Ni år – i går…

Assa, jeg vet ikke hva som er greia, men hvert eneste år klarer min mann og jeg å hoppe galant over kjærstedagen vår. Greit nok at vi husker bryllupsdagen vår sånn mer eller mindre hvert år, men den dagen vi ble kjærster – den går oss lite huse forbi.

Det var jeg som spurte om sjangs. På et svaberg på Sørlandet mens månen speilet seg i vannet. Og nei, vi var ikke 13 år, så langt i fra. Men vi var helt sjukt forelska. Og vi hadde kjent hverandre i tre uker. Jeg følte jeg hadde kommet hjem. At jeg kunne stole på denne mannen på en helt annen måte enn noen andre jeg hadde møtt. Det var akkurat som han så rett igjennom meg. Så sårbarheten bak den tøffe fasaden.

Han lo av vitsene mine og kysset meg i nakken. Vi var på en date og jeg ga opp alt annet. Jeg visste at det var her jeg hørte hjemme. Og jeg har aldri sett meg tilbake. Etter flere år alene var det jeg følte var så vanskelig blitt lekende lett. Hvordan skjedde det? Hvordan er det mulig?

Vi møttes helt tilfeldig og tilfeldigvis ble det oss to. Nå har to blitt til fire, og vi sitter noen ganger og lurer på hva vi har gjort. Det hele er fantastisk og overveldende og litt sjokkerende, men det er alt jeg har drømt om og litt til. I helgen var det oss to på tur med 50 andre. Tid for høy latter, gode opplevelser og masse mat. Vi satt ved siden av hverandre på bussen og holdt hender. Snakket sammen. Opplevde nye ting, fikk egne referanser uten barna tilstede. Det var bare oss.

Så selv om vi alltid glemmer dagen som var i går, så glemmer jeg ikke livet med deg. Eller følelsen du ga meg fra første stund. Neste år er det ti år. Den dagen burde vi kanskje huske.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Sånn – der våkna jeg!

Altså, det er bare å beklage til alle rundt meg, men jeg har ikke vært våken i det siste… Sommerferien har sitti alt for hardt fast i bakhuet og hjernen har gått for halv maskin. At vi i tillegg har hatt ørebetennelser og hosten fra helvete gående fra den ene til den andre hos oss de siste ukene har heller ikke akkurat hjulpet til på hjernekapasiteten, men NÅ – nå er jeg tilbake!

Du vet hvordan det er når du sitter i et rom og vet at du burde gjøre noe? Men så trekkes bare blikket sakte ut mot vinduet og regnet som fosser ned mellom deg og naboen. Eller når du konsentrerer deg alt du kan og bare ikke klarer å komme på ett eneste fornuftig ord i hele den verden! Sånn har jeg hatt det de siste ukene. Det har virkelig ikke vært mulig å få de små grå til å svinge rundt der oppe!

Men i går, midt under tidenes syndeflod av et regnvær, våknet de små. Plutselig kjente jeg at tannhjulene begynte å tikke rundt. At noe løsnet på et vis. Jeg kjente at jeg hadde ideer, at jeg kunne bidra igjen. Ordene fløt lettere ut av munnen og jeg kom på flere muligheter på kort tid enn jeg har gjort på lenge!

Så om du nå sitter der. Dynget ned i mail og endeløse oppgaver du ikke vet hvordan du skal få løst. Om uka så langt har flydd av gåre og du både er klar og ikke klar for helg, så trøst deg med dette; Det er begrenset hvor lenge hjernen opererer alene. Det vil komme en dag igjen, der hodet henger med, øynene ikke går igjen av seg selv og trangen til å bestille et glass rose i kantina går over av seg selv.

Jeg lover…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Den vanskelige skjermtiden

Mamma, kan jeg spille? Kan jeg se film? Kan jei få Peppa Gjis? Jeg er den første til å innrømme det; i sommer har det blitt for mye skjerm! Og det påvirket barna mine…

Jeg er den første til å innrømme at det er magisk godt når begge barna forsvinner inn i sin egen verden og stillheten senker seg i stua. Eller aller best – i bilen. Det er så godt når man kan få litt fred fra den absurde mengden «mammaaaaaa»er som strømmer gjennom  luften på en helt gjennomsnitts feriedag i ferieuke fire. Det er så lett å kjøpe seg en dotur eller en hel dusj uten å bli forstyrret. Og barna blir jo så glade! Det er jo tross alt ferie. Men hva skjer når ferien er over? Eller når du sier nei? Eller bare er så frekk at du antyder at det er leggetid og at nettbrettet må legges bort?

Vel, den søte fireåringen din forvandles brått, og uten forvarsel, til en obsternasig, frekk og nesevis tenåring som ser på deg med øyne så lysende av forakt at du strengt tatt vurderer å gå og legge deg selv. Til du kommer på at det strengt tatt er du som er sjefen selvsagt…

For det er jaggu lett å glemme. Eller, ikke glemme, men overse. Det er så lett å ta den enkle veien. La de holde på. Tenke at de lærer jo noe av dette også. Og det gjør de jo! Spesielt om spillet er tilpasset det eller filmen inneholder noe annet enn bare prinsesser eller sverd. Men de lærer ikke å leke. Ikke etter eget hode. De lærer ikke å finne på ting, løpe rundt i egen fantasi, slå kollbøtte gjennom alle bøker og historier og lage sine helt egne eventyr. Hvert fall ikke mine.

I stedet fikk jeg to barn som maste konstant, kjeda seg inni øret mitt og nærmest kvalte meg med sin egen kjedsomhet. Etter flere dager med masse mennesker rundt seg, litt for mye tilgang til skjerm og nye oppdagelser i den interaktive verdenen satt jeg igjen med to små monstre som hadde mistet absolutt alle evner til å finne på noe selv! Og det er helt uaktuelt i min verden. For som mamma alltid sa til meg da jeg var liten;

Det er viktig å kjede seg, men ikke gjør det rundt meg!

Så etter denne ferien er jeg enda mer overbevist om det jeg før trodde. Det er helt greit med litt skjerm. Barna mine skal slettes ikke bli noen sinker på nett! Men det skal begrenses, og det skal begrenses av meg. For etter tre dager helt uten skjermer legges syv babyer på kjøkkengulvet mens jeg lager middag, det lages smoothie med pølse, pasta, fisk og ananas på det litt mindre kjøkkenet oppe og Lillemann lærte seg å sykle på fem minutter på søndag. For sånn går det når fantasien får fritt spillerom og mestringen får feie gjennom gata. Da skjer det magiske ting i eget liv, og ikke på et levende bilde andre har skapt.

Så nå rykker vi litt tilbake til start. Det vil aldri bli helt forbudt. Man skal få lov til å både se film og spille spill, men ikke så lenge. Og slettes ikke så ofte. For når leken får boltre seg med barna mine på rommet deres, i hagen eller i stua, ja da får jeg pusterommet mitt allikevel. Og det helt uten dårlig samvittighet…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Halloooo hverdag!

Fire uker flyr! Det føles litt som i går at jeg tok ferie, men samtidig er det en hel evighet siden bursdagen min. Eller en måned da, for å være ganske nøyaktig. Og for en juli det ble!

Vi har virkelig storkost oss på ferie fra hytte til hytte, dog uten tung sekk. Vi har badet, fisket krabber, hatt besøk av gode venner, hatt krepsefest med nesten hele storfamilien, gått i fjellet, syklet, spist masse god mat, forsøkt å holde på rutiner og brukt tre flasker med solkrem – i Norge. Det hele oser av en bra ferie!

Men nå er hverdagen her, og jeg må ærlig innrømme at det er litt godt. Det er deilig å savne barna litt. Det er godt å kunne levere på morgenen og gå ut i bilen helt alene. Det er fantastisk å kunne gå på do alene, drikke kaffen sin i fred og, ikke minst, tenke en tanke helt ut før man må begynne på nytt igjen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg liker livet mitt når jeg får puste litt friere alene.

Og med rutinene kommer jo også alle de gode vanene. De skal reinnføres for å si det sånn. for selv om jeg har vært ganske flink til å vedlikeholde under ferien, så har jeg vel ikke akkurat gått mann av huse for å være på samme nivå nå som da jeg takket for meg i juni. Men nå er jeg «gryteklar»! Jeg er lei av grillmat og salat. Jeg vil dykke inn i alle de gode, norske grønnsakene som nå kommer i butikkene og lage supper og gryter, koke kraft og annen næringskost. Jeg gleder meg litt til småkjølige kvelder under teppet med stearinlys og varm te.

For det noe rart med det der. Så fort ferien er ferdig, så er jeg rett og slett klar for høst! Jeg hater å sitte inne og se på det fine været ute. Kveldene er ikke like lyse, så da kan de like så godt tilbringes inne. Den sitrende gleden over sommeren som kommer er borte og jeg forbereder meg bare mer og mer på høsten.

Og det skal skje så mye fremover! Hjemme skal det byttes tak, på hytta skal det mer eller mindre totalrenoveres. OverLivet skal fortsette å leve og på jobbfronten venter forhåpentligvis enda mer spennende etter hvert. Og akkurat nå er jeg så klar for akkurat dette! Hverdag!

Men den kunne kanskje begynt sånn rundt klokka 09.00..? 06.00 er forferdelig tidlig…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden…

Jeg sitter på hytta og ser utover fjorden. Jeg ser den kjente utsikten og kjenner på en følelse av trygghet. Og stolthet. Og et eller annet som jeg ikke helt klarer å sette ord på.

I fjor tok jeg et helt vanvittig valg. Etter en lang og ikke helt enkel prosess, sa jeg opp jobben min. Etter åtte år som markedssjef stod jeg uten jobb. Uten noen planer eller avtaler i bakhånd. Ikke noe sikkerhetsnett. Ingen som stod med armene åpne for å ta meg imot. For ett år siden dro jeg på mitt første jobbintervju på mange år. Lite visste jeg at det også skulle bli mitt siste.

Og ikke fordi jeg fikk jobben. Fordi ingen andre ville snakke med meg…

Ut over høsten søkte jeg på et vanvittig antall jobber. Ingen ringte. Ingen ville høre mer. De bare beklaget. At jeg ikke passet helt. At det var andre som stod foran meg i køen. Jeg spurte om hjelp til å bli bedre; hva manglet? Hva så dere egentlig etter? For jeg var alltid kvalifisert. Alltid mer enn god nok.

Var søknadene mine virkelig så dårlige at faktisk ingen ville vite mer?

Så fikk jeg plutselig en forespørsel. Fra en kant jeg ikke hadde trodd å høre fra. Om jeg ville skrive. For to giganter. Og plutselig stod det klart for meg – det var dette jeg skulle gjøre!

Jeg vet jo selv hvor lite ressurser man har til tekstarbeid i et firma. Jeg vet hvor vanskelig det er å få lansert nettsider i tide eller være tilstede på alle sosiale medier til enhver tid. Plutselig hadde jeg noe jeg kunne leve av. Noe jeg kunne leve av.

Så jeg begynte. Og jeg fortsatte. Jeg skapte min egen jobb, med litt drahjelp helt i begynnelsen.

Og nå føler jeg mulighetene aldri slutter å komme! Jeg skriver, jeg blogger og nå har jeg også en podcast sammen med et at av de beste menneskene jeg vet om. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg selv om alt dette for et år siden. At jeg kunne sagt at alt ville løse seg og at alt ville bli bedre enn det noen gang hadde vært. I stedet hadde jeg mange lange søvnløse netter. En selvtillit på gyngende grunn og en sterk følelse av å ha tatt mitt livs dummeste valg.

Men det var det ikke. Det var det klokeste og riktigste valget jeg noen gang har tatt. Jeg jobber og lever i mitt eget liv på en måte jeg aldri kunne drømt om. jeg styrer dagene mine etter de behovene som dukker opp, og jeg nyter å få lov til å jobbe fritt med det jeg elsker. Jeg har aldri vært på et bedre sted i livet enn jeg er nå. Jeg har aldri følt meg så trygg, så selvsikker eller så fornøyd.

Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

LANSERINGSDAG!

Jeg kan nesten ikke tro at vi har kommet hit. Så fort – og så sakte, tiden har gått! Vi har jobba, tenkt, tatt avgjørelser, spilt inn, ventet, fått noen nye grå hår og bitt negler omtrent helt ned til neglebåndene. Men nå er dagen her! Vår helt egne LANSERINGSDAG!

OverLivet har ikke kommet av seg selv. Ikke var det gitt at det skulle bli noe av heller. Det er mange små og store ting som har spilt inn. En visjonær dame, en ivrig produsent og en tålmodig designer. Vi har trengt disse tre. Og vi har trengt de to hjemme. Mennene våre som ikke har gjort annet enn å heie. Og sånt trenger man. Uten dem blir det nemlig ikke noen nye prosjekter eller store satsninger.

Så nå har dagen altså kommet. Vi skal lansere podcasten vår. Korte og lange samtaler om livet, hverdagen, helgene som ikke blir helt som man vil, frieriene som ikke blir noe av. Vi er uforskamma ærlige. Vi prøver å være uredde og vi står hudløse og nakne foran deg. Alene og sammen.

Vi snakker om småbarnslivet og storebarnslivet. Om ting som ikke funker og ting som går bra. Vi kommer helt sikker til å provosere noen, more andre, få gjenkjennende nikk og lett humring.

Allerede i dag får du to episoder. Og så går det slag i slag. Hver fredag får du bli med en tur inn i OverLivet. Og hver fredag håper vi at du laster ned og lytter. At du deler og abonnerer.

Så nå er det opp til dere. Vi skal prøve å levere, på alle mulige måter. Vi håper dere tar oss godt i mot. At dere blir med inn i universet vårt og koser dere like mye som oss!

Søk oss opp på Apple Podcast eller en Podcastapp. Last ned, lik og abonner gjerne! Og hvis du vil høre med en eneste gang – her er link direkte inn i OverLivet…

Kos deg!!!

 

En aldeles magisk helg!

Jeg er veldig glad i bursdag. VELDIG! Og aller mest min egen. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, og egentlig tenker jeg at det ikke spiller noen rolle heller, for faktum er at bursdagen min bør helst ikke gå upåaktet hen…

Til min store lykke så har Ingeniøren nå forstått det. Vi har hatt noen bursdager som har vært litt tungrodde å komme seg gjennom, men i år var det absolutt ingen skjær i sjøen. Og jeg svever faktisk bittelitt fortsatt. La meg fortelle om en dag som for meg var absolutt fantastisk!

Å sove lenge er og blir en utopi for småbarnforeldre. Selv om den ene tar ansvaret og den ansre skal få sove videre, ja så er ikke det akkurat enkelt når en fireåring bestemmer seg for å være generelt sur og en snart toåring bestemmer seg for at det bare er mamma som duger. På lørdag slapp jeg unna alt dette og ble faktisk litt overraskende vekket av den fineste gjengen jeg vet om. Med armene fulle av flagg og bamser og kaffe og kanelboller kom de syngende og marsjerende inn på rommet mitt og jeg fikk både gave og et lite hint om hva som ventet meg for resten av dagen.

Et helt barnefri døgn som turist i egen by – med min kjære!

Omvisning på Slottet, sen lunsj, enda senere middag, hotellrom midt i sentrum, strålende sol og Pride i byen – for en dag! Å få vandre i kjente gater med han jeg aldri får tid til å se og oppleve noe med. Å få holde hender, fullføre en setning og bare sitte og se ut over innerste Oslofjord som bader i sol. Min dag kunne ikke på noen måte bli markert bedre enn det…

For etter en utrolig hektisk vår var det akkurat dette som skulle til; en opplevelse sammen. Noe vi ikke gjør til vanlig. Noe som betyr noe for oss og gjør noe med oss. Noe som senker skuldrene og lar oss få lov til å være bare det vi startet som, uendelig forelska og ekstremt viktige for hverandre.

Så tusen takk, kjærsten min. Denne bursdagen naila du!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

NÅ SKJER DET!

Hvor lenge kan #prosjekt2017 vare? Og skal det være et prosjekt? Er ikke egentlig #prosjekt2017 en del av livet? Eller selve livet? Og hvordan overlever man livet? Klarer man egentlig å leve livet eller venter man mer på at det skal begynne?

For ikke lenge siden snakket jeg med ei venninne av meg som akkurat har fått barn nummer to. Gjennom  barseltårer og dårlig samvittighet er det lett å miste seg selv. Miste følelsen av å vite hvem man er, hvordan dagene igjen skal kunne bli som man kjenner dem. Jeg husker så alt for godt hvordan det var å stå en sen kveld med ei litta frøken som slettes ikke ville ligge alene i senga si. Hvordan jeg tenkte at jeg aldri igjen skulle får velge selv når min natt begynte. At min sengetid og nattesøvn for all fremtid ville bli styrt av disse små menneskene som kontrollerte absolutt alt i hele livet mitt.

Jeg har stått og dratt meg i håret i fortvilelse og mangel på søvn. Jeg har nesten kastet opp fordi klokka er så lite og jeg er så trøtt. Så går det noen uker, noen måneder. Og så løfter tåka seg. Man ser plutselig litt klarere, man sover litt mer. Man opplever at det finnes en verden utenfor bobla og at man kan mestre ting man trodde man hadde glemt. Og så ser man det; man har kommet dit man en gang drømte om å komme!

Jeg har barna mine. Mannen min. Huset mitt. Vennene mine. Karrieren min. Nå må jeg lære meg å leve i alt jeg har skapt og fått!

Og det er jeg ikke alene om. Vi er mange som må lære å leve. Lære å stå i det som skjer akkurat nå. Være tilstede i livet. Jeg har ikke funnet noen løsning. Jeg er heller ikke utlært, men jeg har et fokus. Et fokus på å leve livet. Og overleve det.

For jeg vil overleve småbarnslivet. Jeg vil overleve tidsklemma og alle hverdagsutfordringene. Jeg vil overleve. Og jeg vil leve!

Dette har vært begynnelsen på mitt #prosjekt2017. Utgangspunktet. Det det hele begynte med. Snart er faktisk 2017 over. Og hva skjer da? Hva skjer med alle dere som har vært med meg. Trent sammen med meg, latt dere inspirere – og ikke minst inspirert meg? Hvor skal vi gå nå? Hva skal bli våre neste mål? Og er det et prosjekt – eller er det større enn det?

Noen har tenkt stort. For meg. Og nå tar vi hele #prosjekt2017 et sjumilssteg lenger. Vi lanserer et helt nytt univers. En ny nettside. Et nytt forum. En ny treningspartner, venninne, motivator og trøst. En ny hverdag. Og en ny PODCAST!!!

VI LANSERER «OverLivet»!

Og vi gjør det neste fredag! Fra da vil vi komme med nye episoder hver uke. Vi vil fylle øret ditt med våre erfaringer, historier, problemer, utfordringer, løsninger, tanker og ideer. Vi vil være der når du føler deg helt alene om å ikke lykkes og vise deg at det gjør fader ikke vi heller. Vi vil fortelle deg om alt som ikke går som vi hadde tenkt og de små øyeblikkene av faktisk sjelefred. Og vi vil at du skal dele med oss på nettsiden vår og gråte med oss på bloggen.

Hilde og jeg har ruget på denne nyheten i flere uker og nå, når vi ser termindatoen nærme seg, bobler det nesten over av glede og forventninger. Vi håper dere vil bli med inn i vår verden.

Bli med inn i OverLivet – podcasten der vi snakker om å overleve livet.

Du kan lese enda mer om OverLivet og veien dit hos BedreMeg og mens du venter på den store dagen, kan du følge meg og prosessen frem til lansering på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Man angrer aldri…

Man angrer aldri på en løpetur. Eller egentid. Man angrer aldri på at man holder kjærsten litt ekstra i hånda eller kliner en tirsdag ettermiddag. Man angrer aldri på at man setter seg ned og lar tankene flyte mens man nyter ett glass vin. Kanskje man angrer om det blir en hel flaske, men man burde ikke angre på at man gjorde det man ville.

Man burde angre på at man ikke gjør det man trenger.

I går leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg både stolt, rørt og inspirert. Trines Treningsglede skrev om sitt #prosjekt2017. Om hvordan hun tar tilbake livet sitt etter en travel småbarnsperiode. Hvordan hun dusjer lengere, nyter frokosten litt lengere. For det er det det handler om. Det handler om å gjøre det du trenger å gjøre for å klare å holde hodet over vannet. For å evne å leve i det livet man har.

Det er mange ganger jeg føler at jeg må trene. At det ikke er greit å skulke en dag. For meg var treningen på vei til å bli en besettelse. Jeg trengte rett og slett å ta et skritt tilbake og tillate meg å velge noe annet en kveld. jeg hvilte ikke, jeg bare løp. Nå har jeg sluttet med det. Allikevel kjenner jeg suget. Og når det kommer er det bare en ting å gjøre; ta på treningstøyet og komme meg ut!

Og det angrer jeg aldri på.

Jeg angrer aldri på at jeg har fått en time med frisk luft. Jeg angrer ikke på at jeg får tømt hodet litt, kjent at kroppen virker. Jeg angrer aldri på at jeg har gjort noe for meg selv.

Og når man har løpt, eller ikke har løpt. Og solen skinner, det kiler i magen av en gryende nyforelskelse, mannen kommer hjem og legger armene rundt deg, da er det lov å krype opp i sofaen og ta et glass vin før man kryper under dyna i den lyse sommerkvelden.

For livet er nå – man skal ikke angre på at man ikke levde det…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg er så nære målet!

I går gjorde jeg det. Jeg bare løp og løp og løp. Og vipps hadde jeg tilbakelagt en mil. Ikke min første, definitivt ikke min siste, men kanskje den aller beste.

For fem måneder siden begynte jeg. Jeg knøt på meg joggeskoa og trakk på meg tightsen. Jeg løp i 35 minutter. Nesten fem km. Og jeg var fornøyd. Jeg hadde kommet meg ut, tatt det første skrittet mot et sunnere meg. En lettere meg. En sprekere meg. For alle disse tre faktorene har vært like viktige. Jeg ønsket å bli i bedre form – og jeg ønsket meg et lettere liv.

Jeg hadde ikke noe mål om å løpe spesielt langt. Eller løfte veldig tungt. Jeg ville bare få det bedre! Orke mer. Kunne kjøpe meg klær uten å måtte ta hensyn jeg aldri har tatt før. For jeg har ikke trengt å tenke så mye på hva skjortene skjuler før. Eller hvordan kjoler satt. De pleide egentlig bare å sitte. Men det var før. Sånn var det ikke lenger.

Men så begynte jeg å løpe. Lengere og lengere. Men jeg har løpt uten å vite helt sikkert hvor langt. Eller egentlig hvor fort. Men i går lasta jeg ned Runkeeper og fikk sekundering underveis. Og jeg løp en mil. Jeg tok ingen pauser. Jeg bare løp. Og jeg klarte det.

Jeg løp en hel mil. På under en time. Bare jeg og asfalten. Og min egen viljestyrke.

For det er den som løper for deg. Kroppen blir med om du bestemmer deg. Det er i hodet løpeturen starter. Og det er der du kommer først i mål. Du klarer ikke løpe en mil hvis du strengt tatt bare har bestemt deg for å løpe en halv. Du kommer deg ikke ut av døra hvis du ikke egentlig har bestemt deg. Det er DU som må gjøre det. Ikke en trener. Ikke et treningssenter. DU! Bare DU.

Jeg klarte det. Jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn deg. Jeg har ikke noe mer eller mindre enn andre. Jeg har bare bestemt meg.

Det kan du også.

Hvis du syns det er litt vanskelig å sette opp mål, treningsprogrammer og måltidsplaner, så ta kontakt med Hilde Madsen på bedremegpt@gmail.com. Hun kan hjelpe deg i gang – og hun følger deg underveis…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat