Herr Høy og Mørk

Du har garantert møtt han. Han som går rett på samma hva han støter på. Som i utgangspunktet ser ned på deg. Han som tar alle kamper, og tar dem personlig. Han som føler seg krenket av at du finnes eller får til noe. Han som kan alt, vet alt, vinner alt. Min manns tante kaller han «Høy og Mørk». Jeg liker benevnelsen.

Jeg tror ikke disse mennene hater kvinner, men det er ikke langt unna. De oppfører seg helt sikkert som rasshøl mot menn også, men på en helt annen måte. De har seg med kona di om du står i veien for målet. Eller de sørger for at du mislykkes i jobben din. Det er de som ber deg ta referat i møtet du leder!

Jeg tror ikke de høye og mørke utelukkende er menn heller, men jeg tror du finner flest av de her. Og det er de jeg har møtt. Og jo bedre jeg gjør det, jo flere møter jeg. Og de treffer deg på en helt spesiell måte. Midt i mellomgulvet. Der lufta slås ut av deg og du til slutt sitter igjen med følelsen av å ikke nå opp, ikke være god nok. For en «Høy og Mørk» lar seg ikke herse med uten å herse tilbake. Og han tar den minste motstand som hers.

For trosser man en «Høy og Mørk», eller (Gud forby) påpeker at han har begått en feil,  ja da er det bare å ta på seg rustningen og gjøre seg kampklar. For beskyldninger og ukvemsord vil hagle over deg. Alle dine svake punkter vil bli lett frem med lupe og dratt frem i lyset. Du må forberede deg på å bli kalt de grusomste ting og kjønnet ditt vil garantert bli brukt mot deg. Du anses som ei fitte eller hore bare for at du lever, og om du i tillegg har noe å fare med, vil du oppgraderes til noe enda verre. Om det finnes. Du vil møte en vegg av ord du ikke ser toppen av, og du vil bli truet med de villeste ting. Alt du frykter eller har betvilt ved deg selv eller ditt virke vil du bli konfrontert med. Og alle fordommer mot det du gjør og er vil lyse som julebelysninga nedover Bogstaveien en mørk desemberkveld.

For er det en ting «Høy og Mørk» ikke tåler, så er det å ta feil. Og om du tar han i å feile, så settes alle kluter til. Du kan faktisk risikere at det blir din feil – at han tok feil altså. For noe du har sagt eller gjort kan jo ha ledet ham inn i fristelse. Ikke helt ulikt den mer berømte historien om Adam og Eva og et eple og en slange. For det er kanskje her det startet? Denne eventyrlige evnen «Høy og Mørk» har til å hate kvinner, og spesielt de flinke. Hans rett til å nedverdige alle av det motsatte kjønn som av en eller annen grunn kommer i hans vei. Det lille ekstra som gir han rett til å omtale motstandere som horer eller andre mer eller mindre flatterende beskrivelser. Eller er det bare sånn at vi kvinner må finne oss i at uansett hva vi kan eller får til, så er vi rett og slett litt mindre verdt enn menn?

Jeg skulle så gjerne sagt at dette ikke var et spørsmål om kjønn, men en ren tilfeldighet. At det er jeg som oppfører meg som ei fitte (uten at jeg egentlig helt vet hvordan de oppfører seg, min er nå rimelig rolig sånn til hverdags). At jeg fortjener å bli satt på plass og å få vite hvor skapet skal stå! Men jeg nekter å tro at det er sånn. For dette skjer med så mange, og langt hyggeligere, damer. Og gjennomgående er de flinke, tøffe, sterke og uredde. Vertfall helt til det motsatte er bevist. For etter nok runder med «Høy og Mørk» så kan man bli litt usikker. Litt mer forsiktig. Litt mer redd for mellomgulvet sitt. Til slutt orker man kanskje ikke kjempe mer, selv om man har rett og føler man skylder både seg selv og hele verdens kvinner å ta kampen. Man velger heller å beskytte det man har og det man er. Man trekker seg tilbake og lar «Høy og Mørk» få det siste ordet.

Og selv om jeg hater å innrømme det, så skjønner jeg deg godt om du tar din rustning og går. For man orker ikke møte hver eneste «Høy og Mørk» i retten (det er det eneste de kanskje bøyer av for). Man orker ikke kjempe som om det stod om livet hver eneste gang. Det er lettere å svelge et par og tjue kameler med hud og hår og sånn tøysete turistpyntedusker enn å stå på barrikaden hver eneste gang «Høy og Mørk» bruser med fjæra. Det står respekt av å snu det andre kinnet til også, selv om det svir som faen av det som allerede lyser rødt etter alle slaga.

Som kvinne må du velge dine kamper med omhu. Ikke fordi du ikke skal kjempe, men fordi du kommer til å bli så jævlig sliten om du skal ta hver eneste en. Ta gjerne en for laget, men ta den ikke alene. Og går du videre så gjør det med hodet høyt hevet og et langt skuldertrekk. Vissheten om at du er et bedre menneske kan ofte smake vondt og ri deg som ei mare i lange tider, men til syvende og sist er det kanskje bedre enn å bli tråkka ned i søla av en mann med liten tiss og alt for stor selvtillitt…

Innlegget inneholder en uhorvelig mengde klisjeer og forutinntatthet. Det er fordomsfult og svært sarkastisk. Du må gjerne tenke at jeg ikke er det spor bedre enn «Høy og Mørk» når jeg skriver dette, men jeg er så forbanna lei av å høre om damer som får slengt så ufattelig mye drit etter seg. Ting som aldri ville hagla over en mann som gjør det tilsvarende godt i arbeidslivet. Og bare at jeg må skrive dette siste lille kursivavsnittet er egentlig helt krise, så jeg gir meg nå…

Men du – del innlegget om du har møtt en «Høy og Mørk» en gang da vel! Eller bare sånn hvis du liker det…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *