Navnet skjemmer ingen

«Hva? Jeg trodde du var feminist jeg!!! Hvordan kan du gjøre noe sånt?» Skepsisen lyste fra min venninnes øyne. Jeg hadde nettopp fortalt at jeg skulle bytt navn. Gifte meg og endre meg. Hete noe annet, for alltid. Plutselig ble en av de tingene som definerer meg mest som menneske tatt fra meg. Og da tenker jeg ikke på navnet mitt…

I går skrev Aftenposten om at nygifte kvinner i stor grad fortsetter å ta mannens etternavn når de gifter seg. Jeg er intet unntak. Så heller ikke Anita Krohn Traaseth som gjennom sin posisjon i norsk næringsliv og ikke minst tydelige kommunikasjon kanskje fremstår som en av norges sterkeste kvinnestemmer i vår tid. Hun diskuterte fenomenet heftig på Twitter i går. Er vi virkelig mindre feminister fordi vi har valgt å hete det samme som mennene våre? Og hvem kan egentlig bestemme om det er rett eller galt at vi gjør det?

Det er faktisk ikke spesielt gammeldags å bytte navn. I Norge ble dette en skikk, blant velstående familier, i 1923. 10 år etter at kvinner hadde kjempet frem egen stemmerett. Lenge etter at feminismen så dagens lys. På Twitter ble det i går sammenlignet med å bruke hijab eller burka. Og hadde jeg blitt tvunget til det, så hadde jeg gjerne sett at folk hevet stemmen på mine vegne. Men jeg har ikke det. Jeg har byttet navn etter en lang prosess og mange diskusjoner med han som skulle bli mannen min. Og jeg har byttet navn etter å ha erfart at min egen mor byttet til noe annet enn det navnet vi hadde delt i mange år. Jeg byttet navn fordi jeg ville hete det samme som barna mine.

Å gifte seg er strengt tatt ikke store forskjellen fra å være samboere. Og flere og flere samboende velger også å ta et felles etternavn, være seg den enes eller et felles oppkonstruert. Å gifte seg er kanskje bare en gammeldags institusjon, men i mine øyne skaper det ekstra bånd mellom de to som elsker hverandre. Da min mor giftet seg på nytt, byttet hun selvsagt navn. Og jeg fikk en kjempereaksjon på det! Jeg syns det var vanskelig og rart, og jeg var godt over 20 år og den gifteklares forlover. Jeg skjønner godt hvorfor hun gjorde det, men jeg syns det var fryktelig merkelig at hun nå skulle hete det samme som mine stesøsken, og ikke det samme som min bror og meg. Så selv om jeg stort sett titulerer henne som mamma, så var det en del av min identitet at vi het det samme. Det var litt som å miste en i familien. Tenkte jeg da…

Nå samles fem forskjellige etternavn seg rundt middagsbordet når vi har familiemiddager hos mamma. Vi er ikke noe mindre familie av den grunn. Så kanskje betyr ikke navnet så mye for identiteten vår som vi skal ha det til. Det former oss ikke som mennesker, gir oss ikke verdier eller tar fra oss egenskaper. Det gir et fellesskap for de som bor under samme tak. En tilhørighet for barn og en nærhet mellom to mennesker som har valgt å leve livet sammen. Men det definerer oss ikke som mennesker.

Jeg syns fortsatt det er litt rart når jeg blir ropt opp hos legen eller ser navnet mitt skrevet ned et sted. Det nye. Jeg snur meg rundt og ser etter hun med samme fornavn som meg… Men her for noen uker siden var det en lege som brukte pikenavnet mitt. Og da merket jeg at jeg ikke er den dama lenger. Det er ikke meg. Jeg har blitt hun nye. Hun som er kone og mamma. Hun som heter det samme som gutta sine til etternavn. Og jeg har kanskje aldri vært så aktiv feminist som etter at jeg byttet navn. For navnet mitt sier ingenting om hva jeg mener eller hvem jeg er – det forteller bare hvem jeg hører sammen med, og det syns jeg faktisk er ganske koselig…

Både mannen min og jeg hadde litt spesielle etternavn, men hans var langt mer skjeldent enn mitt og våre navn kunne på ingen måte kombineres på en god måte. Hva er din løsning på etternavndiskusjonen?

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no 

7 kommentarer

  1. Jeg er ikke gift og har ikke barn, så mine tanker om dette kan endre seg når den tid kommer. For meg er det en selvfølge at mine barn og jeg skal hete det samme, men det er like selvfølgelig at det vi skal hete er mitt etternavn. Så får det være opp til den som er med på laget om han vil hete det samme som sine (mine) barn og bytte til mitt navn 🙂

    1. jannorama

      Jeg hadde nøyaktig samme instilling, men da jeg møtte en mann med et svært skjeldent etternavn (under ti stk som het det da), så føltes det helt feil å trumfe gjennom mitt navn som hadde langt kortere familiehistorikk og langt flere som heter det.

      Men jeg måtte gå noen runder med meg selv!

  2. Jeg tok mannens etternavn, og det kostet meg ikke en diskusjon en gang. Navnet og identiteten min hadde allerede blitt tuklet så mye med mot min vilje gjennom oppveksten pga mine foreldres skilsmisse at jeg mer enn gjerne kvittet meg med hele bagasjen (det vil si begge etternavnene mine, jeg vurderte faktisk å bytte ut fornavnet mot mellomnavnet mitt når jeg først var i gang også, men skjønte at det ble å ta det for langt) for å starte på ny frisk med etternavnet til mannen jeg skulle starte familie med. Har ikke sett meg tilbake et sekund og har følt meg helt som meg selv med det nye navnet fra dag én. Jeg er også feminist, men det betyr ikke at «feministprinsippene» trenger å være styrende for alle avgjørelsene jeg tar. Verden er ikke svart/hvitt og folk har alle mulige slags beveggrunner for valgene sine. Hva de er vet man best selv og alt må ikke forsvares bare fordi andre har en kognitiv kapasitet som gjør det nødvendig å kategorisere folk inn i helt bestemte båser 😉 Sier du at du er feminist så er du det, selv om du synes det er hyggelig å ta noe som er mannen ditt sitt og bruke det som ditt eget. For meg lå det også mye kjærlighet i det.

    1. jannorama

      Helt klart mye kjærlighet i å bytte navn fra min side også! Og følelsen av å være en sterk enhet!

      Dog måtte vi gå noen runder på det, men mye av bakgrunnen for det lå også i at jeg ville at mannen skulle kjenne litt på det å eventuelt skulle bytte navn selv. For det er ikke barebare!

  3. Anonym bloggløs

    I vårt ekteskap valgte vi å ta mitt etternavn som mellomnavn og mannens ene etternavn som etternavnet vårt. Han valgte bort ett etternavn (ett veldig vanlig ett) for å ta inn mitt som er mer uvanlig. Slik syns jeg at vi fikk en felles identitet som familie, og jeg ser frem til å få barn og vite at hele familien heter det samme. At det er flokk-navnet vårt liksom.

    Krysser fingrene for at lillesøster holder seg i hula lenger, men lykke til når det setter i gang!

    1. jannorama

      Det høres ut som en veldig god løsning! Her ble etternavnet helt ubegripelig tungt om vi skulle kombinere det på noe vis, så da gikk vi for bare ett til familien. Tenker at det viktigste er at begge har et bevisst forhold til det! Og at man faktisk snakker skikkelig om det…

  4. Min mann følte ikke tilhørighet med sin far som han ikke hadde sett siden han var 12 år.
    Så han byttet til mitt etternavn som var mere særegent. Men jeg synes det er rart å si hans navn nå… Når i de 18 år før så var det jo noe annet. Jeg glemer ofte at han heter Asdal nå….

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *