Gutteleke

Jeg skulle kjøpe en dukke til Lillemann. Den nye babyen var fortsatt godt gjemt i kroppen og den kommende Storebroren skulle få sin egen baby å forholde seg til først. Ikke noe problem, det er helt naturlig å kjøpe dukke til gutter! Eller er det egentlig det?

Jeg sleit så mye at jeg ble flau. Selv om ingen i hele verden kunne vite at jeg skulle handle til en gutt, hverken de i kassa eller de som stod rundt meg. Jeg brakk meg av et nytt kvalmeanfall og styrtet til bilen. Og der satt jeg. Lenge og ettertenksom. Hvorfor klarte jeg ikke dette? Og var det egentlig svangerskapskvalme eller et akutt anfall av selvinnsikt som gjorde meg spyklar denne gangen? Hadde jeg virkelig blitt så påvirket av samfunnets forståelse av hva en korrekt gutteleke er? Jeg ble flau. Løsningen ble enda flauere…

Helt fra Lillemann ble født har han hatt en helt vanvittig dragning mot alt som går rundt. Altså – den har vært så stor at både hender og føtter gikk i små sirkler av seg selv det øyeblikket en ball trilla eller en bil kjørte forbi. Hans valg av tilgjengelige leker har ikke levnet det spor av tvil hos den ellers så åpne mammaen; det er forskjeller på gutter og jenter – og de kommer frem tidlig.

Hos oss har stort sett alle leker vært av tre eller myke materialer. Fisher Price har glimret med sitt fravær og jeg har vært opptatt av at lekene ikke skal leke for barnet, men heller oppfordre barnet til lek. Jada, jeg er født på 70-tallet og har hatt en mor med en klar tanke om å skape androgyne barn med sterke egenskaper i begge ender av emosjonsskalaen. Følgene av det må min sønn leve med. Og jeg ser visse resultater. Selvsagt er han utrolig gira på alle ting som lager lyd og blinker og bråker, men den nye batteridrevne motorsaga han arvet etter fetteren sin her om dagen får ligge overraskende lenge alene. I stedet tar han frem motorsagpinnen sin som fikk bli igjen ute, og lager lydene selv. Boksen med eksotiske dyr banker absolutt alle andre leker, og den aller siste favoritten er et tavlestaffeli han fikk av en fadder i helgen. Det kokes mat på lekekjøkkenet, hentes godteji i skuffer og skap på rommet og lages små eventyr og fortellinger over en lav sko – og alle lekene er med på leken. Også babyen…

For jada, det kom en baby til Lillemann. En guttebaby fant veien inn i huset via Mormor og Bestefar. Jeg måtte kapitulere. Jeg gjorde det med dårlig smak i munnen og flaut blikk i bakken. Jeg måtte spørre min mor om ikke hun kunne gi han det i bursdagsgave. Og den ble kjempepopulær! Det skal sies at den i det daglige nok må vike for både racerbiler og alle dyra i 90% av tilfellene, men plutselig, når vi minst aner det, så er Baby og Lillemann på trilletur med Brio-vogna på barnerommet mens skravla går og smokken tas ut og inn på den litt skumle dukken. Og sånn tror jeg det alltd vil være; ganske mye bil, passe mye rolle- og omsorgslek. For vi er nok opptatt av forskjellige ting, identifiserer oss med forskjellige roller og personer, og lærer overraskende fort av alt og alle rundt oss.

Jeg syns ikke lenger at det er et nederlag at jeg ikke klarte å kjøpe dukke til sønnen min, eller at han stort sett har blå klær. Jeg er et like stort resultat av samfunnet som det han vil bli, og i det samfunnet skal vi leve og passe inn. Men det er viktig for meg at han får kjenne på alle sine sider og at jeg kan være her og veilede han gjennom lek og moro til å bli et helt og vakkert menneske! Så får det så være at jeg må sitte fire timer på gulvet og kjøre jæsejbil så lenge det faktisk dukker opp 20 minutter med legging av Baby etterpå. Tror det nye mammaslagordet må bli «Litt av alt, alltid»…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *