brystene dine for tjuetredje gang og spør om du er helt sikker på om du har prøvd riktig og velmenende svigermødre som «kan vise deg en stilling som alltid funka på sønnen min jeg – da går det nok skal du se!» Det er fantastisk at vi lever i et samfunn der man nå får betalt ammefri inntil barnet er ett år og at vi har en så vanvittig høy andel som ammer. For jeg betviler ikke ett sekund at det er morsmelk som er aller, aller best for barnet! Og at amming er supert for samspillet mellom mor og barn, men hva har alle ammekampanjene og denne lette statlige hjernevaskingen egentlig gjort med oss som samfunn og medmennesker?

For er det egentlig greit å ikke amme i Norge i dag? Jeg sier nei. Like lite som det er stuerent å innrømme at amming ikke fikk meg til å føle meg fantastisk, mer moderlig eller stolt, bare livredd for å svikte eller ikke orke å være der en dag. Er jeg da en dårligere mor enn de andre som gløder av pur ammeglede?

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!
Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!