Travle dager

Jeg løper. Jeg sitter ikke i ro ett sekund. Det er klesvask, husvask, trappemaling, byggeavfallssortering, henting, bringing, middag, mathandling, svømmekurs, kveldskos, peiskos, sofakos. Jeg glemmer å svare på smser (beklager til alle dere som ikke har fått svar på over ei uke (Tove – jeg har dårlig samvittighet..!)), jeg har maling på henda, hvite striper i håret, verdens mest tålmodige oppussingsbaby og blødende neglbånd.

Men fy søren så fornøyd jeg er!

For nå er vi altså endelig hjemme. Sånn helt på ordentlig. Vi kom oss inn på fredag. Jeg lå halve formiddagen på kne og skrubba gulv. Jeg vaska vinduer, vegger, lister og benker. Jeg rydda på plass alle kjøkkenting og andre ting. Vi henta klær og utstyr, stuet oss inn der vi fant plass og hang opp gardiner og hyller i et vanvittig tempo. Målet var at Lillemann skulle komme hjem til noe som ikke fremstod som et komplett kaos. Og vi greide det!

Da Fantorangen ønsket velkommen åpnet vi en flaske vin og satte oss tungt ned på kjøkkenet. Lillesøster sov, Lillemann sløvet forran TVen og vi pustet helt ned til bunnen av kroppen. Vi klarte det! Og da tenker jeg ikke bare på den fysiske oppussingen…

For vårt oppussingseksil har tatt på. Det har krevd utrolig mye mer av oss alle enn vi egentlig hadde sett for oss på forhånd. Barna har sovet utrolig dårlig, og da selvsagt også vi voksne. Vi har vært litt rotløse og tidvis motløse. Vi har ikke fungert som vi er vant til, og vi har faktisk virkelig kjent på noen følelser som ikke er så veldig hyggelige å kjenne på.

Og det er tøft. Og veldig uvant. Vi som har vært gjennom så mye tyngre ting! Vi har stått så samlet og sterkt gjennom livskriser vi virkelig ikke trodde det var mulig å overleve, men så blir vi knekt av et bad!?! Det kan være vanskelig å se for seg at en oppussing kan være så avgjørende, og det er den selvsagt ikke. Det ligger jo noen mekanismer under her som gjør at situasjonen blir som den blir. Og en av dem er at vi plutselig er et par med to barn og et kjempeprosjekt. Og for første gang må vi dele oss. Vi må ta hver vår jobb; han som prosjektleder – jeg som hemmafru og fulltidsmamma.

Men jeg vil også pusse opp! Jeg vil stå sammen med mannen min og bli sliten i hele kroppen av maling og pussing. Jeg vil være en del av det vi får til sammen og ikke stå på tredje timen med rugging av lite sovevillig barn. Jeg vil se hvor fint det blir, kunne klappe meg selv på skuldra og si; dette har jeg vært med på!

I stedet deler vi oss opp. Jeg innser at jeg må ta støyten hjemme og innretter meg etter det. Vi jobber på hver vår kant, men plutselig er vi alikevel i samme prosjektet. Og vi får det til. Vi legger oss ved siden av hverandre, utslitt på hver vår måte. Vi holder hender og sovner nesten før vi får lagt hodet på puta. Vi deler på de tøffe nettene, vi deler på søvnløsheten – og vi deler på resultatene.

Nå er vi hjemme. Sammen. Barna sover bedre og akkurat i dag skinner sola og jeg kan kjenne at den varmer. Og da gjør det ikke noe at det fortsatt er fryktelig hektisk og at neglbåndene blør; vi klarte det, og det føles faktisk litt som en seier.

Og hvis noen har noen tips for de stakkars hendene mine, så tar jeg i mot med åpne armer!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

3 kommentarer

  1. Ingen dårlig samvittighet nødvendig – men kanskje en god krem til neglbånda?!

    1. Ja altså-her trengs det mer enn krem!!! Ser ut som noen har dratt ut en tråd rund neglene mine, så frynsete er det… Også så vondt!!! Hvem kunne vite at ALLE nervene i henda ligger rundt neglen..?

  2. Hege Sofie

    Med tre barn blir det enda verre. Vi må dele oss hele tiden og det dekker likevel ikke behovene. Begge burde helst delt seg i to i tillegg. Vi har hatt 20 minutter alenetid de siste fire månedene og deler oss også på natten. Mannen sover på rommet som er nærmest de to største barna og har ansvar for dem, jeg sover sammen med babyen og har ansvar for henne. Det er heftig, men i et livsløpperspektiv er det bare en kort periode. Dessuten er det vårt felles prosjekt og begge er enige om at det er et ganske kult prosjekt.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *