Mammamagen og kroppsidealet

Det nærmer seg faretruende jobbstart for denne mammaen og det er bare å bite i det sure eplet å innse at målet om å komme tilbake mer smashing enn ever over hodet ikke er innen rekkevidde. Jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å amme av meg enhver overflødig kilo og ikke minst skulle jeg trene og trille så mye at jeg kom til å se ut som en hvilken som helst Fotballfrue innen no time. Det er mulig jeg har trilla helt feil.

Du vet hun du kjenner som bare alltid ser flott ut på håret, har superfine klær, et nydelig hjem, barn uten snørr under nesa og som lar seg inspirere til hverdagsmenyen fra fancye matblader? Der har du ikke meg, men jeg har ei meget kjær og nær venninne som lett faller inn i den kategorien. Tipper hun så vidt hadde mista stingene før hun holdt (som i instruktør!) sin første spinningtime og hun har altså aldri den lett grågustne fargen i kinna jeg føler har blitt standard hos meg. Med to barn og travel mann baker hun horn og tar enhver utfordring på strak arm og med et strålende smil, og jeg merker at jeg hater bittelitt. I tillegge har hun altså blitt slankere enn slankest på null komma svish og jeg klikker! Noe så hensynsløst! Her har jeg hatt nesten seks måneders forsprang, og så går hun hen og bare blir drittynn! For jeg bryr meg jo strengt tatt mindre om at mannen min syns jeg er flott, det som teller er jo hvordan de andre småbarnsmødrene ser ut – og ser på meg.

For ærlig talt, de kvinnene som snakker om at de er så glade i de nye kroppene sine etter en barnefødsel, de farer med løgn. Å kalle den kvapsete magen min og de lange puppene for et tempel som har båret fram livets frukt og at de skrukkete låra som kjemper en håpløs kamp mot tyngdekraften er vakre er altså bare bull shit! Jeg syns ikke disse forandringene er noe stas i det hele tatt jeg! Ikke det at jeg ikke elsker sønnen min og at det er verdt det og alt det der, men dette er en slags følgefeil som jeg betviler sterkt at jeg kommer til å klare å rette opp noen gang. Og så kommer jo det store spørsmålet; hvor kommer dette presset om å bli fort tynn igjen fra?

Her hadde det jo vært veldig fristende å utelukkende skylde på media. For det er ingen tvil om at vi pepres av artikler med overskrifter som «Kun tre uker siden hun fødte – se så tynn hun er nå», men jeg tror ikke det er så enkelt. Selvsagt savner jeg litt mer info om det går bra med kjendisens barn og om hun sliter like mye med nattesøvnen som de fleste andre gjør, men jeg er redd vi kvinner må ta på oss mesteparten av skylda selv. Som med cupcakes i bursdager, interiørbilder på Instagram og lykkelige oppdateringer på Facebook så skaper vi dette presset sammen. Vår evne til å føle utilstrekkelighet fordi naboen tilsynelatende er flinkere til å fikse hverdagen er kanskje vestlige kvinners aller største talent, men også noe vi kan gjøre noe med! Jeg må selv ta ansvar for å bli en god rollemodell for sønnen min og andre barn og unge jeg har rundt meg, og lære meg evnen til å gi litt mer f…! Alt kan ikke være perfekt hver dag, planer kommer til å gå i vasken, og rumpa kommer til å sige lenger og lenger ned. Noe kan man kanskje forhindre, men noe må man rett og slett bare godta også. Og mens jeg lærer meg det sender jeg en tanke til min profilerte og nære venninne som fødte rett etter meg og uttalte at jeg var så heldig som ikke trengte å stresse med å komme meg tilbake i form. Lurer fortsatt litt på om jeg skal være glad eller fornærma…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *