Har du sett…

Til min mors store overraskelse har jeg et relativt ryddig hjem. Dette i overdøvende motsetning til pikerommet for noen bittesmå, få år siden. Men min ryddighet skaper visse problemer i hverdagen, i all hovedsak for Ingeniøren. Jeg har faktisk ikke turt å telle hvor ofte jeg hører setninger som begynner med; Janne, vet du hvor… Og det vet jeg altså ikke alltid… Jeg rydder så godt at det blir helt på grensa til gjemming. Og ikke bare overfor eieren av den aktuelle gjenstanden, men for meg selv også. Dette skaper tidvis noe frustrasjon hos min bedre halvdel. Nå kan man jo selvsagt argumentere for at han ville hatt betydelig bedre oversikt om han bare hadde lagt tingene sine tilbake på plassen sin selv, med en gang, men det der føler jeg er som å begi seg inn på en blindvei og satse på at det fører frem til målet. Så da driver vi med en slags hodeløs leting et par ganger i uka, etter ting som ligger på plassen sin, vi bare vet ikke helt hvor den plassen er. Men av og til slår Ingeniøren til og rydder. Eller vi rydder og omorganiserer sammen. Da skulle man jo tro at samlivet umiddelbart ville bli vesentlig enklere, men det blir det jo ikke. For da dukker det opp et nytt fenomen; gutteleting. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvordan man kan gå gjennom 13 skap, og egentlig ikke ha sett noe som helst i de! For dette er sånn jeg ser for meg Ingeniørens (og andre likesinnedes) leteteknikk:

  1. Skapdør/skuff åpnes
  2. Man kikker inn/ned i skap/skuff
  3. Man lukker skap/skuff
  4. Roper på kona

Så skjer følgende:

  1. Kone ankommer
  2. Kone åpner skap/skuff
  3. Kone flytter på innhold (nøkkelordet befinner seg i dette punktet)
  4. Kone finner tapt gjenstand

Noen som kjenner seg igjen? Jeg tror dette skjer i 9/10 desperate letetilfeller i vårt hjem. Alikevel opplever jeg at uttrykket «rydda bort» blir brukt vesentlig oftere enn «rota bort» hos oss. Det kaller jeg urettferdig… Så med mannen på jobbtur i Alpene nyter jeg noen dager med vesentlig mindre rydding, og desto mindre leting. Tipper det vil føles som om døgnet har fått flere timer! Ha en aldeles strålende helg!

Forkle
 

Generasjon utro

Nå gidder jeg ikke mer. Jeg nekter å møte flere ræva kundebehandlere, idiotiske spørsmål og overlegne holdninger. Jeg driter vel i at det alltid har vært sånn, det er ikke greit å stenge alle sluser kl 15.00 på en helt vanlig hverdag – og vertfall ikke når dere har slurpet i dere litervis med kaffe i en time midt på dagen! Og for guds skyld – dere er ikke rådgivere, dere er selgere! Nå bytter vi bank! For å begynne med det siste først; vis meg det mennesket som fant på å kalle alle bankansatte for rådgivere, og jeg får endelig hilst på et geni! For makan til oversalg av stilling har jeg aldri møtt tror jeg. Så langt føler jeg at jeg har til gode å få et virkelig godt (og forståelsig) råd fra en bankansatt! Mange ganger virker det faktisk som om det de prøver å selge meg er så komplisert at de ikke en gang forstår hva de selger selv. En av bankens rådgivere foreslo for oss at vi tok opp 200.000,- i ekstra lån for å ha en trygg buffer dersom noe skulle skje. Hun mente altså, på fullt alvor, at vi skulle låne en ikke helt ubetydelig sum til en ikke helt ubetydelig rente, for å ha de stående på en konto, med en faktisk ubetydelig rente. Bare sånn i tilfelle gode råd ble veldig dyre en dag. La oss si det sånn; det dyreste rådet jeg har fått fra en rådgiver er vel nettopp det rådet der?!? Setter man opp det store mattestykket her så er det vel bare banken som virkelig tjener på den løsningen? Det skal legges til at samme rådgiver behovsprøvde vårt ønske om å kjøpe et rekkehus i Bærum da hun personlig ikke kunne skjønne hvorfor vi ville ha noe sånt. Nå er det vel ikke de bankansattes oppgave å ha en mening om hvor vår familie skal bo, er det det da? Og vertfall ikke et lite frø på 23 med en rykende fersk bachelor fra BI i baklomma og med tanken om å bo i rekkehus like fjern som tanken på at man noen gang skal syns en stasjonsvogn ikke bare er en praktisk bilmodell, men også ganske fin! En gang var jeg kunde i Landkreditt Bank. Det var en fin tid det. Jeg hadde et nært og fint forhold til Sissel. Hun fikset alt på 1-2-3, hun sendte alltid papirer til signering med små gule lapper med hyggelige hilsner på, og hun husket hvem jeg var når jeg ringte. Hun tok seg tid og prøvde ikke å selge meg forsikringer jeg ikke trengte eller fond jeg ikke forstod. Dessverre har Landkreditt litt høy rente nå, men det er nesten så jeg gir litt beng i det. For nå savner jeg Sissel. Jeg savner å møte opp personlig for å signere på lånesøknaden. Jeg savner små gule lapper og gamle, teppebelagte bankkontorer. Jeg savner personlig oppfølging og en faktisk følelse at banken er der for meg – og ikke omvendt. Og da hjelper det ikke at konsernsjef Rune Bjerke er gift med supersympatiske Ribe eller at han blogger om vårværet i helgen som var; det blir ikke personlig nok! Og vips; så er jeg utro. Utro for å spare penger og få verdiene mine til å øke. Utro for å kanskje denne gangen møte noen som ikke stiller seg undrende til mitt valg av bosted eller min manglende sparing i langtidsmuligenshøyrentefond som verken de bankansatte eller jeg forstår en dritt av. I dag sendes søknaden og vi viser fingern til Nordea for denne gang – og så håper jeg virkelig vi har klart å signere rett på første forsøk denne gangen…

Håper du imponerer Gjensidige!

Håper du imponerer Gjensidige!
 

Se, han snakker!

Lillemann er på vei til å bli et helt lite menneske ? og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte? Den lille babyen min er alt annet enn en liten baby og utviklingen går i en rasende fart; mens jeg er på jobb. Kan jeg trykke på stoppknappen nå? Livet mangler en nødbrems. En brems jeg kan trykke inn for å bevare minnene, tankene og stundene. En rullestolknapp som får alt til å gå litt saktere. En tilbakespolemulighet som gjorde at jeg kunne se fortiden en gang til. For selv om jeg gleder meg til hva fremtiden vil bringe, så savner jeg allerede litt av fortiden. Vertfall de fine tingene! Jeg blir så varm i hjertet når jeg ser Lillemann fungere, sånn helt av seg selv! Når han sitter på gulvet og styrer med lekene sine, er rånysgjerrig på hva vi driver med eller bare sitter og ser ut i lufta, dypt inne i sin egen, lille verden. Å se konturene av personligheten, vitebegjæret og lekenheten. Ane viljen, ønskene og talentene ? det er magisk. Å se hans store fasinasjon for klokker, og enda mer høre hans første forsøk på å omtale en faktisk ting; gokke! Da blir mamman så solt som hun aldri trodde hun ville bli. Og nå vil jeg både frem og tilbake på samme tid. Jeg klapper og backer for middager med en skje i hver hånd og mesteparten av maten på gulvet. Jeg vrir hjernen for å forstå hva alle lyder betyr og jeg prøver å forklare at det ikke er noe særlig behagelig å sove i stillingen snegle. Jeg vet ikke om vi helt når frem til hverandre, men en ting er klinkende klart; vår stolthet over hver lille bragd og utviklingssteg er 100% gjensidig. Så med stjerner i øya og store smil sitter vi der, Lillemann og Mamma. Usikre på hva neste steget er, men helt sikre på at vi skal gå det sammen ? selv om mamma er på jobb. For hvert minutt og hvert forsøk teller, uansett hvor korte og få de er.

Mamma har fått ny «Gokke» av Pappa og både Lillemann og Mamma er henrykte!

Mamma har fått ny "Gokke" av Pappa og både Lillemann og Mamma er henrykte!
 

Er Høie høy?

Jeg har alltid trodd at det norske demokratiet fungerer. At vi er så heldige at vi kanskje har verdens beste politikere. Jeg har lært at min stemme betyr noe og at mitt engasjement er viktig. Nå begynner jeg å bli alvorlig bekymret for at jeg har vokst opp i en fantasiverden og at alt har vært en løgn. Et parti med 5,6% oppslutning sitter plutselig i sjefsstolen og vi andre er degradert til uforstående undersåtter! Mine foreldre bestemte seg tidlig for at jeg skulle forstå hvorfor og hvorfor ikke jeg fikk lov til ting. At jeg skulle ha et bevisst forhold til hvorfor jeg ønsket meg et klesplagg, hvorfor jeg fortjente det eller hvorfor jeg skulle slippe å utføre en oppgave de ba meg om. Jeg måtte derfor legge frem mine argumenter og være klar for en diskusjon. Det kan tenkes de angret noe på dette når selv søvn ble behovsprøvd, men i ettertid er jeg utrolig takknemlig for at de lærte meg å se min rett til å bli hørt, men også å se når denne retten blir tatt bort. Og det føler jeg den blir nå. Bent Høie står på sitt og sier med relativt stor selvsikkerhet at Reservasjonsretten (eller muligheten som han har valgt å «moderere» den til) vil bli innført. Den er lagt ut på høring, men han har åpenbart ikke til hensikt å la eventuelle høringssvar stå i veien for hans lille korstog mot uønsket gravide kvinner. Og om vi trodde det ikke kunne bli verre, så må vi tenke oss om på nytt. For nå kommer mer og mer av sannheten om dette vanvittige tilbakesteget i norske kvinners helsevern frem. Ikke bare skal leger kunne reservere seg mot å henvise til et lovlig, frivillig inngrep, de skal nå også få reservere seg mot å:

  • Gi kvinnen informasjon om hva samfunnet kan tilby henne av bistand
  • Gi informasjon om inngrepets art og medisinske virkninger
  • Fastsette svangerskapets varighet

Og da syns jeg brått dette ble ti reiser verre. Er det virkelig sånn at denne kvinnestyrte regjerngen kun er opptatt av familienes frihet til å velge, og ikke kvinnenes? Jeg er ikke for abort som prevensjon. Jeg tror heller ikke det er noen enkel utvei for noen. Det er heller ikke spesielt behagelig for verken kropp eller sjel. Jeg tror ikke det finnes noen som trenger å bli lagt mer bør til byrden av en utenforstående person, eller nærmere sagt – det mennesket i helsevesenet som de kanskje stoler aller mest på, enn et som vurderer å gjennomføre en abort. Det funker ikke at man sier at man ikke til fastlegen eller at man bare kan dra til en annen lege; nå har dette nemlig blitt en prinsippsak! Og den som for alvor gjorde den til det, var sjefen sjøl; fru Erna Solberg. Når hun går ut og sier at engasjementet 8. mars, der Reservasjonsretten for alvor ble løftet opp som en kvinnesak, er spesielt, så taper vårt lands kanskje mektigste kvinne så mye ansikt at hun snart bare er en skygge av den kjempende kvinnen vi så i valgkampen. Og om ikke jeg tar helt feil, så tar det vel ikke lang tid før herr Høie melder på at han begynner å bli lei av å få høringssvar fra privatpersoner også. Men før det håper jeg du gjør som meg og følger Susanne Kaluzas oppfordring om å svare Høie på dette vanvittige forslaget. Fortell han, og resten av regjeringen, at makta deres er dyrekjøpt og at man ikke kan vinne ved å selge sine venner. For det er sånn jeg føler det. Jeg føler at jeg, mine nieser, mine søstre og mine barnebarns rettigheter er brukt som en handelsvare og et byttemiddel under regjeringssonderingene. Jeg sitter med en snikende følelse av at Erna og Siv på ingen måte har sett ringvirkningene avgjørelsen deres ville få, men nå begynner vannet å stige og tiden å renne ut. Kanskje vil det være en god ide å vurdere en hederlig retrett. Kanskje kan de redde de siste restene og ha en sjangs til å beholde et snev av ære om de inrømmer at de undervurderte signaleffekten saken gir og forstanden til norske kvinner. Kanskje er det greit å snart gi opp dette de ikke en gang tror på selv og se at kampånden til norske kvinner faktisk fortsatt er der og kommer tydelig frem når de blir truet av sine egne. Erna – skal du komme ut av dette med et snev av goodwill igjen anbefaler jeg å legge ned partipisken og ta på deg gummihanskene, for nå må du sette alle kluter til skal du klare å redde stumpene!

Bent Høie – bildet er lånt av Dagbladet/Torbjørn Berg

Bent Høie - bildet er lånt av Dagbladet/Torbjørn Berg
 

Look at me

Det diskuteres til det kjedsommelige og det ropes fra alle kanter, men det ser ikke ut til at det blir det spøtt mindre av det for det. Hvorfor reagerer vi så sterkt på at naboen legger ut fine bilder av hytteturen eller ungene som (for en gangs skyld) oppfører seg ekemplarisk? Er vi virkelig så misunnelige eller har vi bare litt for lite å irritere oss over? Jeg syns søte bilder av små barn på Facebook er kjempehyggelig! Å kunne følge med på venner og bekjente over hele verden er kanskje SoMes (Sosiale Medier red.anm.) aller største fortrinn, men mye tyder på at det også er det største problemet. For når vi hører om bilder som misbrukes og barn som blir hengt ut av voksne, så er det plutselig ikke så stas å publisere som man kunne ønske det var. Gleden ved å vise frem sine fineste øyeblikk eller sin største kjærlighet kan fort bli ødelagt av frykten for hva som venter i andre enden. Men hva er værst? De som faktisk kommenterer negativt eller deler bilder de ikke har noe med å dele, eller de som sitter hjemme og stikker frem pekefingeren og moraliserer over andre? Hjemme hos mamma står det hyllerekke på hyllerekke med album. Bortsett fra mitt første leveår (de skylder på mangel av fotoapparat), er hele livet mitt godt dokumentert og kategorisert – klart til å vises frem til venner og bekjente som er mer eller mindre lystne på å se. Akkurat som nå, så er det morsommere å vise frem bildene man tok på Lanzarote enn å se de, men en annen ting som heller ikke har forandret seg stort siden albumtida; vi ser sjukt lykkelige ut på alle bildene i 1989 også! Det er med andre ord forsvinnende lite forskjell på hva mine foreldre ønsket å vise frem i sine album, og hva jeg legger ut på Instagram. Dog skal jeg ikke legge skjul på at det finnes enkelte forskjeller. Bildene er bedre, sønnen min er aldri naken, jeg viser de til masse folk, bildene vil alltid være der ute, de er lette å dele og misbruke, jeg har ikke spurt Lillemann om lov, opphavsretten er vanskelig å overholde, personvernet forsvinner og så videre, og så videre. Det finnes en mengde argumenter mot å legge ut bilder fra hverdagen sin, og mange av de har helt klart både mye sannhet og mye viktighet i seg, men la oss ta for oss et av de argumentene som jeg føler forekommer oftest om alle bilder som legges ut der ute; fortellingen om det perfekte liv. For ja, det skrytes mye i SoMe. Det skrytes av alt fra nye innkjøp til nye kjærster, bollebakst og balkongsnekring. Barnas middagsglede og første skritt dokumenteres. De flotte rosene i hagen eller den magiske solnedgangen i horisonten på en feriereise deles med nære og fjerne, men hva er det som er så galt i det? Instagram er på vei til å bli vårt nye familiealbum og der limer du jo ikke inn bilder av steika som ble sortsvidd, sutrete unger og klesvask? Jeg er jo ikke interessert i å se hvordan ungen din ser ut med feber og røde hunder, jeg vil se når han klarer å klatre til toppen av et tre eller har danset seg gjennom sin første forestilling på en scene! Jeg vil se at dere klarer å snike inn en hverdagspause og litt romantikk midt i kaoset eller at dere er dritfornøyde med hvordan soverommet ble etter at dere pussa opp. Og vet du hva – jeg blir ikke misunnelig om det er finere enn vårt eller om ungen din går før min; jeg syns det er topp! Ingeniøren derimot blir muligens litt oppgitt, for da må jo selvsagt vi pusse opp hos oss også… Så neste gang du syns naboen skryter litt for høyt av de nybakte bollene sine – stikk bort å spør om å få smake da vel! Sist gang jeg klagde på ei venninnes overdrevnt gode husmorgener ble jeg premiert med en pose nybakte skoleboller og en bunke uleste magasiner, så etter min mening fungerte det helt strålende! Minner meg på at det er litt lenge siden jeg har slengt med leppa til gjærdeigsspesialisten min…

En av de gangene det ikke gikk så bra – bernaise i mikroen!

En av de gangene det ikke gikk så bra - bernaise i mikroen!
 

Hekkeløs

Jeg er gift med en Hedemarking. Det er et meget godt liv. Et liv med et ekstremt opptimistisk forhold til klokka og mye tankevirksomhet. Det tenkes veldig lange tanker. Vertfall tar det åpenbart veldig lang tid å tenke de! Mitt liv med Hedemarkingen er en evig tålmodighetsprøve – inntil nå… For en uke siden satt vi og hadde en av våre skjeldnere, men desto hyggeligere,TV-frie fredagskvelder der vi valgte bort både Norge Rundt og Skavland for den gode samtalen. Vi diskuterte og og pratet om løst og fast, viktig og uviktig. Vi snakket om uteprosjekter til sommeren og vi nevnte kanskje at hekken ved inngangsdøren sang litt på siste vers. Lite visste jeg om at siste refreng var ferdigsunget også! Det må nevnes at hekken vår var en stor, grønn vegg som jeg simpelthen elsket i sommer! Den fungerte som en aldeles nydelig, tett vegg ut mot veien forbi huset, ga lett lys inn og en magisk følelse av å sitte i en sydlandsk hage langt unna Rekkehuset på Kolsås. Jeg kan være enig i at det var litt slitsomt at vi måtte klippe den tre ganger i løpet av sesongen for å holde den noenlunde i sjakk. Og det var absolutt ganske så irriterende med de to millioner vepsene som spiste middag samtidig med oss i blomsterhavet. Og jeg velger å ikke begynne å snakke om de blå bærene vi, katter, hunder og fugler har tråkka ned,spytta og bæsja utover plattingen vår i hele høst… Men den var så fiiiin! Og ja – den VAR! For plutselig, helt uten forvarsel, har Ingeniøren valgt å være effektiv! Uten å si noe mer var hekk borte og innsyn tilstede! Til og med nabokatta er forvirra! Her aner jeg fred og ingen fare og var forberedt på at dette skulle diskuteres over minst fire flasker vin til. Jeg var rimelig brennsikker på at denne hekken kanskje ville bli vurdert fjernet en gang i september og ikke kasta på dynga allerede i nå! Hvor har denne handlekraften vært de siste 5, 5 åra? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har mast og mast på ett eller annet drit Ingeniøren har sagt han skal fikse som bare aldri blir gjort, men nå, når jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg er enig i handlingen – da setter han inn effektivitetsgiret! Pappapermensformigheten har ikke gjort han passiv og apatisk, neida – den har vekket et overivrig monster! Pappaer i perm skal dra i svømmehallen, på babysang og i åpen barnehage; ikke ta over interiør- og eksteriøransvaret!!! Faen heller – nå har jeg drevet med hallpinlig trilletvang i ett år, og så skal han bygge en 1,5 m høy levegg og hale inn skrytebonuspoeng og få «Jævlaflinkpappa»-kortet etter seks små uker! (Altså; jeg er så vidt over 1,5 m (1,58 for å være nøyaktig) – dette blir jo en borg!) Og det jeg blir aller mest sinna for er at han har bestemt seg for hvordan det hele skal se ut til slutt og holdt meg helt utenfor. Aldri har vi gjort noe med hus eller hytte uten at det er gjennomdiskutert, nærmest helt til det kjedsommelige… Min stemme er redusert, hans handlekraft er på syre og for første gang i mitt liv plages jeg av at ting blir gjort uten min inolvering!!! Takk igjen for Pappapermen – tipper jeg har godt av dette også!

Gutta og hekken…

Gutta og hekken...
 

Øvelse gjør mester

Her om dagen fikk jeg et spørsmål om hvordan jeg har blitt en så god mor! Det er kanskje det hyggeligste spørsmålet jeg noen gang har fått, men også et spørsmål som gjorde meg noe forlegen og litt undrende. For hvorfor syns noen at jeg er en god mor? Og hvorfor syns jeg det er så vanskelig å ta i mot et så stort og flott kompliment? Jeg har ikke lest en bok om å være mamma. Jeg fikk aldri tid til å pløye gjennom «Hvordan forstå barnet ditt» før Lillemann ble født, som planen var, og jeg abonnerer ikke på et eneste foreldremagasin. Jeg har en prematurfødt sønn og forholder meg derfor ikke til en eneste vekstkurve eller utviklingsplan. Jeg er utrolig slepphendt på organisk og hjemmelaget mat, har lite eller ingen regler for hva som er greit og ikke greit, men stoler 100% på egen intuisjon og magefølelse. Dog har jeg en meget god attest fra faren til et tvillingpar jeg var barnevakt for fra jeg var 11 ½ til sånn rundt 15, men det er på ingen måte min fortjeneste at det ble folk av de! Men jeg blir litt matt av alt vi skal ta hensyn til med barna våre. Om man forviller seg inn i en gjennomsnitts mammagruppe eller forum på nett så florerer det av alt det du MÅ huske på, eller aller helst ikke må finne på, å gjøre for å være sikker på at poden blir et oppegående menneske. Man må ikke trene på språk eller ferdigheter, man må ikke øve på å gå og er du så dum å gjøre det må det vertfall ikke være med sko på! Krabber ikke den håpefulle, renner håpet ut mellom fingrene dine, og du kan strengt tatt bare klappe sammen og gi opp allerede i startgropa. Da kommer nemlig alle andre ting til å stoppe opp, og balanse, koordinasjon, språk og jeg-vet-ikke-hva vil neppe utvikles. Du kan rett og slett bare søke på plass i spesialbarnehage først som sist! Lillemann krabber ikke. Han aker. Han ser litt ut som han kommer rett fra castingen til «Ingen grenser», men han er kjempefornøyd. Våre mer eller mindre helhjertede forsøk på å få han til å krabbe på alle fire har mislykkes fullstendig, men i dag har han begynt å trene på å reise seg opp midt på gulvet. Han griper aldeles strålende med begge hender, pinsettgrepet er inne og det eneste han vil er å gå rundt i stua med godt tak i en voksen. Vi trener på ord, leter etter badeender i pekebøker, øver på å stryke på mamma og Bikkja i stedet for å slå, og spyler kjøkkenet hver kveld etter nok et tappert forsøk på å spise selv med skje. Lillemann syns alt går for sakte. Han har for få ord og blir møkkasinna om vi mot formodning har noe annet å gjøre enn å gå rundt i ring. Han kjefter på leker som ikke gjør som han vil og vi tenker med skam på hvem han har lært det av. Men Lillemann kan mer. Han kan klemme de han liker og le høyt av glede når mamma og pappa kysser. Han skinner som en sol når det er helg og alle er hjemme og han er verdens stolteste lille gutt når han endelig får den dumme firkanta klossen inn i riktig hull. Han har oppdaget gleden ved sandkasse og bevegelsesfriheten i vårvarmen. Han får smake og leke og slå seg og prøve. Han får høre at han er flink (enda man ikke skal si det heller) og han får vite at han er elsket. Han får fortelle om alt han har opplevd og alt han har tenkt, og selv om jeg noen ganger trenger en liten oppklaring fra far i huset, så får han megetsigende nikk og overaskende gisp som svar på de engasjerte historiene sine. Vi synger sammen og roper høyt om vi trenger det. Vi flirer og fniser og sitter noen ytterst få ganger helt stille og bare er til. Vi ser på tørketrommelen eller Drømmehagen om det røyner litt på, og vi oppdager stadig nye ting ute og på lekeplassen. Jeg kan sikkert lese side opp og side ned om hvordan jeg skal bli en god mor, men ingen har lært meg hvordan jeg skal lære å senke skuldrene og tenke at jeg faktisk er på god vei til å bli en, helt av meg selv. Så takk, Line, for at du fikk meg til å tenke. Jeg trengte det!

Se mamma – jeg har reist meg opp helt selv!!!

Se mamma - jeg har reist meg opp helt selv!!!
 

Costa del Sol

I drømme ser jeg for meg stupbratte fjellvegger, grønt vann og dype laguner. Det smaker salt sjø og lokal hvitvin, sola steker og Ingeniøren er dypt inne i en god bok ved siden av meg. Det er mye som tyder på at neste bilde vil inneholde en bamsemyk plysjgiraff i full størrelse og en svensk vannaerobickinstruktør i virkeligheten. Jakten på den perfekte sommerferien har startet, og med mitt lett maniske forhold til sol har min mann funnet ut at det beste vil være å bestille en ferietur til et solfylt land på kontinentet Syden allerede nå. Tradisjonelt er min mann og jeg ekstremt gode på ferier, og vi føler selv at vi har truffet svært godt ved flere anledninger. Vi har kjørt rundt i Italia i en liten Fiat Panda og snublet over lokale grillfester og vakre små byer, vi bodde en uke hos George på Santorini og nøt late dager på stranda og lange kvelder med husverten som mente sin slående likhet med George Clooney var årsaken til alt godt i livet hans. Vi har nytt midnattssol med cognac og barnevakt hos tante Nancy og vi har seilt inn i solnedgangen i Kroatia og Oslofjorden. Og vi har ledd høyt av All Inclusive, Bamseklubber og charterreiser. Nå har latteren stilnet. Veldig? Det eneste jeg ønsker meg er en regn- og problemfri ferie der mann og barn kan leke seg i vannet, jeg kan lese bok, lunsjen er innen rekkevidde og kveldene kan nytes barbeint i sommerkjole. Jeg vil ikke sitte i Trondheim i 7 grader og bortoverregn den dagen tropevarmen virkelig slår til i Oslo som i fjor. Jeg orker ikke ha stillongs under seilbuksa og våte vintervanter på henda. Jeg syns aldeles ikke det er greit å gå med lue i juli og jeg mistrives som katt i vann i tordenvær og gråvær. Så nå har feriejakten altså begynt. I mitt stille sinn vil jeg bo på et lite pensjonat hos en litt tjukk kone med nesten alle tennene i behold. Jeg vil gnafse på en baguette med stinkende ost og slumre i skyggen mens Lillemann sover ved siden av meg i hengekøya. Men den lille, tjukke kona har ikke barnebasseng. Hun har plenty av oliven, men ikke saftis på pinne. Hun sitter sammen med de andre gamle konene i gata og skravler, men det finnes ikke en annen ettåring eller et barnebasseng eller plysjkledd, overopphetet menneske i mils omkrets. Så vi sluker det hårete plysjdyret og setter oss ned med Ving katalogen. Det skal bestilles familieferie, og alle kriterier er endret. Vi vil ha strand og få sand i rompa og veska, vi vil ha underholdning, trygg mat, reiseledere og masse andre barn. Vi vil ha masete selgere med fersk frukt og «Fanta, Cola, Beer». Og vi vil ha et lite stykke Norge i varmen. Så nå er vi der, midt i målgruppa deres; Charterbrigaden ? gjør dere klare! Og finn gjerne en liten, tjukk dame til oss, om enn som en slags kuliss?

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Hvor skal vi dra? Har du noen gode tips så tar vi i mot alle tips med stor takk!!!

 

Drømmelivet

Sola skinner, det er lyst når jeg drar om morgenen og fuglene kvitrer. Vårfølelsen brer seg gjennom kontoret, nabogrenda, morgenbussen – ja over alt. Vi er sulteforet på blå himmel og solstråler i ansiktet og hele østlandet ser ut til å trekke ut så fort de kan. Og nå beleirer småbarnsforeldre enhver benk, stein, sykkelsti og sandkasse i mange mils omkrets, og vår lille familie er intet unntak, men nå vet jeg noe jeg ikke visste før – sandkasselivet er dritkjedelig! I den sjette uka på jobb har jeg kommet dit hen at jeg faktisk glemmer litt at jeg har en sønn som venter hjemme. Jeg er vertfall 90% markedssjef på dagen og minst 98% mamma på ettermiddagen. Jeg hviler øyelokka på banen og smiler av tanken på at jeg endelig er på vei hjem til gutta mine. Jeg elsker de bråkete hjemkomstene med Bikkja som hopper opp og biter meg i armen, Lillemann som skriker og ler så høyt han bare kan og Ingeniøren som prøver å stjele til seg et kyss mellom unge og bikkje, stekeos og viftesurr. Gjensynsgleden er tidvis så stor at minst en av de to minste må gråte en skvett og begge to må bite litt… Og så starter dagens virkelige maraton. Det skal skravles, koses, mates og hygges og vips så har jeg glemt at jeg har savnet denne gjengen i hele dag og lurer litt på hvorfor jeg gikk så tidlig hjem. For noen dager er familie best på litt avstand, eventuelt på bilde. Jeg syns min familie er aldeles strålende, men det er jo ikke dermed sagt at jeg syns det er gøy å sitte med en illsint ettåring i sandkassa for å tyne ut siste rest av energi før leggetid! Eller at jeg føler meg velsignet når sønnen min tisser på meg under kveldsstellet. Det er ikke mye magi i en håndfull grøt i håret som allerede har vært innom munnen til den lille håpefulle. Og selv om jeg føler meg som verdens heldigste kvinne når jeg sitter på jobb og sukker tungt i lengsel etter trilletur i finværet, så er ikke det det aller første jeg føler når Lillemann inntar posisjonen «pinne» hver gang livet butter litt i mot på kvelden. Da er det dritslitsomt å være Mamma og Kone og jeg har bare lyst til å være Markedssjef. Og så, som lyn fra klar himmel, når Lillemann ligger der i senga si med SoveSauen og KoseMusa, slås jeg i bakken av dårlig samvittighet og følelsen av å være verdens ondeste menneske. Hvilken mor med respekt for seg selv, de viktigste jobbene jeg har og den største gleden i livet, tenker sånn?!? For et forferdelig menneske jeg er! Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til jobben, når alt jeg har ønsket meg i hele denne verden er her, i Rekkehuset? Her har mine aller fineste venta på meg en hel dag, og så vil jeg bare flykte! Det er vel bare å kapitulere og innrømme at jeg har blitt småbarnsjobbemamma med alt jeg har og alt jeg er. En småbarnsjobbemamma med dårlig samvittighet og flukttanker, tiss på t-skjorta og såpevann i øret (til tross for at jeg ikke har bada selv). Så da er det vel bare å få satt på en klesvask og begynne ferden mot morgendagens kaostimer. Skal bare duppe litt på sofaen først, t-skjorta har jo tørka nå uansett…

Kveldssandkasselek…

Kveldssandkasselek...
 

Kle på deg, jeg fryser!

Ok ? jeg innser det; jeg har blitt gammel. Og ikke sånn «vondt i kroppen», «stiv i ansiktet», «lei i gikta-gammel»; jeg har blitt sånn «nå må du kle på deg mer, jenta mi-gammel». Jeg må innrømme at jeg er litt sjokkert? Jeg forstår godt at du lei av langstøvler, regnjakker, parkas og paraply. Jeg har ingen problemer med å forstå at du lengter etter småsko, solbriller og vårjakker. Jeg gjør det samme selv! Jeg er en av Nord-Europas mer værsjuke innbyggere og jeg tilbringer sjokkerende mye tid på YR.no, spesielt i sommerhalvåret. Jeg mener seriøst jeg fortjener å få tre nye uker med sommerferie om været ikke svarer til forventningene og jeg låser meg inne om en hel helg regner bort. Da jeg var liten var det kun barbeint og solfaktorfritt som gjaldt fra snøen var borte, og jeg har aldri helt forstått meninga med vinter og snø etter at jula er over. Flaks for meg at jeg gifta meg men en alpinentusiast? Men til tross for at jeg lengter etter sommer som en hund lengter etter sin eier, så går jeg da ikke ute med bare ankler nå for det! For nå er det altså ikke bare Sebagos som får lufta seg uten sokker, det har plutselig blitt på mote med lave Converse igjen – og de skal åpenbart helst være hvite og dermed matche slapsen vi har hatt i Oslos gater den sist måneden. For neida – disse vågale vårskoene har ikke kommet de siste dagene, de har vært her de siste ukene! Ikke før har jeg sluttet å riste på hodet og humre høyt av veslevoksne pappagutter med UGGs og fargerike bukser, så dukker det opp en armada av korte skinnyjeans, ankelsokker og småsko i februar. Jeg husker sist lave All Stars var det største store – jeg gikk i 6. klasse og lissene var bytta ut med rutete silkebånd. Leggene var tynne som strå og puppene glimret med sitt fravær. Og nå vet jeg ikke hva som er verst; at min barndomsmote kommer tilbake eller at jeg lar meg fascinere og irritere av at kidsa ikke vet å kle seg ordentlig i forhold til vær og føre. Hvor skal dette ende? Skal det plutselig en dag bli in med skjørt over bukser, Buffaloes og tribal-tatoveringer også nå da eller? For om det skjer så tror jeg rett og slett jeg må flytte til et annet, mer fornuftig land… Så lykke til med vårforkjølelsen, unger – det er trekken du blir sjuk av!

Typisk vinterbekledning i Oslo…

Typisk vinterbekledning i Oslo...