What ever happend to class

Hvordan vil vi at barna våre skal være? Hvordan skal vi egentlig oppdra dem? Hva er viktig for oss i dag? Og hva var viktig i går? Er det så nøye om vi takker for maten, sitter i ro, snakker i munnen på hverandre eller hopper bukk over helt vanlig etikette? Er du trygg på at barnet ditt oppfører seg pent på skolen?

Min nabo er lærer. Før hadde læreren en stemme i klasserommet. Mange vil nok hevde at den var på sviktende grunn allerede da jeg gikk på skolen. At 70-tallet fikk sette for mye preg på barneoppdragelsen og barnas frihet. At vi gir for mye rom, for mye plass til de små. At tidsklemma gjør at vi ikke orker være strenge, ikke tar oss bryet med å kjempe de viktige kampene. Men hvem vil du egentlig tilbringe en søndag med? Jeg velger meg den høflige ungen.

For det skal ikke så mye til. Og selv min toåring klarer å håndtere noen enkle regler. Jeg skjønner at han syns det er fryktelig vanskelig å sitte ved bordet til alle har spist, men han kan spørre pent om han kan få gå fra selskapet – selv om det bare er oss tre. Og han kan takke pent for maten før han løper inn i teltet sitt. Og raper han ved bordet, ja så sier det lille mennesket pliktskyldigst unnskyld. Vi øver på «vær så snill» og «tusen takk». Vi er nøye på håndvask og å svare når noen spør eller hilser, og vi jobber med å respektere at andre har en samtale og at man må vente til det blir sin tur. Og nei, det er ikke lov til å synge ved bordet, med mindre alle synger samme sang da…

Og ingen av disse reglene ser ut til å være spesielt vanskelig å akseptere. Men jeg er forberedt på at det ikke alltid vil være sånn. Ettersom reglene blir flere vil helt sikkert også opprøret bli større. Det vil bli vanskeligere å høre på mamma og pappa, og det vil bli flere egne meninger og sterkere ord vil bli brukt. Men det er stor forskjell på å gjøre opprør mot mamma og pappa – og å trekke en advokat inn i klasserommet fordi læreren ikke har sørget for gode nok karakterer.

For det skjer. Og det er ikke barnets skyld. Og her kommer vi til det jeg ikke forstår ved dagens barneoppdragelse i enkelte kretser; beskytter vi barnet mot seg selv og virkeligheten ved å aldri be dem ta ansvar? Ved å alltid tillate at det er andres feil at ting skjer eller at det er utenforliggende faktorer som nær sagt styrer barnet? Lærere kan ikke lenger sende et barn på gangen, for om barnet bestemmer seg for å stikke av – og noe skjer, ja så er det skolens feil. Om karakterene er dårlige er det læreren som ikke klarer å skape ro i læringsmiljøet. Skaper vi barn uten ansvar?

Da jeg var liten tok vi skolebuss hjem når timene var over. Klokka var kanskje 12, og dagen var enda ung. Vi lagde demninger og glemte tiden. Vi kom hjem sånn en gang rundt middag og gjorde leksene våre før barne-TV. Jeg tok bussen alene til balletten hver fredag fra jeg var 9-10 år, og ingen stilte spørsmål ved det. Jeg fikk ansvar – og jeg tok ansvaret. Jeg banna ikke selv om pappa gjorde det, for jeg hadde lært at barn ikke gjorde sånt. Jeg tok vertskapet i hånda og neide pent når jeg takket for maten, og jeg hadde faktisk relativt stor respekt for besteforeldrene mine, selv om vi bodde i samme hus og de fungerte som et par ekstra foreldre. Jeg kan ikke huske at vi hadde spesielt strenge regler eller at min oppdragelse skilte seg veldig fra andres. Så hvor har egentlig alt dette blitt av nå? Hvorfor lærer vi ikke bort det vi selv lærte da vi var små?

For noe har skjedd. Noen har bestemt seg for at vi ikke skal forhold oss til de som har høyere rang enn oss eller burde bestemme. Noen har bestemt seg for at barna skal styre, og jeg er ikke så sikker på at jeg er enig. Jeg syns ikke barnet mitt skal føle seg hevet over alt og alle. Jeg vil at han skal vite at han skal oppføre seg pent og være høflig. Og jeg tror ikke han vil ta skade av det. Jeg kommer helt sikkert til å måtte kjempe beinhardt mot både andre foreldres meninger og ikke minst mine egne barns oppfatning av hvordan verden skal og bør være, men det er jaggu meg en kamp jeg er villig til å ta! For jeg vil ikke ha barn som gjør akkurat som de vil eller ser ned på andre. Jeg vil ha barn som oppfører seg som folk og respekterer både meg og alle de andre de lever sammen med. Og ja – det er slitsomt når toåringen gjeiper til deg og ler høyt når du prøver å få frem et lite unnskyld, men jeg gir meg ikke – jeg tror det blir verdt det på sikt!

Opplever du også at barn bare får større og større plass – og mindre og mindre ansvar? Del da vel..!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *