Pappadalt

For en helg! Sol, dagslys, mobilisering, sleivete kommentarer fra snurte politikere med dalende støtte, fine folk og over 10 000 på lørdagstur i Oslos gater. Jeg kunne ikke vært mer stolt og rørt enn jeg var på lørdag, med Lillemann i vogna og Ingeniøren ved min side. Men en liten grå sky klarte allikevel å snike seg inn i helgelykken – mammaen har blitt litt sjalu..! Alt var gøy på lørdag; buss, t-bane, lunsj med to TøyseTanter, flørting med ukjente damer i kø for å komme inn i tog og grillpølsemiddag på vei hjem. Lillemann var i storslag! Men over natta har han fått et nytt idol. Pappa er det aller beste og så og si den eneste ene. Fra å gå hele helgen med Mamamamamama som et slags dundrende sound track, har vi denne helgen hørt «Bappa? Bappa? DER!» i ett sett. Bappa får helt umotiverte klemmer og den evigaktive Lillemann vil gjerne sitte inntil og lese bok. Det er Bappa som må gi mat, Bappa som får skifte bleie, Bappa som skal trille og Bappa som skal bade.  Og Mamma prøver alt hun kan å få bare bittelitt oppmerksomhet, til absolutt ingen nytte. Hvem skulle tro at man skulle bli så trist av å ikke bli mast etter! Jeg har latt meg bli fortalt at man skal nyte alle perioder og alle faser i barnets liv, og jeg trodde virkelig at jeg gjorde det, dog var jeg vel litt slepphent på å nyte den evige Mamamamamamamamaen jeg har hørt jevnt i lang tid. Nå kan jeg angre. Tipper Lillemann har sagt mamma tre ganger denne helgen, og da er jeg faktisk litt usikker på om han mente å si namnam… Så ille har jeg følt det at jeg valgte å kaste alle prinsipper ut av balkongdøra på soverommet og la den lille prinsen få sove i Foreldresenga i natt. Jeg ofrer med glede litt nattesøvn for tvangskosing med en sovende Superhelt som har begynt sin vandring bort fra redet med sjumilssteg. For plutselig er mammaforelskelsen som blåst bort og den lille babyen min er på god vei til å bli en liten gutt. En liten gutt som sitter betenkt og forsøker å skjønne det store mysteriet med gaffel eller som glad og fornøyd kan konstatere at sand absolutt ikke smaker noe godt, men er veldig morsomt! En liten gutt som snart vil syns det er flaut å leie eller klemme på mamma i offentligheten. En liten gutt som en dag vil hevde at jeg er verdens teiteste og at han slettes ikke trenger å ha meg rundt seg. En liten gutt som, før jeg vet ordet av det, kommer hjem med sin første kjærste og plutselig får kjøpt øl selv. Det er hjerterått, smertefult og grusomt. Det er alt vi jobber for, men alikevel vil jeg bare stoppe tida nå! Klarer jeg å huske han som den lille, gode ettåringen resten av livet? Jeg krysser fingrene, og frem til jeg vet svaret, skal jeg være litt mindre prinsippfast og prøve å leve litt saktere. Og så skylder jeg selvsagt på Ingeniøren i mellomtiden – tipper han bare gjør morsomme ting og serverer loff med sirup på. Hvordan skulle han ellers klare å danke meg ut så fort..?

Youngstorget 8. mars 2014

Youngstorget 8. mars 2014
 

And the award goes to…

I all verdens land og rike – i går fikk jeg ei litta pris! Line gjorde en ellers meget grå og trist dag vesentlig lysere ved å gi meg min første Liebster Award. Min største utfordring nå er jo at jeg er så vanvittig dårlig på Blogg at jeg rett og slett ikke helt vet hva det er, men siden jeg er inne i en «kast deg ut i det ukjente»-periode, så kjører jeg på!

liebster-award

1. Når blir du redd? Jeg får harahjerte av kontroll på bussen! Vet ikke hva som er skumlest; autoriteter i seg selv eller redselen for å bryte en regel! 2. Kulepenn eller blyant? Løser kryssord med kulepenn og er stadig optimist! 3. Favorittspill/lek fra barndommen? Barbie; ingen over ? ingen ved siden. Hun bodde mellom Nancy Drew og Bobsey Barna og klina veldig mye med Ken… 4. Kleineste øyeblikk? Kommer ikke unna da jeg bæsja på meg under føding! 5. Minimalistisk eller overfylt hjem? En god mellomting med store krav til struktur og orden 7. Hva prioriterer du i hverdagen? Å høre latteren til Lillemann 8. Hva er din største uvane? SoMe-hang up, Ingeniøren klikker snart! 9. Hvis du kunne vært Kong Harald for en dag ville du?? Hoppet i senga til Dronning Sonja så den ble skikkelig rotete? Tror hun misliker rot! 10. La du merke til at jeg hoppet over nummer seks før du leste dette? Ikke litt en gang! Så kommer det aller vanskeligste, siden jeg ikke er så bevandret i blogg-verdenen. Jeg digger at menn tar til ordet og viser hvordan livet er som pappa i vårt årtusen. Jeg elsker den direkte tonen og de myke hjertene til Pappahjertet og Superpapsen, så mine to første priser går til dere. Her om dagen ble et av mine innlegg linket til av en dame jeg kan kjenne meg så godt igjen i, så Kontorugla skal få en fredagsoppmuntring fra meg i regnet! Jeg håper dere setter pris på den lille oppmerksomheten og tar utfordringen og svarer på mine spørsmål!

  1. Hvorfor begynte du å blogge?
  2. Hvorfor har du fortsatt?
  3. Hva er det mest spesielle bloggen har ført til for deg?
  4. Ville du helst sittet fast i alderen 10, 25 eller 50? Hvorfor?
  5. Hva inspirerer deg?
  6. Hva irriterer deg?
  7. Hva er ditt forhold til ironi?
  8. Til hvor eller hva drømmer du deg bort?
  9. Hvem gjør deg adrenalinsint?
  10. Hvor trodde du du skulle være i livet nå, da du var 18?

Tusen takk igjen til deg, Line, som har sett min lille blogg og valgt å gi meg denne oppmerksomheten! Ha en riktig fin helg – jeg skal snart begynne å pusse 8.marstogskoa!

 

Pappapermbetraktninger

Vi er fem uker inn i pappapermen og mammahjertet svulmer av stolthet og gråter over fraværet. Å reise fra hjemmet og det sovende lille barnet er like tungt hver morgen, men å komme hjem til gledeshyl og feststemte middager er intet annet enn en stor glede. Å frarøve mannen og sønnen min denne muligheten kunne ikke falt meg inn, og jeg blir så sinna når jeg vet at det kan bli en realitet i fremtiden. Jeg er klar over at det argumenteres for at familienes frihet er det viktigste og at mange menn har store utfordringer med å være borte fra arbeidet fordi familien totalt sett taper penger om far er hjemme på redusert lønn. Jeg er også klar over at mange arbeidsgivere ikke løfter en finger i smidighet for å løse pappapermen på en måte som er til det beste for arbeidstaker og hans familie. Ei heller oppfordres det til at man er borte; det gjengse er vel heller det motsatte. At folk flest føler det er helt greit å spørre meg om jobben til Ingeniøren syns det er greit at han er hjemme, sier alt om hvor lite naturlig og normalt det er at også mannen er hjemme når en familie blir flere. Det var ingen som spurte mannen min, eller min arbeidsplass for den saks skyld, hva de syns om at jeg skulle være borte et år! Som en nær venns far sa en dag da både jeg og hans svigerdatter gikk gravid; «Det er jo helt forferdelig for jobbene til gutta når de nå absolutt må være borte de også!» Hos min sjef stod selvsagt jubelen i taket vil jeg anta! «Yes ? markedssjefen vår er gravid og blir borte ett år!!! Fett!!! Skal vi feire i dag eller i morgen?» Jeg er fullstendig klar over at det er lettere å sette inn en vikar for ett helt år enn for noen uker, men for meg stopper også forståelsen omtrent der. For det første har man minimum et helt svangerskap på å forberede dette, pluss noen måneder der mor med svært stor sannsynlighet er hjemme. Som en klok sjef sa her om dagen; om man så ikke velger å ha vikar for arbeidstaker i de ukene det gjelder, så får man se hva man kan delegere bort, og kanskje man til og med får rydda litt opp i de prosessene man har! Faren her er selvsagt at man effektiviserer bort den hjemmeværende pappaen, men la oss håpe man unngår det. Ingen er uunnværlige, selv kongen har vikar! Hva om en ansatt er i en ulykke eller blir alvorlig syk (Gud forby) og ikke kommer tilbake i arbeid på tre måneder? Man fikser jo det! Det løser seg jo alltid! Og ved en permisjon har man til og med mulighet til å planlegge for det på forhånd! Det kan helt sikkert diskuteres om regelverket er smidig nok og om unntaksreglene gir nok rom, men det viktigste med pålagte uker til pappa er at vi er nødt for å få en holdningsendring i samfunnet og arbeidslivet. Det er ikke nok at arbeidsplassen godtar en permisjon, de må også tilrettelegge, gi den ansatte de beste forutsetninger til å nyte tiden hjemme og ikke minst være tydelige på at dette er noe de støtter. Da er det ikke greit med slengbemerkninger om at «det er hyggelig at dere får barn, gutter, men MÅ dere ta den permisjonen?». Det er ikke greit å påstå overfor en kvinne at det er verre for mannens jobb at han er hjemme enn det er for hennes jobb at hun er det! Vi kommer ikke videre i arbeidet med å sørge for like muligheter i arbeidslivet til begge kjønn uten at noen må svelge noen kameler og gi litt ved dørene. Kall det gjerne å gi opp friheten til familien, jeg kaller det å investere i fremtiden. Personlig har jeg lært uendelig mye av disse fem ukene. Jeg har lært at jeg på ingen måte er den eneste eller beste til å ta vare på Lillemann. Jeg har lært at jeg trenger å gjøre andre ting enn å trene på klosser i boks og borte-titt-tei. Jeg har blitt betydelig mer glad i tiden jeg bruker alene på kollektive transportmidler. Og jeg har blitt enda mer overbevist om at pappaukene er gull verdt. Men mest av alt har jeg lært at jeg er en like god mamma selv om jeg ikke tilbringer hvert eneste våkent minutt borte fra sønnen min med savn i hjertet og tårer i øyekroken? Ære være pappapermen ? jeg håper du har kommet for å bli!!!

Pappahender
 

Rødstrømpeangst!

I mine ører er ordet feminist et kompliment, men i alle år har det blitt brukt mot meg, og uendelig mange andre kvinner, som et skjellsord og en negativ merkelapp. Et tappert forsøk på å såre der man tror det sårer mest. En hersketeknikk basert på uvitenhet og manglende forståelse. Hvis jeg kan ønske meg en ting for neste genereasjons feminister, så er det at flere menn tør å se at det å være feminist ikke utelukkende er forbeholdt kvinner; gutter – det er plass til dere også! Jeg kjenner overraskende mange kvinner på min egen alder som står hardnakket på at de ikke er feminister. De opplever å bli prioritert vekk fra spennende prosjekter på jobb når de kommer tilbake fra permisjon og roper høyt opp om det. De går ned i arbeidsprosent og tvinger mennene sine til å spare opp pensjonen de taper som et plaster på såret for at de ofrer egen fremtidig økonomi. De er beinharde på kontroll av egen lønn og egne eiendeler, har stålkontroll på forsikringer, EU-kontroller og lånerenter. De klager på at vi kun har ett barnehageopptak fordi det går utover dem, men de er altså ikke feminister. Hva er en feminist da? Om det ikke er en kvinne som i alle sammenhenger setter seg selv over eller i det minste ved siden av mannen sin? Må man se ut på en spesiell måte, stemme en spesiell retning eller ha en viss bakgrunn for å være feminist? Må man være medlem et sted for å være en del av gjengen? På ingen måte! Jeg mener at du helt fint faller innunder feministparaplyen det øyeblikket du mener du ikke er noe mindre verdt i samfunnet enn mannen din, broren din, kollegaen din, eller naboen din. Og du – det er ikke farlig! Det krever ikke at du tar på deg røde ullstrømper som klør eller leter frem fotformskoa til moren din. Du trenger ikke slutte å barbere deg under armene eller unne deg en massasje i ny og ne. Det er ikke forbudt å nyte at du tjener godt eller at du storkoser deg hjemme med barna. Du trenger ikke stå på barrikaden eller arrangere tog i nabolaget for å fortelle hele verden hva du mener, men er det så vanskelig å stå for meningene sine og kalle en spade for en spade? Er det så skummelt å bli en del av oss? Er vi så grusomme at du ikke vil vedkjenne deg å mene det samme som oss? Jeg tror at de fleste vil se at de aller fleste feminister i dag har ganske stuerene meninger og verken fremstår spesielt revolusjonære eller militante. OTTAR har en viktig rolle, men er på ingen måte representanter for de flest av oss. Feminismen i Norge i dag dreier seg vel så mye om de små kampene i hverdagen som de store krigene i gatene. Og uten deg og din stemme, så tar det så mye lengere tid før det blir helt naturlig å anse en kvinne i «fødealder» som en fullgod søker til en ledende stilling i et selskap. Står vi ikke sammen vil det for all fremtid være helt naturlig for politiske partier å kare seg til regjeringsmakt ved å ofre ett eller annet kvinner har kjempet for i mange år. Vi trenger de flinke og kreative, hverdagsheltene og supermammaene, sjefene og resepsjonistene – vi trenger at alle gjør en liten forskjell. Ikke hver dag, kanskje ikke hver uke en gang, men hva med å begynne med en gang i året? Så bli med på lørdag! Gå i tog eller stå i kø – kall det hva du vil, men bli med! Vær feminist for en dag om du ikke orker å være det hele uka. Stå sammen med de som kjemper for at du og jeg, og våre døtre og barnebarn, skal få vokse opp i en verden der programmer som «Det Sterkeste Kjønn» aldri blir godkjent av programsjefene i TV2 og der det å være feminist ikke lenger er noe man vegrer seg for å være, men noe alle bare er! Bli med på dette årtusenets viktigste Kvinnedagsmarkering. Og gi for Guds skyld alle menn som gratulerer deg med dagen en klaps på rompa på lørdag, for det er altså ikke årets andre morsdag – det er en markering av at vi fortsatt ikke er i mål! Det er en markering av at urett skjer mot kvinner i LikestillingsNorge hver eneste dag; og det er da for faen ikke noe å gratulere for!!! Jeg tar med meg Lillemann på trilletur med mening – bli med da vel!

Sees vi?

Sees vi?
 

So ro, Lillemann – nå MÅ du sove!

I går skjedde det ? kveldsroen forsvant, og nå er jeg redd for at det er for bestandig. Vi har vært lykkelig uvitende om hvor heldige vi faktisk har vært med soverutinene til den lille Superhelten vår, men nå er nok de enkle kveldene over; Lillemann har funnet ut at det går an å reise seg opp i senga! Jeg er ikke sikker på om han er smart, lat eller bare lett bedagelig anlagt, men min sønn har altså helt fra han ble født vært noe bakoverlent hva angår fysiske utskeielser. Han ble eitranes forbanna da vi la han på magen (og blir det strengt tatt fortsatt), han syns krabbing er helt tøysete og han har altså, uten å tenke noe mer over det, akseptert å legges og bli liggende i senga, men nå er den æraen over. Og tålmodigheten til mor og far får prøvd seg på et helt nytt nivå merker jeg! Og samtidig så svulmer hjertet mitt litt av stolthet, for der står han jo! Verdens lykkeligste lille mann leverer over smokken som tegn på at han er ferdig med den kjedelige sovinga og strekker de små armene sine opp til meg med sitt aller største smil som frimerke. Så stolt, så glad og så forbanna irriterende? For han fungerer jo som en slags strikk! I det jeg har klart å bende kroppen ned i en så godt som liggende posisjon, så tar det nøyaktig 15 sekunder før han står og roper på meg igjen. Og man vil jo bare at han, og alle andre i familien, skal få litt ro og hvile. Dessuten sov han jo som en liten prins for en halv time siden ? så hvorfor ikke nå? Jeg trekker frem alle triksene som har funket det siste året; ligge litt i armkrok, på magen til mamma, i senga mens man blir behørig strøket totusen ganger over rygg og hode. Ingenting fungerer. Bikkja piper og vil ut og jeg innser plutselig at jeg sitter og rugger sønnen min mens jeg nynner på overturen til Schindlers Liste! Så når jeg relativt sliten og lei går opp for niogførtiende gang og Lillemann står der like fornøyd og rister på både hodet og hele kroppen når jeg spør om han ikke vil sove litt; da kapitulerer jeg. Det går jo ikke an å holde seg alvorlig og mammaete en hel kveld! Så da triller den fineste lyden jeg vet om inn i øregangene mine, og Lillemann og mamma ler så vi må sette oss ned på det kalde soveromsgulvet. Pappa lager en ny flaske med melk og det fnisete tospannet kryper inn under mammas dyne i Foreldresenga, og midt i en liten klage, eller kanskje det var en historie, så sovner det lille mennesket. Trygt inntil mamman sin som føler seg som verdens heldigste og minst standhaftige mor på en gang? Jaja, i kveld skal jeg gjøre det riktige. Tror jeg. Hvis han bare ikke gråter så fælt så?

Min lille soveengel

Min lille soveengel
 

Allværsjakkearmeen

Det har skjedd. Helt uten at jeg har merket det. Jeg har blitt en del av småbarnsforeldrene på offentlig kommunikasjon med duvende hoder og alt for fornuftige sko. Jeg begynner faktisk til og med å se det fine i en enkel allværsjakke. Dette er ikke greit! I dag satt jeg faktisk og sov på banen. Jeg siklet ikke, ikke snorket jeg heller, men jeg sov. Ganske godt også faktisk. Før i verden, før jeg fikk barn, da satt jeg og jobbet på bussen. Jeg sendte mail, leste møtereferater eller gjorde unna noen telefoner. Nå stirrer jeg tomt fremfor meg, om jeg makter å holde øynene åpne da vel og merke. Og det er på ingen måte fordi jeg ikke ikke sover om natta! Neida, hos oss er det stort sett stille fra litt over kl 18 til aller tidligst 07.30, og da er jo jeg ute av døra for lengst! Legger meg tidlig gjør jeg jo også, så alt burde være i den skjønneste orden, men jeg er altså helt magisk trøtt! Jeg er sånn trøtt som man blir av torsk. Stuptrøtt der altså! Om du løfter blikket på bussen eller banen så kan man med enkelhet peke oss ut. Småbarnsforeldrene. Det er ikke alle som tar med seg søpla til barnehagen som Komikerfrue gjorde her for leden, men det er faen ikke langt unna! Man mister jo fullstendig kontroll over hva man gjør og tidvis hvem man er. Folk kommer snublende inn med to forskjellige sko, tøfler er slettes ikke uvanlig, i mangel på bedre bæreredskap har man valgt en RIMI-pose til dagens dokumenter og har man skikkelig flaks har man kaffe i en av ungenes termoflasker. Jeg har alltid ment at norske menn kan spottes på flere kilometers avstand der de kommer i dress, Goretex-støvler og allværsjakke, men nå har jeg begynt å skjønne at du kan ta dem på hodeplagget også. For i hvilke andre land ser du voksne menn med dress og isbjørnbamselue på T-banen? Jeg skjønner at det er praktisk og jeg ser absolutt verdien i å gå kledd i vanntett fra topp til tå, men det er bare å beklage – jeg akter ikke å bli en del av dere! Så i helgen kjøpte jeg meg en ny, svart ytterjakke som ikke tåler en dråpe regn, jeg bruker konsekvent skinnhansker og jeg lover å levere i barnehagen i ufornuftig høye hæler minst en gang i uka når vi kommer så langt. Jeg er på ingen måte et overmenneske og jeg er trøtt som en ullstrømpe jeg også, men om ikke jeg klarer å lure meg selv, hvordan skal jeg klare å lure noen andre da? Nei, jeg tror jaggu jeg skal ta litt sol en dag og til og med farge håret – kanskje speilbildet mitt klarer å overbevise meg om at jeg er våken da..?

Vekkerklokke
 

Min indre krig

Vårt nye liv med hjemmepappa og jobbemamma er på vei inn i sin fjerde uke, og selv om jeg gjerne skulle sagt at det går som på skinner, så kan jeg ikke legge skjul på at vi har enkelte startproblemer og voksesmerter. Heldigvis har jeg sluttet å gråte hver dag og jeg merker at hjernecellene har begynt å våkne til liv igjen, men hverdagen bærer preg av ekstremt kjedelige rutiner og svært tidlige kvelder. Skal det virkelig være sånn her? Jeg har åpenbart trodd at livet mitt sluttet den dagen jeg begynte å jobbe igjen, og at vi skulle levere tilbake Lillemann et eller annet sted, for jeg har helt glemt å planlegge fremtiden! Fra å ha hatt full kalender flerfoldige helger fremover i tid og 1000 ting på plakaten hele uka, tilbringes plutselig dagene på jobb eller i heimen. Det eneste avbrekket er på offentlig kommunikasjon to ganger om dagen og den friske lufta lungene får ferten av er den jeg utsettes for mellom T-banene på Majorstua i 16-tida. I det jeg går inn døra hjemme begynner et instantmammaliv hvor all kjærlighet og varme skal fordeles utover knappe 90 minutter. I løpet av den tiden skal det spises middag og grøt, det skal bades, lekes litt, tenner skal pusses, liten kropp skal koses med og før klokka er halv syv ligger det aller viktigste mennesket i livet mitt og sover. Og drøye tre timer senere er det min tur, og snart gryr det av ny dag og en liten, stuptrøtt mamma begynner dagen mens resten av familien sover søtt. Denne helgen har mange tusen mammaer og pappaer sendt inn søknad om barnehageplass til sine små, superviktige mennesker. Vi har veid for eller mot, opp og ned, og til slutt bestemt oss for den taktikken og den barnehagen vi har mest tro på. Vi er på vei til å innrullere våre håpefulle i en rutine og et system som ikke slutter før de er pensjonister. Fra høsten av skal matpakker smøres, sekker skal pakkes og små føtter skal småløpe etter lett stressa voksenføtter fordi mamma skal i et møte og pappa må unngå køen. Det blir ikke lenger rom for lange, sakte morgener eller bokstund i senga en regnværsdag. Min lille prins må venne seg til å bli vekket hver dag og jeg må venne meg til å være blid før sola har stått opp. Jeg vet at jeg har bedt om det selv. Jeg er klar over at det er mitt eget valg å ha både barn og karriere, men jeg var ikke klar over hvor feil det kan føles! Jeg tror jeg blir en bedre kone og en lykkeligere mamma av å ikke bare ha de to rollene. Å bruke hodet, føle at jeg mestrer mer enn å skifte bleier skikkelig fort og drikke varm kaffe gir meg en ekstra dimensjon i livet som gjør meg og familien min godt, men når jeg sitter på bussen om morgningene så føles det alikevel så feil. Jeg pakker veska og drar fra den viktigste jobben jeg noen gang kommer til å ha, og er ikke hjemme igjen før det lir mot kveld og dagen er over. Jeg har litervis av dårlig samvittighet for begge gutta mine, over mitt dårlige humør, korte kvelder, lite initiativ og store gjesp. Men nå skal jeg ta meg sammen. Jeg skal begynne å trene, jeg skal planlegge utflukter, turer og middager i helgene, jeg skal være mer engasjert i mannen min og hans hverdag, jeg skal ringe minst ei venninne i uka og jeg skal være mer tålmodig med Lillemann selv om jeg er stuptrøtt. Og hvis jeg er riktig heldig så får jeg besøk på jobben av mine to fineste et par ganger til før pappapermen er over…

Lillemann på besøk på mammas jobb

Lillemann på besøk på mammas jobb
 

FinFredag!

Regnet høljer ned, som det har gjort i alt for lang tid nå, vi har heller ikke i dag hatt noe særlig dagslys og bikkje, barn og hele første etasje er fylt med småsand og møkk. Kjøttdeigen venter på å bli fredagstacos, mor lengter etter et relativt stort glass rødvin og snart er det Drømmehagentid! DET ER FREDAG!!! Dagens aller største høydepunkt har vært Sigrids fantastiske kronikk i Dagsavisen – «Skam på skambeinet». Lillemann og jeg har en date med forfatteren og Jenny neste lørdag – håper å se flere der! Og i mellomtiden blir jeg kjempeglad om du går inn og liker siden min på Facebook. Ha en strålende fredag!!!

002
 

Spiderman my ass!

Hvorfor er det opplest og vedtatt, hugget i stein og nærmest nedfeldt i grunnloven at gutteklær skal ha dritstygge trykk av Spiderman, Cars og Angry Birds på seg? Hvorfor i all videste verden skal Hello Kitty være på absolutt alle småpikers truser og trøyer? Og hvorfor kan jeg ikke få kjøpt et gulvteppe en gang uten at det medfører fisker eller biler eller kanskje aller verst; veier – på barnerommet? Og hvorfor kan man ikke si at man har tenkt å stå mot presset så lenge man klarer uten at alle andre skal humre i skjegget og se medfølende på deg? Da jeg vokste opp, var det i en post 70-tallsperiode, der min lett rødstrømpebekledde mor gikk for kjønnsnøytrale barneklær og relativt strenge regimer hva angikk hvilke leker og underholdningsrutiner vi hadde innenfor husets fire vegger. Jeg fikk Barbie, men da var My Little Pony utelukket. Det fikk holde med en plastikktøyseleke. Jeg hadde dog arvet mammas Barbie fra 60-tallet med kort hår, harde plastøyevipper og hjemmestrikka kjoler. Jeg hadde også min mors gamle lyseblå og hvite Singer-dukkevogn, og utakknemlig som jeg var, så var jeg nok litt skuffa. Jeg var relativt veloppdratt, så utad var jeg stolt over den tro kopien av den kjente vogna og den kothåra minikvinnen, men inni meg var det et lite menneske som var litt lei seg for at man ikke kunne rugge dukken i søvn eller gre det lyse, lange håret som var varemerket på 80-tallet… På rommet mitt hadde jeg hvit tapet med grønne striper, brune fotformsko og, som tidligere nevnt, verktøykasse. Men det er ikke gøy å være annerledes. Det er ikke gøy å ha det rareste rommet, selv om det er kjønnsnøytralt og praktisk. Det er ikke gøy å alltid forklare hvorfor du har en leke, og ikke bare være glad i den. Så på ett tidspunkt snudde det. Jeg fikk tapet med Kirsebærtrær med rosa blomster, rosa sengesett og rosa kontorstol. Jeg fikk verdens vakreste Barbie med laaaaangt, platinablondt, bølgende hår, milevis fra min kommunebrune, bøllestrie sveis. Og kjøpeklær. Massevis av kjøpeBarbieklær – og sko! Jeg fikk sette bort sykkelen jeg hadde arvet etter mine 10 og 16 år eldre brødre og trille av gårde på min splitter nye, DBS Pikesykkel. Rosa selvsagt. Og jeg var bare stolt! Så hvordan angriper jeg dette selv nå? Jo, jeg tvinger sønnen min til å ha leker utelukkende lagd av tre med riktig pedagogisk fokus. Det finnes ikke et batteri i mils omkrets og Lillemann blir litt redd når han oppdager at ting kan lage lyd… Alikevel hiver han seg over røde bilgarasjer som uler og blinker og innerst inne vet jeg vel at han ville elsket omtrent alt i Fisher Prise-hylla, men jeg klarer det ikke! Jeg klarer ikke få huset fylt opp av plastikk og saker som går i stykker om du bare ser litt hardt på de. Og jeg orker ikke møte blikket til en Angry Bird hver gang jeg møter sønnen min når jeg kommer hjem fra jobb. Så jeg gjør som min mor; jeg setter hardt mot hardt og bestemmer så lenge jeg kan. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er jeg eldst, og den eldste bestemmer! Så Lillemann går i pene, lyseblå og beige, mørkeblå og brune klær og lekegrinda etter min mor er fylt opp med riktige leker og gode bøker, og jeg tror ikke han lider den minste nød. Jeg har overlevd helt fint, om enn med litt sære meninger. Men for å si det sånn – jeg har til dags dato fortsatt ikke eid en My Little Pony, så den eldste bestemmer litt fortsatt!

Om man bare kunne fått en sånn en…

Om man bare kunne fått en sånn en...
 

La Familia

Min familie er ganske stor. Også er den ganske broket. Og veldig bråkete. Og helt fantastisk! Den består av mine, dine, våre og noens. Den er voldsom i all sin prakt og enorm i all sin kjærlighet. Den er omsorgsfull, uselvisk og sammensatt. Den har 1000 meninger og nesten like mange armer og bein. Den fyller stua og overmanner utenforstående. Men det aller beste er at den er min! Min far tok i sin tid litt ansvar for befolkningsveksten. Dessuten er han glad i å treffe nye folk. Derfor er han sammen med sin tredje livspartner nå. For min del er det det beste som har skjedd, for jeg virkelig elsker min Bonusmamma. Min Bonusmamma er nemlig akkruat sånn som man drømmer at bonusmammaer skal være! Hun surrer rundt og skjemmer oss bort på alle tenkelige og utenkelige måter. Hun kjøper inn julegardiner og juleblomster, tar med porselen og sølvtøy, og samler alle rundt seg på firmahytta i Son. Hun disker opp med den ene retten etter den andre og får roser i kinna av ren nytelse. Og til min store glede hadde hun med seg søsteren jeg aldri fikk inn i familien. Schwestan var 17 år og lett bortskjemt, jeg var 19 og sulten student. Vi var på ingen måte like! Hun har rødlig hår, tykt og langt som den vakreste elv, og det varmeste og nydeligste vesen du kan tenke deg. Jeg – har ikke det. Hun er den omsorgsfulle sykepleieren med forståelse og medlidenhet i de varme øynene sine. Jeg – ikke akkurat. Allikevel ble vi bestevenner. Bestevenner med nogo attåt! Vi delte soverom når vi endelig var hjemme samtidig, vi fniste så pappa ikke gadd å spise middag sammen med oss mer og da jeg giftet meg gjorde jeg det med henne ved siden av meg. Og i de tre andre forreste kirkebenkene satt resten av familien. For da mamma og pappa endelig tok til vett og flytta fra hverandre (ja – det finnes «lykkelige» skilsmisser!), så fant mamma seg Gartner’n etter noen år. Det ble ikke like problemfritt. Gartne’n gjorde ingenting galt! Gartner’n var verdens snilleste, gikk stille i gangene og gjorde alt i sin makt for å skli sømløst inn i trekløveret som hadde bodd sammen i to år. Og det hadde nok fungert knirkefritt om ikke jeg hadde blitt så grenseløst sjalu! Plutselig var det et annet menneske som fikk vite om mammas dager, hvordan hun hadde det og hvilke hemmeligheter hun gjemte i hjertet sitt. Min 18 år gamle sjel skalv av flauhet, rista seg opp igjen og bekjente sine mørke tanker en halvsen kveld på kjøkkenet. Og plutselig ble alt mye bedre, dog var ikke alt en dans på roser. Vi var nå fire barn fra 10 – 18 år, og to voksne, fordelt på tre soverom og 98 kvm, annenhver helg. En gutt på 14 fikk plutselig en storesøster og to kompiser ble brødre. La oss si det sånn; det var ikke helt som i den svenske filmen «Tilsammans», men det var faen ikke langt unna heller! Nå har lillebror på 14 blitt tobarnsfar og Storefetter’n er verdens stolteste fetter til Lillemann. De to jevngamle kusinene til sønnen min, som ikke er bittelitt i slekt en gang, løp strålende fornøyde etter hverandre i vårens dåp og alle besteforeldrene byttet på å følge på do og å høre på lange fortellinger som ikke er ferdige før de er heeeelt ferdige! Min Bittelillesøster viser seg å ikke være så sjenert alikevel. I stedet har hun verdens luneste humor og et stort hjerte med plass til alle små tantebarn som trenger en tanteklem eller litt tantekos. Tobarnsfaren er ikke lenger oppsternasig og kjeklete, men en lettrørt mann som fikk klump i halsen hver gang vi snakket sammen etter at Lillemann ble født og som ikke klarer å la vær å klemme og holde litt på nevøen sin når vi møtes. Og min helbror, Lillebrutt – han er et kapittel for seg… En nybakt student og verdens stolteste onkel – til alle onkelbarna, enten de kommer herfra eller derfra. Så hva er et søsken? Er det en du deler gener og blod med? Må man ha samme foreldre for å være en familie? Når jeg ser på Storefetter’n som tilsynelatende ikke ser at onkel Lillebrutt og tante Janne ikke ligner det grann på pappa og tante Bittelillesøster, og som med største selvfølgelighet og stolthet viser frem fetteren sin i barnehagen, så blir jeg overbevist om det jeg alltid har trodd; nei – man trenger ikke det. Å være bror og søster handler vel så mye om hvordan man er som hvem man er, og jeg er så takknemlig for de jeg har fått! Man velger ikke sin familie, men er man skikkelig heldig så velger de deg! Og kjære, vakre Schwestan – gratulerer med dagen i morgen! Jeg er så utrolig glad i deg…

Holder hender