For jeg tåler det

I det daglige er det så lett å glemme hvor lite det er som egentlig skal til. Hvor lite det koster å gi en klem, men hvor mye det betyr å få den. I det siste har jeg tatt meg selv i å ta litt mer ansvar for å vise at jeg faktisk bryr meg.

Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil!

I forrige uke gjorde jeg et intervju med KK sammen med lillebroren min. Du vet, han som har hatt en tyngere hverdag enn de fleste. Han som noen ganger har gjort livet til oss rundt ham litt tøffere enn vi ønsket. Han som i lange tider ikke svarte på telefonen. Han som ikke ville høre på oss, ikke ville være en del av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvordan den tiden var for ham, men jeg har ikke turt å spørre.

Litt redd for hva svaret ville være. Hva det ville gjøre med meg. Og med oss.

Så satt vi der. Han som hadde slitt, og hun som hadde sett på. Han som kjente på alt som ble feil, og hun som følte hun aldri strakk til. For i en verden der ingenting lenger er ved det normale, der levde vi. I et landskap der alt jeg sa var skummelt og alt som ble hørt var feil.

Og min fine, kloke bror ser på meg og sier; det viktigste var at du alltid var der. At du aldri sluttet å ringe. At jeg visste at jeg kunne si hva jeg ville og at ingenting kunne jage deg bort.

Og kanskje det er akkurat det vi trenger å gjøre. Være tydelige på at vi ikke går. Det er ikke dermed sagt at alt skal kunne sies eller at alt er lov. Men noen ganger er verden så vanskelig at det du deler, det du sier, egentlig ikke tåler andres ører.

Og jeg vil høre. Ikke på alle, men på de som trenger meg. De jeg ikke vil slippe, de jeg vil holde og aldri la gå. De kan si det ingen andre vil høre.

For jeg tåler det. Jeg tåler det for deg.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *