Grenseløs blogging

Hvorfor velger noen mennesker å blottstille seg, fortelle om alt, legge ut i det vide og det brede om private detaljer og personlige opplevelser? Utlevere familien sin, legge ut om barna. Snakke om krangling med kjærsten og sure sokker til en hel verden? Er ikke noe lenger forbeholdt hjemmets lune arne?

Det er bare de aller færreste som tør å spørre. Tør å utfordre meg på hvorfor jeg blogger. Mange vil ikke en gang inrømme at de leser det jeg skriver. Og noen få stiller det kanskje aller viktigste spørsmålet; hvor går grensa for hva du kan skrive? Hvem bestemmer hvor langt du kan gå i beskrivelsen av familien, i historien om Ingeniøren, om utleveringen av Lillemann? Og jeg blir så glad når jeg blir bedt om å forklare! For det er så viktig at folk tenker på dette når de leser en blogg. At man forsøker å forstå tankene bak, grensene, formålet.

For jeg tror alle begynner å blogge med en hensikt. Med noe på hjertet de vil fortelle. En historie, en interesse, en ide. Så også jeg. Og jeg har tatt dere med på en veldig intim reise. En titt inn i en verden de aller fleste slipper å besøke. En ferd inn i det skumle, ukjente og vanskelige. Møter med helsevesenet. Livet etter en alvorlig sykdom. Ettervirkningene av livets brutaliteter. En personlig beretning om en broket vei. Men er jeg privat når jeg forteller? Eller er jeg Jannorama som viser dere et slags slideshow av virkeligheten vår? Og hvilke premisser ligger i bunn? Hvor går egentlig grensene?

Da jeg valgte å begynne å blogge hadde vi en lang prat om hva som var greit at jeg skrev om. Hvordan skulle Lillemann omtales og beskrives. Skulle jeg legge ved bilder av han? Hvilke historier var greit å ta med og hvilke ikke? Og hvordan skulle både han og Ingeniøren beskyttes? Vi har valgt å ikke gå for navnebruk. Det er ikke vanskelig å finne ut av hva resten av familien heter, men vi ønsket ikke at navnene skulle gjentaes til det kjedsommelige i tekstene. Dette også for at jeg skulle ha et bevisst forhold til hvor mange ganger jeg omtaler de to mennene i mitt liv, og dermed også krydrer eller vanner ut språket når jeg skriver. Vi ble også enige om at bloggen handler om meg og hvordan jeg opplever situasjonene. Derfor serveres det ikke hundrevis av innlegg om nye milepæler eller dager der Lillemann ikke har det så bra. Skriver jeg om hans sykdom er det (så godt jeg får til) vinklet fra hvordan jeg takler det eller, kanskje oftest, ikke takler det.

Det har også hele tiden vært et ønske fra Ingeniørens side at jeg omtaler hans kreftsykdom og de følgene dette har gitt i livet vårt. Det er også jeg som går gjennom mest i forbindelse med prøverørsforsøkene, så her har jeg stått fritt til å fortelle det jeg har ønsket – og å gå så langt jeg vil. Fra tid til annen tar vi på nytt praten om hvor langt det er greit at jeg går og hvordan han føler at det fungerer så langt. Og dette gjelder også andre hendelser eller personer jeg skriver om. Omtaler jeg noe der andre har vært med eller der jeg forteller om mennesker som aldri har bedt om å bli skrevet om, er disse alltid anonyme, vertfall til en viss grad, og jeg gir alltid beskjed om at jeg har skrevet om dem.

Men hvorfor i all verden skal man ønske å skrive om alt dette vonde, dette vanskelige, og dette helt private? Burde jeg ikke bare holde dette for meg selv? Dette er da ikke noe noen andre har noe med! Nei, det er jo egentlig ikke det. Men gjør du et raskt søk på Kvinneguiden eller et eller annet mammaforum på prøverør eller kreft, så kan jeg banne på at du blir et dypt ulykkelig menneske på relativt kort tid… Det er så mange som har så grusomme historier å fortelle! Det er så mye håpløshet, så mange år med prøving og feiling, så mange knuste drømmer at det knapt finnes håp igjen. Og jeg ville fortelle om håpet. Om de fantastiske menneskene som så gjerne vil hjelpe! Om mulighetene, livet mens du er midt oppe i kaoset, om skuffelsene og lyspunktene. En fortelling om å være prøverørsforeldre med et nesten alltid like lysegrønt håp og en klokkeklar tro på at livet gir deg det kan klare å takle.

Min blogg har blitt min ropert, mitt talerør! Min plakat for alt jeg syns er urettferdig, elendig, vanskelig, vondt, gledelig og fantastisk. Her får jeg lov til å være meg selv, si det jeg mener og by på meg selv. Jeg får fortelle dere om de fineste jeg vet om, de tyngste opplevelsene mine og vakreste erfaringene. Og jeg får så mye kjærlighet tilbake…

Jeg har fått en vanvittig sterk heiagjeng på Instagram. Jeg får mailer og kommentarer fra de nydeligste mennesker jeg aldri har møtt. Og jeg får høre historiene deres. Jeg får lov til å være der for dere. Være en som lytter og leser ordene deres, tankene som kværner, følelsene som flyter over. Og det gjør dette så meningsfylt og så hjertegodt.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – tusen takk til dere som tuppa meg hardt i ræva for god og vel et år siden og fikk meg i gang. Jeg er et mye bedre og hyggeligere menneske takket være dere…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *