Nå legger jeg prøverørslivet bak meg

Jeg vet ikke om jeg egentlig noen gang trodde helt at denne dagen skulle komme. At jeg faktisk skulle sitte her og ha vært tobarnsmor så lenge. I halvannet år. At alt faktisk skulle gå bra og at jeg skulle komme helt frem til den store drømmen. At jeg skulle bli helt ferdig med prøverørslivet. For alltid!

I dag har jeg fått følge ei til egguthenting i Trondheim. Ei jeg strengt tatt ikke kjenner, men som lar meg, og mange fler, få bli med på hennes reise mot den store drømmen. Ei som med hjertet i hånden møter det ukjente og det usikre. Akkurat som jeg har gjort. Og som jeg har gjort så mange ganger. Jeg kjenner at jeg blir slått tilbake til det som en gang var. Det som en gang fylte hele livet, og mange ganger med sorg.

Nå fyller det livet mitt med trillende barnelatter. To små som leker sammen. En liten og en litt større. En som går foran, og ei som dilter etter. To stykker som tok en reise før de kom til verden. En reise man nesten ikke forstår at det er mulig å ta.

Jeg håper dagen i dag har vært begynnelsen på reisen til de små til hun i Trondheim.

Men for meg er dette et punktum. For meg er denne dagen mitt endelige farvel. Jeg er ferdig med mitt prøverørsliv. Fysisk har jeg vært ferdig lenge, men det er først nå jeg klarer å si høyt at jeg faktisk er ferdig. Jeg ser på barna mine og vet at den verdenen er ikke lenger en del av mitt liv.

Det definerte meg så lenge. Det preget alt jeg gjorde og alt jeg var. Og jeg vet at det gjør det for alle dere som lever i den virkeligheten nå. Jeg vet hvor opptatt dere er av det. Hvor fokusert dere jobber mot målet deres. Jeg vet at dere tenker på hva dere spiser, hva dere gjør. Jeg vet at dere pepres av mer eller mindre gode råd om å slappe mere av eller drikke mindre kaffe. Men noen ganger er det ikke hjelp å finne i noen av rådene.

Du blir ikke mer gravid av å drikke vann med sitron eller gnafse vitaminer, men du blir garantert mer frustrert av det.

Nå har jeg kommet hit. Kommet forbi alle hindrene. Jeg har overlevd den aller mest hektiske småbarnsperioden, og jeg har begynt å ta livet mitt tilbake. For hver dag kommer jeg nærmere den jeg vil være. Og hver dag får jeg oppleve den enorme kjærligheten jeg kjempet så lenge for å få.

Det er ingen selvfølge å få barn. Det er ingen selvfølge å være mamma. Men det er en selvfølge å kjempe for det man ønsker seg aller mest.

Jeg forlater prøverørslivet, men jeg forlater ikke dere som prøver. Jeg følger med dere, og jeg føler med dere. Og en dag håper jeg dere også får gå videre, med en trillende barnelatter i bakgrunnen…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Mine to…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *