Man angrer aldri…

Man angrer aldri på en løpetur. Eller egentid. Man angrer aldri på at man holder kjærsten litt ekstra i hånda eller kliner en tirsdag ettermiddag. Man angrer aldri på at man setter seg ned og lar tankene flyte mens man nyter ett glass vin. Kanskje man angrer om det blir en hel flaske, men man burde ikke angre på at man gjorde det man ville.

Man burde angre på at man ikke gjør det man trenger.

I går leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg både stolt, rørt og inspirert. Trines Treningsglede skrev om sitt #prosjekt2017. Om hvordan hun tar tilbake livet sitt etter en travel småbarnsperiode. Hvordan hun dusjer lengere, nyter frokosten litt lengere. For det er det det handler om. Det handler om å gjøre det du trenger å gjøre for å klare å holde hodet over vannet. For å evne å leve i det livet man har.

Det er mange ganger jeg føler at jeg må trene. At det ikke er greit å skulke en dag. For meg var treningen på vei til å bli en besettelse. Jeg trengte rett og slett å ta et skritt tilbake og tillate meg å velge noe annet en kveld. jeg hvilte ikke, jeg bare løp. Nå har jeg sluttet med det. Allikevel kjenner jeg suget. Og når det kommer er det bare en ting å gjøre; ta på treningstøyet og komme meg ut!

Og det angrer jeg aldri på.

Jeg angrer aldri på at jeg har fått en time med frisk luft. Jeg angrer ikke på at jeg får tømt hodet litt, kjent at kroppen virker. Jeg angrer aldri på at jeg har gjort noe for meg selv.

Og når man har løpt, eller ikke har løpt. Og solen skinner, det kiler i magen av en gryende nyforelskelse, mannen kommer hjem og legger armene rundt deg, da er det lov å krype opp i sofaen og ta et glass vin før man kryper under dyna i den lyse sommerkvelden.

For livet er nå – man skal ikke angre på at man ikke levde det…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *