Tro det den som tør

Jeg er fortsatt i en slags fornektelsesfase. Jeg er ikke overbevist om at jeg faktisk er gravid. Jeg tør liksom ikke helt å tro det! Og det er så mye som kan gå galt, så mye som allerede kan ha gått galt… Men kommer jeg til å bli overbevist i tide til å nyte det? Altså; på ett eller annet tidspunkt bør det jo gå opp et lys for meg også…

Google er det værste som har skjedd den svangre kvinne, det er jeg helt overbevist om. Vi vet for mye, vi leser for mye, og de som skriver – de har opplevd litt for mye. For det er jo ingen som skriver om sitt heeeelt normale svangerskap, sine A4-fødsler eller et liv uten spontanaborter. Og i takt med min økende googling øker puls og pustebesvær. Jeg brekker meg over hver minste ting, men tar det for god fisk at kvalmen sikkert skyldes at noe er galt og ikke akkurat som det skal. Det svir som rakkern i puppene, men i min verden er det et tegn på manglende melkekjertelaktivitet. Og håra fortsetter å vokse friskt både her og der, så da opptar sikkert ikke kroppen nok av hormonene jeg tilfører frem til morkaka tar over i uke 10. Jeg krisemaksimerer altså mer enn noen sinne, og jeg blir forferdelig sliten av det!

Jeg klarer nesten ikke prate med Ingeniøren, jeg sovner med tårene trillende og jeg kan bråvåkne av en drøm om blod på dopapiret. Det er mest sannsynlig 100% ubegrunnet! For hvorfor skulle det ikke gå? Det er jo ikke sånn at majoriteten av svangerskap går til helvete. Og som min kloke lege sa; men Janne, har du hatt noen blødninger da? For hvis ikke så skjønner jeg ikke helt hvorfor du er så overbevist om at dette ikke går bra…

Jeg har vært helt lamslått av angst for å ikke få føde på Rikshospitalet. Med termin i slutten av august, bosted i nabokommunen og fullstappet IVF-avdeling uten mulighet til å gi meg første ultralyd og søknad om fødeplass, har stressnivået tidvis stått til taket. Jeg følte meg så trygg sist, selv om alt var utrygt. Så ivaretatt, så sett. Jeg trenger barneleger, nyfødtintensiv og skyhøy kompetanse i naborommet for å føle meg sikker. Sikker på at dette faktisk er verdens tryggeste land å føde i. Og i dag kom beviset på at vertfall noen tror på denne graviditeten og at jeg får tryggheten min; papirer på sikret fødeplass på Rikshospitalet!

Så nå er helgefølelsen på plass og jeg føler at graviditeten brått ble mer virkelig. Og nå er det bare noen få dager til første gang vi skal få hilse på Lille Frø… Jeg håper jeg blir like letta og trygg etter det møtet som jeg ble av å ta inn posten i dag…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *