Barselrevolusjonen

Det nærmer seg 8. mars. Kvinnedagen. Det er mange temaer som trenger denne dagens lys, og et av de som nå skaper mye oppmerksomhet er ideen om å redusere kvinnens barselopphold til en liten svipptur innom føden. For hva har egentlig skjedd fra jeg ble født og frem til nå? Har kvinner blitt så mye bedre til å komme seg igjen at der min mor fikk en hel uke på barsel, ville jeg i dag risikere å bare få 6 timer? Dette er så kritisk at tiden har kommet for Barselrevolusjonen!

Kan vi effektivisere rekonvalesens så til de grader at menneskelige behov blir fullstendig radert?

Det er mye som skiller tiden mamma fikk barn i, og dagens samfunn. Kvinner jobber mer, har flere verv, høyere utdanning og bekler langt flere lederstillinger enn tidligere. Det er et krav til effektivitet i livene våre som jeg tror var langt mer fraværende tidligere. Ikke at mamma følte at hun hadde så forbanna mye mindre å gjøre enn meg, men jeg er ganske sikker på at vi lever ganske forskjellige liv.

Men min fysikk har ikke endret seg. Som fødekvinne har jeg nøyaktig de samme behovene som min mor. Jeg opplever de samme hormonsvingningene, det samme vellet av følelser og tanker, og de samme fysiske endringene som kvinner har følt i alle tider. Så hvorfor tenker vi som samfunn at en kvinne av i dag bare trenger seks timer på å takle det man før fikk flere uker på?

Personlig valgte jeg å dra hjem kort tid etter fødsel med mitt andre barn. Jeg hadde vært alt for mye på sykehuset med nummer en – og nesten like lenge da nummer to fortsatt lå i magen. Jeg ville ikke tilbringe et minutt mer enn nødvendig på sykehus. Orket ikke dele rom med en fortvilt førstegangsfødende som virket fullstendig tatt på senga av hele opplevelsen.

Men jeg hadde aldri gjort det om jeg ikke visste at jeg hadde en jordmor i umiddelbar nærhet som jeg kunne kontakte når som helst. En jordmor jeg hadde hatt med meg gjennom hele svangerskapet. En jordmor som ga meg trygghet og ro og som kjente meg og mine følelser og ønsker.

De aller færreste opplever den formen for svangerskapsomsorg i dag. Så hvordan kan noen tro at barselomsorgen skal kunne klare å levere når man har feilet allerede før barnet er født?

Kontinuitet og kapapsitet

I dag kan det se ut som kontinuitet er det som fullstendig mangler i omsorgen rundt den fødende og barselkvinnen. Kontinuitet og kapasitet. Det finnes ikke nok jordmødre der ute. Det er ikke nok folk til å ivareta hun som skal amme for første gang. Det er ikke nok rom til å gi den nybakte ro på sykehuset. Det er ikke holdbart at man har gjort barseloppholdet så uutholdelig for fødekvinnen at det er bedre å reise hjem enn å bli igjen.

For hjemme er det ingen som kan ta vare på hun som ikke sover, ikke spiser, ikke får til ammingen og ikke skjønner hvorfor tårene ikke slutter å renne. Google er ingen god erstatning for kyndige jordmorhender og beroligende ord. Den nybakte faren er like forvirret og usikker som mammaen og uansett hvor hardt han prøver, så vil han ikke kunne erstatte en profesjonell barnepleier.

Å være hjemme med husvask, klesvask, matlaging, etterbyrder, såre brystvorter, nybrodert underliv og en alltid like sulten unge, er ikke det de fleste av oss ser for seg for tiden etter fødsel. Men det er sånn det er.

Jeg tror neppe helseministeren vår forstår at det er det som blir virkeligheten for fremtidens nybakte mødre om han tillater denne innsparingen. For det er det det er. En vanvittig innsparing som i verste fall vil gi oss enda flere mødre med barseldepresjon og enda flere mødre som ikke får til amming.

Vil du virkelig det, Høie?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Kom igjen’a våren!!!

Altså – nå er det mars. MARS. Første vårmåned. Hører du det? VÅRmåned! Våren er her! Da skal det vel ikke være -20 grader og tre meter snø ute? Egentlig skal vi begynne å tenke på utemøbler og krokus og påske og løvsprett nå, men hvem i alle dager klarer det i disse dager?

På Facebook ser jeg filmer av folk som jogger rundt i bittesmå treningsklær og reklamerer for enda mindre ørepropper med livlig treningsmusikk i. Internasjonale bedrifter har på alvor tatt tak i den gryende sesongen, men i det jeg hever blikket og ser ut, kjenner jeg at den våryre løpekvinnen på skjermen min håner meg med blikket. Er nesten så jeg lurer på om hun ikke akkurat ga meg fingern der hun hoppet forbi kamera med den svaiende hestehalen sin!

Mine utemøbler kan jeg knapt se der de står under minst 75 cm snø. Det er den snøen som kom etter at jeg ga opp å måke. Etter at jeg bare lot naturen ta over og tette hver krik og krok med alt det hvite som bare ikke slutta å dale ned i en evig runddans. Snøfnuggene som så ut til å komme fra en utømmelig kilde. Som la seg over alt og pakket oss inn i hytter og hus.

Andre dagen i mars, og jeg har kjøpt meg ulltights fra Woolland!!!

Jeg kommer til å føle meg heldig om hagen er snøfri til fellesferien. 17. mai har jeg gitt opp for lenge siden. For første gang i mitt liv har jeg satt vårløker rundt omrking i små bed, og nå er jeg overbevist om at jeg aldri vil få se noen av dem blomstre. Som om naturen og løpekvinnen har teama opp og sammen viser meg fingern mens de lener seg mot hverandre og fniser…

Nei vet du hva, nå er det på tide å gjøre en innsats frk. Vår! Du har riktignok bare vært her i to dager, men de greiene her holder ikke!

Jeg er ikke sint! Bare bittelitt skuffa…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Fornemmelse av vår kan heldigvis kjøpes…
 

Jeg vil tviholde på minnene

Jeg vet jo at det ikke handler om tingene. Det er jo ikke selve vogna eller vinterposen jeg får litt vondt i magen av å gi slipp på. Det er jo ikke alt det som har tatt masse plass og ikke blitt brukt på lenge som gir det lille stikket av vemod. Det er minnene – og vissheten om at den tiden aldri kommer tilbake.

Jeg husker så godt da jeg la henne ned for første gang og trillet av gårde i sensommerdagen. Bort for å hente storebror. Knappe to døgn gammel og av de aller ferskeste i verden. Jeg husker følelsen av å endelig være fri fra den store magen og stormforelsket i begge barna mine og hele familien. Vi gikk inn i barnehagen og den vakre jenta mi sov tungt i vogna si. Om bare noen uker er det et nytt, helt ferskt menneske som skal få ligge der.

Det blir jo digg med mere plass i gangen! Og vi har jo ikke brukt den vogna siden lenge før snøen kom. Da Lillemann var like gammel ble han storebror og vogna var forbeholdt familiens nyeste medlem. Vi trenger den ikke mer, noen andre kan ta over. Jeg skal ikke ha flere barn og hva i alle dager skal jeg da med en dypvogn? Ikke det at den tar så stor plass, men den står jo bare der!

Som om minnene mine ligger i vogna nå. men den er jo helt tom!

Hjertet mitt, derimot, er fylt. Fylt til randen av minner som blekner litt og litt. Minner jeg må få litt hjelp av bilder til å huske. Minner som kanskje virker litt finere enn de egentlig er. For her jeg står nå så er alt ved den første tida aldeles magisk, men jeg vet jo at det ikke er det.

Det som er magisk er å få se på det som skjer med hun lille som ble lagt i vogna som skal få ny eier. Det magiske skjer når hun ler høyt, danser til sangene fra Frost eller kommer løpende mot meg i barnehagen. Magi er å få lov til å være mamma – og å prøve å huske det beste fra hver eneste epoke, hvert eneste nye steg…

Så jeg tviholder på minnene, selv om de kanskje endrer litt form.

Og så får de tomme tingene skape nye minner hos andre…

Kjenner du deg igjn? DEL da vel…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Når tålmodigheten tar slutt…

Har du tenkt på når det er helt slutt? Når strikken er strukket så langt at den rett og slett bare ryker? Den klarer ikke stå i mot presset lenger og ut av intet smeller det så hardt at alle som står rundt hopper himmelhøyt. Jeg tror jeg har funnet et mønster til tålmodigheten min. Og akkurat nå har den lekt gjemsel en god stund.

Det koster å stå i livet når hverdagen ikke blir som man håper på. Når plutselig alt snus på hodet og rutinene forsvinner. Ingenting går som planlagt og det du så for deg slettes ikke skjer. Så langt har 2018 vært et avviksår. Barna har knapt vært i barnehagen, nettene har vært lange og våkne. Ingen har villet ha middag, vi har grått oss gjennom kvelds. Fortvilelsen har stått skrevet i alles øyne og tålmodigheten gikk og gjemte seg.

Jeg har fortvilt. Prøvd å presse. Forsøkt å flykte.

Ingenting har fungert.

Alt har bare blitt tyngere.

Jeg har hørt de stygge ordene løpe ut av munnen min og treffe familien med et hardt brak. Jeg har sett sinnet til mannen min bygge seg opp, kjent på min egen fortvilelse for at jeg lot ordene slippe fri. Jeg har angret og bedt om unskyldning. Jeg har sendt små filmer og lovet bot og bedring.

For tålmodigheten gjemte seg så godt at den til slutt ble helt umulig å finne igjen. Den satt sammenkrøpet i et hjørne og nektet å komme frem før det ble ro. Før vi fant tilbake til rutinene.

Og nå er de der. Vi står opp og kommer oss ut. Vi setter umåtelig stor pris på å se hverandre igjen. Vi sitter sammen i sofaen og holder på hverandre. Vi synger igjen. Vi ler høyt. Og vi ser at hverdagen blir mer og mer som vi liker den.

Og så en dag, da latteren trillet ekstra høyt, snek den seg frem igjen. Tuslet over gulvet mens smilet bredte seg over hele ansiktet. Den stilte seg ved siden av meg og så ut over familien som endelig begynte å få lys i øynene igjen. Og så grep den hånda mi.

Tålmodigheten var tilbake og nå går vi sammen inn i hver nye dag.

Det er mye lettere å være mamma med tålmodigheten på laget.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Klart jeg sender deg nakenbilde!

Jeg skjønner deg godt jeg. Jeg skjønner at det frister, at du blir nysgjerrig. Jeg skjønner så godt at et bilde av meg i t-skjorte, under dyna, uten sminke og med briller pirrer noe i deg som gjør at du bare må spørre. At du rett og slett ikke klarer å la vær!

For hva er vel mer fristende enn ei tobarnsmor på nesten 40 som i ukesvis har kjempa mot sykdom, snørr og slim? Ei dame du ikke kjenner, aldri har møtt. Ei dame som legger seg kvart over ni, i lett Cosylan-rus og med et lite lager av snørrpapir på nattbordet. Det er klart jeg sender deg nakenbilde når du spør så pent!

Hva er egentlig hit-raten på den forespørselen?

Hvor ofte får du ja på den meldingen egentlig? Hvor mange responderer i det hele tatt? Det finnes så vanvittig mange enklere måter å se naken kropp på i 2018! Å spørre ei middelaldrende rødstrømpe er muligens den minst effektive av dem alle.

Jeg forsøker stadig vekk å forstå hvordan ting henger sammen. Hvorfor sender unge jenter og gutter nakenbilder til hverandre? Hvorfor har vi kommet dit at man i det hele tatt vurderer det? Jeg blir sjokkert når jeg hører hvor små jentene er. Og hvor gamle mennene er. Jeg blir kvalm av tanken på at noen har fulgt med på meg og mine – og så, ut av det blå tenker at jeg vil vise meg naken for ham!

Jeg kan selvsagt gjøre kontoen min privat. Jeg kan la vær å legge ut bilder av at jeg har lagt meg i pysjen min. Jeg kan selvsagt innse at jeg er så SJUKT digg at det bare blir helt umulig å ikke spørre om jeg vil kle av meg for en vilt fremmed, men jeg får meg ikke til det! Jeg NEKTER å akseptere at noen mener seg berettiget til å i det hele tatt SPØRRE om noes å dumt!

Så da skriver jeg heller om deg her, du dumme, motbydelige mann. Jeg forteller heller alle som vil høre at du faktisk finnes. At du og dine like sitter og sikler dere gjennom internettet med kuken i hånd og totalt mangel på sosiale antenner i bakhuet.

For det heter faktisk SOSIALE MEDIER av en grunn! Og ville du ikke gått bort til meg og stilt meg det samme spørsmålet i butikken eller på gata, ja da er det et rimelig godt tegn på at det du er på vei til å sende ut i det store intet er så JÆVLIG på trynet at det kanskje er like greit å la det vær!

Og forresten så trekker jeg det tilbake, det jeg sa først. Jeg skjønner deg ikke godt. Jeg skjønner deg faktisk ikke i det hele tatt!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Ikke rart man blir helt slengt i veggen av utøyelig kåtskap av det her!
 

Tusen takk, det var fantastisk!

Jeg tok en telefon i forrige uke. Bare for å se om noe kunne gjøres. Lillemann ville helst ikke dra. Han ville være hjemme og feire seg selv med hele familien. Med alle besteforeldrene. Han ville ikke være på hotell. Han visste jo ikke en gang hva det var for noe!

Så da ringte jeg. Og det var så inderlig verdt det!

Da jeg var liten var bursdagen min en endeløs dag med glede og oppmerksomhet. Jeg har bursdag midt på sommeren og feiret alltid på ferie. På båt. Gjerne i Strømstad. Fra å være mine aller nærmste ble det flere og flere rundt restaurantbordet ettersom årene gikk. Jeg fikk gaver og sang og hele den lille kroppen elsket det. Men dagens store høydepunkt var alltid det samme. For etter at jeg hadde vært på toalettet dukket den opp. OVERRASKELSEN!

Desserten pappa hadde ordnet. Og sang fra alle som jobbet der. Det var jordbær og is og krem. Og det var pyntet til randen. Det var en liten gest, men en stor opplevelse. Noe jeg vil huske for resten av mitt liv. Jeg tror det vil gå en stund før Lillemann glemmer dette også…

For rommet vårt var forvandlet til et ekte bursdagsrom når vi endelig kom frem! Med et sølvblinkende femtall i vinduet og fargerike ballonger over alt. Det var gave og kort fra den store helten Valle og i kjøleskapet stod den største kaka jeg noen gang har sett, med lys og alt som skal til.

Øynene til Lillemann lyste opp med en glede jeg aldri kommer til å glemme!

Så kjære alle dere på Radisson Blu Mountain Resort i Trysil – tusen, tusen takk!!!

Det dere gjorde var ingenting annet enn helt fantastisk og så uendelig mye mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg er dypt takknemlig for hvordan dere tok min lille femåring så til de grader på alvor og gjorde alt dere kunne for å gjøre dagen hans helt spesiell. For det gjorde dere!

Og for å være helt ærlig så er jeg redd vi sees på bursdagen hans neste år også. Er tvilsomt at han vil ta til takke med en helt ordinær hjemmebursdag etter dette…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg lover å fortsette å se

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. Det høres kanskje helt tett ut, men jeg tror rett og slett ikke det har noe for seg! Jeg tror ikke det er noe lurt å definere hva man er dårlig på – for så å love å gjøre det bedre i året som kommer. Jeg tror ikke man blir et bedre menneske av det. Ikke litt en gang…

Så jeg har ingen nyttårsforsetter i år heller. Jeg har ikke lovet meg selv å bli noe annet eller noen andre enn det jeg allerede er. I stedet har jeg latt juleferien veilede meg mot noen nye mål. Noen mål som jeg håper vil gi meg langt mer enn en lovnad om å endre meg.

For når vi setter oss mål så betyr det at vi har noe å strekke oss mot. Noe vi ønsker å få til, jobbe videre mot. For meg vil målene gi meg et enda rikere liv. Kanskje større opplevelser, mer innholdsrike dager. Jeg vil få en enda større mestringsfølelse, enda større tro på meg selv. Og jeg vil forhåpentligvis gi vel så mye til andre som til meg selv…

Målene mine handler om å leve livet enda sterkere. Med hele meg og for alle rundt meg.

Jeg har bestemt meg for å gjøre mer av de tingene jeg tradisjonelt ikke ville turt. Eller orket. Eller tenkt at jeg klarer. Jeg skal si ja til enda mer. Være med på mer. Hoppe ut i enda mer. Jeg har allerede begynt. Jeg har tatt med meg Lillemann alene i skibakken og stått alene på ski! Ting jeg drømte om at jeg skulle kunne gjøre en gang, men i hodet mitt har jeg nok strengt tatt aldri trodd at det skulle skje.

Men aller mest vil jeg skape gode minner. Flere minner. Enda bedre minner! Jeg vil være mer leken, mer åpen. Jeg vil si ja til flere ting, både for barna mine og meg selv. Og jeg skal gjøre det med et stort smil og hele meg.

Sammen håper jeg at disse målene vil gi meg et 2018 fylt til randen med gode ting!

Og jeg har virkelig trua – har du?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg har allerede begynt! i dag lagde Lillemann og jeg invitasjoner til bursdagen hans sammen… Og vi ble så fornøyde!
 

Jeg utsetter det hele…

Det skulle begynne så bra! Skulle starte friskt og riktig. Ikke noe press, bare sunnere, litt mer aktivt, med julestresset på en armlengdes avstand og vannflasken innen rekkevidde til enhver tid. Vel – jeg utsetter det hele på ubestemt tid!

For med meg ned fra fjellet ble en ublid forkjølelse. Altså – jeg er klar over at dette er sjukdommens høytid, men seriøst? Jeg har vært isolert på fjellet i ukesvis (føles det som). Hvor i, bokstavelig talt, granskauen har jeg fått disse basillene fra? Butikken? Skiløypa? Slalomheisen?

Spiller ingen rolle, de er her, og ut fra nattens hosting og nysing fra barnerommet, har de kommet for å bli en stund. Og det eneste jeg kan gjøre er å smøre meg med tålmodighet. Og det har jo jeg skikkelig mye av!

Det er bare en ting å gjøre. Jeg må sette meg ned. Og bli sittende. Jeg har lagt meg under pleddet og fyrer i peisen. Ute er det bikkjekaldt og inne sitter jeg og hører på barn som hviner av fryd mens de aker i parken bak huset. Jeg trøster meg med at dagene blir lysere og lengere. Huset er fylt med friske blomster og grønne blader. Jeg kjenner på en prematur fornemmelse av vår og overbeviser meg selv om at helsa er viktigere enn noe annet.

Å bli helt frisk er også en del av den nye, sunnere starten!

For det hjelper ingen at jeg presser meg gjennom en lang periode med halvgod form. Ingen takker meg om jeg ikke blir kvitt snørra før i mai. Snarere tvert i mot! Jeg har hangla og tålt lite helt siden jeg sendte julemagasinet til trykk i høst, og nå er det på tide å bygge seg opp igjen. Innenfra!

Så da sitter jeg her og drikker litervis med vann og spiser kjernesunn mat. Jeg kan formelig kjenne at kroppen kvitter seg med jula og fingrene som i lang tid har kjentes tykke og stive begynner å innta sin vante form. For selv om jeg ikke kan teste de nye piggskoa mine ute eller løfte vekter i stua enda, så kan jeg gjøre mye for meg selv her jeg venter på bedre tider.

Jeg bare utsetter deler av planen litt. Og det er mer enn godt nok!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Prøver å fylle tiden med noe «meningsfylt»…
 

Ett år i mitt nye liv

For ett år siden startet jeg mitt nye liv. Et liv som skulle ta meg steder jeg ikke hadde turt å tro på forhånd. Et liv som skulle gjøre meg sterkere på flere plan enn jeg noen gang hadde forestilt meg. For styrke finner du mer enn muskler. Og du finner det når du minst venter det.

Jeg skal ikke stikke under stol at det har vært mange tunge dager. Dager der treningen har føltes mer som et press enn som en glede. Dager der jeg har hatt vondt over alt og bare har villet krølle meg sammen som en ball og legge meg under et teppe. Late som jeg ikke finnes.

Det har vært dager der Cottage Cheese har frista mindre enn hestebæsj og vinhylla har ROPT på meg på høyre flanke. Jeg har drukket så mye vann at jeg har tenkt at jeg har vært på vei til å drukne. Jeg har ikke vært veldig sulten, men fy faen så fysen!

Jeg nådde aldri målet mitt, men jeg tror jeg er mer fornøyd enn om jeg hadde gjort det!

For jeg ble sterk. I huet og i armene. Jeg fikk tilbake en glemt holdning og en hudfarge som vitnet om at jeg faktisk er i live. Og langt under 90 år! For jeg var på vei til et sted jeg ikke ville være. Og i stedet for å ende opp der, sitter jeg igjen med et liv som ikke kan sammenlignes med det jeg hadde for ett år siden. Og det er takket vær meg selv!

Jeg har tatt sjanser, bydd på meg sjøl, fått med meg en hel bråte med folk og gjort ting jeg aldri trodde jeg skulle komme til å gjøre. #prosjekt2017 har blitt til en podcast og et helt nytt univers. Jeg har vokst som menneske og fått et helt nytt forhold til kroppen min.

Jeg satser på resten av livet og ikke bikinisesongen.

Og med det kan jeg sette to streker under svaret; det sitter i huet. Du må jobbe med deg selv. Det er ingen andre som får deg til å endre deg. Du kan få hjelp, men du kan ikke tro at hjelpen løser noe som helst av seg selv. En personlig trener kjører ikke bilen din til treningssenteret. Hun løfter ikke vektene eller tar deg et steg videre. Det er fortsatt DU som gjør jobben. Og den kan du gjøre hvor som helst.

For det er DU som tar deg inn i ditt nye liv.

Og du kan klare det du også!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jada januar – nå er jeg her!

Hei 2018 – nå melder jeg meg på! Nå har vi starta det vanlige livet. Vi har vært på jobb og i barnehage. Vi har handla inn mat og ikke kjøpt en eneste sjokoladebit. Vi har bakt brød og funnet frem alt det sunne. Kjøleskapet er tømt for rull og strull og sylte og lefser. Nå begynner det – og nå er jeg klar!

Vi har hatt en skikkelig lang ferie. Jeg har gått i stillongs og supertrøye i halvannen uke. Jeg husker faktisk ikke helt hva jeg pleier å gå i. For å være helt ærlig var jeg rett og slett litt rådvill da jeg stod opp i dag. Jeg tøyser ikke – jeg ANTE ikke hva jeg skulle kle meg i. Jeg har hatt konstant luesveis i halvannen uke. Jeg tror kanskje jeg har føna håret to ganger siden julaften. Slikt setter spor!

Og selv om dagene har vært helt fantastiske med utelek, skiturer, timer i slalombakken, fakler i blåtimen, vin i armkroken til mannen, gode middager, hyggelig besøk og fine timer med barna, så var det jaggu godt å lukke døra til barnehagen i dag. Å gå ut i morgenen som sakte våknet til liv, helt alene, kjentes som en luksus. Bare meg, uten mann, barn eller bikkje. En hel arbeidsdag med voksne tanker og ikke tretusen «MAMMAAAAer».

Men selv om det er sjukt godt å sitte for seg selv på T-banen og la tankene streife dit de vil, så sitter jeg igjen med en helt spesiell ting etter denne ferien; jeg har verdens fineste familie! Jeg er fullstendig klar over at alle mener det samme om sine, og jeg har aldri tenkt noe annet om mine egne heller, men denne ferien har gitt meg noe den travle høsten har tatt fra meg. Jeg har fått tid til å se barna mine. Og med det mener jeg hele barnet.

Og det synet har gitt meg noen helt spesielle mål for 2018.

Jeg skal fortelle deg mer om dem senere…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!