Den store mammastyrken

Noen kjemper mer enn de fleste. Jobber hardere, ofrer mer, setter resten av livet på hold. Det er ikke sikkert du har sett henne, men jeg lover deg at du kjenner minst ei. Ei som kunne trengt at du holdt henne i hånda. Ei som kjenner sterkt på mammastyrken som ligger og banker der inne et sted.

Ei som kanskje ikke er mamma enda. Ei som ikke vet hvordan mammalivet blir.

De siste to dagene har jeg kjent på mammastyrken min. Ikke fordi jeg har møtt store utfordringer selv, men fordi jeg har blitt minnet på hvor jeg har vært – og hvilke kamper jeg selv har kjempet. Jeg kjenner ingen som er så sterke som mammaer som ikke blir mammaer sånn helt av seg selv. Ingen er så sterke som mammaer som får syke barn. Ingen mammaer er så sterke som de som ikke tar mammastyrken som en selvfølge.

For det er i krise du ser hvilken styrke som ligger i deg. De aller fleste av oss slipper å kjenne på den. Slipper å kjenne på følelsen av at hjertet og mellomgulvet faller fritt. Når beskjeden om barnet du ønsker ikke kommer som du hadde trodd. Når barnet du bærer skjuler en skremmende hemmelighet. Når mammalivet tar en vending du ikke så komme, før det egentlig har begynt.

Jeg har kvinner rundt meg som stadig minner meg på min egen kamp. Som med sine historier minner meg om hvordan det er å ønske seg noe så inderlig at alt annet blir satt til side. Når babyen du bærer er så syk at ingen vet hvordan livet hennes vil bli. Eller når det lille hjertet har sluttet å slå, uten at noen visste det. Kvinner som strekker seg så langt de bare kan for å oppnå sin største drøm. Kvinner som ser drømmen bli knust – uten å vite hvordan de skal klare å fortelle alle de som vet, at håpet forsvant.

Det er lov å være sliten når kvelden kommer og de små har lagt seg. Det er lov å å føle at den gravide tilstanden er tung og vanskelig. Det er lov å tenkte at ting ikke ble akkurat sånn som du hadde håpet, men det er enda mer lov å tenke på hvor heldige vi er.

«Det viktigste er at hun er frisk.»

For noen betyr den setningen så uendelig mye mer enn de fleste av oss kan forestille oss. For mange er det ikke en selvfølge å noen gang kunne si det i det hele tatt. I dag har jeg sendt en melding til ei jeg vet håper å kunne vente. Mer enn noe annet.

For det gjør så vondt. Så uendelig vondt. Å ikke komme i mål. Å ikke vite hvordan det skal gå. Å ikke kunne holde sin nyfødte i armene eller å få en beskjed så vond at du ikke får puste. En beskjed om barnet ditt. En beskjed ingen foreldre skulle måtte tåle.

Å vente er så tungt. Så usigelig tungt.

Kanskje kjenner du noen som heller ikke dette året har fått begynne på den virkelige ventetiden?

1 av 10 par opplever ufrivillig barnløshet – hjelp meg å dele, så kanskje flere av dem som rammes tør å gjøre det samme.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *