Forsvinningsnummer

Jeg har sette det, men lukket øynene for det. Har ikke helt villet se at det skjer. At det skjer så fort. Men du bare forsvinner. Rett forran øynene mine. Jeg vil stoppe klokken og hente deg tilbake, men jeg tror ikke du vil. Jeg tror du er ferdig.

Å bli gammel er ensomt. Fryktelig ensomt. På lørdag la han seg kl 17. Han var så sliten. Jeg tror han er sliten av å vente på at det skal være over. At han skal få komme til henne igjen. For livet som enkemann ble ikke helt som han hadde trodd. Det er stille, for stille. Han venter ikke lenger på henne som skal komme hjem etter en dag på avlastning. Han venter ikke på noen som er her lenger. Han venter på neste kapittel. Det kapittelet vi ikke får lese før det er vår tur.

Jeg tror han holdt seg oppe mens vi ventet på Lillesøster. Hennes ankomst ble noe å se frem til, noe å glede seg til. Jeg ser at han tar henne inn med hele seg. Akkurat som om han prøver å memorere alle små detaljer. Så kan han fortelle om henne når de møtes igjen. De to som har levd nesten hele livet sammen.

For tomrommet etter mormor er større enn han hadde trodd. Og livet uten henne er tomt og uten innhold. Jeg ser at han faller sammen. Han har blitt så tynn. Så innmari gammel! Han som alltid har vært så sprek. Alltid har gått lange turer, reist til fjells så fort han har kunnet. Han kan fortsatt sette hendene i bakken med strake knær, men han kan nesten ikke gå. Han vil ikke lenger ut, vil ikke treffe noen. Alderen tynger og ventetiden virker så lang.

Jeg kunne ønske at jeg kunne si at det vil bli bedre…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

1 kommentar

  1. Ingrid E

    Vakre, triste ord <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *