La Familia

Min familie er ganske stor. Også er den ganske broket. Og veldig bråkete. Og helt fantastisk! Den består av mine, dine, våre og noens. Den er voldsom i all sin prakt og enorm i all sin kjærlighet. Den er omsorgsfull, uselvisk og sammensatt. Den har 1000 meninger og nesten like mange armer og bein. Den fyller stua og overmanner utenforstående. Men det aller beste er at den er min! Min far tok i sin tid litt ansvar for befolkningsveksten. Dessuten er han glad i å treffe nye folk. Derfor er han sammen med sin tredje livspartner nå. For min del er det det beste som har skjedd, for jeg virkelig elsker min Bonusmamma. Min Bonusmamma er nemlig akkruat sånn som man drømmer at bonusmammaer skal være! Hun surrer rundt og skjemmer oss bort på alle tenkelige og utenkelige måter. Hun kjøper inn julegardiner og juleblomster, tar med porselen og sølvtøy, og samler alle rundt seg på firmahytta i Son. Hun disker opp med den ene retten etter den andre og får roser i kinna av ren nytelse. Og til min store glede hadde hun med seg søsteren jeg aldri fikk inn i familien. Schwestan var 17 år og lett bortskjemt, jeg var 19 og sulten student. Vi var på ingen måte like! Hun har rødlig hår, tykt og langt som den vakreste elv, og det varmeste og nydeligste vesen du kan tenke deg. Jeg – har ikke det. Hun er den omsorgsfulle sykepleieren med forståelse og medlidenhet i de varme øynene sine. Jeg – ikke akkurat. Allikevel ble vi bestevenner. Bestevenner med nogo attåt! Vi delte soverom når vi endelig var hjemme samtidig, vi fniste så pappa ikke gadd å spise middag sammen med oss mer og da jeg giftet meg gjorde jeg det med henne ved siden av meg. Og i de tre andre forreste kirkebenkene satt resten av familien. For da mamma og pappa endelig tok til vett og flytta fra hverandre (ja – det finnes «lykkelige» skilsmisser!), så fant mamma seg Gartner’n etter noen år. Det ble ikke like problemfritt. Gartne’n gjorde ingenting galt! Gartner’n var verdens snilleste, gikk stille i gangene og gjorde alt i sin makt for å skli sømløst inn i trekløveret som hadde bodd sammen i to år. Og det hadde nok fungert knirkefritt om ikke jeg hadde blitt så grenseløst sjalu! Plutselig var det et annet menneske som fikk vite om mammas dager, hvordan hun hadde det og hvilke hemmeligheter hun gjemte i hjertet sitt. Min 18 år gamle sjel skalv av flauhet, rista seg opp igjen og bekjente sine mørke tanker en halvsen kveld på kjøkkenet. Og plutselig ble alt mye bedre, dog var ikke alt en dans på roser. Vi var nå fire barn fra 10 – 18 år, og to voksne, fordelt på tre soverom og 98 kvm, annenhver helg. En gutt på 14 fikk plutselig en storesøster og to kompiser ble brødre. La oss si det sånn; det var ikke helt som i den svenske filmen «Tilsammans», men det var faen ikke langt unna heller! Nå har lillebror på 14 blitt tobarnsfar og Storefetter’n er verdens stolteste fetter til Lillemann. De to jevngamle kusinene til sønnen min, som ikke er bittelitt i slekt en gang, løp strålende fornøyde etter hverandre i vårens dåp og alle besteforeldrene byttet på å følge på do og å høre på lange fortellinger som ikke er ferdige før de er heeeelt ferdige! Min Bittelillesøster viser seg å ikke være så sjenert alikevel. I stedet har hun verdens luneste humor og et stort hjerte med plass til alle små tantebarn som trenger en tanteklem eller litt tantekos. Tobarnsfaren er ikke lenger oppsternasig og kjeklete, men en lettrørt mann som fikk klump i halsen hver gang vi snakket sammen etter at Lillemann ble født og som ikke klarer å la vær å klemme og holde litt på nevøen sin når vi møtes. Og min helbror, Lillebrutt – han er et kapittel for seg… En nybakt student og verdens stolteste onkel – til alle onkelbarna, enten de kommer herfra eller derfra. Så hva er et søsken? Er det en du deler gener og blod med? Må man ha samme foreldre for å være en familie? Når jeg ser på Storefetter’n som tilsynelatende ikke ser at onkel Lillebrutt og tante Janne ikke ligner det grann på pappa og tante Bittelillesøster, og som med største selvfølgelighet og stolthet viser frem fetteren sin i barnehagen, så blir jeg overbevist om det jeg alltid har trodd; nei – man trenger ikke det. Å være bror og søster handler vel så mye om hvordan man er som hvem man er, og jeg er så takknemlig for de jeg har fått! Man velger ikke sin familie, men er man skikkelig heldig så velger de deg! Og kjære, vakre Schwestan – gratulerer med dagen i morgen! Jeg er så utrolig glad i deg…

Holder hender
 

Bli med toget!

Som jeg har skrevet om tidligere så mener jeg at 8. mars på ingen måte har utspilt sin rolle og nå nærmer datoen seg med stormskritt. I år tror jeg faktisk denne dagen vil bli markert av langt fler enn vanlig takket være vår nye kvinnelige statsminister og vennene hennes. Regjeringens flirting med KrF gjennom reservasjonsretten har skapt betydelig mer opprør enn jeg tror de noen gang kunne forestilt seg, og bra er det! Takket være Susanne Kaluza og hennes enorme pågangsmot og sterke stemme har vi andre syvsovere våknet og tatt til ordet mot dette åpenbare tilbakeslaget mot norsk likestilling og de kampene vi allerede har kjempet. Nå har Kaluza nok en gang kommet med et glitrende initiativ og jeg håper alle blir med og støtter opp om saken på Kvinnedagen. Vi må åpenbart kjempe kampen om igjen og jeg har tatt på boksehanskene!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!
 

Klare selv!

Jeg har alltid blitt fortalt, og trodd på, at jeg kan klare alt jeg vil. Jeg fikk verktøykasse da jeg var liten, fikk prøve meg i snekkerbua til bestefar og lærte å lese på melkekartongen på kjøkkenet til mormor da jeg var fem. Jeg hjalp mamma å legge gulv og pappa å lage mat. Jeg var på toppen av næringskjeden – jeg var jente og stolt av det! Jeg er fortsatt stolt. Dritstolt! Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg måttet komme med noen innrømmelser, overfor både meg selv og mine nærmeste. Det finnes ting jeg aldri kommer til å få helt snøring på. Vertfall fem. Jeg greier ut; 1. Det helvetes videokonferansesystemet! Uansett hvor mye jeg prøver, hvor mange små eller store lapper som legges ut, hvor mange piler, merker, gjennomganger eller tapre egne forsøk jeg utsetter meg selv og den grusomme maskinen for, så får jeg det altså aldri til! Det går ikke! Og jeg som til og med pleier å lese bruksanvisninger og generelt syns jenter som ikke mestrer tekniske hjelpemidler er teite! Jeg gremmes så til de grader og beklager overfor mitt eget kjønn hver eneste gang. Overkompenserer med å være ekstremt løsningsorientert på kopimaskina i stedet. 2. Mengdeforhold ved koking av ris. Jeg husker altså aldri hvor mye vann det skal være, om det skal være mer eller mindre ris eller om lokket skal være på eller av. Hos oss koker Ingeniøren ris. Det blir best sånn. 3. Strikke. Altså, dette kan jeg. Eller – jeg kan prinsippet. Lærte det til og med skikkelig tidlig! Det hjelper ingenting. Det eneste jeg kan strikke er skjerf, og ikke en gang de blir særlig jevne eller spesielt fine. En gang skulle vi, av alle ting, strikke et blokkføyteetui på skolen. Jeg vil ikke en gang begynne på hvor idiotisk tanken på at små barn (og mange på en gang!) absolutt skal spille blokkfløyte, det er jo bare absurd! God ide 70-tallet! Uansett – mitt blokkfløyteetui lignet mistenkelig på en svært ferm og sensuell kvinne, og mamma lo så hun holdt på å dette av kjøkkenstolen da jeg kom hjem med det. Mulig litt av strikkegleden forsvant allerede med det etuiet, men det sier historien lite om. 4. Pirkearbeid. Jeg mister fokus etter omtrent ett nanosekund om jeg blir tvunget til å drive med enhver form for pirkearbeid. Dette kan være alt fra kakepynting, maskeringsteip (det blir alltid for dårlig, og Ingeniøren blir litt skuffa selv om han ikke sier noe), pomponlaging (gikk på en smell til Lillemanns dåp), familiealbum, sokkebretting og ellers alt sånn smådill man får kjøpt på Panduro og sikkert bør elske, men som jeg får lett utslett av. Bruk av drill derimot; bare si fra, så kommer jeg! 5. PIN-koden på Statoil-kortet. Selv om jeg syns det er litt kult å fylle diesel (tok lappen for fire år siden), og aller helst i høye hæler, så kommer altså den bedritne PIN-koden aldri til å feste seg. Det er bare å innrømme det, jeg har en for snill mann… Det tok nemlig to år fra jeg tok lappen til jeg fylte drivstoff… Jeg er ikke stolt over å ha kapitulert og resignert, men jeg nærmer meg 35 og ser ikke lenger helt poenget i å skulle kunne absolutt alt. Jeg vil mye heller stå og gjøre ferdig gjerdet vårt hjemme når to av nabolagets tenåringsjenter går forbi, og med stor innlevelse kunne vise at man kan sage med fransk manikyr – det ene ekskluderer ikke det andre! Jeg vet ikke om de syns det det var like kult som meg, men jeg var ganske stolt! Så mamma, det funka – jeg kan gjøre det jeg vil, det er bare enkelte ting jeg ikke vil gjøre!

statoilkort2

Har du kapitulert og funnet ut at det er ting du helst ikke vil drive med?

 

Trollkjerring!

Jeg fødte et barn og ble et troll. Det er helt sant! Ikke alltid og langt fra hver dag, men i en kort periode, ca hver fjerde uke, så endrer jeg nå totalt karakter. Jeg spytter ut edder og galle og prøver fånyttes å ta det tilbake det sekundet katta er ute av sekken, og jeg ødelegger enhver mer eller mindre hyggelig situasjon i heimen. Jeg har utviklet PMS – og noe så voldsomt! Man skulle tro at min mann hadde fått sin dose av løpske hormoner i heimen etter to år med jevnt tilskudd av store doser østrogen og progesteron. Under prøverørsperioden går man gjennom en overgangsalder og en form for pubertet i løpet av et par måneder, og det er vel ikke akkurat en underdrivelse å si at det har preget hverdagen hos oss til en viss grad. Så trenger jeg vel strengt tatt ikke si så mye om hvordan graviditeten utartet seg, men jeg kan nevne at det har vært litt temperatur en gang i blant! Så når jeg nå for første gang siden juli 2011 er 100% fri for hormontilførsel, så dukker det altså opp en kvinne jeg aldri har møtt før! En kvinne med så spiss tunge og kort lunte at hun burde komme med skriftlig advarsel og bruksanvisning. Hva i all verden er det som har skjedd? For noen uker siden leste jeg Pappahjerte sitt innlegg «Du vet det er PMS i huset når…» og tenkte for meg selv at jeg heldigvis ikke er sånn, men i løpet av helgen har jeg oppdaget at jo, det er jeg! Pluss litt til!!! Jeg er jo rett og slett helt grusom! Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på hvordan jeg har oppført meg, samtidig som jeg puster lettet ut og er glad for at jeg ikke har blitt schizofren. For det var altså et øyeblikk der hvor jeg tenkte at nå er det bare rett inn for lobotmering, min kjære venn, for nå evner du faktisk ikke å oppføre deg lenger. Og når det går så langt at du beklager til din kjære samtidig som du beroliger han med at det bare er han som opplever deg sånn, så blir det enda mer klart for en at det er på tide å komme seg inn på Elixia og slå fra seg litt guffe i en boksetime eller noe sånt. For det kan jo ikke fortsette sånn!?! Så kjære alle kjærster, ektemenn og barn; vi mener ikke noe med det. Det er hormonene som skriker til deg og eggstokkene som har tatt over styringa. Jeg beklager på forhånd; Trollkjerringa kommer tilbake, men jeg skal ta en prat med henne, så kanskje hun klarer å styre seg bittelitt… Takk for at du holder ut!

Trollkjerring
 

Grip tyren ved riktig horn!

Altså – nå vet jeg rett og slett ikke hvor jeg skal starte… Hva i all verden er det som skjer i kommune-Norge? Har det rabla helt for de som sitter på pengesekken og bestemmer eller har vi utdannet for mange ernæringsfolk med fikse ideer? Det går da for pokker ikke an å forby et pålegg? Hvor er dere som skriker opp om valgfrihet i familiene nå? I Horten kommune har de helt klart for lite å drive med, og litt for driftige kommuneansatte. Noen har altså funnet ut at man skal bekjempe det økende problemet med fedme blant barn og unge med å forby brunost og salami i barnehager og på SFO. Man har sågar trykket opp en brosjyre der man henstiller til foreldre om å unngå dette pålegget i barnas daglige kosthold og matpakker. Mitt spørsmål er; hvor er brosjyren om fysisk aktivitet i hverdagen? Hvor er henstillingen til å forby spillkonsoller, lesebrett og Barne-TV? Hva skjedde med utelek frem til middag og før lekser? Jeg påstår på ingen måte at foreldre i Horten ikke leker med barna sine eller ikke sender de på fotballtrening, det vet jeg rett og slett ikke noe om, men hvorfor endrer vi fokus fra å oppmuntre til aktivitet til å forby mat? Jeg har ingen forutsetning for å si hva denne utredningen og arbeidet med brosjyren og retningslinjene har kosta, men hadde ikke disse pengene fått riktigere bein å løpe på om man hadde investert de i gode tiltak for økt aktivitet i barnets hverdag? Kostholdsfokuset i media og i norske familiers hverdag har etter min mening tatt en veldig feil retning. Når jeg leser om kvinner som ikke tror på grøt til småbarna sine, ikke ønsker at barnet skal få i seg verken fett, sukker eller stivelse og gir den lille stekt, organisk eggeplomme til frokost, så blir jeg rett og slett litt engstelig jeg. På Foreldre.no kan vi lese at kvinner kjemper forå ikke se gravide ut og jobber beinhardt for å få så små barn som mulig. Etter min mening sier dette noe om hvor tidlig barn faktisk begynner å bli påvirket av foreldrenes forhold til mat. Og når små barn sier at langrenn er en fin treningsform, så forteller det oss kanskje noe om familiens forhold til kropp og fysisk utfoldelse. Hvor har det blitt av det som holdt oss småbarn tynne i «gamle dager»? Tynne som streker, men gomlende på tjukke brødskiver med meierismør og brunost mens knea ikke bare var plastret på kryss og tvers, men også det tjukkeste punktet på beinet. Kan det være så enkelt som at vi faktisk ikke fikk komme inn før det var middag, sånn at mamma fikk forberedt den i ro og fred? Kan vi skylde på at vi bare stakk bort til naboungene og løp til akebakken helt alene – til og med uten mobiltelefon? Jeg begynner nesten å lure på om stridens kjerne er mye enklere å finne enn vi tror. At vi som foreldre må holde unna for inneaktiviteter så lenge vi kan, klippe navlestrengen og la ungene løpe ut i nabolaget selv om vi syns det er litt skummelt. I og med at jeg har en ettåring, skal jeg ikke uttale meg for bastant om hvordan det blir når han er fem, men vektregimet har allerede begynt. Ei venninne av meg fikk de første 6 månedene av sønnens liv høre at han var alt for tynn. Riktignok var han blid som en sol og virket ikke til å lide noen nød, men Helsesøster var klar i sin tale – Prinsen måtte spise mer! Da grøt og brød ble en del av det daglige kostholdet, spratt vektpila i været og alle var fornøyde. Bortsett fra Helsesøster. «Han spiser kanskje opp alt han får servert han her?» Jo, men er det noe feil i det da? Ja, det er det nemlig ikke alle som gjør, så da hadde det vært fint om du holdt igjen litt, så han ikke får så mye raskere vektøkning enn jevngamle barn! You say what!?! Vårt vekthysteri skal ikke få bli Lillemanns’. Han skal få lære seg gleden over å tilberede god mat, smake på nye ting og nyte fargerike retter med sammensatt næringsinnhold. Han skal få sukker, fett og stivelse i skjønn forening. Han skal få sykle rundt i ring en hel dag og komme skrubbsulten inn til sin engstelige, men kjempestolte mamma. Og han skal få spise brødskiver med brunost hver dag om det er det han syns er best. Og tar jeg ikke helt feil så vil overraskende mange Horten-barn gjøre det samme i lang tid fremover også. På trass. Foreldretrass!

Kan vi virkelig skylde på brunosten?

Kan vi virkelig skylde på brunosten?
 

Mormorminner

Min mormor er en enestående dame. Hun er sterkere enn de fleste, elsker å pynte seg, kan finne på de mest fantastiske historier og beskrive de vakreste fantasiverdener. Hun er ekstremt tålmodig, baker eplekake som en konditor og har alltid tid til å lese avisen med et lite barnebarn. Det er bare en dum ting. Mormor husker ikke hva hun liker lenger…

Mormor husker ikke at hun egentlig liker å gå til friserdamen jevnlig, hater grå hår og helst må ha på leppestift før hun går i postkassa. Mormor husker ikke at hun syns det er fantastisk å gå i fjellet eller spille canasta. Mormor husker ikke at jeg har giftet meg eller at Lillemann er døpt. Mormor har Alzheimer. Mormor er borte…

Jeg vet at hun er der, langt der inne et sted, men hun kommer nok aldri ut igjen. Mamma har mistet mammaen sin, men hun har ingen grav å gå til eller sørge ved. Bestefar har mistet sin umistelige kjærlighet, men i stedet for å få lov til å tenke på de gode dagene, sitter han igjen med et trassig barn. Et trassig barn på 91 år som nekter å ta på seg ytterjakke i desember eller ordentlige sko i februar. Kongen sa i november i fjor at han hadde snakket om demens med sin familie. Hva de må gjøre da. Han kalte det vårt siste tabu. Jeg kaller det vår vanskelige sorg. En sorg over å se et levende, aktivt og sprudlende menneske forvandle seg til et tomt skall med et åpent, barnlig blikk. Et menneske som ikke lenger vet hvordan hun løser mysteriet med pølse og lompe. Et menneske med et titalls faste setninger som redder henne ut av fastlåste situasjoner hun skjønner at hun ikke kan komme seg ut av med hodet høyt hevet. Et menneske som roper ut «Da sees vi neste 17.mai» i dåpen til niesa di. Et menneske som ikke lenger vet om hun er sulten eller mett, men som for sikkerhets skyld forsyner seg en gang til.

Og helt alene, ved siden av, sitter Bestefar. Et maktesløst vitne til tidenes forsvinningsnummer. En skremt mann med et stort savn og krympende nettverk. For Mormor blir sinna når hun ikke skjønner hva som skjer. Hun beskylder Bestefar for å ha en elskerinne som han forter seg til de fire dagene i uken hun er på avlastning. Hun er sliten og lei etter lange dager «på jobben» og hun blir indignert og fornærma om legen hennes vil snakke med ektemannen.

Men noen ganger, når man minst venter det, så ser man henne. Hun jeg satt på kjøkkenbenken til hver ettermiddag etter skolen. Hun jeg lærte å lage får-i-kål av da jeg var fire. Hun som alltid malte de vakreste fantasibilder av hvordan livet mitt skulle bli og brudekjolen min skulle være. For plutselig sitter hun og Lillemann i et konsentrert øyeblikk og løser noen store verdensproblemer! Og da husker Mormor. Da husker hun hva de snakker om og hvem han er. Det lyser av øynene hennes og om jeg myser alt jeg kan, så ser jeg ikke den vevre kroppen og det matte håret, men min fine, vakre, nypermanenterte mormor. Og akkurat da, er det jeg som glemmer…

 

Ja, vi elsker 8. mars

Når jeg hører yngre kvinner og jenter si at 8. mars har utspilt sin rolle eller at likestillingen har gått for langt, så blir jeg redd. Jeg blir så redd for hva vi har i vente! Og hvordan det skal gå med de nyutdannede jentene når de møter arbeidslivet for første gang – for jeg har også vært lykkelig uviten om hvordan det er der ute. Men det var før. Jeg går ikke stille i gangene. Jeg sier fra når noe føles feil eller andre voldes urett. Jeg drar ikke til Syria og redder små barn, men jeg klarer ikke å tie når de som står rudt meg opplever urettferdighet. Men i Norge i dag føler jeg mange ganger at jeg har mindre meningsfrihet enn Malala og hennes søstre. For hva skjer om jeg bruker ordet diskriminering i arbeidslivet? Klarer arbeidsgiver og jeg da å bli enig? Kan jeg komme unna det uten Ottar-stempelet i panna og med alle muligheter til videre utvikling i karrieren inntakt? Jeg tror ikke det, jeg tror ikke dagens LikestillingsNorge er der enda. Jeg vet ikke, men alle mine erfaringer tilsier at jeg tror rett. Jeg har opplevd ganske mye rart og absurd i mitt arbeidsliv. Jeg har blitt vant til å bli kalt frøken, jenta mi og lille venn. Jeg liker det ikke, men det er en kamp jeg ikke lenger orker å kjempe, desverre. I mangel på evnen til å skryte av kvinnelige kolleger har jeg opplevd at menn har påpekt at «Du skriver så fint du, Janne» – eller til en kollega av meg «Du er så flink til å ta deg litt å spise på!» Kødder du med meg? Etter fire uker med arbeidsdag fra 06.00-20.00 hver dag for å redde i land et prosjekt, så er det det du har å komme med? Jeg har opplevd at mannlige kolleger har skreket til sjefen min»Mener du seriøst at jeg skal registrere alle salgene mine Selv? Hva f… skal Janne gjøre da?» Jeg reiste jo bare Norge rundt og bygde opp butikker, så det er klart jeg kunne registrere salg på kveldene – det måtte jeg da kunne finne litt tid til! Jeg har sittet i møter der jeg har nest høyest rang og fått beskjed om å skrive referat av menn utenfor min egen arbeidsplass, og jeg har blitt forsøkt forklart at det nok hadde skjedd med hvilken som helst Markedssjef – være seg mann eller kvinne. Men det hadde jo ikke det! Det hadde jo ikke vært en selvfølge at Markedssjefen skrev referat om ikke Markedssjefen var en kvinne! Jeg har levd hele mitt barne- og ungdomsliv i den tro og oppdragelse at kvinner og menn er like mye verdt. Nå vet jeg sannheten. Som min gode venninne Sigrid Bonde Tusvik sier i siste nummer av Stella; «Hvorfor trenger vi 8. mars? Jo, fordi vi skal tenke: Hva er ståa? Hvordan ligger jeg an som det kjønnet som verden ser på som det svake? Hva kan bli bedre?» For ting kan alltid bli bedre. Vi kan alltid komme litt nærmere å slippe å være den antatt beste til å skrive referat på bakgrunn av kjønn. Vi kan alltid komme litt nærmere at det ikke er en overraskelse å komme inn i en resepsjon der resepsjonisten er en mann. Vi kan alltid komme litt nærmere en hverdag der ikke mannen min får slengt i trynet «Hun hadde jaggu sterke meninger» når markisemannen er på befaring og jeg gir klar beskjed om at jeg vil ha mørk og ikke lys markise. Vi må jobbe videre for at kvinner i par som deler foreldrepermisjonen 50/50 ikke får spørsmål fra NAV; «Skal du gi bort permisjonen din?». Vi må feire 8. mars for at ikke døtrene våre må fortsette å godta å bli kalt «jenta mi» på jobb av sine mannlige kolleger. Vi må feire 8. mars så neste regjering med kvinner i toppen sørger for at vi aldri mer får høre om reservasjonsretten igjen. Vi må feire 8. mars så ytringsfriheten vår blir like godt ivaretatt av samfunnet vårt som Malala sin. Først når det ikke lenger er en skam og litt flaut å ytre at man er feminist, først da kan vi vurdere å ta trikken og ikke gå i toget, men inntil det skjer så håper jeg vi sees under en parole om noen få uker.

We can do it!

We can do it!
 

Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus

Da jeg var liten lurte jeg alltid på hva som lå bak den pussige tittelen på boka i mammas bokhylle; Kvinner er fra Venus og Menn er fra Mars. Etter at jeg tok med meg et lite barn hjem fra et stort sykehus forstod jeg det. Kjære alle par uten barn – nyt å kunne snakke normalt med hverandre. Det er mulig det er lenge til neste gang. Å leve under umenneskelig press med en alvorlig syk sønn i et par uker viste seg å være rene leken sett i forhold til hvor vanskelig det er å enes over oppvaskmaskina på en helt vantlig tirsdag. I løpet av våre 12 dager i evig vandring i lange ganger på Rikshospitalet var vi hverandres støtte, den eneste ene og den største styrke. Vi stod med rak rygg når den andre trengte en å gråte mot, og vi lente oss tappert til hverandre når vi ikke så noen utvei. Men så kom hverdagen og det uunngåelige spørsmålet; «Hva skal vi ha til middag?» Hver dag rundt klokken 15.00 tror jeg det gamle Televerkets telleapparat står og gløder, Trines Matblogg får nye, svorne tilhengere og Rema 1000 selger middager for under 100-lappen over en lav sko. Det stadig tilbakevendende spørsmålet kan få enhver mor eller far til å gå ut av sitt gode skinn og Ingeniøren og undertegnede er intet unntak. Men i dag toppa det seg lenge før det… Jeg skal på jobbreise til Bartebyen i morgen og for første gang skal jobben min føre til at jeg ikke ser Lillemann en hel dag. Det er ikke bare godt for mammahjertet, så da meldingen om det totale opprør fra Bikkje og Barn tikka inn, var jeg ikke sen om å dra hjem litt tidligere i dag. Det skal sies at min nesegruse beundring for Ingeniørens strålende innsats forrige uke har avtatt noe og at jeg kanskje ikke var på mitt aller søteste da jeg steg inn i det som etter mitt syn virket som det komplette kaos i ettermiddag. Mannen satt fornøyd ved PCen mens OL rulla over TV-skjermen, barnet sov ute og klær og generell rot fløt fritt rundt i huset. Det var ikke til å unngå. Det ble munnhuggeri. Og vips så smalt det en saks i gulvet, jeg fikk beskjed om at jeg kanskje burde bli på jobb så lenge jeg bare kunne hver dag og familielivet ble en mørk og trist affære… Jeg løp opp trappa, Lillemann sa Ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma og Bikkja ble med meg opp. To minutter etter hadde jeg vasket badet, Ingeniøren hadde begynt på middagen og Lillemann satt fornøyd og gomlet på en kavring. Faren over! Og hvordan klarer man så det? Hvordan kan man gå så fort videre når man har sagt så mye stygt og vært så ufine mot hverandre? Det er fordi man er småbarnsforeldre, og da teller ikke det som blir sagt mellom 19. og 07! Ja, også før man har spist middag da selvsagt…

Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus
 

Prøverørsforeldre

Noen ganger settes livet på hold. Alle planer, alle drømmer, alt annet man vil gjøre må vike og vente. Å vente på å bli gravid er en sånn tålmodighetsprøve. Å vente på at helsevesenet skal gjøre deg gravid, er kanskje enda tyngre.

Helt fra jeg møtte Ingeniøren første gang har jeg visst at jeg på et tidspunkt måtte inn på Rikshospitalet som pasient. Og ikke en hvilken som helst pasient, men en med et brennende ønske om å få barn. Et ønske som bare blir sterkere og sterkere jo lengere man må vente. Og vente ? det må man. Mye. Man venter på time, man venter på eggløsning, man venter på slimhinner og på prøvesvar. Jeg trodde aldri jeg i så stor grad måtte ha stålkontroll på når jeg skulle ha mensen, og enda mindre ringe til noen og fortelle om det! Første gang man står i lunsjen og ringer til en vilt fremmed Engel for å fortelle henne at Tante Rød er på besøk, ja da er man ikke akkurat skyhøy i hatten!

Omlag fem sekunder etter at jeg hadde skiftet status på Facebook fra forlova til gift endret annonsørene seg fra «Lån til Bryllupet» til «Billige barnevogner». Relativt perifere mennesker fikk det for seg at de kunne spørre meg om familieforøkelse og konstatere lattermildt at «dere blir jo ikke akkurat yngre» og jeg følte at alle studerte magen min inngående med dårlig skjult undring. Det var ingenting jeg ønsket meg mer enn å kjenne små spark eller se på tapet til barnerommet, men ting tok tid. Det var aldeles ikke barebare å være Prøverørsforeldre! Det var hormoner som nesespray, piller og sprøyter. Det var syv mennesker og meg i et lite rom, det var telling av eggsekker og innsetting av bittesmå håp. Det var en graviditet som ikke varte så lenge, det var bebreidelser og fortvilelse og det var en endeløs rekke gynekologiske undersøkelser. Det var hardhendte leger med gule og lilla og hvite ark, og det var vakre, omsorgsfulle EngleSykepleiere med varme blikk og et kort stryk på kinnet. Og det var venting…

Det gikk et år fra første legetime og vi var fortsatt ikke gravide. Ingeniøren ville kjøpe hund og jeg kapitulerte. Vi satte inn embryo og hentet Bikkja samme uka, og dro på påskeferie. Vi tok en graviditetstest, gråt av skuffelse og tråkka i hundebæsjen til den lille ulldotten som ikke skjønte et plukk. Vi ga opp. Jeg ga opp. Jeg orket snart ikke mer. Ett embryo lå på frys på Riksen og 5. juni 2012 fikk jeg beskjed om at tiningen hadde gått bra og at vi måtte komme innen to timer. Ingeniøren ble tilkalt da jeg mener det er på sin plass å være tilstede som far om barnet ditt blir til! Og det ble han! En duskgrå junidag to uker etter lyste det to, blå streker mot meg! Klokka var knapt 06.00 om morgenen, men jeg kunne ikke vente lenger. Jeg visste det. Inni meg. Langt der inne i hjerterota visste jeg om det bittelille som vokste og skulle bli stor en dag. Og da jeg ringte til Englene dagen etter gråt de av glede sammen med meg.

Et nytt lite menneske er ikke et mirakel, til det skjer det alt for ofte, men at det er helt utrolig at Lillemann finnes, det føler jeg at er helt på sin plass å påstå. Vårt lille menneske har vært fryst ned i nesten 10 år som sperm og noen måneder som embryo. Så selv om ikke alle er helt enige med meg; Lillemann er et lite medisinsk mirakel og jeg er all forskning, tålmodighet og legeviten evig takknemlig! Og til Englene sender jeg en liten takk hver eneste dag…

JADDAAAA!
JADDAAAA!
 

OL-floka

Jeg er ganske så glad i sport. Vertfall når vi vinner. Men det er noen idretter jeg strengt tatt kan klare meg ganske godt uten. Dessverre er en av disse Ingeniørens favoritt, og etter at vi fikk digital-TV-boks nå midt under OL, så merker jeg at jeg har mistet litt makt i heimen. Makta over fjernkontrollen… Jeg vokste opp i et hjem med svært restrektiv TV-politikk. Vi fikk stort se Barne-TV, og det var det. Ganske lenge. Vi hadde kun NRK, noe som selvsagt begrenset TV-mulighetene ganske betraktelig og som også har frarøvet meg for en hel del barndomsreferanser alle andre på min alder ser ut til å ha. Jeg har for eksempel gått glipp av veldig mye svensk moro og ikke minst Pat Sharp. Vi dro faktisk til et vennepar av mamma og pappa for å se Casino en gang i uka, og min lillebror og jeg satt som tente lys og fulgte storøyd med på både TauseBirgitte og all reklamen. Jeg slukte rått alt av paljetter og farger og følte at det fantes en magisk verden der ute, som jeg ikke fikk ta del i. Jeg er ikke helt sikker på bakgrunnen for dette veldig strenge TV-regimet, men det resulterte i at mine foreldre avlet frem to svært godt utviklede TV-slaver. I og med at jeg er såpass glad i å se på TV, så har jeg rett og slett blitt ganske streng selv. Ikke mot Lillemann, men mot meg selv og til dels Ingeniøren. Vi har holdt oss langt unna alt av digitale bokser, nettbaserte tjenester og alle andre pussige innretninger som jeg ikke vet hva heter en gang. Vi har en akkurat passe stor, og langt fra ny, TV. Vi ser faktisk på DVDer en gang i blant, og jeg tvinger gjennom en TV-fri kveld hver helg. Jeg lykkes sånn helt passe, men nå har det flytta inn et monster i TVen vår, og jeg holder på å få helt krupp. Jeg virkelig HATER ishockey! Det finnes altså knapt en ting som er så kjedelig å se på. Ikke ser jeg pucken, ikke holder de tida, ikke skjønner jeg en eneste regel og jeg syns de godt kunne vært mye snillere mot hverandre. TV2 har jo klart å få isdans til å bli svært underholdende i dette OL. Ikke på grunn av utøverne, selvsagt, men takket være Dorthe Skappel og hennes glimrende gullkorn, kunne de ikke gjort noe med de hockeygutta også? Man trenger jo åpenbart ikke kunne spesielt mye om den idretten man kommenterer, så jeg kan godt ta jobben jeg! Jeg kan ikke love at selve sporten blir noe særlig bedre, men det blir garantert mer underholdene å se på. Og hvis det funker så kan man jo gå lett videre til andre usansynlig kjedelige ting som sendes på TV om dagen, jeg nevner i fleng; hopp, skøyter og den totalt ubrukelige idretten kombinert. Heldigvis deler Ingeniøren og jeg mening om de sistnevnte, så de får ikke komme inn i TVen vår, uansett hvor mye de maser. Og mens jeg lider meg gjennom det som føles som timesvis med hockey i stua, priser jeg meg lykkelig over at det er langt mellom hver gang de sender dette makkverket på TV og at ikke mannen min er like glad i fortball. Da hadde vi hatt et problem…

Fire rette og en vrang…

Fire rette og en vrang...