Hva er du redd for..?

Jeg har ett barn. En fantastisk, kul liten gutt som snart blir to år. Hver dag blir jeg minnet på hvor vanvittig heldig jeg er som har han. Det var ingen selvfølge at han skulle komme. Og da han kom – var det plutselig ingen selvfølge at vi skulle få ta han med hjem. Hjem til barnerommet som stod klart. Til bamsen jeg hadde kjøpt noen dager tidligere. Til en hverdag vi hadde sett for oss så lenge. Og jeg var redd. Livredd.

Lillemanns ferd mot livet startet på Radiumhospitalet i 2004. Det er ikke til å tro, men det er helt sant. Jeg kjente ikke Ingeniøren og han trodde han aldri skulle ønske å bli far. Mange år senere var virkeligheten en helt annen. Ingeniøren var plutselig gift og voksenlivet banka hardt på døra. Og vi fikk henvisning til Rikshospitalet. Optimismen fyllte hvert rom vi gikk inn i! Forelskelsen blomstret til nye høyder og fremtiden lå forran oss som et blankt ark med de vakreste fargestiftene til. Nå skulle det skje. Et lite egg og et lite rompetroll skulle blandes så lett som plastelinaen til Trond-Viggo og vips skulle vi vente et lite barn. Det er bare det at det skal litt mere til.

Man må for eksempel ha litt flaks. Vi har ikke så mye av det. To uker før bryllupet måtte jeg operere bort litt av livmorhalsen i en såkalt konisering. Bare seks måneder etter forrige celleprøve var forstadiet til kreft så langt fremskridende at legene ikke ville vente til min lykkeligste dag var over. De turte rett og slett ikke. Og nå måtte vi vente i tre måneder. Men pytt, hva gjør vel det? Men det ble ikke tre, det ble seks. Og da, etter lange uker med hormoner, satt vi igjen med fire egg.  Et lite håp ble satt inn, og jeg ble gravid, men før det var gått to uker var jeg det ikke lenger. Så begynte den delen av prøverørslivet jeg ikke hadde sett for meg. Ikke var forberedt på. Ventingen…

Og sånn er det å være en del av helsenorge. Man må vente. På time, på legen, på å få komme inn, på å få begynne. Man må vente som på sommeren eller bedre tider, og man må smøre seg med tålmodighet. Jeg er ikke så god på det. Ingeniøren derimot har hatt kreft to ganger, så han er GOD på venting… Det kommer godt med når jeg holder på å fly i flint etter ti minutter på venteværelset utenfor IVF-avdelinga, sammen med alle de lykkelige damene på vei inn til ultralyd for å hilse på sine små mirakler i magen. Å som jeg kjempet mot tårene noen ganger…

Det skulle gå lang tid før jeg satt der selv. Faktisk tok det nesten to år fra vår første legetime til vi satt med positivt svar og fikk se hjertet til Lillemann banke trygt inne i mors liv i uke 8. Og jeg var livredd. Jeg satt som på nåler på jobb. For graviditet er ingen sykdom og jeg skulle bevise at jeg kunne! Så jeg drakk ingefær-te og blødde neseblod i smug, og på kveldene lå jeg på sofaen og skalv av redsel. Uten mulighet til å puste helt ned i magen. Jeg var skrekkslagen – tenk om jeg mister det! Tenk om jeg ikke klarer å bære det frem! Lite visste jeg om hva virkelig frykt er…

35 uker på vei var jeg 100% sykmeldt og gledet meg til å møte vår lille prins. Jeg klagde litt til Ingeniøren som sang litt for lite til magen. Jeg skulle snart begynne på noen av de nye bøkene som skulle gjøre meg til den perfekte mor. En dag om ikke så lenge skulle jeg pakke fødebagen. Det kom jeg aldri til å rekke.

Nøyaktig en måned før termin gikk vannet. Jeg var i sjokk. Dette var jo alt for tidlig! Jeg glemmer aldri følelsen av å kjøre gjennom den grytidlige morgenen, Ingeniøren og jeg. Vi to og radioen. Vi så tomt fremfor oss, usikre og spente. Og 36 timer etter vannavgang var han her. Bitteliten og alt for stille. Han skrek en gang, og så bare spraka det. Barnelegen løp. Sykepleierene løp. Jordmor løp. Og vi satt igjen – alene. Alene med et norsk flagg og to glass saft mellom oss. Vi var blitt foreldre. Vi hadde startet på våre lengste døgn noen sinne…

For Lillemanns punkterte lunge viste seg å ikke være så enkel å fikse. Han fikk luft i brystet og lungedren. Han fikk alvorlige anfall med pustestopp i inntil tre minutter og måtte ha hjelp til alt. Han ble lagt på respirator en tidlig morgen og vi ble kalt inn på Stillerommet med overlegen og primærsykepleieren. Og der var det stille. Helt stille. For ingen visste hva som skjedde. Ingen kunne si hvor veien ville gå. Det var mandag og sønnen vår var to dager gammel. Vi måtte forberede oss på alt.

Vi dro hjem og stod apatiske og maktesløse mellom babypakker og visne blomster. Vi tok hverandre stille i hendene og gikk inn på det alt for tomme barnerommet. Og der stod vi. To mennesker uløselig knyttet til hverandre for resten av livet. To foreldre uten barnet sitt hos seg. En far som aldri hadde holdt sitt barn eller sunget for det. En mor som enda ikke hadde fått lagt sin sønn til sitt bryst. Og vi bestemte oss. Vi bestemte oss for at han skulle hjem. Enten vi måtte leve med at trehjulssykkel er kult når man er 15 eller om anfall og spasmer ble en del av hverdagen; vi skulle hjem og vi skulle begynne på livet vårt – sammen.

Og det gjorde vi. Vi tre. De to fortvilte foreldrene og den lille prinsen. Og det blir helt sikkert tohjulsykkel når han blir 15. Og anfallene har vi ikke sett noe mere til. For takket være de vakreste menneskene jeg vet om, så er min sønn helt frisk. Jeg får hver dag lov til å være mamma til en søt, snill, sinna, bestemt, morsom, sta, nysgjerrig, glad og kul liten gutt på snart to år. Min lille stjerne. Den ene av mine to superhelter.

Og om alt går bra så skal et nytt lite menneske, som også begynte sin ferd mot livet i 2004, se dagens lys i dette året. Og om du lurer så er jeg akkurat like redd. Akkurat like skrekkslagen. Og akkurat like lykkelig…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *