For jeg tåler det

I det daglige er det så lett å glemme hvor lite det er som egentlig skal til. Hvor lite det koster å gi en klem, men hvor mye det betyr å få den. I det siste har jeg tatt meg selv i å ta litt mer ansvar for å vise at jeg faktisk bryr meg.

Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil!

I forrige uke gjorde jeg et intervju med KK sammen med lillebroren min. Du vet, han som har hatt en tyngere hverdag enn de fleste. Han som noen ganger har gjort livet til oss rundt ham litt tøffere enn vi ønsket. Han som i lange tider ikke svarte på telefonen. Han som ikke ville høre på oss, ikke ville være en del av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvordan den tiden var for ham, men jeg har ikke turt å spørre.

Litt redd for hva svaret ville være. Hva det ville gjøre med meg. Og med oss.

Så satt vi der. Han som hadde slitt, og hun som hadde sett på. Han som kjente på alt som ble feil, og hun som følte hun aldri strakk til. For i en verden der ingenting lenger er ved det normale, der levde vi. I et landskap der alt jeg sa var skummelt og alt som ble hørt var feil.

Og min fine, kloke bror ser på meg og sier; det viktigste var at du alltid var der. At du aldri sluttet å ringe. At jeg visste at jeg kunne si hva jeg ville og at ingenting kunne jage deg bort.

Og kanskje det er akkurat det vi trenger å gjøre. Være tydelige på at vi ikke går. Det er ikke dermed sagt at alt skal kunne sies eller at alt er lov. Men noen ganger er verden så vanskelig at det du deler, det du sier, egentlig ikke tåler andres ører.

Og jeg vil høre. Ikke på alle, men på de som trenger meg. De jeg ikke vil slippe, de jeg vil holde og aldri la gå. De kan si det ingen andre vil høre.

For jeg tåler det. Jeg tåler det for deg.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg har valgt…

Jeg har valgt å stemme. Jeg har valgt å stemme for fler enn meg selv. Jeg har valgt å gi en stemme til de som ingen stemme har. Jeg har valgt – og jeg håper du gjør det samme…

I dag skal det avgjøres. Etter en valgkamp preget av langt mer person enn sak er jeg glad vi går mot en slutt. Jeg er glad vi snart kan si farvel til årets valgkamp, men jeg frykter resultatet. Jeg er rett og slett litt redd. Omtrent som jeg var under det amerikanske valget i fjor. Jeg er redd for hva jeg møter i morgen tidlig når tallene begynner å bli klare.

Jeg er redd for at vi fortsetter der vi slapp…

For i min verden er det alt for skummelt at nazister plutselig føler at det er greit å marsjere i gatene igjen. For meg er det fryktelig at politikere forsøker å vinne billige politiske poeng på bilder med en annen historie. For meg er det for sent å beklage en usmakelig valgseierfeiring nå fire år etter. Og for meg er det vanskelig å akseptere at man pakker inn ondskapsfulle budskap i et falskt smil.

Jeg vil ikke være med på det er en norsk verdi å ikke ta et samfunnsansvar. Jeg vil ikke akseptere at man snakker om sosialisme som en styggedom. Vi er så stappmette i dette landet at vi klarer å hisse oss opp over at et parti sender en sms på en søndag, mens ingen roper ut for barna som blir fengslet på Trandum! Vi er så navlebeskuende at ikke engang de beste politikerne våre evner å forstå, at dersom vi skal ta miljøvern på alvor, så må vi ta noen upopulære avgjørelser som faktisk ikke gjør hverdagen enklere, men planeten friskere.

Jeg har valgt å stemme for de som har mindre enn meg. Jeg har valgt å stemme for de som ikke får plass i samfunnet i dag. Jeg har valgt å gi en stemme for et rausere, grønnere og mer inkluderende samfunn.

Og det er jeg villig til å betale for!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Til Lisa

Du har opplevd mer enn de fleste. Du har blitt forlatt og funnet. Du har søkt og du har følt. Du har kjent på frykt og på ensomhet.

Du kunne tatt en offerrolle. Det ville vært helt naturlig. I stedet står du rakrygget. Du står i din tro om at det du gjør er rett. Du valgte ikke den lette veien, den alle har sagt du bør velge. Du valgte å bli stående. Du valgte å gjøre det du gjør best – du valgte å vinne.

For selv om du ikke tror det selv, så er det det du gjør. Du vinner.

Du vinner oss – og du vinner deg selv. Du vinner kjærligheten og du vinner selvrespekten. Og så gjør du det ingen trodde du ville tørre – du synger sangen du sang da du trodde du tapte!

Kjære Lisa. Du står forran meg, og jeg føler at det bare er du og jeg. I en sal stappfull av mennesker trekker du meg inn i ditt liv. Du roper ut din sorg og skuffelse. Fra langt nede i dypet henter du frem følelsene du har kjent på. Du leverer din sorg, din skuffelse og din frykt. Du roper ut din ensomhet i tosomheten.

Og jeg tror deg.

Jeg vil løpe opp på scenen og holde rundt deg.

Du står rett opp og ned og gir meg ditt innerste sorte.

Du kjempet for å få meg til å forstå.

Og jeg gråt for deg der du ikke klarer å gråte selv

Tusen takk, Lisa. For at du ga et ansikt og en stemme til alle de som tør å bli.

Og tusen takk for at du lærte meg at det ikke er skamfullt å fortsette å elske.

Se «Tusvik og Tønne – en oppdragelsesreise» på Latter – en latterlig god tankevekker… Og del gjerne innlegget!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det er over…

I hele år har jeg snakket om det. Jeg har prediket om mitt nye liv, mine nye tanker. Jeg har blitt beskyldt for å være selvsentrert og egoistisk, jeg vet flere har tenkt at jeg har gått i overfladiskfella og mange har helt sikkert gitt meg helt opp. Jeg vet at mye har endret seg – men jeg vet også at jeg har endret andre!

Men nå er det over. Nå begynner neste kapittel for meg!

Å starte året med et mål om å bruke mer body lotion høres unektelig ganske fjasete ut. Men bak det målet lå det noe mye viktigere. Der lå det et ønske om å ta bedre vare på seg selv. En drøm om å klare å sette mer pris på meg, være viktig for meg selv. For hvordan skal jeg klare å være den beste versjonen av meg selv om jeg ikke en gang prøver å være bra?

Og jeg har klart det. Jeg har klart å trene så jeg orker å leve. Jeg har klart å sette av mer tid til å ta vare på meg selv. Jeg har latt meg inspirere av andre – og jaggu virker det ikke som at jeg har klart å inspirere noen andre selv også.

Og i går nådde jeg årets store mål, men jeg gjorde det ikke alene.

For med meg på veien hadde jeg noen aldeles fantastiske damer. Damer som kom og løp, noen 5 km og noen en hel mil, fordi de har latt seg inspirere. De har begynt på det samme som meg, sammen med meg. De har alle hatt et #prosjekt2017 og de har jobba beinhardt!

Jeg kan ikke få sagt hvor rørt jeg var da jeg tusla over gresset på Bislet stadion på vei hjem i går. Med min kjære Hilde ved min side snudde jeg meg en siste gang og så på damene som tusla den andre veien. Og da visste jeg det. #prosjekt2017 er over for min del. Jeg har kommet dit jeg ville. Jeg er der hvor det har blitt helt naturlig å trene. Det er helt naturlig å legge seg litt tidligere for å rekke å lese litt i en bok jeg liker. Det har blitt naturlig å ta vare på meg selv.

Mitt #prosjekt2017 har blitt en livsstil, men det har også blitt noe helt annet. Noe mye større! #prosjekt2017 har blitt til OverLivet. Det har blitt en podcast, en nettside. Det har blitt et tett og nært samarbeid med Hilde og det har blitt en del av mange andres liv.

Så selv om #prosjekt2017 fortsatt lever i beste velgående for mange, så lukker jeg det kapittelet nå. I stedet blar jeg om til nok en side i historien om OverLivet. Og så lukker jeg øynene og nyter alle de fantastiske minnene jeg har fått etter åtte måneder med trening, heiing, inspirasjon og søsterskap med alle dere som har delt deres ferd med meg.

Jeg er så vanvittig takknemlig for hver og en av dere…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Livet er det fineste – #sjekkdeg

«Hei, det er fra legekontoret. Passer det å snakke litt nå?» Hun rekker ikke si mer før hele kroppen min stivner til. Det er akkurat som om hjertet hopper over et slag. Det er ikke bare en klisje. For det skjer. Jeg klarer ikke puste. Magen blir bare en hard klump.

Jeg ser raskt i speilet på barna i baksetet. Jeg tar automatisk tak i hånda til mannen min. Han ser på veien, men jeg merker at han skjønner. Det er nesten en uke siden prøvesvarene skulle vært klare og vi har pustet lettet ut. Vi har jo ikke hørt noe. Vi har tenkt at de har vært fine.

«Det er ikke noe farlig, vi har bare rutinemessig sendt deg et brev som du strengt tatt ikke trenger å få. Jeg ville bare ringe deg så du slapp å uroe deg unødvendig!»

Jeg synker ned i bilsetet. Det lille harehjertet mitt slår fortsatt som en tamtamtromme, men jeg kan puste igjen. Celleprøven var forurenset og kunne ikke gi et tydelig svar, men HPV-resultatene var negative. Jeg trenger ikke ta en ny prøve om noen uker. Jeg kan vente til neste år. Det er ikke som forrige gang jeg fikk telefonen. Jeg må ikke opereres så fort som mulig.

For jeg har hatt det en gang. Alvorlig celleforandring. Utviklet på under ett halvt år. Jeg hadde fulgt legens oppfordring og tatt undersøkelsen hvert tredje år. Før henvisningen til prøverørsforsøk ble sendt i 2010 måtte jeg ta en ny test. Ren rutine. Alt så jo bra ut for bare seks måneder siden. Nå var plutselig alt forandret. Jeg satt på et legekontor og ristet. Jeg skulle gifte meg om tre måneder. Vi skulle endelig sette i gang prosessen med å få barn. Men før det, før noe annet, måtte jeg opereres.

Jeg spurte om det kunne utsettes. Til etter bryllupet. «Helst ikke» sa sykehuset. «Dette går for fort». Hodet mitt var et eneste kaos. Jeg skulle jo bli mamma! Ikke syk…

Og sånn ble det heldigvis. Fordi jeg måtte ta den ekstra testen.

Livet er det fineste! sa Thea Steen.

Hun fikk ikke fortsette å leve det, men ekkoet av hennes ord synger fortsatt mellom veggene. Sjekk deg! Sjekk deg for barna dine sin skyd, for mannen din. Sjekk deg for din skyld og for moren din som bar deg sin skyld. Sjekk deg for livets skyld. For å få fortsette å leve det!

Vi har ingen å miste til livmorhalskreft.

#sjekkdeg

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Min fødedag!

I dag kunne jeg gitt deg et tåredryppende innlegg om hvor fantastisk datteren min er. Jeg kunne fortalt om hvor varm jeg blir av å se på henne. Hvordan jeg kan føle at tiden stopper opp når hun sitter sammen med broren sin og de to ler høyt og hjertelig sammen. Jeg kunne fortalt deg det og mye mer, men jeg gidder ikke! Dette er da for faen min dag også!!!

For to år siden hadde jeg akkurat fått ut enda et lite menneske i denne verden. For andre gang hadde et lite menneske satt seg fast i bekkenet mitt og for andre gang i mitt liv hadde et annet menneske tatt spenntak i senga jeg lå på og dratt alt hun maktet for å hjelpe barnet mitt ut. For andre gang i mitt liv hadde jeg kjent på noen smerter og vært i an selvrespektens avgrunn jeg ikke trodde var mulig.

For to år siden lå jeg og så på et vakkert lite menneske og tenkte med gru på hvordan jeg noen få timer tidligere hadde stått med rompa bar og ropt inn i det sjokkerte ansiktet til en dritkjekk anestesilege mens jeg tviholdt på legefrakken hans. For andre gang i mitt liv hadde jeg bæsja på meg med flere enn ett fremmed menneske i rommet med meg. Ja og ektemannen min da. For andre gang i mitt liv lå jeg og lurte på om han noen gang ville ta i meg med ildtang igjen…

Men for første gang lå jeg med den lille varme bylten i armene mine og kjente på roen som bare kommer av seg selv når kaoset har senket seg. Jeg hadde aldri opplevd å kjenne på den umiddelbare kjærligheten og jeg ville bare hjem. Bort fra alt det fremmede. Bort fra sykehuset der jeg hadde vært så mye. Der jeg hadde vært så redd og så fortvilt. Jeg ville hjem og bare være meg. Fødekvinnen på fødedagen min.

Og i dag kjenner jeg ikke lenger på den bunnløse nedverdigelsen. Jeg kjenner bare på stoltheten. På den magiske følelsen av å ligge på ei fødestue, i stillhet, med den lille nyfødte og den stolte pappaen. På den lille stunden der bare vi tre visste hva som hadde skjedd. Så får det så være at jeg i en stakket stund mista fullstendig kontroll, jeg er trolig ikke den første og garantert ikke den siste.

I dag er det min fødedag og jeg er pokker så stolt!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Helt nyfødt…
 

Min bror…

Det var en tid der han aldri kom hjem. Der han ikke så oss i øynene, ikke ga oss en klem. Det var en tid der vi ikke visste hvordan helgen ville gå. Om vi fikk den fryktede telefonen på mandag. Det var en tid der rus styrte alt – og alle ble styrt av rus.

Den tiden er over. Livet er et helt annet. Både for han og for oss. Men når jeg tenker tilbake på den tiden blir jeg nesten litt kvalm. Jeg var redd for broren min. Ikke bare for hva som kunne skje med han. Jeg var redd for hva han ville gjøre mot meg. Jeg vet at han så både min og sin egen skuffelse hver gang han så meg. Jeg vet at jeg representerte mye av det han syns var vanskelig med situasjonen han var i. Men han kom ikke ut. Ikke alene. Og ikke med en gang.

Broren min var den aller blideste. Han som alltid lo. Kjente alle. Fikk alle til å føle at de kjente ham. Han struttet av selvtillit og sjarm. Han jobba, var flink. Han elsket livet! Så det ut som. Han flytta til Hemsedal. Stod på ski, var vaktmester og elektrikker, bodde litt her og der, fikk enda flere venner. Han lo enda høyere. Han smilte enda bredere. Hele livet var en fest. En fest som gikk alt for langt.

Lillebroren min var ikke som de som sitter på gata og tigger penger. Han var ikke av de som sov ute eller befant seg helt på siden av samfunnet. Men han kunne kanskje blitt. Om han ikke var den han er. For selv om det føltes umulig så takket han ja til hjelpen. Han takket ja til å bli låst inne. Til å bli fortalt at alt han drev med var feil. Han takket ja til et nytt liv!

I dag kan du bli kjent med han lillebroren jeg har i dag. Ikke sånn som jeg kjenner han, men litt av den han har blitt. For han som smilte for bredt og lo for høyt ler også med øynene igjen. Han har overgått seg selv, tatt tak i alt som var tungt. Han har pakket med seg all lærdom og flyttet inn i et nytt liv sammen med kjærsten sin, biologibøkene og en stor porsjon ekte selvtillit han har fått av å klare å snu på alt i livet.

I dag kan du se ham i første episode av 71 grader nord. Min fine Kim skal kjempe mot seg selv og sine forutsetninger. Og jeg vet hvor mye det har kostet å komme akkurat hit. Til det stedet der han er nå.

Der han tør å elske – og tør å bli elsket.

For rusen tar ikke bare fra deg livet – den tar deg også bort fra det livet du vil leve.

Bli meg meg og hei på lillebroren min i dag kl 20.30 på TVNorge – min stolthet og mine barns store helt!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Foto: TVNorge
 

Aldri mer…

I disse dager er det to år siden jeg nærmet meg termin. Etter ni måneder i ro var det ikke lenger farlig. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få den lille frøkna ut. Jeg var redd for at det skulle gå galt på målstreken. Jeg fikk jordmor på besøk hjemme og jeg gjorde ALT i min makt for å lure henne ut. Absolutt alt!

Alle fortalte meg hvilket fjernt minne dette ville bli. Hvordan jeg kom til å savne magen. Savne å kjenne henne røre på seg. Hvordan jeg ville tenke tilbake på tiden som fin. Som spennende og varm. Og ja – varm var den, men kanskje ikke på den måten alle snakket om.

Og nå sitter jeg her, to år senere. Og kjenner litt på et vemod. For selv om de to årene som har gått har vært utrolig slitsomme, så har de jo også vært helt utrolig magiske. Å få det lille pikebarnet opp i armene, å få kjenne varmen hennes og ikke bare min. For jeg skal aldri mer vente på et lite barn jeg enda ikke har møtt. For jeg skal aldri være gravid igjen.

Jeg skal aldri kjenne på de små sommerfuglvingene som etterhvert utvikler seg til karatespark der inne. Jeg skal aldri mer lure på hvordan den lille ser ut, hvordan hun er. For jeg vet. Jeg vet hvordan mine to er og hvordan de ser ut. Jeg er langt inne i den delen av svangerskapet som aldri slutter. Den delen som heter foreldreskapet. Jeg skal aldri mer vente, for nå er jeg der.

Jeg er mamma og om bare en uke er babyen min to år. Hun som gjorde meg og livet mitt komplett. Hun som, sammen med broren sin, oppfyller alle drømmene jeg noen gang har hatt. Selv om jeg kanskje ikke en gang visste at de var der.

Men jeg skal aldri mer bære et barn under mitt bryst.

Nå bærer jeg dem i mitt hjerte – for alltid!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Et av de siste magebildene…
 

Vi har snudd det!

Det er mulig dette er litt prematurt. Det kan godt være at jeg nå jinxer det en gang for alle, men etter flere uker med helt rævva søvn på Lillesøster har vi snudd det. Snudd henne. Tatt tilbake kvelden og natta. Og takk og pris for det!

Vi har samarbeidet og støttet hverandre. Vi har vært standhaftige og vi har ikke gitt etter, uansett hvor mye klokka er. Ingeniøren har tatt den hardeste tørnen. Noen ganger tror jeg ikke han trenger søvn egentlig. Han er hvert fall lagd av noe annet enn meg. Han ligger heller ikke våken og hører etter hvert minste lille kny i natten når det endelig har blitt stille. Han syns ikke det er grusomt at vi ikke sover i samme seng og sover like godt på brisken på kontoret mitt. Dessuten har han en annen effekt på hu lille. En effekt som gjør at resten av oss får sove litt mer. Hver eneste natt.

For søvn er så viktig. Faktisk helt avgjørende! Personlig blir jeg rett og slett en helt elendig mamma om jeg ikke får sovet ordentlig. Jeg blir en helt rævva dame sånn helt generelt faktisk! Jeg bjeffer til alle rundt meg, jeg gråter når klokka ringer og jeg får vondt i hele kroppen. Hjernen lever et liv helt uten meg og noen ganger, når jeg sitter i bilen, så tenker jeg at dette umulig kan være lov. At jeg kjører. For jeg føler meg jo nesten full!

For selv om det ikke er jeg som er fysisk oppe, så sover jeg dårligst når nettene blir lange. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg finner ikke søvnen igjen. Jeg ligger og lytter. Klar for å ta en ny skuffelse. Noen nye våketimer.

Men nå er det stille. Både på kvelden og på natta. Den lille sinte har kommet inn i riktig mønster igjen. Og jeg er tilbake til å messe mitt faste mantra;

Søvn avler søvn. Så det så!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

SuperWoman

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Denne dagen har vært så fylt av innhold at jeg blir helt matt bare ved tanken. Jeg vasket badet før 07.00 og hadde mitt første telefonmøte før kl 08.00. La oss bare si det sånn at da spruta det frustrasjon, sinne og agresjon i bilen på vei til barnehagen!

Men sånn blir det. når du har bestemt deg for å klare alt. Og dette har vært dagen for å teste ut akkurat det. Klarer jeg å nå de målene jeg setter meg? Får jeg egentlig ting til å gå rundt? Og hvordan i helvete får jeg det til? Vel, noen hevder jeg står opp for tidlig – I beg to differ, men at jeg utnytter tida godt – det kan jeg være enig i.

Jeg hadde for eksempel bestemt meg for å klare å løpe den mila jeg ikke klarte å løpe i går, så da gadde jeg jo ikke dusje før jeg leverte i barnehagen. I truse og t-skjorte vasket jeg da badet mens barna fortsatt sov. Så satte jeg på håndklevasken mens jeg tok av sengetøyet på alle sengene. Vi kjørte til barnehagen, jeg kjefta på folk som stikker kjepper i hjula og jeg handlet litt. Så dro jeg hjem, kjefta litt til og vasket huset. Klokken 10.45 løp jeg ut av huset med ett eneste mål; jeg skulle ikke tilbake før jeg hadde løpt ei mil.

Og sånn ble det!

Og selv om jeg nå er helt kake i beina etter 18 km i beina i løpet av mindre enn 16 timer, så er jeg helt vanvittig fornøyd med meg selv! Jeg har klart det jeg ville. Jeg har vaska huset, løpt det jeg hadde bestemt meg for, jeg har fått unna masse jobb og jeg er klar for en kveld med familien min på sofaen med verdens aller beste samvittighet.

Og om jeg syns jeg fortjener å kalles SuperWoman i dag! ABSOLUTT!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!