Lille, fine gutten min – jeg har ikke glemt deg!

Selv om du har blitt storebror, så vet jeg at du er her. Selv om vi krangler, så klarer vi å le. Når du legger deg kjenner jeg på hvor tungt det er at vi tester hverandre så hardt, og hvor god jeg syns du er. Og jeg tar meg i å kjenne på en frykt. Jeg frykter at du tror jeg ikke er glad i deg lenger. At jeg har glemt deg.

Noen ganger må jeg bare ut av huset for å slippe unna. For å ikke gå fullstendig opp i sømmene. Jeg må ta meg sammen og jobbe hardt for å ikke slå tilbake. Eller klype. Eller skrike. Og noen ganger roper jeg. Til deg. Eller bare ut i lufta. Og akkurat da har jeg faktisk glemt.

Jeg har glemt hvordan det kjennes ut når du kryper inntil meg og legger den lille hånda di i min. Jeg har glemt hvordan det er når du ler den fantastiske latteren din så lenge at du nesten ikke får puste. Jeg har glemt hvordan det er når du sier at du elsker meg eller når du bare ser på meg og legger igjen hele sjela di i min favn.

Og i natt, da den fine kroppen din krøllet seg hver gang du hostet. Når jeg hørte hvordan det rev i kroppen din, hvordan det røsket i lungene dine. Da vil jeg krype inntil deg og holde deg hardt fast. Jeg vil bare trøste deg, ta bort vondten. Jeg glemmer hvor sta du er eller hvor sint du blir, og ser bare den lille gutten min som ikke ønsker annet enn å bli sett – og ikke glemt.

Så da ble vi hjemme i dag, du og jeg. Du fikk ligge på sofaen. Du fikk bli med meg å vaske bilen, sitte på fanget, spise lunsj med meg. Vi fikk snakke sammen, jobbe sammen. Vi fikk være sammen. Bare du og jeg. uten tusenvis av oppgaver eller en masete lillesøster.

Bare du og jeg. Sånn som det var før.

For jeg har ikke glemt deg. Og jeg har ikke glemt hvordan det er å være mammaen din. Jeg bare trengte å være det litt igjen… På ordentlig og med hele meg!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *