Hvordan turte du få en til?

Hvordan tør du satse? Hvordan tør du endre livet, hoppe i det? Hvordan turte du si opp jobben, flytte inn med kjæresten, gifte deg? Hvordan tør man få barn? Og hva i all verden får deg til å få ett til? Spesielt når alt holdt på å gå så fryktelig galt første gangen? Jeg skjønner at man spør. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet tusen ganger selv jeg…

Da vi begynte på prøverørslivet var jeg lykkelig uviten om hva som ventet. Jeg trodde det skulle gå så greit. Jeg så ikke for meg hvor lang veien skulle bli. Hvor mange etapper vi skulle gjennom. Det som skulle bli en enkel tur i parken ble et maraton. Et maraton der jeg ikke visste hvor målstreken var.

Og så kom han. Den bittelille gutten vår. Så skjør og så alt for syk. Jeg var livredd. Ikke for mitt eget liv, men for hans. Jeg brukte seks måneder på å stole på at han ikke skulle forsvinne. Seks måneder på å bli mammaen hans på ordentlig. Da jeg endelig slapp taket og forsvant inn i mammalivet hadde det gått to år fra vi begynte på veien til å bli foreldre for alvor. Og allerede hadde vi begynt på tanken på nummer to.

Det finnes ingen fornuft i det. Jeg skjønner at man spør.

Og det er ikke så lett å svare.

Det tok like mange forsøk andre gangen. Jeg satt stiv av skrekk i ni måneder. Jeg fikk ikke være mamma for gutten jeg hadde kjempet for å få. Jeg lå en uke på sykehus. Jeg opplevde enda en hard fødsel. Mitt andre barn ble også forløst med sugekopp. Det ble ikke den fantastiske opplevelsen jeg hadde håpet på. Men det ble alikevel akkurat som jeg hadde håpet på.

For jeg trengte å få lov til å bli mamma rett etter fødsel. Jeg trengte å oppleve å ikke få et sykt barn. Men det aller viktigste handlet ikke om meg og mine følelser. Det som drev meg gjennom alle hormonene og forsøkene. Gjennom nedturer og utfordringer, kvalme og truende prematur fødsel. Det eneste som holdt meg oppe helt frem til målstreken var vissheten om hva jeg kunne få. Tanken på at jeg kunne ende opp med et nytt lite barn. Et nytt lite menneske – akkurat like fantastisk og perfekt som han jeg hadde fra før.

Nå vet jeg at jeg kom i mål. Og jeg vet at det var verdt det. Livet uten de to hadde vært fattigere. Noen ganger må man bare hoppe – jeg er glad jeg turte…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

OleogMaja

1 kommentar

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *