Overgrep?

Hva er egentlig et overgrep? Å bli tvunget til noe man ikke vil? Å bli utsatt for noe man ikke ønsker? Å bli påtvunget noe, presset, umyndiggjort? Et overgrep er alt det og litt til, men er det et overgrep at man krever at folk dusjer før de svømmer i et offentlig bad? Har det blitt for lett å ty til ordet?

Etter onsdagens innlegg om nakenhet, dusjing, pubertet og Newton har flere tatt til ordet for at det å tvinge barn og unge til å dusje etter gym eller i forbindelse med svømming, er et overgrep. At også barn skal få bestemme over egen kropp og at det å dusje sammen ikke er naturlig. Det etterlyses skillevegger og større forståelse for barns rettigheter. I mitt syn blir det å blande kortene litt. Og da snakker jeg ikke om følelseskortene for de som opplever å ikke ville, men holdningskortene, som er det jeg også belyser i innlegget mitt. For hva kommer først? De vanskelige følelsene eller de følelselsgivende holdningene?

En mor skrev til meg at hun ser på Newtons pubertetsserie med barna sine med lukkede øyne og rødmende kinn. Hun har selv vokst opp i et hjem der kropp ikke var så veldig naturlig, der man dekket seg til og ikke snakket om ting. Nå tok hun ansvar! Med klump i magen og 1000 motstridende følelser i kroppen går hun naken i eget hjem, dusjer i svømmehallen og snakker om alt barna lurer på. Hun har tatt ett heltemodig valg. Hun har valgt å gjøre barna sine friere enn hun selv har opplevd å være! Hun har bestemt seg for at kropp er kropp og at barna hennes aldri skal føle noe annet. Snakk om hverdagsheltinne!!!

For det er det jeg ønsker at denne diskusjonen skal handle om; hvorfor føler små barn at det er fælt å vise seg naken i en fellesdusj? Hvorfor syns ikke åtteåringen at det er helt greit? Hva kan vi foreldre gjøre for å forhindre at det å være naken alltid skal forbindes med noe flaut og vanskelig? Er det greit at vi som samfunn kapitullerer og bare godtar at hele klasser hopper over dusjing?

Jeg syns heller ikke pubertetstiden var en høydare, hvem gjør vel det? Ingen syns de lange føttene, små puppene og skjemmende hårene er noe å vise frem, men kan vi trekke overgrepskortet bare fordi vi syns ting er litt vanskelig? Jeg hata gym mer enn selve dusjinga og ble pent nødt til å tryne over kasser og kaste baller rett forran føttene mine i hele klassens påsyn. For meg var det helt grusomt. Jeg gråt før vi skulle ha gym, fordi jeg ikke mestret faget. Er det også et overgrep? Er det et overgrep å måtte holde foredrag forran alle i klassen når hvert fiber i kroppen din skriker ut at du ikke vil? Eller må man være naken for å få bruke ordet? Og var det virkelig så mange gymlærere og vaktmestere som stod og stirra på oss under dusjing? Eller var det kanskje en vandrehistorie som strengt tatt ingen lenger helt husker hvor kommer fra?

Man må dusje, helt naken, før man hopper i kommunens fellesbasseng. Vil du ikke det får du holde deg hjemme. Det er ikke et overgrep – det er god hygiene! Vi som foreldre må lære barna våre hva et overgrep er, og gi de et vokabular som også dekker kroppen deres. Barna må få en arena der det er naturlig å fortelle om ugreie ting, sette ord på det og diskutere det. Og hjemmet burdet være det åpenbare valget. På den måten kan vi avdekke om overgrep faktisk skjer eller om barnet bare får beskjed om å gjøre noe det kanskje ikke helt hadde lyst til i utgangspunktet. Det er ikke forbudt å ikke ha lyst, men jeg mener det er en uting å blande inn overgrepskortet om man føler seg ukomfortabel!

Alle foreldre gruer seg til den o’store Samtalen. Og mange ting barnet spør om er både vanskelig og flaut. Det betyr ikke at ikke vi må ta barnets nysgjerrighet på alvor! Barnet fortjener at vi ser det rett inn i øya og viser at kropp ikke er farlig å snakke om! Kun gjennom våre holdninger kan vi skape en trygghet i barnet som det kan ta med seg ut i den skumle verdenen; enten det dreier seg om dusjen etter gymtimen eller i møte med en voksen som faktisk krysser en grense. For overgrep må tas på største alvor, og den minste mistanke må prates opp og frem i lyset, men vi må lære oss å bruke ordene våre riktig.

Det er ikke et overgrep å måtte dusje i en fellesdusj – det er faktisk en dyd av nødvendighet!

Enig? Lik og del da vel!

Følg meg videre på Facebook eller Instagram

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *