Tre uker…

Det er tre uker siden du kom. Tre uker siden hjertet åpnet seg for alvor. Tre uker siden jeg forelsket meg igjen. I deg, i broren din – og i pappaen din…

Han lå med deg på brystet, helt stille. Bare du og han. Dere var ett. Hørte liksom bare sammen. Akkurat som du visste hvem han var. At han var din. Og nedover kinnene hans rant tårene som bare ikke ville stoppe. Du var her, endelig, og den vanskelige ventetiden var endelig over.

Vi har gått gjennom så mye for å få deg hit. Vi satte inn tre små håp før du endelig klamret deg fast og ble der. Vi opplevde en styrtblødning og var helt sikre på at du var borte. Vi har fått skumle beskjeder om at du kunne komme så alt for tidlig og jeg har måttet ligge på sofaen mens pappaen din har styrt i heimen. Svangerskapet har vært alt annet enn enkelt og redselen min for å miste deg har tidvis vært helt altoppslukende og lammende. Men det har vært så verdt det. Nå, når du er her.

For nå drukner jeg i øynene dine og sluker smilene dine. Jeg får ikke nok av det silkemyke håret ditt og de etterhvert så bollerunde kinnene dine. Når storebroren din kommer løpende mot deg for å gi deg en klem så er det akkurat som om en elv av varme strømmer gjennom hele kroppen min og fyller hver eneste celle med noe jeg ikke kan sette ord på. Dere to gir meg så vanvittig mye, og jeg kjenner at alle sprøyter, alle skuffelser, alle undersøkelser og all smerte for å få dere hit er så verdt det.

Dere er våre små mirakler. Våre hverdagshelter og undere. Vi har mange ganger tvilt på at vi noen gang skulle få holde dere i armene våre. At vi kanskje aldri skulle få møte de sjelene vi har kjent at har ventet på oss der ute et sted. Men nå er dere her, og fra det øyeblikket dere kom, har jeg visst at det var akkurat dere vi ventet på. Og når jeg nå holder dere i armene mine, ja så vet jeg at jeg er hjemme. Jeg har kommet akkurat dit jeg skulle. Her hvor jeg skal være. Hos dere, for dere – sammen med dere.

I tre uker har jeg fått lov til å være tobarnsmor til to små prøverørsbarn. To barn som startet sin ferd mot livet på et sykehustoalett på Radiumhospitalet for over ti år siden. To barn ingen visste om kunne bli til. To barn som har gjort mammaen og pappaen fryktelig slitne – og fryktelig stolte.

Nå er vi i mål – nå kan livet virkelig starte!

Følg meg i den nye hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *