Ett år i mitt nye liv

For ett år siden startet jeg mitt nye liv. Et liv som skulle ta meg steder jeg ikke hadde turt å tro på forhånd. Et liv som skulle gjøre meg sterkere på flere plan enn jeg noen gang hadde forestilt meg. For styrke finner du mer enn muskler. Og du finner det når du minst venter det.

Jeg skal ikke stikke under stol at det har vært mange tunge dager. Dager der treningen har føltes mer som et press enn som en glede. Dager der jeg har hatt vondt over alt og bare har villet krølle meg sammen som en ball og legge meg under et teppe. Late som jeg ikke finnes.

Det har vært dager der Cottage Cheese har frista mindre enn hestebæsj og vinhylla har ROPT på meg på høyre flanke. Jeg har drukket så mye vann at jeg har tenkt at jeg har vært på vei til å drukne. Jeg har ikke vært veldig sulten, men fy faen så fysen!

Jeg nådde aldri målet mitt, men jeg tror jeg er mer fornøyd enn om jeg hadde gjort det!

For jeg ble sterk. I huet og i armene. Jeg fikk tilbake en glemt holdning og en hudfarge som vitnet om at jeg faktisk er i live. Og langt under 90 år! For jeg var på vei til et sted jeg ikke ville være. Og i stedet for å ende opp der, sitter jeg igjen med et liv som ikke kan sammenlignes med det jeg hadde for ett år siden. Og det er takket vær meg selv!

Jeg har tatt sjanser, bydd på meg sjøl, fått med meg en hel bråte med folk og gjort ting jeg aldri trodde jeg skulle komme til å gjøre. #prosjekt2017 har blitt til en podcast og et helt nytt univers. Jeg har vokst som menneske og fått et helt nytt forhold til kroppen min.

Jeg satser på resten av livet og ikke bikinisesongen.

Og med det kan jeg sette to streker under svaret; det sitter i huet. Du må jobbe med deg selv. Det er ingen andre som får deg til å endre deg. Du kan få hjelp, men du kan ikke tro at hjelpen løser noe som helst av seg selv. En personlig trener kjører ikke bilen din til treningssenteret. Hun løfter ikke vektene eller tar deg et steg videre. Det er fortsatt DU som gjør jobben. Og den kan du gjøre hvor som helst.

For det er DU som tar deg inn i ditt nye liv.

Og du kan klare det du også!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jada januar – nå er jeg her!

Hei 2018 – nå melder jeg meg på! Nå har vi starta det vanlige livet. Vi har vært på jobb og i barnehage. Vi har handla inn mat og ikke kjøpt en eneste sjokoladebit. Vi har bakt brød og funnet frem alt det sunne. Kjøleskapet er tømt for rull og strull og sylte og lefser. Nå begynner det – og nå er jeg klar!

Vi har hatt en skikkelig lang ferie. Jeg har gått i stillongs og supertrøye i halvannen uke. Jeg husker faktisk ikke helt hva jeg pleier å gå i. For å være helt ærlig var jeg rett og slett litt rådvill da jeg stod opp i dag. Jeg tøyser ikke – jeg ANTE ikke hva jeg skulle kle meg i. Jeg har hatt konstant luesveis i halvannen uke. Jeg tror kanskje jeg har føna håret to ganger siden julaften. Slikt setter spor!

Og selv om dagene har vært helt fantastiske med utelek, skiturer, timer i slalombakken, fakler i blåtimen, vin i armkroken til mannen, gode middager, hyggelig besøk og fine timer med barna, så var det jaggu godt å lukke døra til barnehagen i dag. Å gå ut i morgenen som sakte våknet til liv, helt alene, kjentes som en luksus. Bare meg, uten mann, barn eller bikkje. En hel arbeidsdag med voksne tanker og ikke tretusen «MAMMAAAAer».

Men selv om det er sjukt godt å sitte for seg selv på T-banen og la tankene streife dit de vil, så sitter jeg igjen med en helt spesiell ting etter denne ferien; jeg har verdens fineste familie! Jeg er fullstendig klar over at alle mener det samme om sine, og jeg har aldri tenkt noe annet om mine egne heller, men denne ferien har gitt meg noe den travle høsten har tatt fra meg. Jeg har fått tid til å se barna mine. Og med det mener jeg hele barnet.

Og det synet har gitt meg noen helt spesielle mål for 2018.

Jeg skal fortelle deg mer om dem senere…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Fra alle oss – til alle dere…

Til kjente og kjære.

Til fjerne og nære.

Til deg jeg følger tett og deg jeg kjenner lett.

Til deg som heier og sender en snap. Til deg som syns jeg har vært litt slapp.

Dette året har inneholdt så mye. Jeg føler 2017 har blitt året der jeg reiste meg som en Fugl Føniks etter en lang tid i dvale. Jeg har funnet tilbake og funnet noe nytt. Jeg har revet meg løs fra gamle tanker og dårlige vaner. Jeg ser på meg selv med nye øyne og får jobbe med ting jeg aldri trodde. Jeg får leke i hverdagen og jobbe med de beste. Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er – eller hvor heldig jeg føler meg.

Og takket være du som leser, har jeg hatt noen å snakke med. Noen som lytter til noe av det innerste. Noen som er der når dagen er helt bedriten eller alt bare føles tungt. Jeg har hatt med meg verdens beste damer på et prosjekt som gjorde meg så uendelig godt. Jeg har løpt med dere og løfta vekter med dere. Jeg pusha grenser og funnet nye.

Jeg kunne rett og slett ikke hatt det bedre.

Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg aldri har hatt det bedre enn jeg har det nå!

Og det gjør meg så uendelig takknemlig.

Så kjære du som er her. Om det er en gang i blant eller hver gang jeg skriver noe;

Tusen takk for et uforglemmelig år!

Nyt julen. Ta vare på de du er glad i og trekk føttene opp i sofaen.

Nå er tiden for å ta livet aldeles med ro…

Varm juleklem fra Janne

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

God jul da dere!

Altså – nå er det jul. Nå er det ikke noe å vente med lenger. Det er bare å begynne den store julegleden. Være sammen, synge høyt, gå rundt juletreet og nyte at den store øytiden endelig er over oss.

Og for en jul jeg har tenkt til å ha!

Jeg er selvsagt proppfull av forventninger. Skyhøye sådan. I mitt hode er dagene pakket inn i et kritthvitt teppe av frost og snø. Et gyllent lys strømmer ut fra alle hus akkompagnert av trillende latter og høylydt glede. Jeg ser for meg familien min med store smil, nisser og juletre og varme, røde kinn. Akkurat sånn som julen skal være.

For nå har jeg ikke tenkt til å vaske så veldig mye mer. Ikke skal jeg kjøpe flere gaver eller hente inn stort mer annet utenfra heller. Jeg har ikke tenkt til å jobbe noe mer, ikke tenke på leser- eller lyttertall, omsetning i kampanjer eller om tekstene kommer riktig ut. Ikke før andre juledag hvert fall. Og det er jo lenge til!

Jeg har tenkt til å la maten servere seg selv, ta i mot all hjelp jeg kan få, kose meg med stemningen og holde hardt rundt barna mine. De to som gjør julen morsommere, mer spennende og med mening. For det er de som skal overraskes og gledes. Det er deres øyne som skal skinne i takt med de tente lysene og de glitrende julekulene på treet.

Jeg skal synke inn i Ingeniørens armkrok når siste gjest har gått på julaften og trekke et lettelsens sukk. Jeg skal pakke sammen hele familien min og flykte til fjells for en lang og god ferie. Jeg skal ta i mot enda flere gjester, gå på ski, spise mat og kose meg.

Og så skal jeg oppsummere og tenke litt tilbake. Tilbake på et år som går inn i historiebøkene som et av de aller travleste så langt! Jeg tror ikke neste år blir så veldig mye roligere, men noen prosjekter er hldigvis ferdige – og de fruktene skal vi nyte nå!

Om bare noen små dager er det julaften – jeg gleder meg jeg!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Når naturen hjelper til med siste finish…
 

Det stikker så hardt i hjertet…

Det kom en bitteliten historie i Facebook-feeden min. En historie om en mamma. En mamma som bare vil akkurat det samme som meg, men som på ingen måte kan klare å gi det. Jeg så for meg min egen fireåring og kjente på den andre morens sorg.

Tenk om det var jeg som ikke hadde råd til å pynte til jul!

For den lille gutten ønsket seg så enkle ting. Han ville tenne adventslys. Han vil henge opp adventsstjerne i vinduet og bake pepperkaker. Han ønsker seg ikke snø i den snøfrie hagen eller verdens største kransekake. Han er ikke urimelig – han ønsker seg bare det som er vanlig. Det de snakker om i barnehagen, og det vi andre gjør.

Vi andre snakker om pakkekalender. Om hvor mange juleshow vi skal se med barna, hvor mange selskap vi skal arrangere. Vi rister på hodet og ler flaut bort hvor utrolig mange gaver barna får. Vi bestiller pinnekjøtt fra en gård langt inne i en dal der villsauen kun spiser usprøyta gress og går ute hele sommeren. Vi vil ha ribbe med litt mindre fett og hjemmebakte kaker levert på døra.

Den lille gutten lever fortsatt i håpet om et juletre.

For den andre mammaen får det knapt til å gå rundt i hverdagen. Det er ikke rom for julegaver, juletre, juleblomster og julemat. Det er bare de to. De to og en julehøytid de ikke har råd til…

Det finnes mange som vil hjelpe – og mange som hjelper. Du kan hjelpe du også!

Hvis du vil være med å gi den andre mammaen og fireåringen den julen vi alle vil gi våre barn kan du Vippse til organisasjonen «Hjelp oss å hjelpe» i Østfold på 948 38 952. Hvis du vil bidra til hovedorganisasjonen kan du Vippse til 980 76 023. Det skal så lite til å gjøre en forskjell!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Min nyeste baby

Jeg kan egentlig ikke få sagt hvor stolt jeg er. Eller hvor sprøtt det føles! jeg har jobba så utrolig hardt for å få det til og dra det i land, og nå er det altså ute. Elkjøps julemagasin. Denne uka kommer det kanskje til og med hjem til deg!

I høst fikk jeg en utrolig stor mulighet. Et enormt prosjekt med fryktelig kort frist, men med frie tøyler og lov til å sette mitt absolutte preg på et pilotprosjekt i en av nordens største kjeder. Elkjøp ba meg om å inspirere kundene. Ta de med ut av eget stress og inn i den gode, lune, varme julestemningen.

Det er ingen tvil om at oppgaven var enorm. Til tider satt jeg kun og skrev. Jeg måtte sende barna ut av kontoret mitt på kveldstid for å nå tidsfrister. Jeg produserte innhold, skrev om innhold, skaffet bilder, diskuterte layout, ringte, tenkte, maste og satt noen ganger og bare så tomt fremfor meg. Da jeg var ferdig visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarte ikke sitte i ro. Fikk helt panikk av å ikke sitte og skrive.

Og så ble det helt tomt. Så tomt at jeg ble sjuk og bare måtte sove. Lenge.

Men nå er det altså ute. I 1.4 millioner eksemplarer. Kanskje i din postkasse, og helt sikkert hos din nærmeste Elkjøp-butikk. 100 sider med inspirasjon, informasjon, tanker og ideer. Alt jeg kunne klare å finne på til Elkjøp-kundene – på fem litt for korte uker.

Jeg kan nesten ikke få sagt hvor stolt jeg er. Kanskje skjønner jeg egentlig ikke hvor stort det er heller. Det er litt over ett år siden jeg startet for meg selv, og nå er jeg her. Det er helt enormt – måtte det bare vare!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Til pappaen i huset

Kjære deg.

Når du er borte lengter vi. Når du er travel savner vi. Vi venter litt i kor. Lytter etter lyden av porten som slår igjen. Håper med hele oss at det er deg.

For det er du som vet hvordan Lillesøster vil ha det når hun skal legge seg. Det er du som ruler på hårvask og lager de fineste før-senga-frisyrene. Det er du som tegner morsomme ting på morgendagens Skyr og smører matpakker med overraskende innhold.

Det er du som bærer på trygge armer og lytter til lange historier om troll og drager og prinsesser og fugler.

Det er du som står opp i mørket og finner smokker og ro til urolige små kropper.

Det er du som hver eneste dag prøver å sjonglere jobblivet med pappalivet. For det er du som ikke vil gå glipp av noe hjemme. Du som vil være der til middagen. Være der når kvelden kommer. Være der når natten faller på.

Det er du som sovner under Barne-TV. Og det er vi som lar deg sove. For vi ser at du er sliten. At du trenger å hente deg inn. Og så ler vi litt av deg der du sitter, men egentlig bare elsker vi deg. Fordi du er deg. Og ingen andre.

Det er du som passer på oss. Sørger for at det ikke er glipper mellom vott og jakke, henter skjerf når halsen krangler og blir streng om man ikke går med ullsokker. Det er du som absolutt skal hogge din egen ved og stolt fyrer opp med hjemmelagd varme.

Det er du som hver eneste morgen lener deg over meg, når morgenen knapt har begynt. Det er du som kysser meg varsomt på kinnet og hvisker at du elsker meg før jeg har sett den nye dagen.

Og det er du som hver eneste kveld holder meg i hånda og kysser meg på nytt.

«Takk for i dag, kjærsten min. Du er fantastisk – jeg elsker deg!»

Gratulerer med farsdagen, pappaen vår…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Foto Fredrik Myhre
 

Jeg venter på ventetida

Altså – jeg er så hoppende glad i jul jeg! Jeg er så glad i jul at jeg sliter med å ikke holde meg fra å pynte litt allerede i dag! Men i år har jeg bestemt meg for en ting. I år skal jula være i desember, og ikke allerede nå når det fortsatt er høst. Jeg skal i hvert fall forsøke!

For det er ingen tvil om at jeg som regel er mett som ett spett allerede andre juledag. Da har jeg fått mer enn nok av pepperkaker med blåmuggost og honning. Jeg har spist pinnekjøtt annenhver helg fra 4. november og frem til julaften. jeg har drukket juleøl og julegløgg og julevin og julebrus og forsøkt å møte langt fler enn det strengt tatt er tid til på den tilmålte tiden.

Men jeg klarer ikke la vær! Jeg er så glad i jula at jeg til og med takker høflig nei til all innpakningshjelp i butikkene mens jeg tenker ut nye kreative innpakningstemaer for hvert år! Og jeg angrer like herlig hvert år når jeg sitter på tredje dagen på rad med støl rygg og såre sløyfedingre. Det er teip og prislapper hvor enn jeg ser og jeg har barnåler i sokkene og stresspuls i sjela!

Så nå skal je faktisk la jula ligge noen dager til. Jeg skal ikke kjøpe pepperkaker riktig enda. Ikke dykke inn i adventen før den faktisk kommer denne gangen, for jeg vil ikke bli lei før jeg virkelig må!

Ja og så har jeg strengt tatt ikke helt tid heller da. Jeg må jo pusse opp ei hytte først. Og foreberede litt julestemning for en god del andre på nett. Men SÅ skal jeg kose meg.

Tror du gjetter med hva…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

En timeout

I flere dager har jeg bare vært her. Sittet i sofaen, på gulvet eller ved siden av. Vært tilstede. Leken og våken. Vært mamma med hele meg. Latt de få fortelle alle historiene sine og tatt i mot alle kosene. Og det har vært veldig mange av dem.

Denne høsten har blitt langt mer krevende og hektisk enn vi hadde trodd. Det har dukket opp fantastiske muligheter og enorme utfordringer. Det har vært utrolig spennende, men også krevende. Og samtidig har vi hatt en hel haug prosjekter ved siden av, med hytteoppussing som det store høydepunktet. Vi blir ferdige til jul, men det har krevd mer enn vi trodde.

For selv om jeg vet at barna har det fantastisk hos andre og at alt vi gjør på hytta er like mye for dem, så har den ørlille forandringen sneket seg inn og satt sine spor. Jeg trodde ingen andre så det og jeg håpet vi egentlig aldri ville merke det, men det gjør vi. Og i helgen satte vi av tid til å ta tak i det. For når alt står på som værst, så er det to små som føler seg litt tilsidesatt.

Så på torsdag skrudde jeg av PC-en. Jeg satte meg ned og kjente på om jeg kunne klare å ikke åpne den igjen før på mandag. Jeg nærmest rista. I hele meg. Jeg måtte ut og gå, trene, løpe ærender, få tiden til å gå. Jeg vasket og ryddet. lagde masse mat og gjorde alt jeg følte jeg ikke hadde gjort på lenge. Og så kjente jeg den komme snikende. Da jeg satt hos frisøren. Hvilepulsen seg inn i kroppen etter at den hadde glimret med sitt fravær i flere uker.

Og i går, med to syke barn og en sofa, fikk jeg flere klemmer og mer nærhet enn under den mest intense ammeperioden. De to barna mine lå over og rundt meg som små dyreunger og jeg la fra meg klokke og telefon og satte på enda en film.

Jeg vet at denne perioden snart er over. Om ikke lenge kan vi sammen dra på den nyoppussede hytta vår og trekke den kalde fine vinterlufta langt ned i lungene mens vi senker skuldrene og nyter fruktene av alt arbeidet.

Og nå er det ikke lenger snakk om mange måneder. Nå er det bare uker igjen…

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Når man til og med baker…
 

Kjærlighet i de små ting

To spente barnefjes ser på matboksene sine. To lubne og to litt slankere barnehender griper etter lokket og ser gledesstrålende på innholdet. Hva har han tegnet i dag?

Det starter kvelden før. En sliten pappa setter seg ned i sofaen etter en luftetur med hunden. Nok en lang dag går mot slutten, men det er en liten ting som gjenstår. Den kanskje aller mest kjærlighetsfylte. Fantasien strekker ikke alltid til, men han gjør så godt han kan. Han tar frem tusjen og så begynner han.

Han tegner og tegner. Humrer litt og ser nok for seg de to som ligger oppe på rommet sitt og sover. De to som om noen timer skal løfte opp matpakkelokket og hive seg over kreasjonen hans. Og sammen med våre to hoder lener de andre rundt bordet seg frem og titter de også. De ser og ser, tenker høyt og spekulerer i kor. Hva kan det være i dag? Er det en ugle eller det en dykker? Har det sneket seg inn en rockestjerne eller er det prinsesse?

Det det helt sikkert er – er kjærlighet. En pappas kjærlighet til sine to små. En kjærlighet man knapt klarer å forstå og en kjærlighet man nesten ikke rekker å vise i den travle hverdagen. Så da får den komme frem her. Gjennom små tegninger på yoghurten i matpakke. Noe nytt hver dag, men alikevel alltid det samme; en ektefølt kjærlighetserklæring forkledd som små tøysetegninger i hverdagen.

Den tiden det tar, tanken på de spente små. Den vakre lille handlingen som sier så uendelig mye om hvor viktige de er for pappaen.

Noen ganger er du finere enn du tror, mannen min…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!