Jeg hører alle de vakre ordene…

Jeg sitter rett overfor Hilde. Min kollega og venn. Et menneske som har begynt å bety mye for meg, for familien min. Jeg hører hva hun sier og jeg lukker øynene. For å høre enda bedre.

Men innerst inne vil jeg bare løpe. Løpe fra alt det vakre hun sier.

Jeg vet at hun har diskutert dette med produsenten vår. Dette er avtalt spill. Jeg kan ikke løpe for vi er midt i innspilling av OverLivet. Hun har sagt at jeg ikke får lov til å tøyse det bort. At jeg bare må sitte og ta i mot. Så da gjør jeg det. Mens hele kroppen min kribler og vrir på seg. Jeg vil bare bort. Bare litt!

Jeg klarer nesten ikke høre på!

Jeg takler å høre at jeg er flink. Eller tøff. Eller at jeg har gjennomføringsevne, er effektiv eller jobber godt. Men jeg klarer ikke høre at jeg betyr noe for noen. At jeg gjør en forskjell. Det er vanskelig å sitte og ta inn over seg beskrivelsen av hva man er i andres liv. I et liv som ikke har så mange andre som fyller de viktige plassene.

Er du flink til det? Flink til å takke for de virkelig dype og varme komplimentene? Klarer du å bare sitte stille og kjenne at du fylles med ord du kanskje ikke helt klarer å forstå at handler om deg? Jeg er altså så dårlig på det at Hilde valgte å «låse» meg fast i en situasjon for å få sagt det hun ville. Det er ikke bra.

Jeg må lære meg å tåle å bety noe for andre. Lære meg å ta i mot, bli stolt og være takknemlig. Jeg må rett og slett lære meg å ta til meg det at jeg betyr noe for andre.

Kanskje det er enda et skritt mot å faktisk bli voksen?

Du kan høre hvordan det gikk da Hilde tok regien og satte meg helt ut av spill? Podcastepisoden som tar for seg byturer, Oktoberfest, alenemødre, kattebæsj og uhemmet ros ligger ute nå!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *