Jeg hører alle de vakre ordene…

Jeg sitter rett overfor Hilde. Min kollega og venn. Et menneske som har begynt å bety mye for meg, for familien min. Jeg hører hva hun sier og jeg lukker øynene. For å høre enda bedre.

Men innerst inne vil jeg bare løpe. Løpe fra alt det vakre hun sier.

Jeg vet at hun har diskutert dette med produsenten vår. Dette er avtalt spill. Jeg kan ikke løpe for vi er midt i innspilling av OverLivet. Hun har sagt at jeg ikke får lov til å tøyse det bort. At jeg bare må sitte og ta i mot. Så da gjør jeg det. Mens hele kroppen min kribler og vrir på seg. Jeg vil bare bort. Bare litt!

Jeg klarer nesten ikke høre på!

Jeg takler å høre at jeg er flink. Eller tøff. Eller at jeg har gjennomføringsevne, er effektiv eller jobber godt. Men jeg klarer ikke høre at jeg betyr noe for noen. At jeg gjør en forskjell. Det er vanskelig å sitte og ta inn over seg beskrivelsen av hva man er i andres liv. I et liv som ikke har så mange andre som fyller de viktige plassene.

Er du flink til det? Flink til å takke for de virkelig dype og varme komplimentene? Klarer du å bare sitte stille og kjenne at du fylles med ord du kanskje ikke helt klarer å forstå at handler om deg? Jeg er altså så dårlig på det at Hilde valgte å «låse» meg fast i en situasjon for å få sagt det hun ville. Det er ikke bra.

Jeg må lære meg å tåle å bety noe for andre. Lære meg å ta i mot, bli stolt og være takknemlig. Jeg må rett og slett lære meg å ta til meg det at jeg betyr noe for andre.

Kanskje det er enda et skritt mot å faktisk bli voksen?

Du kan høre hvordan det gikk da Hilde tok regien og satte meg helt ut av spill? Podcastepisoden som tar for seg byturer, Oktoberfest, alenemødre, kattebæsj og uhemmet ros ligger ute nå!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg er bitt av treningsbasillen

Jeg HATER folk som snakker om hvor mye energi de får av å trene. Jeg har lyst til å klappe til alle de som messer om de «skjulte gledene ved fysisk aktivitet». Jeg griner om natta av de som setter klokka på 05.ettellerannet for å rekke å trene før jobb og unger og hva vet vel jeg.

At jeg i dag sang meg gjennom hele morgenstellet med barna velger jeg å se bort fra!

For JEG er ikke ei av de som mestrer alt bare jeg har trent litt. JEG lar meg ikke påvirke av endorfiner eller hva det nå heter. JEG takler alt uansett jeg. Det er ungene mine som bare er skikkelig masete. Og mannen min som er helt håpløs. I tillegg har jeg jo vært snørrete og forkjøla og hostete og harkete! For ikke å glemme at jeg var alene hjemme i helgen og dermed føler meg helt oppbrukt av barn.

For jeg har bare ikke hatt tid. Eller energi. Det har vært alt for mye over alt og i tillegg har jeg knapt sovet. Og det at jeg nå kjenner på en vanvittig energi og arbeidslyst, det kan da vel ikke ha noe med ukas to løpeturer å gjøre? De 8 kilometerne i god driv gjennom høstmørket i går, med podcast på øret og min egen jevne takt i kroppen? De drøye 45 minuttene alene i frisk luft kan vel ikke gjøre livet SÅ mye lettere?

Men det er nettopp det de gjør!

Det er tiden alene, kroppen i aktivitet, hodet som får jobbe på egenhånd. Det er DET som gjør denne dagen så ufattelig mye lettere enn dagene de forrige ukene har vært. Og vips så er jeg hu irriterende dama som messer opp og ned om treningsverdien som varer til langt ut i dagene etter…

Jeg beklager, men jeg er bitt av treningsbasillen!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Oktoberfest in the making

Dette hadde jeg strengt tatt aldri trodd. At det første nærmest selvantennelige kostymet i denne familien, skulle bli mitt! At det var JEG som skulle ende på Festmagasinet Standard for å kjøpe noe jeg strengt tatt ikke vil bli sett levende eller død i…

Vel, ryktene sier at jeg skal få det veldig morsomt i den nye kjolen min!

For mens Hilde og jeg prøvde sånn ca nitten forskjellige forsøk på å gjenskape en tysk tradisjonskjole, kom jeg i prat med en dreven Oktoberfestdeltaker. Og etter to år med veivende seidler og høylydt ompamusikk, er hun en svoren fan! I følge henne er dette det morsomste høsten byr på og ALT er lov! Man kan kle seg ut eller ei, ha converce eller pumps til den litt spesielle kjolen og aller viktigst – drite i at du ser helt klovnete ut og kose deg maks.

Og det er det jeg har tenkt til. For på fredag skal altså Hilde og jeg på Youngstorget og kjenne på den helt spesielle stemningen som kommer når litt for mange mennesker avslutter arbeidsuka i et spennende fellesskap langs de utplasserte langbordene mens de synger sanger de ikke helt kan og skåler på språk de ikke helt forstår.

Det kan jo ikke bli feil!

Jeg skal i hvert fall ikle meg min nye Dirndl og feire høsten på Youngstorget nå førstkommende fredag. Festen varer fra torsdag 21. september til lørdag 23. september. Tre hele dager med sang, moro og uhøytidelig stemning loves av arrangøren. Du får vite alt du trenger og litt til på Facebooksiden til Oktoberfest Youngstorget 2017 og du får 10% rabatt ved bruk av koden Youngstorget2017 på Festmagasinet Standard.

Og du – jeg lover deg; jeg skal legge fra meg all selvhøytidelighet før fredag og storkose meg i min splitter nye kjole!

Og en annen ting – om du ikke kommer ned på festen, så kan du følge den på sosiale medier.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Det var hvert fall ei som falt pladask for mammas nye kjole…
 

Som å snuse litt på sagflisen igjen

I dag satt jeg på banen og jobbet innover mot byen. Jeg kjente at jeg var litt spent. Kjente litt på at det var lenge siden sist. Ikke siden sist jeg satt sånn, men lenge siden sist jeg var på vei til å gjøre det jeg skulle!

Jeg har aldri vært redd for å snakke til folk. Ikke redd for å stå på en scene, levere et budskap. Men så prøvde noen å jekke meg ned. Fortelle meg at jeg ikke er så god som jeg tror. Noen klarte nesten å overbevise meg, men veldig mange fler har forsøkt å få meg til å glemme. Få de andres ord til å bety langt mindre. Jeg har valgt å høre på dem.

Og i dag gikk jeg på for første gang på lenge. Jeg hadde forberedt meg akkurat som jeg pleier. Med mest mot, enorme mengder vilje og stikkord på hva jeg skulle snakke om. Og jeg storkoste meg! Jeg fikk en morgentrøtt gjeng til å både svare på spørsmål og humre på rett sted. Jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si – og litt til.

Og etterpå kom de bort og ville snakke med meg. Høre mer, lære mer, få vite mer. Fortelle meg alt de hadde på hjertet. Og da kjente jeg at virkelig hadde truffet. At jeg hadde fått til det jeg ville. Og når hun jeg ser skikkelig opp til, hun som er råflink, sa at jeg var god – da jublet den lille stemmen som nesten trodde på de andre for noen måneder og et år siden.

For selv om jeg ikke passet inn i deres mønster, så passer jeg aldeles strålende inn i mitt! Og jeg inspirerer og motiverer andre til å prøve. Til å forsøke. Og jeg gjør det med meg selv som sjef og med de som vil som lyttere.

Og i dag – i dag vant jeg!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

For jeg tåler det

I det daglige er det så lett å glemme hvor lite det er som egentlig skal til. Hvor lite det koster å gi en klem, men hvor mye det betyr å få den. I det siste har jeg tatt meg selv i å ta litt mer ansvar for å vise at jeg faktisk bryr meg.

Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil!

I forrige uke gjorde jeg et intervju med KK sammen med lillebroren min. Du vet, han som har hatt en tyngere hverdag enn de fleste. Han som noen ganger har gjort livet til oss rundt ham litt tøffere enn vi ønsket. Han som i lange tider ikke svarte på telefonen. Han som ikke ville høre på oss, ikke ville være en del av oss. Jeg har mange ganger lurt på hvordan den tiden var for ham, men jeg har ikke turt å spørre.

Litt redd for hva svaret ville være. Hva det ville gjøre med meg. Og med oss.

Så satt vi der. Han som hadde slitt, og hun som hadde sett på. Han som kjente på alt som ble feil, og hun som følte hun aldri strakk til. For i en verden der ingenting lenger er ved det normale, der levde vi. I et landskap der alt jeg sa var skummelt og alt som ble hørt var feil.

Og min fine, kloke bror ser på meg og sier; det viktigste var at du alltid var der. At du aldri sluttet å ringe. At jeg visste at jeg kunne si hva jeg ville og at ingenting kunne jage deg bort.

Og kanskje det er akkurat det vi trenger å gjøre. Være tydelige på at vi ikke går. Det er ikke dermed sagt at alt skal kunne sies eller at alt er lov. Men noen ganger er verden så vanskelig at det du deler, det du sier, egentlig ikke tåler andres ører.

Og jeg vil høre. Ikke på alle, men på de som trenger meg. De jeg ikke vil slippe, de jeg vil holde og aldri la gå. De kan si det ingen andre vil høre.

For jeg tåler det. Jeg tåler det for deg.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg har valgt…

Jeg har valgt å stemme. Jeg har valgt å stemme for fler enn meg selv. Jeg har valgt å gi en stemme til de som ingen stemme har. Jeg har valgt – og jeg håper du gjør det samme…

I dag skal det avgjøres. Etter en valgkamp preget av langt mer person enn sak er jeg glad vi går mot en slutt. Jeg er glad vi snart kan si farvel til årets valgkamp, men jeg frykter resultatet. Jeg er rett og slett litt redd. Omtrent som jeg var under det amerikanske valget i fjor. Jeg er redd for hva jeg møter i morgen tidlig når tallene begynner å bli klare.

Jeg er redd for at vi fortsetter der vi slapp…

For i min verden er det alt for skummelt at nazister plutselig føler at det er greit å marsjere i gatene igjen. For meg er det fryktelig at politikere forsøker å vinne billige politiske poeng på bilder med en annen historie. For meg er det for sent å beklage en usmakelig valgseierfeiring nå fire år etter. Og for meg er det vanskelig å akseptere at man pakker inn ondskapsfulle budskap i et falskt smil.

Jeg vil ikke være med på det er en norsk verdi å ikke ta et samfunnsansvar. Jeg vil ikke akseptere at man snakker om sosialisme som en styggedom. Vi er så stappmette i dette landet at vi klarer å hisse oss opp over at et parti sender en sms på en søndag, mens ingen roper ut for barna som blir fengslet på Trandum! Vi er så navlebeskuende at ikke engang de beste politikerne våre evner å forstå, at dersom vi skal ta miljøvern på alvor, så må vi ta noen upopulære avgjørelser som faktisk ikke gjør hverdagen enklere, men planeten friskere.

Jeg har valgt å stemme for de som har mindre enn meg. Jeg har valgt å stemme for de som ikke får plass i samfunnet i dag. Jeg har valgt å gi en stemme for et rausere, grønnere og mer inkluderende samfunn.

Og det er jeg villig til å betale for!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Til Lisa

Du har opplevd mer enn de fleste. Du har blitt forlatt og funnet. Du har søkt og du har følt. Du har kjent på frykt og på ensomhet.

Du kunne tatt en offerrolle. Det ville vært helt naturlig. I stedet står du rakrygget. Du står i din tro om at det du gjør er rett. Du valgte ikke den lette veien, den alle har sagt du bør velge. Du valgte å bli stående. Du valgte å gjøre det du gjør best – du valgte å vinne.

For selv om du ikke tror det selv, så er det det du gjør. Du vinner.

Du vinner oss – og du vinner deg selv. Du vinner kjærligheten og du vinner selvrespekten. Og så gjør du det ingen trodde du ville tørre – du synger sangen du sang da du trodde du tapte!

Kjære Lisa. Du står forran meg, og jeg føler at det bare er du og jeg. I en sal stappfull av mennesker trekker du meg inn i ditt liv. Du roper ut din sorg og skuffelse. Fra langt nede i dypet henter du frem følelsene du har kjent på. Du leverer din sorg, din skuffelse og din frykt. Du roper ut din ensomhet i tosomheten.

Og jeg tror deg.

Jeg vil løpe opp på scenen og holde rundt deg.

Du står rett opp og ned og gir meg ditt innerste sorte.

Du kjempet for å få meg til å forstå.

Og jeg gråt for deg der du ikke klarer å gråte selv

Tusen takk, Lisa. For at du ga et ansikt og en stemme til alle de som tør å bli.

Og tusen takk for at du lærte meg at det ikke er skamfullt å fortsette å elske.

Se «Tusvik og Tønne – en oppdragelsesreise» på Latter – en latterlig god tankevekker… Og del gjerne innlegget!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det er over…

I hele år har jeg snakket om det. Jeg har prediket om mitt nye liv, mine nye tanker. Jeg har blitt beskyldt for å være selvsentrert og egoistisk, jeg vet flere har tenkt at jeg har gått i overfladiskfella og mange har helt sikkert gitt meg helt opp. Jeg vet at mye har endret seg – men jeg vet også at jeg har endret andre!

Men nå er det over. Nå begynner neste kapittel for meg!

Å starte året med et mål om å bruke mer body lotion høres unektelig ganske fjasete ut. Men bak det målet lå det noe mye viktigere. Der lå det et ønske om å ta bedre vare på seg selv. En drøm om å klare å sette mer pris på meg, være viktig for meg selv. For hvordan skal jeg klare å være den beste versjonen av meg selv om jeg ikke en gang prøver å være bra?

Og jeg har klart det. Jeg har klart å trene så jeg orker å leve. Jeg har klart å sette av mer tid til å ta vare på meg selv. Jeg har latt meg inspirere av andre – og jaggu virker det ikke som at jeg har klart å inspirere noen andre selv også.

Og i går nådde jeg årets store mål, men jeg gjorde det ikke alene.

For med meg på veien hadde jeg noen aldeles fantastiske damer. Damer som kom og løp, noen 5 km og noen en hel mil, fordi de har latt seg inspirere. De har begynt på det samme som meg, sammen med meg. De har alle hatt et #prosjekt2017 og de har jobba beinhardt!

Jeg kan ikke få sagt hvor rørt jeg var da jeg tusla over gresset på Bislet stadion på vei hjem i går. Med min kjære Hilde ved min side snudde jeg meg en siste gang og så på damene som tusla den andre veien. Og da visste jeg det. #prosjekt2017 er over for min del. Jeg har kommet dit jeg ville. Jeg er der hvor det har blitt helt naturlig å trene. Det er helt naturlig å legge seg litt tidligere for å rekke å lese litt i en bok jeg liker. Det har blitt naturlig å ta vare på meg selv.

Mitt #prosjekt2017 har blitt en livsstil, men det har også blitt noe helt annet. Noe mye større! #prosjekt2017 har blitt til OverLivet. Det har blitt en podcast, en nettside. Det har blitt et tett og nært samarbeid med Hilde og det har blitt en del av mange andres liv.

Så selv om #prosjekt2017 fortsatt lever i beste velgående for mange, så lukker jeg det kapittelet nå. I stedet blar jeg om til nok en side i historien om OverLivet. Og så lukker jeg øynene og nyter alle de fantastiske minnene jeg har fått etter åtte måneder med trening, heiing, inspirasjon og søsterskap med alle dere som har delt deres ferd med meg.

Jeg er så vanvittig takknemlig for hver og en av dere…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Livet er det fineste – #sjekkdeg

«Hei, det er fra legekontoret. Passer det å snakke litt nå?» Hun rekker ikke si mer før hele kroppen min stivner til. Det er akkurat som om hjertet hopper over et slag. Det er ikke bare en klisje. For det skjer. Jeg klarer ikke puste. Magen blir bare en hard klump.

Jeg ser raskt i speilet på barna i baksetet. Jeg tar automatisk tak i hånda til mannen min. Han ser på veien, men jeg merker at han skjønner. Det er nesten en uke siden prøvesvarene skulle vært klare og vi har pustet lettet ut. Vi har jo ikke hørt noe. Vi har tenkt at de har vært fine.

«Det er ikke noe farlig, vi har bare rutinemessig sendt deg et brev som du strengt tatt ikke trenger å få. Jeg ville bare ringe deg så du slapp å uroe deg unødvendig!»

Jeg synker ned i bilsetet. Det lille harehjertet mitt slår fortsatt som en tamtamtromme, men jeg kan puste igjen. Celleprøven var forurenset og kunne ikke gi et tydelig svar, men HPV-resultatene var negative. Jeg trenger ikke ta en ny prøve om noen uker. Jeg kan vente til neste år. Det er ikke som forrige gang jeg fikk telefonen. Jeg må ikke opereres så fort som mulig.

For jeg har hatt det en gang. Alvorlig celleforandring. Utviklet på under ett halvt år. Jeg hadde fulgt legens oppfordring og tatt undersøkelsen hvert tredje år. Før henvisningen til prøverørsforsøk ble sendt i 2010 måtte jeg ta en ny test. Ren rutine. Alt så jo bra ut for bare seks måneder siden. Nå var plutselig alt forandret. Jeg satt på et legekontor og ristet. Jeg skulle gifte meg om tre måneder. Vi skulle endelig sette i gang prosessen med å få barn. Men før det, før noe annet, måtte jeg opereres.

Jeg spurte om det kunne utsettes. Til etter bryllupet. «Helst ikke» sa sykehuset. «Dette går for fort». Hodet mitt var et eneste kaos. Jeg skulle jo bli mamma! Ikke syk…

Og sånn ble det heldigvis. Fordi jeg måtte ta den ekstra testen.

Livet er det fineste! sa Thea Steen.

Hun fikk ikke fortsette å leve det, men ekkoet av hennes ord synger fortsatt mellom veggene. Sjekk deg! Sjekk deg for barna dine sin skyd, for mannen din. Sjekk deg for din skyld og for moren din som bar deg sin skyld. Sjekk deg for livets skyld. For å få fortsette å leve det!

Vi har ingen å miste til livmorhalskreft.

#sjekkdeg

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Min fødedag!

I dag kunne jeg gitt deg et tåredryppende innlegg om hvor fantastisk datteren min er. Jeg kunne fortalt om hvor varm jeg blir av å se på henne. Hvordan jeg kan føle at tiden stopper opp når hun sitter sammen med broren sin og de to ler høyt og hjertelig sammen. Jeg kunne fortalt deg det og mye mer, men jeg gidder ikke! Dette er da for faen min dag også!!!

For to år siden hadde jeg akkurat fått ut enda et lite menneske i denne verden. For andre gang hadde et lite menneske satt seg fast i bekkenet mitt og for andre gang i mitt liv hadde et annet menneske tatt spenntak i senga jeg lå på og dratt alt hun maktet for å hjelpe barnet mitt ut. For andre gang i mitt liv hadde jeg kjent på noen smerter og vært i an selvrespektens avgrunn jeg ikke trodde var mulig.

For to år siden lå jeg og så på et vakkert lite menneske og tenkte med gru på hvordan jeg noen få timer tidligere hadde stått med rompa bar og ropt inn i det sjokkerte ansiktet til en dritkjekk anestesilege mens jeg tviholdt på legefrakken hans. For andre gang i mitt liv hadde jeg bæsja på meg med flere enn ett fremmed menneske i rommet med meg. Ja og ektemannen min da. For andre gang i mitt liv lå jeg og lurte på om han noen gang ville ta i meg med ildtang igjen…

Men for første gang lå jeg med den lille varme bylten i armene mine og kjente på roen som bare kommer av seg selv når kaoset har senket seg. Jeg hadde aldri opplevd å kjenne på den umiddelbare kjærligheten og jeg ville bare hjem. Bort fra alt det fremmede. Bort fra sykehuset der jeg hadde vært så mye. Der jeg hadde vært så redd og så fortvilt. Jeg ville hjem og bare være meg. Fødekvinnen på fødedagen min.

Og i dag kjenner jeg ikke lenger på den bunnløse nedverdigelsen. Jeg kjenner bare på stoltheten. På den magiske følelsen av å ligge på ei fødestue, i stillhet, med den lille nyfødte og den stolte pappaen. På den lille stunden der bare vi tre visste hva som hadde skjedd. Så får det så være at jeg i en stakket stund mista fullstendig kontroll, jeg er trolig ikke den første og garantert ikke den siste.

I dag er det min fødedag og jeg er pokker så stolt!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Helt nyfødt…