Når hjernen er alene

I helgen tok det litt av for hodet mitt. Jeg tenkte meg inn i et lite helvete der jeg allerede har diagnostisert meg selv med det skumleste jeg kan tenke meg. Jeg formelig kjenner det bre seg og selv om jeg vet at det er helt urimelig, så klarer jeg ikke slutte å la hjernen leke for mye med tanken.

Noen måneder før vi skulle gifte oss var vi på vår første konsultasjon for å bli henvist videre til fertilitetsbehandling. Det var ikke sånn at vi lurte på om vi trengte det eller var i tvil om det ville være nødvendig, men systemet er sånn at man må gjennom hele papirmølla selv om alt strengt tatt er oppe i dagen.

Men alt var ikke det. Det var noe som var galt.

På kort tid hadde jeg utviklet en alvorlig og hissig celledeling i livmorhalsen og på bare noen uker gikk jeg fra forventningsfull ønskemamma til litt redd operasjonspasient. To uker før den store dagen vår var jeg inne på Ullevål og utførte det enkleste inngrepet jeg personlig har vært med på. Etter det har jeg ikke tenkt så mye på det. Før nå i helgen.

For fikk jeg ikke en litt rar innledning på mensen? Og har jeg ikke kjent på en uro en stund? Det er tross alt snart tre år siden jeg sjekket meg sist. Eller har det blitt mer? Jeg har hatt så mange gynekologiske undersøkelser at jeg har glemt det helt. Hva jeg har sjekket når. Og som så mange andre har jo også jeg sett dokumentaren om Thea Steen. Er det min tur nå?

Jeg føler meg kvalm. Har litt vondt for å puste. Jeg er rett og slett dritredd! Redd for å dø fra barna mine. Redd for å bli syk. Være syk!

Så i morgen skal jeg ta en celleprøve. Det er ikke verdt å vente. Redselen er helt sikkert helt ubegrunnet, men den må tas på alvor. Nå.

#sjekkdeg

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *