Syng!

Barna mine elsker musikk. Og jeg elsker å synge sammen med dem. Eller for dem. Vi synger sanger vi nesten kan og sanger vi ikke kan. Vi synger med bevegelser og uten. Og vi synger kjempehøyt! Gjerne i bilen. Det er aller best.

Selv om kveldene er lysere og vi bruker mer og mer tid ute, så merker jeg også at utetiden i barnehagen også utvides, og barna blir mer slitne. Det er ikke alltid barebare å være neeeesten to år, få korta ned på dagsøvnen og utvidet utetiden, og ettermiddagene kan føles både tunge og lange for noen og enhver.

Selv har jeg vokst opp i et hjem med strenge restriksjoner på TV-tid. Jeg fikk rett og slett ikke lov til å se på annet enn barne-tv da jeg var liten, og på mange måter jeg veldig glad for det. Jeg har riktignok stått som et stort spørsmålstegn til alle referanser til svensk jule-TV og britisk pop-programmer, og til tross for at resultatet ble at jeg og min bror ble uhelbredelige TV-slaver da vi ble litt eldre, så tror jeg jo ikke at jeg har hatt vondt av å ikke få ubegrenset skjermtid i oppveksten.

Dette gjør jo også at jeg føler litt på det når barna vil se på TV etter barnehagen. Og ja – jeg har jo latt dem gjøre det. Det er jo derfor de spør! Men jeg liker det ikke. Og jeg har noen små kriterier. Jeg vil for eksempel vite hva de ser på. De får ikke styre fjernkontroll eller velge selv på nettbrettet. Jeg vil helst at de skal se en film og ikke 100 episoder av ett eller annet av middels kvalitet, og strengt tatt vil jeg helst se det sammen med dem. I hvert fall med et halvt øye…

Og noen ganger kunne jeg ønske de lærte noe. Eller ble litt mer aktivt underholdt!

Så da en ungdomsvenn av meg lanserte en ny app for barn, ble jeg mildt sagt glad. Denne appen blander nemlig sammen litt av alt mine barn digger. Det er sanger de kan, dyr som beveger seg, ting å trykke på – og sauer som promper. Når du er 4 og 1,5 år så kommer man knapt nærmere paradis!

Syng! er beregnet for de mellom 1-3 år, men eldstemann hos oss lar seg også underholde en god stund. Da er det sikkert viktig at jeg legger til at han ikke er veldig bortskjemt med spennende og intrikate spill fra før, så alt oppfattes som ganske gøy. Lillemor syns derimot det hele er helt knall, og hun synger med og koser seg maks. Det hele er lett og intuitivt å holde på med, og det er lite man kan gjøre «feil».

Jeg har fått prøve appen gratis, og nå får jeg også muligheten til å la noen av mine lesere gjøre det samme! Gå inn på min Instagram-side og finn bildet av barna som leker med appen – jeg gir bort 10 gratiskoder som kanskje gir deg et lite pusterom i langhelgen som står for døren!

Du kan lese mer om appen SYNG! her –  og følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Løpetid

Mai er måneden med definitivt flest julekvelder for kjerringa. Gleden over å finne en helt ledig dag i kalenderen blir så lynraskt avbrutt når du innser at bonusdagen er 17. mai og at denne dagen er så langt fra ledig i kalenderen som den kan få blitt. Det er som om hele Norge har fått løpetid der vi springer fra foreldremøte via dugnad og innom en marsjøvelse. Kom mai du skjønne milde…

Jeg kjenner virkelig på tidspresset om dagen. Det forberedes til generalforsamling, store prosjekter skal ros i land og nye kunder sitter lett utålmodige og venter på resultater. Det er bursdager og bryllup, og det er barn som skal flyttes både hit og dit for å få kabalen til å gå opp.

Og selv om jeg elsker 17. mai, så passer det på ingen måte inn i kabalen at bunadsskjorter skal vaskes og strykes, flaggheising planlegges, grillmat handles inn og sølv pusses. For når i alle dager skal jeg rekke det? Og spesielt siden Aftenposten mener at jeg allerede er for seint ute! Tusen takk for den da, dumme gamle avis. MÅTTE du gni det inn at jeg ligger en hel hestekropp etter skjema og på ingen måte er klar for den store dagen?

I stedet prøver jeg febrilsk å delegere oppgaver der jeg kan delegere. Jeg lesser lange lister over på Ingeniøren og tvinger frem likestillingen han tror vi har. Jeg smiler beroligende til barna og forsikrer dem om at alt er under kontroll, samtidig som jeg innser at jeg ikke helt vet hva de skal ha på seg eller hvor 17.mai-sløyfene dems er. Jeg håper jeg rekker å få på meg bunaden før jeg skal synge nasjonalsangen med naboene mine og jeg satser på at det regner såpass lite at jeg ikke trenger å finne en paraply som passer til bekledningen.

Men aller helst kunne jeg ønske at jeg bare kunne gått inn på soverommet mitt. Dratt for gardina og åpnet balkongdøra. Jeg skulle lagt meg under dyna og kjent på den svake duften av lavendel fra sengetøyet. Og så ville jeg bare sovet. Bare en liten stund. Sånn til mai var over og alt som må gjøres og alle tankene som må tenkes er over og sommeren bare kan starte.

Kanskje jeg til og med kunne våknet opp til litt varme.

Det hadde vært noe det…

Men det går jo ikke. Så da trekker jeg pusten godt ned i magen, løfter blikket og går på en lang ettermiddag med tunga rett i munnen og kruttsterk kaffe i koppen. Jeg kommer vel i mål til slutt jeg også…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

De varme hendene

Du har holdt meg i hånda, som med så mange andre. Du har strøket meg over kinnet, lovet at alt vil bli bra. Den myke stemmen din har trøstet meg i den redde natten. Du har våket over det kjæreste jeg har og tørket gledestårer over de ørsmå fremskrittene sammen med meg. Du tok vare på den gamle da hun gikk inn i sine sin siste time, og du tente lyset da det hele var over.

Du er varsom i bakgrunnen eller aktiv helt i front. Du tar ansvar eller føyer deg inn i rekken. Du har fulgt et kall, kjent hjertet vise vei. For dette er ikke for hvem som helst. Det er for dere som kan.

Jeg kan ikke.

Det gjør søsteren min.

Hun kan se hva vi trenger, føle når det er på tide. Hun vet at vi trenger henne. Vet når hun skal varme deg. Hun har et hjerte som flommer over av omsorg. Hun ser det jeg ikke ser. Hun hører det lille jeg ikke hører. I øynene hennes finner du forståelsen. Og nærheten.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg er så takknemlig for at dere finnes. Dere som følger kallet og går inn i en verden jeg føler så fremmed. Dere som velger å være der mennesker møter sine største frykter og bunnløse sorg. Der vi andre sitter lamslåtte og livredde. Alt er hvitt og sterilt, men dere står der. Kommer inn og bryr dere om.

Jeg har møtt dere i håp og i redsel. Jeg har lent meg til dere og latt dere ta meg i mot når beina har svikta og redselen har tatt meg. Jeg har gjemt meg under deres vinger og sittet som en liten fugleunge mens dere har tatt ansvar.

Dere kommer i alle former og farger. Dere nærmer dere oss på hver deres helt unike måte, men en ting har dere felles. Dere har alle en helt egen evne til å få oss andre til å føle oss trygge. Føle oss sett og ivaretatt.

Kjære sykepleiere.

I dag har dere feiret hverandre og dere selv.

Det er få som fortjener det mer.

Gratulerer med Den Internasjonale Sykepleierdagen alle vakre, gode, varme, fine sykepleiere!

Kjenner du en sykepleier som fortjener ei litta hyllest? Del da vel…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Hvorfor ber vi ikke om hjelp?

Det er et sjokk. Man var to. Man var forelsket. Man levde i sin egen takt, fulgte egen rytme. Så kom de. Barna. Inn på soverommet, midt i ferieplanene, hengende i buksebenet, stående i midten. Livet blir snudd opp ned og inni deg roper du om hjelp!

Å få barn er for mange det aller største som skjer en. Hjertet fylles av kjærlighet, øynene flommer over av tårer for den minste ting og livet blir aldri det samme igjen. Og det blir heller ikke forholdet ditt. Man elsker kanskje mer enn noen gang, men man orker mindre. Det er ikke rom for spontansex eller spontanferie. Det er strengt tatt ikke plass til spontan-noe-som-helst! Spontan forsvinner fra vokabularet fullstendig!

Og tilbake står dere – og ingen vet lenger hvem de er. Ikke en gang sammen.

Og så går man fra hverandre. Eller blir sammen, men bare som venner. Man kysser ikke lenger. Det føles rart å holde hender. Man spiser saus og legger seg godt til rette på sofaen. Føler seg lettere sentrifugert etter en lang dag og bare orker ikke. ORKER IKKE!

Orker ikke jobbe med noe som helst, hverken forhold eller figur. Man orker ikke bjuda på en dritt og man gir blanke faen i at noen hevder at kvinnens påståtte labre interesse for fysisk samkvem er det som holder prostitusjonsbransjen levende. Og hvis noen spør, så skal jeg love deg at det går bra. ALT går bra. ALT!!!

Jeg kunne ønske jeg hadde meldt oss på kurs da vi ble foreldre første gang. Samlivskurs. Og hvert fall da vi ble tobarnsforeldre. Men da ble tiden enda knappere. Og jeg ble overmannet av kaoset. Og ansvaret. Og så ville jeg jo ikke vise noen at jeg ikke takla det. For det er klart jeg takler det alle andre takler. Jeg ble jo mamma. Det er jo bare FANTASTISK! HELE TIDEN!

Men noen ganger trenger man kanskje å få hjelp til å takle det fantastiske også. Til å takle det sammen med den man elsker.

I dag hørte jeg om en samlivsterapeut som forteller om par hun kunne ha hjulpet. Om de bare hadde strukket ut en hånd. Men ett år for sent sitter de foran henne og da er det nettopp det; for sent. Det er ikke mer å gjøre. De er drittlei. Ferdige. Og bak ryggen deres titter to små hoder frem og lurer på hvordan hverdagen skal bli nå.

Hvorfor spør vi ikke om hjelp? Vi som vil bli husket for generasjonene med aller flest selvhjelpsbøker i hyllene. Hvorfor sier vi ikke høyt at det rett og slett er helt jævlig tøft noen ganger?

Hvorfor vet vi ikke at hjelpen er nær – og gratis?

Og hvorfor tar vi den ikke i mot når den er der..?

Det finnes kurs og veiledning for alle par – der dere bor. Å be om hjelp er ikke det samme som å kapitulere. Det er heller det motsatte! Du kan lese mer om BUFETAT sine kurs for par og familier her. I tillegg finner du mange flere hjelpende hender her.

Høres det kjent ut? DEL DA VEL!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Bildet er lånt fra BUFETAT
 

Du vet du er småbarnsmor når…

Så satt jeg der da. Alene. Bordet så helt bomba ut, skjorta mi var lekkert dekorert med kormasaus fra Saritas. Jeg hadde litt ris mellom puppene og middagen min hadde rukket å bli ganske langt fra lunken. Bikkja hadde allerede rykket inn for å rense gulvet etter familiens minste og i bakgrunnen sang Fantorangen sin velkomstsang.

La oss bare si det sånn; denne ettermiddagen gir ingen grunn til gjentakelse!

Hver dag reiser Ingeniøren og jeg omtrent samtidig fra jobb. I hver vår bil. Det kan man jo hevde at ikke akkurat er veldig smart, men i og med at jeg leverer i barnehagen og mannen min stort sett drar hjemmefra omtrent to timer før barnehagen åpner, så sier det seg selv at det må gjøres sånn. Så kjører vi hjemover da, han og jeg, i hver vår bil, men gjerne mens vi snakker sammen. Når skal vi ellers få gjort det?

Når vi kommer ganske nære hjemmet skilles våre veier – Ingeniøren kjører til barnehagen, og jeg kjører hjem. Ååååå – så digg, tenker du kanskje nå, og på en måte er det jo det! Men vel hjemme venter en lufteturklar hund og middagslaging. Og hvis du ikke har tenkt på det før, så er det få som får kred for hverdagsmiddagene. Det er helgekokkene som får skryten!

Heldigvis er ikke jeg så opptatt av ros…

Stort sett så fungerer denne planen veldig godt. Middagen er klar i god tid, mannen henter barna relativt tidlig og vi er ferdige med å spise et sted rett rundt kl 17.00. Jeg kan vel bare avsløre at det ikke gikk helt sånn i dag…

Av ulike årsaker var alle litt sene, middagen ikke klar, barna utrolig sultne og vi voksne slet litt med både blodsukker og kommunikasjon. Det skar seg fullstendig!

Det var armer og bein, hylskriking og krangling. Det var Korma i alle retninger og smokker og smekker og skjeer og kyllingbiter fløy rundt på hele kjøkkenet. Stoler kunne ikke sittes på, enkelte fang var helt verdiløse og lydnivået var absurd. Selv bikkja prøvde å fortelle at dette slettes ikke var noe hyggelig.

Så da satt jeg der da, til slutt. Alene, møkkete og helt tydelig litt eldre.

Ja, for du vet du er småbarnsmor når du får en ny rynke i ren overraskelse, forargelse og oppgitthet i løpet av en liten ulvetime med barna en tirsdags ettermiddag.

Takk og pris er det ikke sånn hver dag…

Kjenner du deg igjen? Del gjerne…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

I’m living in my own dream!

Disse dagene! Med sol, smak av sommer, barn som bare vil være ute og løftene om en varm og vakker tid i vente… Det er helt magisk! Jeg lengter etter fortsettelsen mens jeg løper fra møte til møte og prøver å legge inn det lille ekstra hver eneste dag.

Det er bare meg det står på nå. Det er bare jeg som kan få de virkelig store drømmene til å bli virkelighet. Det kommer til å koste. Det kommer til å li krevende. Og det kommer til å ta hele meg og litt til. Men noen har trua. Noen har veldig trua! Og denne gangen skal jeg ikke la en eneste mulighet gå fra meg. Dette skal jeg gripe!

Jeg har flere ganger tenkt at jeg kunne vært et helt annet sted. Om jeg hadde valgt annerledes. Om jeg hadde satsa når jeg hadde muligheten for mange år siden. Jeg hadde hatt en helt annen karriere. I en helt annen bransje. Men jeg hadde ikke hatt barna mine. Og mest sannsynlig heller ikke Ingeniøren. Jeg hadde ikke bodd i et rekkehus i forstaden og jeg hadde trolig ikke levd som jeg gjør – i det hele tatt.

Men hadde jeg vært noe lykkeligere for det?

Trolig ikke. For jeg er jo lykkelig! Jeg har det jo helt fantastisk om dagen. Altså – livet er ikke en evig flytsone, misforstå meg rett. Mine barn spyr også i bilen på vei til hytta. Jeg har også daglige sinneanfall jeg må håndtere. Og akutt spisenekt oppstår daglig. Det samme med total mangel på søvnbehov hos enkelte familiemedlemmer. Men jeg får lov til å jobbe med ting jeg elsker. Jeg har tatt tilbake kontrollen over livet mitt, og det gjør meg så uendelig mye mer klar for å takle alt som kommer!

Så nå hopper jeg igjen. Jeg har sagt det flere ganger de siste årene. Jeg har hoppet og hoppet, og både falt og seiret. Men aller mest har jeg gjort ting som gjør meg stoltere, sterkere og lykkeligere. Og som har tatt meg på en reise jeg aldri så komme! Og nå starter en ny etappe. Jeg kan ikke si så veldig mye enda, men jeg lover deg at du skal få vite. Når tiden er inne…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

FrisørMøte

Noen ganger må man bare finne lukene der man kan. Skvise inn det lille ekstra der du strengt tatt ikke har noe ekstra tid. I dag gjorde jeg det på en måte som jeg strengt tatt mener kan genierklære meg…

For et par måneder siden spurte Hilde meg om jeg ikke kanskje kunne tenke meg å bytte frisør. Hennes faste skulle starte sin egen salong og ville gjerne ha med seg meg inn i kundeporteføljen sin. Og siden min kjære frisør absolutt skulle føde nå på vårparten, så var det ganske enkelt for meg å si ja. Lite visste jeg om hvor effektivt det skulle vise seg å bli!

Stina hos DeadEnds på vei inn med min nye lyse sveis…

Mange, inkludert min mann, er litt satt ut av at kvinner bruker så ufattelig mye tid og penger på hår. Jeg er for så vidt enig, men nå er det nå en gang sånn, og jeg må ærlig innrømme at jeg nyter den lille tida helt for meg selv. Rett etter bilvaskeautomat er frisørtid mer eller mindre eneste gangen jeg er garantert at ingen ringer og spør hvor det blir av meg. Det er en hellig liten time eller to, der jeg får sitte og bli ordna med, og bare det.

Men nå har det blitt sånn at timene er for få og dagene litt for korte til å klare å rekke over alt. Så når både Hilde og jeg trengte en våroppfriskning før 17 mai og alt annet som skjer, ja så slo vi rett og slett to fluer i en smekk; frisørtime og arbeidsmøte samtidig! Altså – har du hørt om noe smartere?

Hilde leser seg opp…

Så i de tre timene vi fikk farga bort de små grå og friska opp klippen fikk vi altså i tillegg satt arbeidsplaner, diskutert masse nytt og planlagt litt mer for tiden som kommer. Så neste gang jeg skal til frisøren vurderer jeg å ta med Ingeniøren… Kanskje vi kunne fått litt oversikt over ukene fremover vi også?!?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg er nominert!!!

Assa – det er jo ikke sånn at det renner inn med godord og anerkjennelse når du blogger. Til tross for at man stadig vekk stikker huet frem og hiver tanker og meninger ut over VerdsWeben, så er det ikke sånn at det til stadighet blir ropt høyt tilbake. Så når det noen få ganger gjør det – ja så blir man jo utrolig glad!

Jeg har nemlig blitt nominert til den relativt ukjente bloggerprisen til Sparpedia.no! Jeg vet ærlig talt ikke helt hvem de er eller hva de gjør heller, men jeg tror man kan spare noen penger, og jeg vet at jeg er nominert sammen med veldig mange andre flinke Foreldre & Barn-bloggere. Og da jeg leste deres beskrivelse av bloggen min – så ble jeg rett og slett dritstolt:

2017 skulle bli året da småbarnsmoren Janne gjorde en stor endring i livet sitt og snudde helt om på en stresset hverdag: Hun begynte å trene! Løping fikk en sentral rolle i livet hennes, og hun «løper mot en bedre versjon» av seg selv. En velskrevet, informativ og tidvis rørende blogg som er innom mange interessante og viktige tema som prøverørsbefruktning, graviditet, hverdagslivet og samspillet i en småbarnsfamilie, livet generelt – og døden.

Så nå, kjære leser, følger, venn eller bekjent – nå er tiden inne for å stemme frem ei litta underdog! Stem fram hu som nok aldri kommer på Vixen, men som har skapt sin egen arbeidsplass takket være bloggen. Stem på hun som jobber hardt for å verne om familiens privatliv, men samtidig fortelle om hvordan livet som småbarnsmor er. Stem på hun som forteller sin sannhet, og som er så dårlig til å juge at hun ikke en gang klarer å gjøre det overfor dere…

Foreløpig ligger jeg skikkelig dårlig an, så her vil alle monner dra!

Stem på meg HER – jeg blir kjempeglad for hvert eneste lille klikk..!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Kjære, trygge barnehagevoksen

Du vet mer om ham enn meg. Du kjenner henne bedre enn jeg gjør. Du vet alt hun tenker og lytter til alt han sier. Du har tid der jeg er tidløs. Du har ro der jeg er rastløs. Du har ideen der jeg føler meg fantasiløs. Du er mer enn jeg klarer å være.

Du er forlengelsen av meg når jeg ikke strekker til!

For du passer på de to viktigste menneskene i livet mitt. De to jeg har båret under hjertet og gitt liv til. Du har ansvaret for dem når jeg konsentrerer meg om noe helt annet, og du lar meg nesten glemme at de finnes. For jeg stoler på deg. Av hele mitt hjerte! Jeg kunne ikke gjort noe annet. Jeg kunne ikke gått om jeg ikke visste at du var der. Jeg kunne aldri forlatt dem om det ikke var deg jeg forlot dem sammen med.

Det er du som er tryggheten til barna mine når jeg ikke er der!

Og jeg stoler på at du vet det. At du kjenner tyngden av ansvaret og gleden over tillitten. Jeg stoler på at vingene dine er store nok for begge mine. At de kan krype inntil deg når verden der ute blir for stor eller for skummel. At din hånd er like trygg som min når alt blir for mye.

Og jeg vet at du er der. Hver eneste dag når jeg lukker døra kjenner jeg tryggheten bre seg gjennom hele kroppen. Barna mine løper inn i favnen din, roper av glede, hviner av fryd. De må danse en liten gledesdans når mandagsmorgenen endelig bringer barnehagefrokosten tilbake til livet og jeg kan trekke meg unna mens de vinker med de største smilene lysende mot meg.

Jeg håper du vet hvor uendelig mye jeg setter pris på deg.

Du som hver eneste dag gir barna mine et smil, en klem, en streng beskjed og en varm hånd. Jeg håper du skjønner hvor viktig du er for oss. Hvor trist vi syns det er når du slutter, hvor mye vi snakker om deg i løpet av en dag.

Jeg håper du vet at du har den viktigste jobben i hele verden.

For hver dag er du den viktigste for så mange.

Både store og små.

Du er vår trygghet.

Du er vår klippe.

Takk…

Hjelp meg i min hyllest til alle de fantastiske barnehageansatte der ute; DEL!❤

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Hvorfor føler jeg at jeg svikter?

Jeg blir igjen på jobb. Kroppen min lengter etter å dra. Vil bare holde han. Men jeg vet at jeg må holde meg unna. La pappaen være pappa. La dere to ordne opp i dette sammen. For noen ganger kan mamma gjøre mer skade enn glede…

Jeg tror nesten alle som har født et barn, ønsker å være tilstede når det barnet har det vondt. Når det gråter og trenger trøst. Når livet er tungt eller nederlaget svir. Jeg er intet unntak. Men jeg har tatt et veldig bevisst valg; mine barn har to, likestilte omsorgspersoner. Og det betyr at jeg ikke alltid kan være der. At det ikke er jeg som slipper alt jeg har i hendene når barnehagen ringer.

Det er jeg som må sitte og vente på svar.

Noen ganger sniker det seg inn en bitteliten tanke om at det jeg gjør er feil. At det oppfattes som iskaldt og rart. Jeg tenker at noen sikkert reagerer på legevakta over at det ikke er jeg som kommer. At jeg ikke kan personnummeret hans. Jeg frykter at jeg dømmes. At jeg blir sett på som hun som ofrer sønnen sin for å kunne realisere seg selv. Noen ganger tenker jeg det nesten selv også.

For jeg skyver mannen min inn i situasjoner jeg selv er redd for. Jeg dyttet han frem når de første bleiene på min lille premature gutt skulle skiftes. Jeg har dratt i viktige møter når sykehuset har ringt. Og i dag ble jeg på jobb når han hadde mulighet til å dra. Innerst inne vet jeg at jeg ikke gjør annet enn å dele på ansvaret med han som elsker dem like mye som meg, men allikevel lar jeg den lille stemmen få fylle meg med ord jeg slettes ikke trenger å høre akkurat nå.

For jeg står der når det kastes opp i alle retninger. Jeg holder hender når drømmene blir for skumle og jeg holder hardt rundt når mørket blir for mørkt. Jeg våker ved den febersyke og jeg serverer is midt på natta om det er det som må til. Jeg har all verdens tålmodighet til å lytte til små og store problemer og jeg står helt først om livet ypper seg for hardt.

Så hvorfor føler jeg det allikevel som om jeg svikter den lille når jeg lar han få lov til å sitte i pappas trygge fang en litt tøff dag?

Det eneste jeg gjør er å la han få oppleve at han har to trygge, sterke, kjærlige mennesker som elsker han mer enn seg selv i livet sitt. Og det er vel så langt fra et svik som man kan komme…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat