Signeringsdag

Så har den kommet; signeringsdagen! I morgen vil vi på alvor kjøpe oss hus. Da er det ingen vei tilbake. Endelig skal vi få svar på alt vi har tenkt på, hvilken dag vi faktisk får overta og ikke minst; når vi kan få komme inn og ta noen mål. For nå klør det i planleggingsnerven.

Vi har planlagt, diskutert og tegnet i flere uker allerede. Vi er ganske sikre på mye, og litt usikre på en del annet. Jeg ser alt for mange fine bad og ombestemmer meg omtrent annenhver dag. Jeg vet ganske godt hvordan jeg vil ha det, og jeg er rimelig sikker på hvordan jeg ikke vil ha det. Men blir det sånn som jeg ser for meg? Kommer vi noen gang til å komme i mål.

Jeg kjenner på en helt vanvittig spenning og glede, samtidig som jeg (parden my french) holder på å drite på meg av angst. Tenk om jeg står på gråten og ringer Sinnasnekkeren i januar? Tenk om alle tidsplaner er fullstendig urealistiske og vi ikke kommer oss inn før snøen har smelta igjen og forholdet henger i en syltynn tråd. Da har dette huset kostet langt mer enn det noen gang vil være verdt.

Ok, vi er kanskje i overkant ambisiøse, men dette skal vi klare. Vi skal signere kontrakten i morgen og starte på det som virkelig skal bli vårt drømmehjem. Jeg må bare minne meg selv på det et par ganger til når jeg ligger og ikke får sove. Igjen. Jeg må minne meg på det når jeg syns det hele er fullstendig overveldende og jeg tenker at jeg er alt for ung til å eie et hus!

For jeg er ikke det. Jeg er snart 40. Eller, om ett år. Og da skal jeg drikke bursdagskaffen min i mitt halvt år gamle kjøkken mens jeg ser ut av de store vinduene og nyter den fantastiske utsikten. Men en ting ad gangen, så først; signeringsdag!

Det er jo ikke skummelt i det hele tatt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Kommentarfeltangst

Det er lenge siden jeg har følt på den nå, kommentarfeltangsten. Den som kommer snikende når man har ment noe litt for hard eller brukt litt for store ord. Timene etter at noe du har skrevet begynner å bevege seg ute blant folk, kan være lange og smertefulle. Du aner ikke hva som vil skje, og du lukker øynene og håper på det beste.

De dukker opp på veldig forskjellig tidspunkt. Og hvordan det vil utarte seg er det ingen som vet før det har gått en stund. Værst er det når de middelardede menn føler seg tråkket på. For når hvit mann 55 føler seg urettferdig behandlet, da smeller det. Og INGEN kan føle seg trygg. Og selv om det er 200 hyggelige kommentarer først, så er det den som omtaler deg som «ei uviten hore som strengt tatt ikke fortjener å leve» som henger igjen.

Noen ganger blir det vanskelig å puste når du åpner mailen. Kommentarene som ligger og venter lar det gå et sug gjennom hele kroppen og det føles som om tiden står stille mens du åpner opp den første. Kanskje er det det første du gjør den dagen, for de grusomste kommentarene kommer om natta. Mens resten av oss ligger og sover hamrer ekkokammeret på tastaturet sitt og sprer edder og galle ut over alle.

Noen ganger blir det så vanskelig å mene at man rett og slett velger å la det vær.

Men hva skjer med det offentlige ordskifte om et av to kjønn fullstendig uteblir fra debattene? Hva sitter vi igjen med om noen klarer å kneble sine meningsmotstandere med sine harde ord og truende adferd? Hvordan kan vi som samfunn akseptere at enkelt trekker seg ut av den pågående diskusjonen fordi noen klarer å kneble dem?

I går fikk jeg spørsmål om VG kunne få trykke kronikken jeg skrev på fredag, den om Diskriminerte krenkede. Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke ville. At jeg ikke orker det kommentarfeltet, den hetsen som vil komme. Jeg takler ikke å høre hvor ræva jeg er som menneske, hvor hardt jeg burde voldtas eller hvor grusomme alle feminister er. Jeg orker ikke gå gjennom minst et døgn med konstante angrep mot meg og min person, bare fordi jeg tør å mene noe!

Men jeg kan heller ikke la dem vinne…

Jeg har skrevet et innlegg som ikke dømmer noen. Et innlegg som ikke hater menn eller hauser opp likestilling. Jeg har skrevet om hvordan man kan se om noe er diskrimering eller hårsårhet. En øvelse både den ene og den andre leiren kan ta en gang i blant. Så jeg sa ja. Selv om jeg vet at det kan bli stygt. For jeg kan ikke la de krenkede vinne. Jeg kan ikke la de som truer og hater presse meg til taushet.

Til det er friheten min for viktig. Og nå må den friheten forsvares.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Diskriminerte krenkede

2018 er året for krenkelser, det er hevet over enhver tvil. Påpeker noen at du har operert deg litt for mye, så blir du mobba. Om noen forsøker å hevde at du tjener penger på barna dine like så. Men selv om mange lar seg krenke litt for lett, så er det ikke sånn at krenkekortet kan dras så fort man er uenig med noen.

For noen ganger er «humørløs krenk» faktisk diskriminering – og det på aller høyeste plan!

I kommentarfelt etter kommentarfelt leser jeg om kvinner som ikke har humor. Om likestilling som har gått for langt og om krenkede sjeler som bør finne seg en annen verden å leve i. Det er ingen som vil være sammen med mennesker uten humor, og hvert fall ingen som liker kjerringer som konstant klager. Om det bare hadde vært sånn at vi med to streker under svaret kunne hevdet at de som klager tar helt feil, så kunne jeg vært med i dette koret. Det ER viktig å ha humor. Det ER viktig å ikke ta seg selv så høytidelig. Og det er stort sett ikke krenkende å leve, men det finnes et stort men.

For det ER mulig å oppleve diskriminering i dagens Norge. Og diskriminering har ofte fint lite med likestillingsdebatten å gjøre…

For når et kjøpesenter markedsfører seg med «hos oss kommer mannen foran og damene bak», så handler ikke det om likestilling. Det handler ikke om humor heller, for den saks skyld. Det handler om en senterledelse med litt dårlig gangsyn, som i et ønske om å finne noe unikt ved sin egen merkevare, glemmer å se seg selv utenfra med mangfoldets øyne. I et feilslått markedsføringsøyeblikk ender man opp med å trampe hardt i diskrimineringsfella, og i etterpåklokskapens lys evner man ikke en gang å se hva som er feil. Det var jo bare litt morsomt!

Vel, kjære senterleder og alle humørfylte likestillingskritikere med alvorlig skrivetrang i kommentarfeltene, la meg gi dere et lite verktøy. En metode som på enkelt vis vil hjelpe deg til å oppdage ekte kjønnsdiskriminering når den faktisk skjer.

Bytt ut kvinne med svart – og mann med hvit. Og se om det fortsatt tåler dagens lys…

For hvis det gjør det, så kan de krenkede tie og ta seg en bolle. Men om du da sitter igjen med en setning som lar det gå kaldt nedover ryggen din, så bør du på nytt legge hodet i bløtt og finne noe helt annet å fokusere på.

For min antagelse er at ingen ville skryte av at «hos oss kommer den hvite foran og de svarte bak» på egen nettside. Til det er diskrimineringen for åpenbar.

Det burde være like åpenbart når man snakker om kjønn.

Syns du at flere burde lære seg denne lille øvelsen? Del da vel!

Faksimile fra vg.no
 

Ferien er over – gi mamma litt fri!

OK – jeg har virkelig elsket denne ferien! Jeg har kost meg med barna, lagt fra meg klokka, sovet tre netter hjemme på fire uker, besøkt gode venner og familie og bare rett og slett hatt fri! Jeg skulle gjerne fortsatt i flere uker til, men den siste dagen måtte komme og vi takket lykkelig, men litt vemodig for ferien.

Det var helt til mandagen kom og jeg plutselig satt alene på T-banen. Alene!

På fire uker har det kun skjedd en gang tror jeg. At jeg har vært alene. Jeg tror jeg har gått inn i en butikk en gang. Kanskje. Og så fikk jeg gå på do alene. På utedoen. Jeg har hatt 15 minutter alene på brygga en gang da resten av familien bestemte seg for å seile en liten tur. De 15 minuttene brukte jeg ikke godt nok. Jeg har hatt selskap når jeg har barbert legger og når jeg har vasket håret. Ja, en gang var vi faktisk samlet hele tre generasjoner fra strengt tatt to familier mens jeg skylte ut balsamen…

Trenger jeg å si hva jeg følte der jeg satt alene på banen? Da jeg dro inn til Oslo og var meg selv i flere timer? Snakket uten å bli avbrutt og gjorde mine egne voksenting? Neppe…

For det er uten tvil sånn at det sies «mamma» oftere enn det sies «pappa». Man skal helst være litt tettere inntil, smøre litt flere skiver og blåse litt oftere på oppskrubbede knær. Så når dagen har føltes litt lang og nærheten litt for nær, da har jeg sett litt frem til denne dagen. Dagen da jeg endelig skulle gå ut av huset før leggingen var ferdig og få 1,5 time med deilig egenpleie, skravlings, magasinlesing og hodebunnsmassasje. Ja, og oppfrisket sveis da…

Ta ansvar for egen mental helse og unn deg litt egentid nå når ferien snart er over for de aller fleste. Vi trenger det! Skikkelig!!! Jeg hadde min litt lange time hos Hilde på Adam og Eva på Sandvika Storsenter. TAKK!!! Jeg trengte deg nå, Hilde!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hvor begynner man?

Det hele er litt overveldende om dagen. Vi skal bytte ut absolutt alt. Vi vil flytte inngangen og bygge et nytt soverom, vi skal åpne opp alt i øverste etasje og lage et større bad. Vi skal lage oppholdsrom til barna og bygge masse uteplass. Nye vinduer, ny kledning, nye blandebatterier, nye sluk – alt! Nytt!

Men hvor begynner man? Hvem ringer man sånn at alt bare starter? Foreløpig har jeg vel funnet ut at det menneske er alt for dyrt, så da må vi bare begynne selv.

Om du har fulgt meg en stund, så vet du at Ingeniøren og jeg har litt forskjellige indre klokker. Han er en tidsoptimist som ikke liker å be andre om hjelp, mens jeg er en generelt litt stressa dugnadsarrangør som aldri får med meg nok folk eller får planlagt fort nok. Dette byr på en og annen utfordring…

Hvordan skal vi klare å komme oss gjennom dette med forholdet i behold?

Det er på tide å ta frem noen triks fra bryllupsplanleggingen… Vi må sette av dedikert møtetid, ta avgjørelser i god tid, booke inn alle fag til bestemt tid, få sendt inn søknader til rett tid og kjøpe den hjelpen vi trenger der vi trenger den. TID er åpenbart en viktig faktor her!

Og skal vi klare å komme i mål er vi også helt avhengig av hjelp. Frivillig hjelp og profesjonell hjelp. Vi trenger at noen tar seg av det som vil ta vanvittig mye tid om vi skal gjøre det selv. Gipsplater for eksempel. Der kommer vi til et åpenbart hinder. Vi skal heller ikke begi oss ut på tapet. For etter å ha pusset opp et par leiligheter og ei hytte et par ganger har vi nemlig blitt godt kjent med egne begrensninger.

Og noen begrensninger må man rett og slett bare innse at man har.

Og hvis du nå tenker at vi kanskje overdriver litt. At vi ikke trenger å gå SÅ grundig til verks for å skape drømmehjemmet! Her er en liten sniktitt på hvordan det er i dag…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Alle bilder er hentet fra husets prospekt
 

Et stort steg – et nytt hjem!

Heisann! Er du der? Kanskje ikke like trofast som før, men det kan jo være at du har sittet og ventet litt. Lurt på når det skulle skje noe liksom. Vel, jeg gikk tom for ord. Jeg brukte dem opp rett og slett. Jeg har skrevet så mye for så mange, at jeg ikke lenger hadde noe å skrive om for meg selv. Jeg hadde ikke mer å formidle.

Men ting har skjedd. Mange ting har skjedd. Jeg har kjempet med nebb og klør for ting jeg tror på. Jeg har prioritert familien min når vi har trengt det. Jeg har jobbet for å vinne og drømt om å ta et nytt stort, steg. Og nå er vi der. Vi har klart den første delen, og nå gjenstår det virkelig harde arbeidet.

Vi skal gjøre et hus om til et nytt hjem!

Første feriedag kjøpte vi oss nemlig et hus. Et hus som har vært et barndomshjem og et familiehjem for samme familie siden det ble bygget. Det står der som et tydelig minne om en annen tid og en annen families reise, men nå skal det bli en del av vår ferd. Med respekt for det som er, skal vi bygge det som skal bli. Vi skal ta et hus fra 1970 med oss inn i 2018, selv om det nok ikke blir helt ferdig før det heter 2019.

Og jeg skal ikke juge; jeg er så sjukt gira for dette! Jeg tenker på farger og former omtrent hele tiden. Jeg leker meg med tanker om hvordan hagen skal se ut. Hvilke fliser vi skal ha på badet, hvordan kjøkkenet skal formes som husets hjerte. Vi har brukt flerfoldige sommerkvelder til å drømme og diskutere, og vi beynner allerede å se konturene av det som skal bli vårt hjem.

Og med oss på veien skal vi forsøke å vise hva vi gjør – og ikke minst hvordan vi takler det hele underveis…

Hvis du vil få med deg alt bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bilde fra prospekt
 

KaffePause

Jeg er småbarnsmor. Småbarnsmødre overlever på kaffe. Eller av kaffe. Noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle fått kaffe intravinøst. Derfor har jeg en kaffemaskin på hytta, en på kjøkkenet hjemme og en på soverommet! Jeg elsker kaffe – og jeg elsker at jeg kan få den raskt!

Når jeg da blir invitert til en formiddag på Continental Hotell – for å smake på kaffe, da sier ikke jeg nei for å si det sånn. Nescafé ville gjerne ta oss med på en liten blindtest på kaffe, og som den selverklærte kaffeelskeren jeg er, så var jeg mer enn klar for å vise at hvem som helst kan komme inn og avsløre en kopp pulverkaffe!

Lite visste jeg om hvor komplekst kaffe er!

Visste du for eksempel at det er langt flere aromaer i kaffe enn i hvilken som helst vin? Og nyansene kan ødelegges av den deiligste kaka eller den mest eksklusive sjokoladen? Ikke rart jeg syns kaffen vår smaker høgg av lebepomaden min…

Fikk ikke helt til slurpelyden man skal lage, men hvem bryr seg vel om det?

Og jeg klarte å finne pulverkaffen av de fire koppene vi testet. Men ikke Nescafé Gull… Den satte jeg faktisk på en soleklar førsteplass! Og jeg som så hardnakket har hevdet til stefaren min at pulverkaffe smaker drit..! Vel – her er det bare å svelge en svært hårete kamel og pakke med meg et stort glass Nescafé Gull neste gang vi skal en tur til hytta uten innlagt vann.

For det er jo det som er så genialt med pulverkaffe. Den er ferdig før du vet ordet av det og alle kan lage den så sterk eller svak som man vil! Den tåler også noe lenger lagringstid enn fersk kaffe og smaker like godt hver gang.

Så neste gang jeg trenger en rask energiboost over klesvaska eller på en stille morgen der man ikke vil vekke sovende barn med bråkete kaffemaskiner, da blir valget meget enkelt. For jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om pulverkaffens plass i samfunnet og innrømmer glatt; Nescafé Gull har livets rett i mage årtier til!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

The never ending story…
 

Kvinnedagen på tilbud

Kjære Vita. Kjære lille rare butikk på hjørnet. Kjære hele handelsstanden. Nå har dere bomma så til de grader at det rett og slett bare blir flaut. Kvinnedagen er ikke på tilbud. Kvinnedagen er ikke en kjøpsfest!

Kvinnedagen er ikke morsdag. Ikke Valentines day. Ikke Halloween. Kvinnedagen er nemlig ikke en lyserosa fjasedag. Kvinnedagen handler om rettigheter. Om like muligheter! Ikke 30% salg på skjønnhetsprodukter eller en ny lysestake til en venninne jeg syns fortjener det.

For jeg kan syns at hun fortjener det hver eneste dag året rundt, men på Kvinnedagen handler det om helt andre ting!

Som bedrifter som henvender dere i stor grad til kvinner har dere et ansvar. Et ansvar for å ta oss på alvor. Å sko seg på en dag en hel verden markerer i aller største alvor fremstår blasfemisk og umusikalsk. Det er så historieløst at det gjør vondt i omtrent hver eneste celle i hele kroppen. For vi trenger ikke flere shoppingmuligheter og tilbud – vi trenger å bli tatt på alvor!

Så til alle dere som prøver å selge flere ansiktsmasker eller gi bort en deilig varmende ulljakke til kvinner som av en eller annen grunn fortjener en påskjønnelse – det er feil dag! Dette er dagen der dere bør fokusere på større kjøpekraft til kvinnene dere forsøker å selge alt fjaset deres til. Dere bør snakke om likelønn og likestilling. Rope høyt om at vi er gode nok som vi er og at dere støtter oss i kampene vi fortsatt må kjempe. Dere burde bruke reklamekronene deres til små jenter som blir giftet bort til gamle menn i Nepal og ikke på å selge håroljer til velstående nordmenn.

Jeg vil at feeden min på Facebook skal fylles opp av gode kommentarer, bevisstgjøring og sterke meninger. Ikke rørende historier om kvinner som hver dag må jobbe deltid i dårlig betalte stillinger og samtidig holde i trådene hjemme sånn at far kan få gjøre det han liker best. Hun fortjener noe mer enn en håndlaget kjermaikkvase for det. Hun fortjener bedre vilkår og høyere lønn!

Finn en annen dag der vi kan hylle hverdagsheltene, men hold dere langt unna Kvinnedagen!

Kvinnedagen er ikke til salgs – og i dag burde dere rett og slett skamme dere!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg vil være kvinne!

Jeg er mor. Jeg er datter. Jeg er kone. Jeg er søster. Jeg er tante, venninne og svigerinne. Men jeg er først og fremst kvinne. I alt jeg gjør og alt jeg er. Og hvis noen tror at det ikke er forenelig med å være feminist, så må de tro om igjen.

For jeg ønsker ikke å få noe FORDI jeg er kvinne. Jeg ønsker meg ikke noen spesiell behandling eller omsorg. Jeg vil helst ikke bli kvotert inn eller prioritert. Jeg ønsker meg ikke noen ekstra fordeler eller en enklere vei. For selv om noen tror det, så er ikke det feminisme handler om.

Å være feminist sier ingenting om hva jeg liker eller hvordan jeg går kledd. At du vet at jeg er feminist gir deg egentlig ingen annen informasjon enn at jeg står for likeverd i samfunnet. For begge kjønn og alle raser. For det er DET det handler om! Det handler ikke om farger på sokker, brente BHer eller frittvoksende kjønnshår. Virkemidlene er ikke målet eller meningen. De er et ytre manifest.

Jeg hater ikke menn. Jeg syns ikke kvinner er bedre enn andre. Jeg syns det er helt innafor å diskutere kvinnekamp og neglelakk under samme kafebesøk. Jeg ønsker ikke å skjule de feminine sidene eller trekkene mine, men heller ikke de mer maskuline. Jeg vil slippe å forsvare at jeg ønsker å ta et lederverv. Jeg vil ikke føle at jeg er for høylydt hvis jeg velger å uttale meg eller at det er usjarmerende at jeg griper sjanser som byr seg med begge hender.

Jeg er kvinne, men hvorfor skal det bety at jeg ikke skal synes eller høres?

For mange ganger er det nettopp det jeg føler. At jeg kan få rope høyt om jeg lar kjønnshåra mine gro fritt. Da må jeg samtidig finne meg i å bli ledd av bak min rygg, men det må jeg som kvinne bare tåle om jeg sier fra. Sånn er det bare.

Vel – jeg vil ikke ha det sånn jeg!

Jeg er feminist.

Jeg er kvinne.

Jeg er datter og jeg er mor.

La meg få slippe å forsvare meg.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Dette har jeg aldri gjort før…

…så det klarer jeg helt sikkert! sa Pippi Langstrømpe og gikk på med krummet nakke. Hvor ofte gjør du det samme? Hvor mange ganger setter du deg mål om å klare noe du aldri har klart før? Hvor ofte snakker du deg selv opp eller forteller andre at du er flink til noe?

For noen uker siden fikk jeg en snap fra ei dame som var uendelig glad for at jeg ikke kunne fyre i peisen – jeg heller. Problemet var bare at jeg ikke kunne fyre fordi jeg hadde en søppelsekk tredd ned over pipa vår. Hun visste ikke hvordan hun gjorde det.

Jeg kjenner ikke denne dama, men hun gjorde noe med meg. Jeg aner ikke hvorfor hun aldri hadde lært seg å tenne opp i peisen, men etter noen meldinger frem og tilbake hadde hun bestemt seg for å lære seg det. Hun hadde bestemt seg for å klare noe hun aldri trodde at hun ville klare. Hun ville imponere både mannen sin og seg selv. Hun ville gjøre noe ingen rundt henne forventet av henne!

Personlig er jeg helt elendig på å gjøre ting jeg ikke kan. Jeg har et par steppesko liggende på loftet som ser mer eller mindre ubrukte ut. Etter uendelig mange timer i ballettstudioet føltes det helt håpløst å skulle trene inn en ny teknikk. Et fag jeg ikke hadde bedt om, ikke likte, ikke ønsket å beherske. Jeg hadde danset i så mange år at jeg følte det identifiserte meg som menneske, men å steppe – det passet meg svært dårlig.

Jeg ga opp. Det angrer jeg på.

For jeg er jo ikke en som gir opp!

Jeg prøver til jeg får til og jeg skryter høyt til alle som vil lytte. Og det bør vi bli flinkere til! Vi bør heie frem forsøkene, berømme resultatene uansett. Dagen før Kvinnedagen må vi se at det er vi kvinner som må si fra for hverandre og oss selv. Vi må pushe hverandre fremover og ut over komfortsonen.

Vi må vise vei for våre døtre og vise oss uredde for våre mødre!

Vi må være like tøffe som hun som ikke kunne tenne opp i peisen.

For nå får jeg tilsendt bilder av nyopptent peis hver eneste dag.

Det er viktig å prøve, men enda viktigere å skryte av forsøket!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!