Hvorfor snakke om det aller vondeste

Det gjør ikke vondt lenger. Jeg sliter ikke med det. Det plager meg ikke og jeg lider ikke. Så hvorfor grave i det? Hvorfor fortelle? Hvorfor snakker vi om det som en gang gjorde så fryktelig vondt – og som for noen fortsatt smerter?

Fordi de stemmeløse også fortjener å bli hørt!

Det er alt for mange som sliter med rus. Som sliter med følgene av rus. Det er alt for mange som lever med andres rus. Andres smerte og andres misbruk. Det er alt for mange som aldri tør eller kan fortelle. Som ikke kan sette ord på det de står i. Jeg er heldig, for jeg kan. Og jeg er heldig som har en bror som vil at det skal snakkes om. For han ser hvor viktig det er.

Men det er tungt. Spesielt for mamma. Det er tungt å lese om han hun har dratt ut av gørra. For la det ikke herske noen tvil; JEG har ikke fått broren min på rett kurs. Det er det de to som har klart. Jeg har vært der. Jeg har tatt i mot og jeg har lyttet til de begge, men jeg har ikke kjørt mange mil for å hente en syk gutt som lever alene i et falleferdig hus. Jeg har ikke holdt rundt den tynne kroppen og vært livredd for hvor barnet mitt er på vei hen.

Jeg kan ikke fatte hvordan det er å være mammaen til – og jeg håper jeg heller aldri forstår det.

Og for alle de som ikke har hatt den mammaen. Som ikke har hun som sier at man skal prate ting i hjel, sånn at det ikke er farlig lenger. For alle dem må vi sette ord på det tunge. For alle dem må vi fortelle. Og derfor gjør vi det.

Men nå er vi ferdige. Nå er det ikke mer å si. Det er over, vi går videre og livet er et fint sted å være. Og gjennom de siste ukene har Lillebror og jeg kommet enda nærmere hverandre. Vi har delt noe helt nytt og vi har sett hverandre på nye måter. Og det – det skal vi ta med oss videre på ferden sammen.

Takk for all støtte og gode ord de siste ukene! Det er godt å kjenne at historien blir tatt i mot med godhet og respekt. De store heltene er broren min og mamma, en stebror som tok en samtale som røska litt skikkelig og en hel familie som sammen ikke ga opp.

Jeg er så takknemlig for at den familien er min!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

2 kommentarer

  1. Jeg og har en lillebror som har vert der og kommet seg ut ❤️❤️❤️

    1. Så godt å høre at han er ute av det!

      Klem

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *