Jeg er stor jente

«Du er stor jente, mamma!» Ja, lille venn, det er jeg. Jeg er stor jente og jeg er voksen dame. Jeg er styreleder, jeg er gründer, jeg er med i det offentlige ordskifte. Jeg har en stemme, en posisjon. Jeg er noens inspirasjon og noens irritasjon. Men jeg er fri, selv om jeg er kvinne.

Jeg er jentemamma og guttemamma. Jeg har et ansvar som går langt ut over meg selv. Ikke bare overfor mine egne barn, men også overfor meg selv – og samfunnet rundt meg. For jeg vil at jenta mi skal behandles likt som gutten min. Av meg, av læreren sin, av sjefen sin og av besteforeldrene sine. Jeg vil at hun skal være mer enn en prinsesse.

Jeg må slutte å fnise litt av vilja hennes når hun blir dritsur eller si «ja, hu her har vilje, ja!». For hun er jo ikke noe søtere enn broren når hun blir sint. Det er ikke noe morsommere at hun har sterke meninger og tør å uttrykke dem. Jeg burde jo være stolt av henne. Fortelle henne at hun har all rett i denne verden til å være både sint og sterk, selv om jeg syns det er slitsomt og irriterende. Og jeg burde finne veier slik at hun kan bruke viljen sin til å oppnå ting, senere.

Jenta mi syns rosa prinsesseskjørt slår alle bukser i hele denne verden, men nåde deg om du kaller henne prinsesse. DET skal hun ha seg frabedt. Og hun vil ikke automatisk ha dukkevogna når hun kommer inn i lekeskuret i barnehagen. Det kan like så godt være en gravemaskin som frister. Den gule. Ikke den røde.

Jeg har et ansvar. Jeg må la henne være jente, men samtidig gjøre henne sterk nok til å kunne være det. Jeg vil at hun skal kunne velge hva hun vil være, og kunne være det som den hun er. Jeg vil at hun skal bli sterk nok til å takle hvordan folk tar i mot meningene hennes. Hun må tåle å bli kalt hore, fitte, kjærring og lille venn av folk som ikke er enige med henne. Ikke fordi jeg syns det er hennes oppgave å tåle det, men fordi jeg ikke ser at hun vil møte en hverdag så veldig forskjellig fra den vi har i dag.

Jeg trenger ikke beskytte jenta mi mot barnebryllup eller omskjæring. Jeg trenger ikke frykte at hun mister skoleplassen eller ikke får utdannelse fordi hun er jente. Jeg trenger ikke være være redd for at hun ikke har en plass i arbeidslivet, men jeg må gjøre henne sterk nok til å møte det som er der ute. For uten det vil hun knekke.

I verdens mest likestilte land er Den Internasjonale Jentedagen en dag der vi bør minne hverandre på hvordan vi behandler jentene våre i vårt eget samfunn. For det er de sterke jentene våre som skal kjempe for de uten stemme i årene som kommer.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Fotocred @utestemmefoto

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *