Vitne til en slutt…

Jeg befinner meg i en drøm. En drøm jeg helst ikke vil drømme. En drøm jeg har drømt før, men våknet av og kalt et mareritt. Nå er jeg våken i drømmen, for drømmen har blitt virkelighet.

Jeg sitter i en krok av rommet og ser på deg. Ser deg lukke øynene og lete etter søvnen. Du har vært syk så lenge. Ingen har kunnet se det, men sakte men sikkert har du blitt borte fra oss. Nå husker du ikke lenger at jeg har vært liten. Du ser ingen andre enn mannen din som aldri slipper den fine, lille hånden din. Hånden som har strøket meg utallige ganger over kinnet for å trøste. Hånden som har bakt et ukjent antall eplekaker og håndsydd bunaden min. Hånden som nå hviler slapt og trygt hos din elskede.

Jeg ser på Bestefars krumme rygg. På sorgen og kjærligheten. På ønsket om at du skal få hvile og fortvilelsen ved å miste deg. Jeg har lyst til å krype opp i senga di som da vi var på hytta da jeg var liten. Legge meg helt inntil deg og holde rundt deg til du sovner. Jeg vil unngå det uunngåelige, men jeg vet at det ikke går. Jeg vil at du skal få søvnen din, men jeg vil ikke gi slipp. Jeg vil at du skal våkne, sette deg opp og ta på deg lebestift som om ingenting hadde skjedd. Jeg vil at du skal le høyt med mamma og sette over kaffe til den nybakte kaka som Bestefar allerede har tatt ett stykke av.

Men det går ikke. Vi holder på å miste deg helt. Du smiler tappert til Lillemann som finner sjokolade på rommet ditt og hviner av glede. Du finner krefter når vi tror det ikke er flere igjen. Og når jeg gråter så ser du på meg med de klokeste øynene jeg vet om. For plutselig er du klar som en stjernefylt himmel og blikket ditt sier mer enn tusen ord. Du holder meg hardt i hånda når jeg går for å legge det lille barnet mitt og du ser på meg med en inderlighet jeg har savnet så lenge. Og så sier du farvel – vi sees igjen.

Og ordene dine slår pusten ut av meg og knærne svikter.

For du vet det jeg ikke vil vite.

Du ser det vi ikke vil se.

Snart er du borte, men enda er du her. Kjære Mormor; det er så vanskelig å si farvel, selv om jeg vet at jeg må.

Tusen takk for at du har gitt meg styrken til å være sårbar overfor det skumleste jeg vet.

Jeg er vitne til en slutt jeg ikke vil se, men jeg vet at du vet; vi sees igjen…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *