Blandede følelser…

Så ligger det der ute. Huset som har vært så mye for oss. Veggene som har vernet om oss og tatt i mot oss, som har sett oss vokse som familie og sett barna fra deres første stund. Å si at jeg ser annonsen med blandede følelser er ingen underdrivelse; å selge et hjem er både vemodig og spennende.

Jeg husker følelsen av å bære hjem Lillemann i bilsetet som så ut som det slukte den lille kroppen. Jeg husker hvordan han satt ute og så på onkel og pappa som snekra balkongnoen måneder senere og hvordan jeg stod på kjøkkenet og så han leke i sandkassa etterhvert. Det lille hodet som så vidt stakk over sandkassekanten og som kunne sitte i timesvis å grave i den våte sanda. Jeg husker hvordan jeg gikk hvileløst rundt og ventet på svar fra sykehuset og hvordan jeg ruget i ni måneder i egen stue. Dagen da Lillesøster meldte sin ankomst og jeg pustet meg gjennom de tyngste timene i stua før turen gikk til føden.

Jeg har tatt med meg to helt ferske mennesker inn denne døra. Jeg har dekket mine første julaftenbord her og feiret bursdager med et ukjent antall mennesker på besøk. I dette huset har jeg hatt mine stolteste og lykkeligste øyeblikk, men jeg har også vært i min dypeste avgrunn, livredd for hva fremtiden vil bringe.

Et hus er ikke et hjem. Det er historiene som skapes der, atmosfæren menneskene får frem som gjør det til hjemme. Det hjelper ikke med nymalte vegger eller duften av hjemmebakst, det er de små tingene som vitner om ekte menneskers liv som lar huset forvandles til noe mer. Noe betydningsfult.

Så vi selger ikke et hus. Vi selger ikke et tak over hodet. Vi selger stedet der vi skapte de kanskje viktigste minnene våre. Huset der vi ble en familie og ikke lenger bare var et par.

Det er med blandede følelser jeg lar hjemmet mitt bli noen andres, men i jakten på den nye familien har jeg en ting i tankene – jeg håper hjemmet vårt blir like godt for de nye som det har vært for oss…

Se hele annonsen her og del den gjerne til venner og bekjente.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

2 kommentarer

  1. Mor og englemor

    Du må trøste deg med at ungene kommer til å huske veldig lite fra dette hjemmet -dit dere flytter nå vil bli stedet de husker best pga alder.
    Måtte selv flytte-mot mitt ønske, når barnet var 4,5 år. ( utroskap og påfølgende skilsmisse og hussalg). Barnet har så og si ingen minner el tilhørighet til det huset. Blir SÅ spennende å følge dere på veien vidre 🙂

    1. Ja, jeg håper du har rett i det!
      Vi har mange venner her vi kommer til å holde kontakten med, så helt borte herfra blir vi nok ikke, men uansett blir det fin dit vi kommer også!
      Det føles bare litt rart akkurat nå!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *