Don’t jinx it!

Note to self; skryt aldri av at ting går bra eller er fint! Poden våkner, det skiftes og trilles opp til bilen. Vi er klare for venninneheng i Sandvika og Lillemann skal slites ut litt sånn at han kanskje kan sovne til kvelden igjen, sånn som han pleier. Dieselvarmeren har fått stå og gå et kvarters tid, så bilen er varm og god og bør starte som ei kule. Vel, det gjør den altså ikke… Den gnikker seg til «Tomt for strøm» på dashbordet og jeg synker sammen i førersetet. Are you kidding with me? Dette er bare dårlig gjort! Jeg stresser inn i huset og henter batterilader, ringer Ingeniøren og spyr edder og galle inn i handsfreen mens jeg løper opp til gråtende unge, langt kjøligere bil og flatt batteri. Vi skulle nå vært i Sandvika, og alle som kjenner meg vet at jeg får lette nervøse sammenbrudd av å ikke rekke avtaler. Ingeniøren forklarer på ingeniørers vis hvordan batteriladeren skal settes opp og så kommer den fatale beskjeden; så må du vente i en 5-10 minutter. HÆ??? Vente? Nå? Jeg skulle jo vært et sted! Hadde jeg kunnet slenge på røret så hadde jeg gjort det nå, men det er jo dessverre et effektivt virkemiddel som forsvant for lenge siden. Lillemann begynner å bli mildt sagt lei og bilen starter ikke på de to neste forsøkene heller, så naboen tilkalles og startkabler letes frem. Bare ett problem – jeg finner ikke batteriet i naboens bil! Hva f…! Dette skal jeg jo jeg kunne fikse! Vi har jo øvd!!! Ingeniøren ringes opp igjen og konstaterer at nei, det batteriet finner du nok ikke uten litt mer verktøy. For en drittbil! Naboen underholder Lillemann mens jeg roper til Ingeniøren; «Her holder jeg hus og heim og unge og deg i hevd hver j…. dag, og så klarer ikke du å sørge for at bilen min starter når jeg skal ut å kjøre en gang!» Jeg trykker skikkelig hardt på telefonskjermen, takker naboen for hjelpen og triller Lillemann brått og brutalt gjennom snøstormen til blomsterbutikken. Får jeg ikke dratt ut til folk og fine ting, så skal jeg nå vertfall ha det fint rundt meg! Og mens vi trosser vær og vind lærer jeg Lillemann en av livets viktigste leveregler; når vi har skjelt ut pappa ekstremt ubegrunnet må vi alltid ringe og be pent om unnskyldning etterpå…

God helg fra meg til meg – og litt til deg!

God helg fra meg til meg
 

FREDAG!

Fredagskake, fredagsfølelse, fredagspils, fredagsclosing, fredagskaffe, fredagslunsj, fredagsfri – kjært barn har mange navn, men en ting er unisont; fredag er en helt spesiell dag. Etter en uke med hard jobbing enten her eller der er det få ting som slår den stemningen som senker seg over et hus eller en heim når fredagsettermiddagen endelig kommer og roen senker seg. Og den følelsen er ikke noe mindre god når selv om man er hjemme med barn. Herregud, nå venter jo to dager med en forelder til hjemme! For en lykke! Jeg elsker å ligge i senga en helgemorgen og høre de tre andre i familien romstere nede i stua. Bikkja vil vaske Lillemann i øret når han endelig har funnet noe å leke for seg selv med og Lillemann vil gjerne studere Bikkjas labber lett inngående når hun til slutt har inntatt hvileposisjon. Ingeniøren forsøker etter beste evne å fyre opp i peisen, holde de to krabatene fra hverandre og samtidig lese avis og drikke kaffe. Heldigvis liker mannen kaffen litt kald og setter like stor pris på vintersport på TV som i avis. På dette punktet fungerer altså familien min optimalt etter min mening. Ingeniøren er nemlig et godt innarbeida A-menneske, så der jeg svikter totalt (altså med å være blid og glad om morgenen), der står han som en bauta og får familien opp og ut. Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket han nok for alle de helgemorgenene han tok med seg Lillemann og Bikkja ut kl 07.00 om morgenen og trilla rundt i bygda i to hele timer mens jeg lå som et slakt og endelig fikk noen timers blytung søvn. Det er helgemagi det! For oss har helgen allerede starta litt og jeg nyter en av mine siste fredager hjemme med Lillemann. Snøen føyker rundt huset, alt som falt i natt er måkt bort, barnet sover første lur og jeg nyter min fredagskaffe. Noen ganger er det ganske godt å bare være til også, og å ta seg tid til å nyte de små øyeblikkene i hverdagen. Ønsker alle en strålende helg og takker og bukker for alle fantastiske tilbakemeldinger, mailer og meldinger jeg har fått etter at jeg begynte å blogge. Det er superhyggelig!!!

 

Bli kjent med din indre demon; planlegg bryllup!

Det er ingen jeg kan bli så sint på som jeg blir på Ingeniøren. Eller jo – Bikkja, men det teller liksom ikke. Etter at jeg møtte mannen i mitt liv og han endelig hadde oppdaget at jeg var kvinnen i hans (og fridd), forstod jeg plutselig hva Kronprinsen mente med sitt «adrenalinsint» til Mette-Marit i bryllupstalen. Det koker altså fullstendig over. Da det endelig var blitt klart at vi skulle gifte oss var det som om noen kom borti en startknapp hos Bruden. At den store dagen var på vinteren kom over hodet ikke av et ønske fra noen av oss, det var snarere en dyd av nødvendighet. Vi innså raskt at stort mer enn seks måneder med planlegging ikke var sunt for noen, og aller minst forholdet. Tre dager etter friereiet var nemlig dato bestemt og kirke bestilt, forlovere var kontaktet og brudekjoleprøving booket. Og ikke minst; et excel-imperium begynte å ta form. Etter som dagen nærmet seg, kalte jeg Ingeniøren inn til arbeidsmøter, i Outlook. For å gjøre det hele litt hyggeligere passet jeg på å lage litt ekstra god middag og lokke med rødvin i møtet, samt at han fikk ha med seg sin egen datamaskin. Vi googlet band, blomster, fotografer, biler, sanger, salmer, bilbelværs, viner og bryllupsreisemål. Vi satte opp budsjett, fordelte arbeidsoppgaver, kalte resten av familien inn til møter og danset vals inn i de lyse morgentimer. Og fra møte til møte ble den ene oppgaven etter den andre strøket av listen. Det var bare ett lite problem; det var utelukkende mine gjøremål som ble ferdigstilt. Det ble ikke booket band, kjøpt inn smoking, fikset bil, eller bestilt brudebukett. Og siden jeg fortsatt forsøkte å fremstå relativt normal, pustet jeg alt jeg kunne med magen og håpet på en snarlig endring i situasjonen. Dumt. Det toppet seg en mørk ettermiddag i oktober da bandet enda ikke var booket og jeg begynte å bli alvorlig bekymret for at vi ville ende opp med en ghettoblaster ved dansegulvet. Bare tanken gjorde meg så fortvilt og sint at da min kommende ektemann bare trakk på skuldrene og sa at det sikkert ordna seg, så gikk jeg rett og slett i svart… Jeg kylte saltathodet jeg hadde i hendene i gulvet så blader spratt og skrek med stor, åpen munn så alle tenna syntes og spyttet spruta at «hvis dette ikke er viktigere for deg enn det her, så kan du ta rennafart og drite i hele bandet og bryllupet og meg og alle planene våre!» Det mente jeg selvsagt ikke! Dagen etter var jeg fortsatt lett medtatt og i sjokk. At det gikk an å bli så sint!?! Jeg hadde møtt min indre demon, min Bridezilla – og jeg var redd! Jeg turte ikke en gang tenke på hva Ingeniøren mente. Åpenbart tok han det ikke så veldig tungt, for noen dager ut i januar hadde han fortsatt ikke bestilt brudebukett. Eller i henhold til han var den «så godt som» bestilt – han hadde jo tross alt googlet seg frem til to alternative blomsterforhandlere han kunne kontakte! Det boblet i meg, og ikke av glede, men i stedet for å slippe henne ut, ropte jeg til Bridezillaen inni meg; «HOLD DEG UNNA» og smilte mitt falskeste smil til Ingeniøren mens jeg mumlet noen velvalgte ord med sammenbitte tenner. Da den store dagen endelig kom hadde vi både band og brudebukett. Brudgommen stilte frivillig opp og Bridezillaen kom bare bittelitt frem rett før vielsen. At ting er «så godt som gjort» har blitt et uttrykk i familien og roen har mer eller mindre senket seg over oss alle. Dog glemmer ingen av oss den store, åpne munnen til Demonen, men kanskje det er like greit, som en slags advarsel på hva som kan dukke opp når du minst aner det mener jeg.

Etter vielsen i Sagene kirke – med brudebukett!

Etter vielsen i Sagene kirke - med brudebukett!
 

Cupcakes sa du?

Altså hva er egentlig galt med muffins? Små, søte og litt tørre muffins? Sånne som du kanskje finner en eplebit eller en syltetøyklatt i om mormor har husket å legge det i alle formene. Av en eller annen besynderlig grunn virker det som om hele verden har glemt disse helt perfekte barnebursdagskakene og heller gått for noen monstre av noen kunstferdig krempyntede berg! Og nåde deg om du ikke har stativ..!

Bildet er lånt av Panduro Hobby AS

Bildet er lånt av Panduro Hobby AS

Saklig at jeg noen gang kommer til å servere små kunstverk i et papirbeger, nøye dandert i høyden i et dertil egnet stativ. Hvem i all verden var det som sa at det er ei litta kake vi skulle bli målt på plutselig? Ei venninne av meg fikk her om dagen spørsmål om hva i all verden hun skulle gjøre i datterens bursdag, hun har jo bare blått cupcakesstativ! Kødder du med meg? Må man ha et i det hele tatt? Det er jo ikke sånn at det kan brukes til noe annet! Av en eller annen grunn er det åpenbart en selvfølge at dersom man har vogn med seg i butikken, så er man interessert i nettopp cupcakes, for aldri tidligere har noen spurt meg om jeg trenger et startkit til cupcakesbaking, eller stativ, eller frosting, eller rispapirhoder av Angry Birds! Hallo – jeg prøver alt jeg kan for at Lillemann aldri skal oppdage Angry Birds, Spiderman og Cars, da klistrer jeg det vel ikke over alt på den første kaka han skal få i sitt liv!?! Det er sikkert nå på sin plass å nevne at jeg er helt elendig til å bake. Med min totale mangel på tålmodighet og hat for alt pirkearbeid, så sier det seg selv at jeg ikke en eneste gang har pyntet en kake med stort annet enn rennende sjokoladeglasur og kokos… Da jeg hadde pyntet ferdig dåpskaka til Lillemann kunne jeg lett konstatere at overfloden av spesialinnkjøpt, lyseblå perlestrøssel på ingen måte klarte å skjule at kaka var knekt, lappa sammen og skjeivere enn det berømte tårnet i Pisa. Jeg tipper mamma lo rått da hun mottok bildet av den, meldingen jeg fikk tilbake var vertfall; «Den smaker sikkert godt!» Alltid fint med moralsk støtte fra sine nærmeste… Så til alle dere cupcakesbakende mammaer der ute som jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å møte; jeg tenker ikke på linjene når jeg ikke smaker på kunstverkene deres – jeg demonstrerer! Jeg boikotter og jeg hater deg litt. Det går nok fort over skal du se, men ikke før jeg har hjulpet deg med å skru opp ei hylle eller sage opp noe. Jeg har nemlig nylig oppdaget at jeg er en jævel til å sage – der har du nyttig ferdighet der!

 

Elsker, elsker ikke…

Januar er en måned for de store begivenheter i vår familie. Ikke bare har Lillemann bursdag i denne (endelig) hvite og kalde måned, men vi foreldrene valgte å gifte oss i januar også! Vinterbryllup i storbyen er et sjangsespill uten sidestykke, men dagen står fortsatt for meg som den mest magiske dagen i hele mitt liv og jeg husker knapt at det var overskyet og litt vanskelige kjøreforhold. Men om selve bryllupsdagen gikk som en drøm, så var veien dit noe mer kronglete. Jeg har drømt om å gifte meg siden jeg så Julie Andrews gå opp midtgangen i en vanvittig vakker kjole i «Sound of Music» da jeg var fire. Med det utgangspunktet er de fleste menn i trøbbel når det kommer til å svare til forventningene hva angår frieri og generell romantikk. La oss bare si det sånn; min kjære Ingeniør intet unntak! Jeg har kanskje ikke nevnt det før, men Ingeniøren er en sindig mann fra Hedemarken, med et svært rolig ganglag (kalt Hedmarkslunten av undertegnede) og aldri dårlig tid. Vi møttes i 2008 og Ingeniøren hadde følgende krav til sin nye potensielle kjæreste;

  1. Hun må ha lappen
  2. Må like å stå på ski
  3. Ha stor venninnegjeng hun er mye sammen med

Jeg strøk på samtlige! Så etter en iherdig innsats og solide investeringer var punkt 1 og 2 dekket og Ingeniøren var blitt såpass glad i meg at han syns det var ok å henge en del, så det venninnepunktet ble noe revidert. Jeg nærmet meg nå faretruende fort 30, bodde i en relativt stor leilighet i Oslo, hadde samboer og bil og hva kommer da? Forventninger – igjen… Men denne gangen ikke bare fra meg, men fra både venner, kolleger og ikke minst den eldre garde i familien. Det ble hvisket i gangene om bryllup og barn og den lille fireåringen i meg hadde jo våknet for lenge siden og fikk ny næring og blod på tann. Jeg gikk til innkjøp av «Sound of Music» og tipset han om gullsmedkompisen til pappa uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig. Helt til han plutselig og uten forvarsel foreslo langhelg på ærverdige Sofitel Hotel i Sopot, Polen. Jeg var klar som et egg! Mine fineste kjoler, lekreste undertøy og høyeste sko ble pakket i ekspressfart. På jobben så vi på brudekjoler, kirker, lokaler og diskuterte menyer, mamma hadde tårer i øynene og klump i halsen når vi snakket sammen og jeg stelt neglene mine etter alle kunstens regler.

Sofitel Sopot

Bilde fra hotellets hjemmeside

Så kom dagen jeg hadde regnet ut at var dagen over alle dager. Vi hadde parmassasje med varme steiner på formiddagen, badet og drakk vin, pyntet oss og inntok en treretters middag, tok en drink i baren og gikk en kveldstur ut på piren i måneskinnet. Hver gang Ingeniøren bøyde seg ned… for å plukke opp en serviett, rakte ut hånda… for å ta pepperbøssa… eller så meg inn i øynene, holdt jeg pusten og var helt klar! Ingenting skjedde. Ikke noe som kunne misforståes engang! Ikke om jeg så la all velvilje i verden til grunn! Så da vi stod å så på ei skøyte helt ytterst på Europas lengste pir eller hva faen det var for noe, ble det umulig for fireåringen å holde seg lenger; «Du skal virkelig ikke fri du?» Et mer sjokkert og vantro uttrykk hos Ingeniøren har jeg aldri sett! I ettertid har han både fridd og tatt selvkritikk på at han nok ikke kunne valgt et bedre tidspunkt enn den kvelden i Sopot. Pussig nok er det den eneste «romantiske» langweekenden vi har hatt, tviler litt på at det skjer igjen…

 

Monday Morning Blues…

Mandag morgen… Våkner av søppelbilen og kommer på all søpla jeg glemte å kaste i går kveld. Det er helt stille i huset og utenfor hører man knirkene i den iskalde snøen fra skrittene til naboene på vei til buss og bil og hverdagen sin. Helgen er over og Ingeniøren og bikkja har dratt på jobb. Igjen er man alene med barnet. Et barn som ikke har bæsja på to døgn – denne dagen blir nok fin! Heldigvis er Lillemann omtrent like glad i å sove som moren sin, så klokken er godt over 8 og det er fortsatt ikke en lyd fra barnerommet. Jeg tusler ned trappa; det er 17 grader i stua! Sender en rask takk til de som trodde litt vel hardt på global oppvarming på 70-tallet og droppa isolasjon i vegger og tak. I det jeg har fått fyrt opp hører jeg lyder fra andre og bleiorama kan begynne… Jeg er utrolig glad i sønnen min, men ikke alt han evner å produsere. Til alle dere som sier at det ikke er noe problem med ditt eget barns fulle bleier – dere ljuger!!! Og noe så voldsomt også da! Finnes ikke et snev av sjarm i en snart ettårings bleier, det er nå helt sikkert! Som et resultat av dette må man jo få kastet ulumskhetene og da trenger man en søppelpose i den nå nytømte søppelkassa. Ikke noe problem, for de ligger jo i boden ute. En bod som i hele fjor vinter var umulig å komme seg inn i takket være den tjukke blåisen som lå overalt, men som så langt i vinter har vært en samarbeidsvillig drøm. Til i dag… For selvsagt har vi en skikkelig gammel lås som ikke har tålt de 3000 mm med regn vi har hatt i det siste, så den har jo rusta som tusan. Så der står jeg da, i pysj og tøfler, i -10 grader og en eim av bæsj, med sot fra peis og rust fra lås på henda, Lillemann hyler i lekegrinda og jeg begynner å planlegge neste helg og lengter litt tilbake til byen. God mandag alle sammen!

 

Helgehygge – for pokker!

Jeg elsker rødvin! Jeg elsker den jeg blir når jeg drikker rødvin. Jeg elsker å helle rødvin i glasset mitt! Jeg elsker mannen min ekstra mye når vi drikker rødvin. Jeg syns alt er fint når jeg drikker rødvin. For meg er rødvin helg og hygge, det henger rett og slett sammen! Før kunne vi starte helgen med rødvin – lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å tenke på middag. Den tradisjonen er dramatisk endret… Ikke det at jeg ikke drikker vin nå som jeg har blitt mamma, men mengden er betydelig redusert og ikke minst har det skjedd noe pussig med hvem jeg drikker vin med! Det sosiale livet vårt har altså skrumpet ned til en slags rosin, og noen ganger lurer jeg på om jeg snart bare har en venn. Utenom de vi har tvunget til å henge med oss resten av livet ved å gjøre de til Oles faddere og et par til, så er det stort sett bare Ingeniøren og meg. Vi er i tillegg to svært ulike sjeler, noe som gir oss både fordeler og ulemper i livet. Der han er en rolig, sindig og litt gnukk mann, er jeg i overkant ivrig, full av lyder og med et litt mer avslappa forhold til penger. Dette fører også med seg store variasjoner når det kommer til forventninger til ukas høydepunkt; helgen! Jeg gleder meg like mye til helg nå som da jeg var i jobb og jeg planlegger og tenker på hvordan helgen skal bli i flere dager! Dessverre har Ingeniøren og jeg gjerne litt ulikt syn på hva en perfekt helg er… Jeg vil gå lange turer i sola, spise lunsj på en koselig restaurant, lage tidenes middag og sitte lenge til bords og se mannen i mitt liv dypt inn i øynene mens vi snakker om hvor fantastisk alt har blitt. Han vil sette opp gjerde. Jeg vil møte fjorten venner, dra på Mathallen, gå på en utstilling og kanskje snike inn en babyteaterforestilling. Han vil sykle seg en tur. Som du skjønner så sliter vi litt i forventningsfasen! Noe som gjør at vi også får litt utfordringer i gjennomføringsfasen. Så langt har vi til gode å få gjennomført alle mine planer, men vi har gjerde da! Jeg skjønner godt at Ingeniøren vil stikke av innimellom. Som det lett introverte mennesket han er, så er det ikke barebare å aldri være alene. I juleferien var vi på hytta alle fire, jeg var sjuk og ute pissregna det i ni dager. På dag sju brast det for mannen som ropte ut at han var drittlei hele familien og bare ville komme seg tilbake på jobb! Jeg forstår det. Jeg har lyst til å gjøre det samme selv, minst en gang hver dag, men det går jo ikke. Nå sitter vi her og er en familie, og da skal vi jaggu ha det hyggelig! Så hyggelig at det nesten renner over, og det skal Instagrammes – det skal jeg love deg! Heldigvis har Lillemann masse flinke og fine besteforeldre og spesielt Mormor er en hit. Så denne fredagen hadde Ingeniøren og jeg barnefri uten planer. Rekkehuset var fylt til randen av Prosecco, stinkende oster, lettvint middag, overlykkelig hund som fikk masse oppmerksomhet – og rødvin. Masse rødvin! Alt for mye rødvin. Men åååå så godt og så ufornuftig og fint og nødvendig! Vi skrudde ikke på TVen en gang! Og da gjør det kanskje ikke noe at vi ikke fikk sett babyteaterforestilling denne helgen heller. For etter en lang tur med gode venner i sola i dag, roser i kinna, sliten bikkje og litt rødvin i glasset til søndagsmiddagen, så har vi kanskje hatt en ganske perfekt helg? Noen ganger må man sette seg ned og si at det er godt nok, for ellers blir vi muligens aldri fornøyde. For lykken er ikke lenger en dyr rødvin og overfancy mat, det er heller det lille pusterommet og den store gjensynsgleden! Men misforstå meg rett, jeg er allerede i gang med å planlegge neste, perfekte familiehelg. Kanskje det hjelper om jeg lager et Excel-skjema på det…

Trilletur vinteren 2013
 
 

«Du dømmes herved til 9 mnd med plager – Gratulerer!»

Da jeg gikk gravid ble jeg alvorlig bekymret for at moren min hata meg litt, eventuelt bare hadde en besynderlig form for humor jeg ikke helt forstod. Stadig vekk kom hun innom og lurte på om jeg ikke syns det var kult å være gravid! Allerede da jeg var liten fikk jeg vite at det å gå gravid var det mest fantastiske en kvinne kunne oppleve. Ikke bare var det et mirakel og man er på sitt mest kvinnelige og vakre og strålende og jeg vet ikke hva, men min mor mente (og mener) oppriktig at hun kunne gått gravid konstant – og nytt hvert sekund! Jeg er sterkt uenig…

Gravid 7 mnd

Tror jeg aldri har strålt mindre i hele mitt liv jeg. Det jeg derimot gjorde skikkelig mye av, var å Google! Faen ta deg Google og alle kvinner med grusomme aborter, kromosomfeil, nakkefolder, hormonforstyrrelser, svulster, fødselsskader, død og elendighet! Jeg fikk, hadde og selvdiagnostiserte meg med alt dere har opplevd! Det ble så ille at jeg i en hulkende telefon til jordmor på helsestasjonen fikk streng beskjed om å glemme hele Google og ikke gå inn der om jeg så var på jakt etter en vaffeloppskrift. Lettere sagt enn gjort, men en omsorgsfull fastlege med ultralydapparat på bakrommet som viste meg et lite troll som veiva med armene ble redningen, og i de fem minuttene var jeg i himmelen. Jeg var forberedt på morgenkvalme, bekkenløsning, vann i kroppen og hormonsvingninger, men jeg var ikke klar for neseblod, uante mengder utflod (beklager…), svangerskapsmigrene, karpaltunnelsyndrom (sovende armer) og tidenes magesyreangrep! Jeg satt og sov med hudfarga skinner på armene og følte meg skikkelig kvinnelig, vakker, strålende og osende sensuell… Det eneste som virkelig slo positivt ut var at jeg gikk fra å måtte barebere leggene en gang om dagen til mer sånn en gang i uka, noe som jo er mildt sagt praktisk etterhvert som magen blir så stor at det å løfte beina blir ikke mindre enn uaktuelt! Jo også Lillemann da selvsagt, han er jo den store premien! For å roe ned, forberede kroppen og forsøke å nyte denne magiske perioden jeg hadde lengtet så etter, meldte jeg meg på gravideyoga. Nok en gang overså jeg elegant at jeg syns yoga er rimelig kjedelig og gikk med friskt mot i gang med et relativt langt kurs hvor hver klasse varte i halvannen time. Det skal nevnes at jeg har tålmodighet som et litt ivrig ekorn og dermed stryker i de fleste langtekkelige seanser, men takket være et tysk fyrverkeri av en yogalærer gjennomførte jeg kurset med glans og mye latter. For det er noe vakkert og helt vanvittig morsomt med 12 mer eller mindre grasiøse damer med kjempekuler på magen som gulper seg gjennom øvelser lagd helt uten tanke på at man har et lite menneske forran på kroppen. Heldigvis evner jeg å le veldig stille om jeg må, for det toppet seg da ei to meter lang dame i helgrått velta bakover med armer og bein rett til værs 38 uker ut i svangerskapet. Legendarisk! Nå skal det sies at ikke alt var elendighet. Ikke fikk jeg strekkmerker, åreknuter, veiviser eller uren hud. Jeg fødte i januar, så jeg slapp å være høygravid midtsommers og Ingeniøren viste seg å være en langt mer omsorgsfull og forståelsesfull mann etterhvert som magen vokste og barnerommet ble klart. Og nå når jeg har fått alt litt på avstand og glemmehormonene har gjort jobben sin så må jeg si meg litt enig med mamma. Det er ganske så fantstisk å få lov til å gå gravid og det er virkelig et mirakel og en utrolig reise å være med på, men om jeg ville gått gravid konstant? ALDRI I LIVET!!!

 

Borte bra, men hjemme best…

Ikke i min villeste fantasi ville jeg gjettet på at jeg en gang i livet igjen skulle bo i Bærum. Da jeg som     19-åring flyttet til Oslo var det for bli boende der resten av mitt liv, og på over ti år så jeg meg ikke litt tilbake en gang! Så kom hormonene. De skumle, klanderverdige, upålitelige gravidehormonene. Jeg tror jeg med hånden på hjerte, og med god støtte fra Ingeniøren, kan si at vårt ekteskap aldri har opplevd en så stor og eksistensiell krise som det var igjennom da jeg var sånn ca fire måneder på vei og redebyggingen på alvor satte igang… Inntil da så jeg så og si ikke ett eneste hinder eller problem ved å bo i en 75 kvm stor fireromsleilighet i fjerde etasje (uten heis selvsagt) på Sagene. Vi hadde jo mer enn nok plass! Og det andre paret med barn i oppgangen flytta ut rett før jeg ble gravid, så det var gooood plass til vogn. Og dessuten var det jo dritnærme Nøstebarn og babyyoga på Samfunnshuset og kun et steinkast unna SATS, så ungen ville ha det varmt og være i perfekt harmoni med seg selv og meg. At vi kun hadde plass til en bitteliten vaskemaskin på badet, null plass til stelling, hadde barløsning som spiseplass på kjøkkenet, og at jeg strengt tatt ikke er så veldig glad i yoga, slo meg ikke ett eneste sekund – før vi dro og så på et rekkehus rett ved der mamma bor… Løpet var kjørt – jeg måtte for en hver pris ut av byen. Og da begynte Ingeniøren å nøle! Stemningen i heimen endra seg som på et trylleslag fra en lett nervøs harmoni til det absolutte lavmål. Ingeniøren var passiv, brydde seg ikke om meg og barnet, så ikke alle utfordringene, søkte ikke om mere lån fort nok, var for treig i budrunder og alt for kresen når vi så på objekter. Kort oppsummert; han så ikke alvoret i å skulle bli pappa! Han skjønte ikke at jeg så for meg hvileløse trilleturer i nabolaget da det strengt tatt er langt fra sosialt akseptert at man setter fra seg ungen ved inngangsdøra og tusler opp i fjerde for å spise lunsj mens det fortsatt soves. Han var ikke med inn i hodet mitt der jeg så bæreposer, bikkje, bleier og barn i et enormt virrvarr med meg selv pesende og svettende i midten. Han overså også fullstendig mine utfordringer med dårlig listing, gammelt kjøkken, knirkete dører og alt det andre jeg så måtte gjøres før fødselen som jo nærmet seg med sjumilssteg og stormskritt og strengt tatt var rett rundt hjørnet! Og til tross for at jeg forsøkte å forklare han alt dette, så forlot han sin gravide kone og gjorde noe så uhørt som å dra på motorsykkeltur med forloveren sin og faren hans for å få puste litt! FYSJ!!! Jeg tror jeg aldri har følt meg så forlatt, ensom, urettferdig behandlet, oversett og liten. Og det var bare på fredagen… Lørdagen skulle vise seg å bli, om mulig, enda verre. Ingeniøren ringte tidlig på formiddagen for å forsikre den lett hysteriske kona si om at han levde, hadde det strålende og at de snart skulle begynne å kjøre igjen. Som svar påpekte jeg at han hadde å innfinne seg på visningen vi skulle på dagen etter kl 16, og stakkars han om han ikke rakk det! To timer senere viste det seg at rekkehusleiligheten (som jeg over hodet ikke ville bo i) var solgt før visning og av en eller annen absurd grunn ble nå dette Ingeniørens feil. Etter en times kjefting og grining befant jeg meg, hulkende i fosterstilling, på badet med bikkja utenfor, like hulkende, og fikk panikk! Her hadde jeg ringt pappa og spurt om Guro kunne være der da jeg rett og slett ikke taklet å passe på henne, og inni meg vokste det et lite vesen som jeg slettes ikke bare kunne sette bort når det passa meg. Hvordan i all verden skulle dette gå!!!

006

Mandag ettermiddag skålte vi i Mozell og feiret kjøpet av rekkehusleiligheten vår. Den vi hadde kjøpt etter en impulsvisning på vei til nevnte Forlover og samboeren hans søndag ettermiddag… Så takket være løpske hormoner, hysterisk oppførsel og beinhard overbevisning har vi det nå som plommen i egget i vår lille grend i Bærum. Jeg har fortsatt mine betenkeligheter ved å bo i kommunen, ikke fordi det er landlig og jeg kjenner naboene mine, men fordi jeg ser med skrekk og gru på prislappen på dunejakkene og gremmes over at man ikke bruker sokker i seilersko lenger – ikke en gang midtvinters! Så nå er det en ny jakt på gang, jakten på den perfekte barneoppdragelse som gir meg en sønn som tør å vise sin individualitet og egenart, og da ikke ved å velge en litt annen blåfarge på jakka si…