Seksukerskroppen

Så er hun seks uker. Det er seks uker siden jeg hilste på min indre urkvinne for aller siste gang. Seks uker siden familien ble komplett.

Og med det passeres en grense. Mange sier at mye faller på plass når babyen er seks uker og man kan endelig se et lite mønster i den evige runddansen av mat, søvn, bleier og kos. De fleste begynner å kjenne på litt mestring, og livet før den nye verdensborgeren kom føles mer som et eventyr, eller noe noen andre har opplevd. Noe man har sett på film…

Samtidig har det begynt å skje ting med kroppen. Altså min kropp. Ryktet sier at man nå kan både trene og pule. Jeg er svært skeptisk til begge deler må jeg si. For selv om enkelte ting er på vei tilbake til en slags normal, så er det slettes ikke alt som fortjener dagens lys riktig enda. En ting har faktisk bedret seg noe voldsomt allerede; den enorme bollemusa er på god vei mot normalen. Og ikke bare det. Hemoroidene som jeg trodde skulle stå i veien for helt vanlig gange resten av livet, har trukket seg noe tilbake og gjort at jeg endelig kan sette meg ned uten å sprette opp igjen som et lite troll i eske.

Men så slutter også de positive endringene… Magen er mildt sagt fortsatt rimelig myk og rompa beveger seg lenge etter at jeg har stoppa opp. Jeg har fått svært markerte ringer rundt øynene og en lett Mette-Marit-knekk i ryggen av å bære Lillesøster i timesvis i stua. Navlen er ikke lenger et krater, men den har fortsatt plass til en liten barnehånd og sikkert en bil eller en puslespillbit.

Jeg har ligget nesten ti måneder på sofaen og inni meg spilles det en filmavis over alle innslagene jeg har sett og lest om viktigheten av trening i svangerskapet, bootcamper og babytrening som man bare må komme i gang med så fort som mulig. Motivasjonen streiker noe aldeles voldsomt. Jeg ser for meg skuffen med løpetightser og tekniske topper og vilja får hjerteinfarkt. Hvem i all verden har lyst til å sette dette i marerittet i gang?

Så sier kanskje lærebøkene at jeg er klar for å sette i gang, men vet du hva – jeg har bestemt meg for en ting. Jeg har bestemt meg for at jeg har resten av livet på å bli sterk og sunn. Jeg skal skynde meg sakte mot sommerkroppen 20-ett-eller-annet. Jeg skal komme i gang nå, men jeg skal komme i gang i mitt tempo – og jeg skal ha det gøy underveis. Jeg vil gi kroppen min tid til å bli seg selv igjen, og hjelp til å bli det.

Og hvem vet, kanskje jeg blir klar for den pulinga også etterhvert!

Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

3 kommentarer

  1. Det med bollemusa er jo en fantastisk lettelse! Første gang jeg var gravid var jeg veldig usikker på om dette var en endring som kom til å bli permanent, som tapet av sprettpuppene, så da jeg en morgen sto i dusjen og oppdaget at tissen hadde blitt flat føltes det som et så stort mirakel at jeg måtte rope på mannen min. «Halleluja, tissen min er bitteliten igjen!». Han jublet og jeg jublet, og det nå slår det meg at dette er nok en ting som er helt eksklusivt for kvinnekroppen. Jeg vil aldri høre han rope ut i begeistring og påkalle oppmerksomhet over at tissen hans har skrumpet tilbake til normal størrelse igjen

    1. Hahahaha – jeg vet!!! Hvem skulle trodd at man skulle bli så opptatt av tissens form og figur i voksen alder?!?

      1. Hahaha! Ja, men hvem skulle trodd at den ville endre seg in the first place??

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *