#kvinnerinn

Om noen uker kommer det ei litta jente. Eller kanskje om bare noen dager – det bestemmer hun. Akkurat som hun bestemmer over sin egen kropp, sitt eget liv, sin egen fremtid. For hun blir født i Norge. Ett av verdens mest likestilte land.

Den lille jenta må lære alt. Hun må lære at hun kan heve stemmen sin og si meningene sine. Hun må lære at hun ikke skal la noen fortelle henne at hun er mindre verdt enn andre, at ingen har rett til å fortelle henne noe annet. Og hun må lære hvor viktig hun er for samfunnet vårt. For det er kombinasjonen av kvinner og menn som gjør oss sterke. Og den lille jenta kommer fra sterke kvinner.

Den lille jentas Oldemødre levde i en annen tid. En tid der de ikke var en selvfølgelig del av samfunnet. Der deres stemme ikke ble hørt, ikke telte like mye. Men Oldemødrene lot som det ikke betød noe. De snakket for det.

Den ene Oldemoren forelsket seg i feil mann. En mann som tidvis glemte at han allerede var gift. Som glemte at han var pappa. Nå gjorde han Oldemoren til mamma. Alenemamma. I 1941. Oldemoren vasket offentlige toaletter, solgte grønnsaker, snudde på hvert øre – og fikk det til. Oldemoren var alltid alenemamma. En stolt alenemamma. En av veldig få alenemammaer. Uten ekstra økonomisk støtte eller barnebidrag. For ingen hadde sagt at det trengtes. For kvinners stemmer ble ikke hørt. Kvinners stemmer var ikke å finne.

Den andre Oldemoren flyttet for seg selv da hun var 16. Hun ville jobbe, være fri! Hun syklet med illegale flygeblader i sykkelkurven mens krigen raste. Hun ble mamma sent i livet. Hun mistet to barn og levde resten av livet i en sorg ingen skulle se. Og hun lærte meg at jeg hadde en stemme. At jeg måtte bruke den, sånn at ingen andre kvinner måtte leve i en sorg ingen så. En sorg ingen forsket på. Hun lærte meg at jeg måtte bruke stemmen min sånn at samfunnet ble tilpasset oss også, ikke bare menn.

De to Oldemødrene kjempet hver sin stille kamp. Kampen for å bli sett. Kampen om å bli verdsatt. Da mange nok ble alenemødre fikk vi systemer. Da mange nok hadde født sine alt for stille barn, fikk vi egne graver å gå til. Fordi mange nok ble hørt.

Jeg har vokst opp med sterke, kvinnelige forbilder. I en tid der Vigdis Finnbogadottir regjerte på Island og Gro Harlem Bruntland var landsmoder. Den lille jentas Oldemødre fortalte meg sine historier, og lærte meg å heve stemmen.

I Norge i dag er det bare 22% av alle kommunene som har en kvinne på toppen. Til tross for at vi endelig har en ny, kvinnelig statsminister, glimrer kvinnene med sitt fravær i lederstillinger i både privat og offentlig sektor. Når valgnatta går over til ny dag den 14. september vil den lille jenta være en del av den norske, kvinnelige befolkningen. Jeg håper hennes første valg vil preges av mange flere kvinners stemmer.

Støtt kampanjen #kvinnerinn; bruk stemmen din og sett et kryss ved kvinnene som stiller til valg i din kommune den 14. september! Og del dette med kvinnene rundt deg – sammen blir vi et sterkt kor!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

#kvinnerinn

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *