De vanskelige spørsmålene

Når kommer Oldemor? Kan jeg vise gitaren min til Oldemor snart? Sover Oldemor? Toåringen syns det er fryktelig rart at Oldemor ikke kommer på pølsefest hos Mormor og Bestefar. Hun gjør jo alltid det! Og StoreFetteren spør om hun aldri mere kommer på fest. Og vi må svare som sant er; nei, hun gjør ikke det. Oldemor er død.

Jeg får vondt i magen av spørsmålene. Syns det er vanskelig å takle at de kommer. Trist. Ufattelig trist. For jeg ville så gjerne at de skulle få ha Oldemor der så mye lenger! At jeg skulle slippe å gå inn på det jeg knapt nok forstår selv. Kanskje ikke helt vil forstå heller. For jeg syns døden er vanskelig å begripe. Jeg syns det er ufattelig at alle tanker, meninger, drømmer og minner bare forsvinner som ved et vingeslag – og så er de borte for alltid. Det er så stort, så voldsomt. Så uendelig trist. Og jeg vil skåne mitt barn for det som er trist. Alt som er vanskelig. Alt som rokker ved hans fine verden der alt blir bedre med en smokk og et fang, og der solen skinner selv om det regner.

For jeg vet hva aldri er. Jeg vet hvor lenge alltid vil være. Og jeg vet hvor trist det er. Hvor trist jeg syns det er. Jeg overfører mine egne følelser, mine egne tanker rundt døden som noe aldeles forferdelig, over på barnet mitt. Jeg tillater han ikke å fordøye det han hører selv. Få sitt eget følelsesspråk. Jeg prøver å gi ham mitt.

I dag fikk jeg møte Tooji Keshtkar hos Cappelen Damm. Jeg fikk høre han snakke om noe han brenner inderlig for. Barn. Og barns følelser. Og jeg fikk lov til å lese boka han lanserer senere denne uka; Taki og Bestemor. En bok om døden. Om fantasi. Om å høre til og komme fra. En bok om å bli noe; leve. Vokse og gro. Et verktøy for refleksjoner og samtaler. En bok med fargerike bilder og korte tekster som åpner for å samtale med barnet om de vanskelige spørsmålene. Spørsmålene vi helst ikke vil bli stilt, men som er så viktige for å bygge opp følelsesvokabularet til barna.

Døden er en del av livet. Det samme er forelskelse, sinne, glede og frustrasjon. Og alt skal vi lære å håndtere og takle. Jeg tror det viktigste jeg som mor kan gjøre, er å ta Lillemanns følelser på alvor og ikke forsøke å overse eller bagatellisere de. Jeg må lære meg å snakke med han om hans opplevelser, med hans ord. Lytte og lære. Og være uredd i møte med hans erfaringer og spørsmål.

Og når tankene om Oldemor blir mange og vanskelige, da skal vi dykke inn i Taki og Bestemors verden, og snakke om Oldemor. Om hvor hun er og hva hun gjør. At man dør, og ikke sover. Og kanskje vil jeg også synes at det hele blir litt lettere også…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *