Hvordan får du tid?

Her om dagen fikk jeg et viktig spørsmål. Ikke fra en, men fra fler. Et spørsmål som gjorde at jeg måtte stoppe opp og tenke litt. For hva har jeg egentlig kutta ut? Hva er det mer av? Og er det mindre av noe? For hvordan får jeg egentlig tiden til å strekke til – til alt jeg vil og må gjøre?

Det er ingen hemmelighet at jeg driver med mye om dagen. Jeg har alt det vanlige; hus, hjem, barn og bikkje. Jeg jobber og driver for meg selv. Jeg blogger, har #prosjekt2017, trener nesten hver dag og prøver å ta bedre vare på meg selv. Jeg er styreleder i en huseierforening med veldig mye på trappene og jeg planlegger en stor jobb som skal gjøres på hytta. Og så prøver jeg å få med meg litt med familie og venner sånn ellers også. Jeg er enig i at det er mye.

Men hvordan får jeg tid til alt?

Det er utrolig mye jeg ikke rekker. Ting jeg må prioritere bort. Vi handler mat på nett og går sikkert for korte turer med hunden i hverdagen. Det finnes masse vi skulle gjort hjemme og enda mer vi burde gjort for andre. Og når jeg tenker meg om, så vet jeg ikke helt hvordan jeg rekker alt. Jeg jobber ekstremt fokusert og målbevisst. Jeg er sikkert litt mer effektiv enn gjennomsnittet og jeg tar de snarveiene jeg kan, men det handler nok aller mest om at jeg planlegger veldig nøye.

I dag har jeg f.eks. rukket en litt treg morgen med barna, vi tøysa og hoppa i senga (ikke si noe til Ingeniøren). Vi måtte vaske sengetøyet til Lillesøster, så det ble satt på en vask mens jeg drakk en ny grønn te jeg innbilder meg at er veldig bra for meg. Jeg sorterte alt skittentøy før jeg smatt i treningstøyet, kledde på barna og vi tok fatt på veien til barnehagen. På vei hjem ukeshandlet jeg og var ferdig med det før klokka rakk å bli halv ni! Hadde jeg ikke bestemt meg for den planen før jeg våkna, så hadde det heller ikke blitt noe av. Handlelista lå klar, panteflasker var pakka og det samme var alt til barna.

Og en dag på hjemmekontoret har resultert i en avtaleavklaring, tilbud har blitt sendt ut, møter booket, avgjørelser tatt og telefonmøter gjennomført. Jeg har skrevet, vasket fire klesvasker, endelig fått lakket neglene igjen, redda noe av det våteste ute og fått unna flere kilo med dårlig samvittighet.

Men det som kanskje gjør den aller største forskjellen i hverdagen nå kontra før er at jeg nesten ikke ser på TV lenger. Det går virkelig i ett, men det er så mye gøy innimellom det litt kjedelige, at jeg nesten ikke merker at jeg blir sliten en gang. Så selv om jeg nå har utsatt skjortestryking i over en uke, så føler jeg at jeg faktisk har hodet over vannet, er full av nyvunnet energi og ikke minst så har døgnet fått noen flere timer etter at TVen ble skrudd av, rett etter Barne-TV.

Det er de tidstyvene assa…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat


 

 

Et fortidens blaff…

Jeg husker ikke sist jeg har gjort så mye på en dag. Fått unna så mye som stod på den lange lista. Følt meg fri og effektiv. Etter en lang påskeferie på hytta var det mildt sagt godt å kjenne på et fortidens blaff… av alenetid!

Forrige lørdag gikk ingeniøren langt på ski og jeg kjørte barna til mormor. De små var overklare og måtte ringe for å informere om sin snarlige ankomst ti over åtte, og jeg var minst like klar for å levere. Vi har vært så mye sammen i det siste at jeg kjente at omtrent hver eneste celle i kroppen min skrek etter litt tid alene. Og litt over ti var de avlevert, og jeg var på vei til Plantasjen.

Nå kan man jo si mye om hvor lurt det var å gå i gang med hagearbeid to dager før det skulle lave ned 10-15 centimeter med tung, våt snø, men det orker jeg ikke gå inn på. Poenget var at noen visne blomster ble byttet ut med noen levende, grillen ble flytta til rett sted, ting ble rydda bort, vinduene ble vaska, vintertøy (nei, ikke så lurt det heller kanskje) ble rydda bort og jeg så endelig bunnen av skittentøyskurven. Jeg sådde litt mer gress, dekket bord, gjorde i stand mat og gledet meg til besøk av nydelige damer på kvelden.

Og så kommer moralen. Eller poenget. For hvorfor satte jeg meg ikke ned med en bok og nøt alenetiden? Hvorfor ladet jeg ikke batteriene eller gjorde noe bare for meg?

Fordi hagearbeid uten en hale av to små mennesker som vil opp på armen, ned fra armen, hjelpe til å rake, hater å rake, sykler i haugen du akkurat har raket eller bare setter seg på støvletuppene og ser på at du raker, er helt magisk! Å slippe å tenke på sovetider, spisetider, husketider og Barne-Tv-tider er så godt noen ganger. Det å bare gjøre ting. Uten å måtte forsvare prioriteringen overfor en motorsykkelsyk ektemann eller rastløse unger. Det er batterilading for meg!

Det kjennes ut som et blaff fra en svunnen tid – og det er jaggu et blaff det er godt å kjenne på en gang i blant!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

EtterPåskeFormen

Man blir jo litt spent. Ikke noe rart ved det. I alle kanaler har det blitt ropt høyt om hvordan man skal klare å stå i mot kilovis med påskemarsipan, litervis av vin og eggevis med smågodt. Den berømte EtterPåskeFormen står i fare – og nå faller dommen…

Da påskeferien endelig kom var jeg sliten. Fryktelig sliten. Jeg hadde trent hardt, seks dager i uka, siden 9. januar. Kun noen små avbrekk. Alltid etterfulgt av en snikende dårlig samvittighet. Et ikke ubetydelig kaloriunderskudd. En voldsom mobilisering for å finne tilbake til en kropp jeg visste fantes der inne et sted. Jeg leste blogger, lå og funderte; hvordan skulle jeg klare å unngå å gå opp tre kilo? Eller miste formen? Ville jeg komme tilbake til hverdagen sånn som jeg vendte tilbake etter juleferien?

Så slo det meg; burde jeg ikke rett og slett ta litt fri? Er det ikke det ferie handler om? Skal jeg virkelige telle kalorier og ha bagen full av treningsutstyr når jeg skal tilbringe en lang uke sammen med familien min på hytta? I alle medier tyter det ut informasjon og fokuset er i beste fall entydig; slik unngår du å bli feit i ferien. Og jeg lar meg påvirke. Selv om jeg ikke burde.

Så jeg tar med meg løpesko og løpetights. Vi snakker om det på forhånd – vi skal trene hver dag. Vi skal ikke drikke vin hver kveld eller spise godteri. Vi skal leve som om det var en vanlig uke, være sammen, men ikke leve som grever. For en ferie det skal bli!

Eller..?

Det blir ikke sånn. Vi griller pølser ute og nyter bobler i solveggen. Vi lager god mat og feirer påske. Det blir ikke trening hver dag, men det blir aktive dager. Det blir en løpetur, litt styrke på gjesterommet. Det blir en skitur og en dag i bakken. Så må det måkes, en ettåring skal løpes etter. Det lastes ski ut og inn og frem og tilbake. Vi dropper potetgull, men tar ett glass vin til. Og vi hviler…

Kroppen henter seg inn. Plutselig gjør ikke hofta så vondt når jeg ligger lenger. Den tunge hodepinen forsvinner. Sola varmer i kinnene og samværet med barna gir meg ny energi. Jeg kjenner at skuldrene synker, at jobb blir lagt enda litt lengere bak i bevisstheten, og nærheten til mannen min blir større. Vi ler mer, vi koser oss, og vi opplever livet med litt større barn.

Men jeg gruer meg til å kommer hjem. Jeg gruer meg til å gå på vekta, snøre løpeskoa og komme i gang igjen. Jeg leser enda ett blogginnlegg om hvordan man skal komme i gang igjen. Og jeg hiver meg i tightsen så fort vi har tømt bilen og barna sitter ved middagsbordet. Jeg løfter vekter og jeg løper en tur dagen etter. Og så går jeg på vekta.

Vi har kost oss. Vi har spist godt. Drukket det vi har hatt lyst på. Vi har slitt sofaen og levd en sakte påske. Jeg har ikke trent hver dag, jeg har ikke gjort alt jeg hadde tenkt. Men vet du hva? Formen er kanskje enda bedre enn før jeg dro til fjells. Vektpila har ikke beveget seg en millimeter. Det verker ikke i alle ledd og treningsgleden som var litt laber siste uka før ferien, har virkelig kommet tilbake.

Så dommen min er klar; ikke la deg stresse av alle som mener at du må det. Lytt til kroppen og tillat deg å ta fri! Ikke tenkt at alt du har oppnådd forsvinner som dugg for solen om du drikker vin eller griller pølser med barna. Det er så mange hverdager! Det er så mange dager å leve sunt og ta snusfornuftige valg på – ikke la de dagene ta over i ferien også!

Så nå som fridagene kommer tett som hagl fremover – det ER lov å senke skuldrene! Du MÅ ikke løpe i en time på 17. mai før tog og rebusløp og bunad og grillfest. Ikke tell kalorier midt i Himmelspretten. Ta en is når sola endelig varmer!

Det er dette som er livet. Det er nå vi lever det!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

The story about a Genius!

Da jeg var liten elsket jeg å lese. Jeg slukte alt. Rått! Helt på toppen tronet Bobsey-barna, Frøken Detektiv og «Historien om…». Dessverre hadde jeg bare to av sistnevnte; «Historien om Mozart» og «Historien om Florence Nightingale». Jeg leste dem nærmest i filler og listet meg rundt i mørket med lysestaker og lykter som en sykepleier under første verdenskrig. Nå tar heldigvis National Geographic litt ansvar og serverer meg «Genius» 10 søndager fremover. Blir spennende å se om jeg begynner å spille fiolin i mørket…

For jeg har vært så heldig og fått lov til å se første episode av denne nye dramaserien om Albert Einstein. Og lite visste jeg – om hvor lite jeg visste om ham! For å være helt ærlig visste jeg knapt noe som helst… Det kom for eksempel litt overraskende på meg at han var jøde. Og at vi har levd i samme århundre! Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg ikke har helt kontroll på relativitetsteorien eller fysikk i det hele tatt, men at det stod så dårlig til, kom som et lite sjokk.

Men jeg elsker at man har begynt presentere verdenshistorien i et nytt format. Med store, vakre kostymedramaer med kloke manuskripter ispedd både romantikk og politikk. Hvordan man, gjennom kjente og ukjente mennesker, får historien om en verden i endring. Får servert vanlige menneskers faktiske liv i en svunnen tid, uten at man kjeder seg et sekund. For plutselig blir Albert Einstein levendegjort på en måte som gjør det interessant å følge hele livet, og ikke bare teorien. Det dukker opp en stålvilje og en individualisme man på ingen måte forbinder med tiden man befinner seg i.

Det er vakkert og mørkt på samme tid. Etableringen av et Nazistisk samfunn. Redselen til en forfulgt jøde. Livet til en sterk forsker. De lyse bildene når livet leker, mørke når det tunge tar over. Det vakre og det stygge, sammen for å vise alle livets sider.

Så er det kanskje litt klisjeaktig. Symbolikken nærmest overtydelig, men ikke mer enn at jeg tror på det. Jeg lar meg underholde og informere. Jeg lever meg inn i livene til Albert og de rundt ham. Og jeg gleder meg allerede til neste episode!

Dramaserien «Genius» starter på National Geographic søndag 23. april klokka 22.00-23.00 men allerede nå kan du besøke Einsteins verden her.

 

Nå døden etterlater deg alene

Jeg ser at du ikke skjønner det enda. At du ikke klarer å forstå det. Jeg ser redselen, ensomheten, panikken. Og jeg kjenner den helt bort til meg. Jeg kjenner det når du gir meg en klem. At du ikke vil gi slipp. At du ikke kan gi slipp.

Og jeg får så lyst til å rope ut angsten sammen med deg!

For i din panikk kjenner jeg på min egen. Jeg sørger over han som er borte, men det er din sorg som fyller meg. Det er din sorg som gjør det tungt å puste. Det er din sorg som forteller meg hvor heldig jeg er. Det er din sorg som minner meg på hvor hardt jeg må kjempe for det jeg har.

Vi har vært i samme båt. Du for mange år siden, jeg i en helt annen tidsalder. Du ser på barna mine med et helt spesielt par øyne. Du elsker at barna mine finnes mens du sørger over at dine aldri kom. Og nå har han du delte sorgen med forlatt deg.

Jeg lurer på om jeg hadde klart det. Å fortsette å leve.

Og det lurer kanskje du på også. Der du sitter i det store rommet fylt til randen av kjærlighet. Varmen som omslutter deg er like varm som den dere har gitt oss rundt dere i alle år. Hendene som stryker deg over ryggen er like ekte og ærlige som dere alltid har vært mot alle oss.

Dere. For det var alltid dere.

Og i et liv levd i den sterkeste kjærligheten og tosomheten jeg noen gang har fått se, har dere stått sammen som hverandres påle. Hverandres styrke.

Jeg vet at du vet. Du vet at jeg vet.

Og nå roper det inni meg! Jeg kjenner på den rå, ubarmhjertige, nådeløse, jævlige tomheten som må rive i deg. Angsten når du våkner og kjenner at det faktisk er sant! At han er borte! At han ikke kommer tilbake!!!

Jeg kjenner på råskapen og urettferdigheten i livet – og vet at det er sånn livet bare er.

Men akkurat i dag kunne jeg ønske døden ikke fantes.

I dag kunne jeg ønske den hadde gått forbi akkurat ditt, lille hus.

I dag kunne jeg ønske jeg kunne tatt sorgen for deg.

Takk for gode minner…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

En liten pause

Noen ganger lytter man ikke så mye som man kanskje burde. Man lar signalene fare forbi. Man setter seg ikke ned og tar hensyn til det kroppen prøver å si. Det er som det sitter en overivrig toåring inne i bakhodet og pirker på lillehjernen med en lang pinne, men som ei god og dreven tobarnsmor klarer jeg lett å skyve det bort.

Og vips så ligger jeg pal på sofaen.

Jeg burde jo skjønt det da kroppen gjorde vondt omtrent hele tiden. Jeg burde sikkert ha skjønt det da jeg begynte å trenge enda mere søvn. Jeg burde sikkert sett det da jeg fossblødde neseblod. Men jeg tok ikke hintet før jeg fikk migrene på vei til jobb i går.

Velvel – man lærer så lenge man lever!

Heldigvis er det snart påskeferie. Og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til det! En uke sammen med familien min. En uke på hytta med skiturer, akedager, grilling, solvegg, påskeegg, god mat, litt vin, bøker, spill, venner, familie, krim på TV og armkrok i sofaen. Dette trenger jeg nå!

De siste ukene har nemlig vært et lite kaos. Vi har jobba beina av oss vi to voksne. Vi har planlagt ned i minste detalj for å få alt til å gå opp. Vi har kjøpt oss hjelp og vi har utnyttet alle muligheter vi har for å overleve. Både som familie og som par. Ingeniøren har jobba døgnet rundt og jeg har hatt alt det andre. Nå trenger vi hverandre. Vi trenger å være sammen. Koble oss på hverandre igjen. Holde litt hender og kanskje til og med kline litt. Hvem vet…

I går så jeg litt mørkt på det hele. Jeg følte kroppen svikta og livet var litt tungt. I dag er en ny dag. Hodet faller på plass og jeg er klar for å ta fatt på hverdagen og treningen igjen!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Nå skal vi også være med!

I dag har jeg fått æren av å ta over tastaturet for Janne.

Mitt navn er Hilde, og noen av dere kjenner meg kanskje litt fra før? Jeg driver bloggen og SoMe profilen @bedremeg

Jeg har fått æren av å skrive mine ord om noe som betyr utrolig mye for meg.

Det at jeg har fått lov å bli kjent med Janne er noe jeg er utrolig takknemlig for, men det at hun i tillegg vil ha meg med på #prosjekt2017 er utrolig gøy!

Vi er egentlig ganske forskjellige, Janne og jeg. Men samtidig veldig like. Vi har ulik bakgrunn med hver vår historie. Vi har begge to nydelige barn. En gutt, og en jente. Mine er riktignok noe større, men vi vet begge to akkurat hva det vil si å være Mamma til to!

En ting vi også begge to vet, er at vi i mange år har vært litt for dårlig til å ta vare på oss selv. Vi har latt andre komme foran, og glemt å sette oss selv på hylla over viktige personer i våre liv.

Når jeg så at Janne hadde bestemt seg for å kicke i gang 2017 med å bli mer bevisst og oppmerksom på SEG SELV, kjente jeg at jeg ble utrolig inspirert. Men det å se at hun faktisk ikke bare snakket om det, men kjørte på og fortsatt er i full gang, DET gjør meg motivert! Jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å klappe litt ekstra i hendene når snappene etter løpeturer og treningsøkter raser inn. Selv om hun er sliten, selv om hun helst kanskje bare skulle ligget i sofaen i joggisen, så gir hun seg ikke!

Og hvorfor? Fordi dette gir henne noe som gjør henne GLAD. Det gir henne energi!

Det at hun gir seg selv litt ekstra omsorg, i form av en løpetur, litt bodylotion eller et lite glass vin selv om det er onsdag. Det betyr faktisk mye! Det gjør at hun kan være bedre for de rundt henne. Og ikke minst, for seg selv.

Så nå skal vi også være med folkens!

Vi skal bli bedre på å ta vare på oss selv!

Jeg har en historie «som barn av».

For de som ikke vet hva det vil si, så har jeg altså vokst opp med en mamma som er alkoholiker. Ungdomstiden min, samt mange år av min voksentid, har jeg brukt på å ta vare på henne, og prøve å holde hus og hjem sånn noenlunde på plass.

Jeg skulle gjerne skrevet hele historien, men siden det ikke er akkurat det dette innlegget skal handle om, så kan jeg heller guide dere inn på bloggen min bedremeg.no hvor dere kan lese mer.

Men NÅ FOLKENS! Nå skal vi gøtse på og gjøre 2017 til vårt år!!

Som dere kanskje allerede har fått med dere så har vi bestemt oss for å løpe KK-mila i september.

Jeg jobber som personlig trener, og har gjort det i 7 måneder. Alle tror kanskje at det å løpe et løp er null stress for min del, men vet dere hva? Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gjøre det. Og 1 mil! Holly mother!! Jeg har en kondis som helt klart trenger mye jobb før den dagen vi skal i gang, men jeg vet at jeg kan klare det.

Og det kan du også! Uansett hvordan formen din er i dag.

Jeg forslår at du bare bestemme deg her og nå?! Jeg skal POKKER MEG løpe KK-mila jeg også! Jeg skal gjøre det for MEG! Fy søren så rått det skal bli å krysse den mållinja! Og hvis jeg starter i dag, har jeg flere måneder på meg til å komme i god form.

YES I CAN!

For å hjelpe deg i gang med treningen, så skal jeg starte en bootcamp for deg som bor i området Skedsmo/Oslo. Dette er for dere som vil være en del av team prosjekt2017.

Treningene skal foregå i parken ved rådhuset i Lillestrøm, men vi skal også ha noen dager i Oslo. Se datoer, klokkeslett og sted under:

  • 20.04 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 27.04 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 04.05 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 14.05 kl 12.00 – Holmenkollen
  • 24.05 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 01.06 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 11.06 kl 12.00 – Sognsvann
  • 15.06 kl 19.00 – Lillestrøm (parken ved rådhuset)
  • 22.06 kl 18.30 – Frognerparken

Bootcampen koster 900,- men du kan også velge å kjøpe 5 klipp for 500,- (10 og 5 klipp betales i form av faktura før 19.04) eller enkeltklipp for 120 (disse betales direkte ved oppmøte)

Anbefaler selvfølgelig å kjøre på med 10 klipp hvis du har mulighet, da dette er en perfekt måte å trene seg opp mot løpet på.

Vi skal jobbe utendørs med trening på asfalt, grus og gress. Vi skal snakke om viktigheten med styrketrening vs løping og vi skal selvfølgelig ha det gøy!

Ønsker du å joine prosjekt2017 bootcamp, så send en mail med påmelding til bedremegpt@gmail.com innen 07.04

Dette blir en fantastisk vår med masse inspirasjon, trening og heiarop!

Er det sånn at du bor litt langt unna, så kan jeg også hjelpe deg online med PT tjenester. Jeg selger treningsprogram og kosholdsveiledning, skreddersydd til DEG! Bare ta kontakt på mail.

Helt til slutt vil jeg bare si noen ord til eieren av denne bloggen.

Takk Janne for at du har tatt meg inn i ditt liv med åpne armer. Takk for at du har troa på meg, og takk for at du motiverer meg hver eneste dag! Jeg er så uendelig glad for å ha blitt kjent med deg. Ikke bare som kollega, men nå også som venninne. Jeg må innrømme at du har blitt litt som den storesøsteren jeg aldri hadde, men som jeg ønsket meg så fælt. Du har en stor omsorg for de rundt deg, og jeg føler virkelig at du bryr deg <3

Takk Janne, for at du er den fantastiske, knalltøffe, ærlige dama du er!

Glad i deg!

Og til dere lesere, takk for at dere leste min lille takeover! Håper jeg også får bli bedre kjent med dere nå i vår.

Følg meg gjerne i sosiale medier:

Facebook

Instagram

Snapchat: bedremeg

 

En reddende engel i travel hverdag

Å servere sunn middag til familien er vel noe vi alle ønsker å gjøre. Og aller helst hver dag. Dessverre er ikke akkurat det kjempeenkelt å få til når barn skal hentes, mat handles, bikkja luftes og armer og bein stokkes mellom barnehage, jobb, skole, allidrett og all annen idrett. Men jeg har en hemmelig venn. Ett ess i ermet som jeg trekker frem når jeg tidsklemma blir alt for trang!

Og hvis jeg er skikkelig god, gjør jeg den klar dagen før!

For alt som kan puttes i en gryte er en venn av meg. Og om de bare blir bedre av å stå litt, så elsker jeg dem om mulig enda litt mer! Chili con carne er en sånn gryte. Den kan godt stå å putre en hel kveld og er bare enda bedre dagen etter. Og lager du en stor porsjon har du en smaksbombe i fryseren som tiner på null komma nix!

Så i dag har jeg laget klart morgendagens middag. Mer eller mindre samtidig som jeg smurte matpakker… For så enkelt er det. Og jeg skal, etter flere spørsmål på snapchat, gi dere oppskriften, men jeg må advare dere; jeg er ELENDIG på å oppskrifter! Jeg lager litt selv, slenger oppi noe og vips så smaker det godt. Så bruk gjerne mine ingredienser, bruk den mengden DU syns lager en god smak – ja og smak! Hele tiden!

JannOramas Chili Con Carne

  • 400/500 g. kjøttdeig eller karbonadedeig
  • 3/4 gulerøtter
  • 1 stor gul løk
  • salat/grytebønner
  • 1 kinesisk hvitløk
  • en dæsj tomatpure (kanskje 2 store spiseskjeer)
  • 1 boks hakkede tomater
  • en buljongterning eller en dæsj buljongpulver tilsvarende dette
  • 4 dl vann
  • kajennepepper (etter smak og gane)
  • paprikapulver (2 ts)
  • cummin (ca 1 litt stor ts)
  • sukker (ca 1 ts)
  • salt
  • pepper
  • olivenolje

Så gjør du sånn her…

  • Stek kjøttdeigen i ei stekepanne
  • Varm olje i en kjele og ha i tomatpurre, paprikapulver, cummin og kajennepepper. Ikke svi det, men la det syde litt i ca 2 minutter. Da kommer kryddersmakene godt frem! Hell i tomater, buljong og vann – og sukker! Ingen tomatbasert saus uten sukker!
  • Ha kjøttet over i gryta og fres løken så den blir mør
  • Fres gulerøttene (i biter) sammen med løken og la bønnene surre i blandingen bittelitt før du tar alt opp i gryta.
  • Så salter og peprer du samt heller over litt god olivenolje.
  • Og så er det bare å vente…
  • Ha gjerne litt frisk koriander eller persille og en rømmeklatt på tallerkenen før du serverer.

Dette kan du gjerne ha ris til, tortillachips eller som meg – salat til.

Mange spør meg ofte om barna liker dette, og jeg må bare innrømme at de elsker det! Min erfaring er at barn er kjempeglad i mat som smaker litt, og vi spiser både Thai og Indisk stadig vekk. Så lenge det ikke brenner i munnen, så er ikke smaken av krydder feil. Men om det blir litt i sterkeste laget kan du røre inn litt fløte eller rømme. Det mildner det hele og gir en god smak.

En SUPER middag som metter godt og som er både enkel og smaksrik!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Hvorfor roper vi ikke ut målene våre!

Jeg roper det ut, sier det høyt. Jeg forteller alle som vil høre at det er dette jeg vil. At jeg vil prioritere meg selv, jobbe for å være den beste versjonen av meg. At jeg vil bruke tiden min på å trives i mitt eget liv. Enda jeg har barn. Enda jeg er gift. Enda jeg sikkert heller burde gjort tusen andre oppgaver, så gjør jeg stadig vekk mer for meg selv.

Såpass er jeg vel verdt?

Det er mange som følger med på #prosjekt2017. Mange som har startet sitt eget prosjekt. Noen med små forandringer, andre med omfattende livsstilsendringer. Jeg får snapper, mailer, meldinger og bilder. Jeg får klapp på skuldra, høye tomler og store smil. Jeg får vite at jeg inspirerer og motiverer. At fremgangen min gjør noe med andre, at pågangsmotet smitter. Og så roper jeg enda en gang at jeg gjør det FOR MEG SELV!

Dette er for at JEG skal ha det bra!

I en verden der vi helst skal gjøre alt for alle andre. Der barnas matpakker bør være gjennomtenkte og gjennomregulerte. Der huset skal skinne, barna skal utdannes og oppdras, mannen skal tilfredsstilles og resten av familien skal ha sitt. Og i stedet for å prioritere alt dette, så lever jeg livet mitt. Jeg gjør det jeg syns jeg fortjener!

Jeg setter meg mål for meg selv – og jeg forteller om dem til andre!

Det er akkurat som om noe holder igjen for å dele de store målene man setter for seg selv. Som om de ikke bør komme ut, eller ikke skal snakkes om. Man skal ikke skryte, ikke tenke på seg selv, ikke være best i noe eller oppnå noe kult. Men fader heller – hvorfor ikke?

Hvorfor skal vi ikke tøffe oss litt mer? Rope ut at vi vil at livet skal bestå av mer enn å tømme oppvaskmaskinen, smøre matpakker, lage uendelige mengder hverdagsmiddager, brette fjell med klesvask eller skifte tusenvis av bleier? Er det virkelig så galt å ønske at livet skal inneholde noe mer enn bare det?

For jeg vet at jeg blir bedre på alt det kjedelige når jeg får lov til å smake på mer av det gøye! Når jeg kjenner at jeg mestrer mer, får til det jeg vil. Uansett hva det er!

Tror ikke du også at det gjelder de aller fleste av oss..?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Hvis du hadde født på Fatima-klinikken…

Hvis du hadde født på Fatima-klinikken hadde du født i Zimbabwe. Du hadde vært helt alene, kanskje livredd. Og med rette. Du ville møtt ditt livs farligste dag uten den sikkerheten du behøver – og fortjener. Hvis du hadde født på Fatima-klinikken hadde du vært i livsfare.

Fordi å føde i Zimbabwe er livsfarlig.

Mens smertene rir gjennom kroppen kommer du endelig frem. Du er utslitt. Svetten renner, kroppen er dekket av sand og støv. Vann gikk du tom for for flere kilometer siden, og det finnes ikke noe mer her. Ikke mer enn til de som virkelig trenger det. Du skal bare føde. Du er ikke en av de trengende.

En vakker kvinne kommer mot deg. Hun har de varmeste øynene du har sett på lenge. Et fast grep holder deg i det ei ny ri river gjennom kroppen og beina kollapser under deg. Du klarer ikke lenger holde vekten av den tunge magen. Du orker ikke gå et skritt til, men det er nå det starter. Det er nå ditt livs ferd setter i gang for alvor. Du skal føde ditt barn. Alene, uten noen ved din side. Men du er en av de heldige. En av dem som har klart å komme seg helt frem til dem som kan dette. De to sykepleierne som jobber på klinikken. Og som også er jordmødre. Og din største sikkerhet. Ditt barns beste mulighet!

Inne i det varme huset er det ingenting. Det er kun en fødeseng. Ingen rom for forberedelse eller hvile. Ingen egne avlukker eller muligheter for å trekke seg tilbake. De fødende deler rom med alle de andre. Det er ingen senger. Det er ingenting.

Du kunne født hjemme. Men hjemme er det ingen som kan hjelpe deg. Du har HIV og uten de to verdifulle sykepleierne kan babyen din få det samme. Du vet det, for du har vært og snakket med dem før. Du vet at du trenger disse to. Du og det ufødte barnet ditt.

Du synker sammen. Endelig er du fremme. Nå er det bare den siste innspurten igjen… Den største.

443 kvinner dør pr 100 000 levendefødte barn i Zimbabwe. Det er blant verdens høyeste dødsrate. I Norge er det samme tallet 5.

For i motsetning til Norge, som er et av verdens aller tryggeste land å føde i, så ligger Zimbabwe i den totalt motsatte enden av statistikken. Hjemmefødsel øker risikoen for komplikasjoner, dødfødsler og dødsfall. Smittefaren er stor for både mor og barn, og vaksinering uteblir.

Nå samler Sabona inn penger til Fatima-klinikken. De samler inn penger til å reparere taket, koble til vann og elektrisitet. Penger til nødvendig og livreddende utstyr. De samler inn penger for å kunne gi fødende kvinner et reelt tilbud. Støtte i det mest sårbare øyeblikket i deres liv.

Jeg vet hvor viktig det er med god fødselshjelp. Og nå vil jeg hjelpe med det jeg kan!

Derfor har jeg VIPPSet over penger til #13214. Du kan også benytte bankkontonummer 1254.20.19814 – merk donasjonen med Fatima.

HJELP SABONA Å HJELPE ANDRE!

Og følg gjerne Sabonas arbeid på Facebook!

Og du – sammen er vi sterkere!

DEL – DEL – DEL!!!