Til pappaen i huset

Kjære deg.

Når du er borte lengter vi. Når du er travel savner vi. Vi venter litt i kor. Lytter etter lyden av porten som slår igjen. Håper med hele oss at det er deg.

For det er du som vet hvordan Lillesøster vil ha det når hun skal legge seg. Det er du som ruler på hårvask og lager de fineste før-senga-frisyrene. Det er du som tegner morsomme ting på morgendagens Skyr og smører matpakker med overraskende innhold.

Det er du som bærer på trygge armer og lytter til lange historier om troll og drager og prinsesser og fugler.

Det er du som står opp i mørket og finner smokker og ro til urolige små kropper.

Det er du som hver eneste dag prøver å sjonglere jobblivet med pappalivet. For det er du som ikke vil gå glipp av noe hjemme. Du som vil være der til middagen. Være der når kvelden kommer. Være der når natten faller på.

Det er du som sovner under Barne-TV. Og det er vi som lar deg sove. For vi ser at du er sliten. At du trenger å hente deg inn. Og så ler vi litt av deg der du sitter, men egentlig bare elsker vi deg. Fordi du er deg. Og ingen andre.

Det er du som passer på oss. Sørger for at det ikke er glipper mellom vott og jakke, henter skjerf når halsen krangler og blir streng om man ikke går med ullsokker. Det er du som absolutt skal hogge din egen ved og stolt fyrer opp med hjemmelagd varme.

Det er du som hver eneste morgen lener deg over meg, når morgenen knapt har begynt. Det er du som kysser meg varsomt på kinnet og hvisker at du elsker meg før jeg har sett den nye dagen.

Og det er du som hver eneste kveld holder meg i hånda og kysser meg på nytt.

«Takk for i dag, kjærsten min. Du er fantastisk – jeg elsker deg!»

Gratulerer med farsdagen, pappaen vår…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Foto Fredrik Myhre
 

Jeg venter på ventetida

Altså – jeg er så hoppende glad i jul jeg! Jeg er så glad i jul at jeg sliter med å ikke holde meg fra å pynte litt allerede i dag! Men i år har jeg bestemt meg for en ting. I år skal jula være i desember, og ikke allerede nå når det fortsatt er høst. Jeg skal i hvert fall forsøke!

For det er ingen tvil om at jeg som regel er mett som ett spett allerede andre juledag. Da har jeg fått mer enn nok av pepperkaker med blåmuggost og honning. Jeg har spist pinnekjøtt annenhver helg fra 4. november og frem til julaften. jeg har drukket juleøl og julegløgg og julevin og julebrus og forsøkt å møte langt fler enn det strengt tatt er tid til på den tilmålte tiden.

Men jeg klarer ikke la vær! Jeg er så glad i jula at jeg til og med takker høflig nei til all innpakningshjelp i butikkene mens jeg tenker ut nye kreative innpakningstemaer for hvert år! Og jeg angrer like herlig hvert år når jeg sitter på tredje dagen på rad med støl rygg og såre sløyfedingre. Det er teip og prislapper hvor enn jeg ser og jeg har barnåler i sokkene og stresspuls i sjela!

Så nå skal je faktisk la jula ligge noen dager til. Jeg skal ikke kjøpe pepperkaker riktig enda. Ikke dykke inn i adventen før den faktisk kommer denne gangen, for jeg vil ikke bli lei før jeg virkelig må!

Ja og så har jeg strengt tatt ikke helt tid heller da. Jeg må jo pusse opp ei hytte først. Og foreberede litt julestemning for en god del andre på nett. Men SÅ skal jeg kose meg.

Tror du gjetter med hva…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

En timeout

I flere dager har jeg bare vært her. Sittet i sofaen, på gulvet eller ved siden av. Vært tilstede. Leken og våken. Vært mamma med hele meg. Latt de få fortelle alle historiene sine og tatt i mot alle kosene. Og det har vært veldig mange av dem.

Denne høsten har blitt langt mer krevende og hektisk enn vi hadde trodd. Det har dukket opp fantastiske muligheter og enorme utfordringer. Det har vært utrolig spennende, men også krevende. Og samtidig har vi hatt en hel haug prosjekter ved siden av, med hytteoppussing som det store høydepunktet. Vi blir ferdige til jul, men det har krevd mer enn vi trodde.

For selv om jeg vet at barna har det fantastisk hos andre og at alt vi gjør på hytta er like mye for dem, så har den ørlille forandringen sneket seg inn og satt sine spor. Jeg trodde ingen andre så det og jeg håpet vi egentlig aldri ville merke det, men det gjør vi. Og i helgen satte vi av tid til å ta tak i det. For når alt står på som værst, så er det to små som føler seg litt tilsidesatt.

Så på torsdag skrudde jeg av PC-en. Jeg satte meg ned og kjente på om jeg kunne klare å ikke åpne den igjen før på mandag. Jeg nærmest rista. I hele meg. Jeg måtte ut og gå, trene, løpe ærender, få tiden til å gå. Jeg vasket og ryddet. lagde masse mat og gjorde alt jeg følte jeg ikke hadde gjort på lenge. Og så kjente jeg den komme snikende. Da jeg satt hos frisøren. Hvilepulsen seg inn i kroppen etter at den hadde glimret med sitt fravær i flere uker.

Og i går, med to syke barn og en sofa, fikk jeg flere klemmer og mer nærhet enn under den mest intense ammeperioden. De to barna mine lå over og rundt meg som små dyreunger og jeg la fra meg klokke og telefon og satte på enda en film.

Jeg vet at denne perioden snart er over. Om ikke lenge kan vi sammen dra på den nyoppussede hytta vår og trekke den kalde fine vinterlufta langt ned i lungene mens vi senker skuldrene og nyter fruktene av alt arbeidet.

Og nå er det ikke lenger snakk om mange måneder. Nå er det bare uker igjen…

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Når man til og med baker…
 

Kjærlighet i de små ting

To spente barnefjes ser på matboksene sine. To lubne og to litt slankere barnehender griper etter lokket og ser gledesstrålende på innholdet. Hva har han tegnet i dag?

Det starter kvelden før. En sliten pappa setter seg ned i sofaen etter en luftetur med hunden. Nok en lang dag går mot slutten, men det er en liten ting som gjenstår. Den kanskje aller mest kjærlighetsfylte. Fantasien strekker ikke alltid til, men han gjør så godt han kan. Han tar frem tusjen og så begynner han.

Han tegner og tegner. Humrer litt og ser nok for seg de to som ligger oppe på rommet sitt og sover. De to som om noen timer skal løfte opp matpakkelokket og hive seg over kreasjonen hans. Og sammen med våre to hoder lener de andre rundt bordet seg frem og titter de også. De ser og ser, tenker høyt og spekulerer i kor. Hva kan det være i dag? Er det en ugle eller det en dykker? Har det sneket seg inn en rockestjerne eller er det prinsesse?

Det det helt sikkert er – er kjærlighet. En pappas kjærlighet til sine to små. En kjærlighet man knapt klarer å forstå og en kjærlighet man nesten ikke rekker å vise i den travle hverdagen. Så da får den komme frem her. Gjennom små tegninger på yoghurten i matpakke. Noe nytt hver dag, men alikevel alltid det samme; en ektefølt kjærlighetserklæring forkledd som små tøysetegninger i hverdagen.

Den tiden det tar, tanken på de spente små. Den vakre lille handlingen som sier så uendelig mye om hvor viktige de er for pappaen.

Noen ganger er du finere enn du tror, mannen min…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg er stor jente

«Du er stor jente, mamma!» Ja, lille venn, det er jeg. Jeg er stor jente og jeg er voksen dame. Jeg er styreleder, jeg er gründer, jeg er med i det offentlige ordskifte. Jeg har en stemme, en posisjon. Jeg er noens inspirasjon og noens irritasjon. Men jeg er fri, selv om jeg er kvinne.

Jeg er jentemamma og guttemamma. Jeg har et ansvar som går langt ut over meg selv. Ikke bare overfor mine egne barn, men også overfor meg selv – og samfunnet rundt meg. For jeg vil at jenta mi skal behandles likt som gutten min. Av meg, av læreren sin, av sjefen sin og av besteforeldrene sine. Jeg vil at hun skal være mer enn en prinsesse.

Jeg må slutte å fnise litt av vilja hennes når hun blir dritsur eller si «ja, hu her har vilje, ja!». For hun er jo ikke noe søtere enn broren når hun blir sint. Det er ikke noe morsommere at hun har sterke meninger og tør å uttrykke dem. Jeg burde jo være stolt av henne. Fortelle henne at hun har all rett i denne verden til å være både sint og sterk, selv om jeg syns det er slitsomt og irriterende. Og jeg burde finne veier slik at hun kan bruke viljen sin til å oppnå ting, senere.

Jenta mi syns rosa prinsesseskjørt slår alle bukser i hele denne verden, men nåde deg om du kaller henne prinsesse. DET skal hun ha seg frabedt. Og hun vil ikke automatisk ha dukkevogna når hun kommer inn i lekeskuret i barnehagen. Det kan like så godt være en gravemaskin som frister. Den gule. Ikke den røde.

Jeg har et ansvar. Jeg må la henne være jente, men samtidig gjøre henne sterk nok til å kunne være det. Jeg vil at hun skal kunne velge hva hun vil være, og kunne være det som den hun er. Jeg vil at hun skal bli sterk nok til å takle hvordan folk tar i mot meningene hennes. Hun må tåle å bli kalt hore, fitte, kjærring og lille venn av folk som ikke er enige med henne. Ikke fordi jeg syns det er hennes oppgave å tåle det, men fordi jeg ikke ser at hun vil møte en hverdag så veldig forskjellig fra den vi har i dag.

Jeg trenger ikke beskytte jenta mi mot barnebryllup eller omskjæring. Jeg trenger ikke frykte at hun mister skoleplassen eller ikke får utdannelse fordi hun er jente. Jeg trenger ikke være være redd for at hun ikke har en plass i arbeidslivet, men jeg må gjøre henne sterk nok til å møte det som er der ute. For uten det vil hun knekke.

I verdens mest likestilte land er Den Internasjonale Jentedagen en dag der vi bør minne hverandre på hvordan vi behandler jentene våre i vårt eget samfunn. For det er de sterke jentene våre som skal kjempe for de uten stemme i årene som kommer.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Fotocred @utestemmefoto
 

Verdens enkleste brød

Jeg tror jeg får spørsmål om denne brødoppskriften hver eneste dag, så nå kommer den. Oppskriften på brødene selv jeg klarer og som får meg til å strutte av selvtillitt som mor!

  • 700 g. hvetemel
  • 300 g. grovt rugmel
  • 5 g. tørrgjær
  • 15 g. salt
  • 9-9,5 del lunkent vann

Rør sammen til en grøt og fordel i to store, smurte brødformer eller faste muffinsformer.

Strø over et passe tykt lag grovt rugmel og dekk med plast. La det hele kaldheve på kjøkkenbenken, 10 timer er perfekt. Stekes på 210 grader, nederst i ovnen, i en time. Sett inn brødene i kald ovn.

Og vips – nybakt brød!

Det tar ca. 8 minutter å forberede og jeg gjør det gjerne før barna våkner om morgene. Da kan jeg steke dem etter middag og ha det klart til matpakkesmøring før jeg selv tar kvelden.

Og for en god følelse man får, når man kan sende med barna hjemmebakt brød i barnehagen! I det siste har jeg også helt oppi ca 100 g linfrø. Da blir de enda bedre!

Før du steker dem vil brødene fremstå som litt skjelvende, og ikke nødvendigvis så høye. Dette er meningen.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg har tatt oppskriften fra «Mathjelpen for foreldre -hjelp barna å spise sunt døgnet rundt» fra Geitmyra matkultursenter for barn, og jeg har fått tillatelse til å dele den.

 

Den store trusejakten

Det er mulig jeg har veldig små barn, det kan jeg nok til dels innrømme at jeg har. Hvert fall hu minste er av de… ja, minste. Men at det skulle være SÅ vanskelig å få tak i et par truser som sitter sånn høvelig på, ja se det hadde jeg ikke sett for meg!

Jeg satt hjemme og jobba og fikk det for meg at nå var det på tide å få kjøpt noen truser til Lillemor. Ikke det at hun står i fare for å bruke dem hver dag, men som en test. Jeg tenkte jeg skulle være smart, så jeg spurte Instagram og Snapchat – og gjett om jeg fikk svar! Det kokte i flere timer og det strømmet inn med svar.

Så etter å ha jobba en stund tok jeg på meg jakke og sko og tok fatt på den store trusejakten. Det skulle vise seg å bli en alt annet enn enkel jakt… For min lille frøken bruker strl 86, og av en eller annen grunn tenker man at barn kan bruke to størrelser samtidig. Jeg har vondt for å tro at ei på 92 centimeter har samme vitale mål ellers på kroppen som min frøken på 83. Så de aller fleste trusene jeg fant var aldeles enorme. Det så ut som det var beregnet plass til bleier i dem – og da er jo på en måte en del av poenget borte er det ikke?

Dessuten var det enkelte butikker som viste seg å ha litt lave tanker om de små. For hos Cubus må du opp i størrelse 98/104 for å få deg ei truse, og sist jeg sjekka så er man da 3-4 år gammel! Og mitt lille frø – hun er vel trolig nærmere fem før noe sånt kan passe! Mener virkelig Cubus at man skal bruke bleier så lenge? Nei – det gjør de ikke. I ettertid har Cubus fortalt meg at de har truser fra strl. 92. Dog ville nok også disse vært for store for hu bittelille jeg har hjemme, men det finnes altså mindre størrelser! Så får vi håpe at også de i den butikken jeg besøkte får den informasjonen etterhvert…

Og MÅ det virkelig være bilder av My Litle Pony eller Hello Kitty på absolutt ALT? Min lille frøken aner jo ikke hva det er for noe, og jeg har da ikke tenkt å introdusere henne for noe så fjåsete på trusene hennes!

Men når man leter lenge nok så finner man jo… Og en stor Kappahl-butikk på Sandvika Storsenter ble redningen for en noe frustrert småbarnsmor en litt sen fredags ettermiddag rett før hun skulle hente i barnehagen og få besøk.

Og responsen? Ei hoppende glad litta jente som kun ville gå i kjole og uten strømpebukse resten av helgen. For når man først har fått på truse, så må man jo SE dem også!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hvorfor snakke om det aller vondeste

Det gjør ikke vondt lenger. Jeg sliter ikke med det. Det plager meg ikke og jeg lider ikke. Så hvorfor grave i det? Hvorfor fortelle? Hvorfor snakker vi om det som en gang gjorde så fryktelig vondt – og som for noen fortsatt smerter?

Fordi de stemmeløse også fortjener å bli hørt!

Det er alt for mange som sliter med rus. Som sliter med følgene av rus. Det er alt for mange som lever med andres rus. Andres smerte og andres misbruk. Det er alt for mange som aldri tør eller kan fortelle. Som ikke kan sette ord på det de står i. Jeg er heldig, for jeg kan. Og jeg er heldig som har en bror som vil at det skal snakkes om. For han ser hvor viktig det er.

Men det er tungt. Spesielt for mamma. Det er tungt å lese om han hun har dratt ut av gørra. For la det ikke herske noen tvil; JEG har ikke fått broren min på rett kurs. Det er det de to som har klart. Jeg har vært der. Jeg har tatt i mot og jeg har lyttet til de begge, men jeg har ikke kjørt mange mil for å hente en syk gutt som lever alene i et falleferdig hus. Jeg har ikke holdt rundt den tynne kroppen og vært livredd for hvor barnet mitt er på vei hen.

Jeg kan ikke fatte hvordan det er å være mammaen til – og jeg håper jeg heller aldri forstår det.

Og for alle de som ikke har hatt den mammaen. Som ikke har hun som sier at man skal prate ting i hjel, sånn at det ikke er farlig lenger. For alle dem må vi sette ord på det tunge. For alle dem må vi fortelle. Og derfor gjør vi det.

Men nå er vi ferdige. Nå er det ikke mer å si. Det er over, vi går videre og livet er et fint sted å være. Og gjennom de siste ukene har Lillebror og jeg kommet enda nærmere hverandre. Vi har delt noe helt nytt og vi har sett hverandre på nye måter. Og det – det skal vi ta med oss videre på ferden sammen.

Takk for all støtte og gode ord de siste ukene! Det er godt å kjenne at historien blir tatt i mot med godhet og respekt. De store heltene er broren min og mamma, en stebror som tok en samtale som røska litt skikkelig og en hel familie som sammen ikke ga opp.

Jeg er så takknemlig for at den familien er min!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Han er bestevennen min

På lørdag gikk jeg bare rundt og smilte. Det var en slitsom, bråkete dag med enorme mengder armer og bein over alt. Og når dagen gikk mot slutten satte jeg meg ned og kjente på den varme gode følelsen som bredt seg i hele kroppen. Jeg tror den kalles lykke.

For på lørdag pakket jeg bort dynene deres, med dynetrekket på.

For jeg tror nemlig at det er de samme som skal bruke dem neste gang. De som gir de ærlige og ekte klemmene. De som ler høyt og hjertelig når vi er sammen. De som tør å være seg selv sammen med oss. De som kjennes ut som en del av familien vår nå. De som barna mine spør etter det øyeblikket de går ut av huset.

Og jeg tror vi gjør noe veldig bra for nettopp de barna. Vi gir dem et enda større nettverk av folk som er glad i dem. Vi lar dem bli glad i andre, lar dem kjenne på det å dele med enda fler. Dele mammaen, oppmerksomheten og alle minnene. For de kommer. Som perler på en snor. Og noen ting har allerede blitt en vane.

For de to gutta MÅ bade sammen. I en time. Minst! Den eldste passer den minste, lufter bikkja og er en uvurdelig hjelp. Og så får hun trekke seg litt tilbake. Gå inn på rommet og lukke døra. Lese litt bok eller bare være helt for seg selv. For når man snart er 12 år og en liten dame så trenger man det. Å bare være seg selv.

Jeg har vokst opp med en familie som består av mine og dine og litt noen andres. Mennesker rundt har hatt egne roller. Mennesker som har gitt oss støtte og varme. Mennesker som har delt av sin tid, sin visdom og sin kjærlighet til oss. Jeg vet hva det betyr å ha folk rundt deg som lar deg være deg og er der for deg. Og det er det som er familie. Selv om det kanskje ikke ser sån ut på papiret.

«Han er bestevennen min», sa Lillemann i går. Jeg tror jammen meg han er min også…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg hører alle de vakre ordene…

Jeg sitter rett overfor Hilde. Min kollega og venn. Et menneske som har begynt å bety mye for meg, for familien min. Jeg hører hva hun sier og jeg lukker øynene. For å høre enda bedre.

Men innerst inne vil jeg bare løpe. Løpe fra alt det vakre hun sier.

Jeg vet at hun har diskutert dette med produsenten vår. Dette er avtalt spill. Jeg kan ikke løpe for vi er midt i innspilling av OverLivet. Hun har sagt at jeg ikke får lov til å tøyse det bort. At jeg bare må sitte og ta i mot. Så da gjør jeg det. Mens hele kroppen min kribler og vrir på seg. Jeg vil bare bort. Bare litt!

Jeg klarer nesten ikke høre på!

Jeg takler å høre at jeg er flink. Eller tøff. Eller at jeg har gjennomføringsevne, er effektiv eller jobber godt. Men jeg klarer ikke høre at jeg betyr noe for noen. At jeg gjør en forskjell. Det er vanskelig å sitte og ta inn over seg beskrivelsen av hva man er i andres liv. I et liv som ikke har så mange andre som fyller de viktige plassene.

Er du flink til det? Flink til å takke for de virkelig dype og varme komplimentene? Klarer du å bare sitte stille og kjenne at du fylles med ord du kanskje ikke helt klarer å forstå at handler om deg? Jeg er altså så dårlig på det at Hilde valgte å «låse» meg fast i en situasjon for å få sagt det hun ville. Det er ikke bra.

Jeg må lære meg å tåle å bety noe for andre. Lære meg å ta i mot, bli stolt og være takknemlig. Jeg må rett og slett lære meg å ta til meg det at jeg betyr noe for andre.

Kanskje det er enda et skritt mot å faktisk bli voksen?

Du kan høre hvordan det gikk da Hilde tok regien og satte meg helt ut av spill? Podcastepisoden som tar for seg byturer, Oktoberfest, alenemødre, kattebæsj og uhemmet ros ligger ute nå!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!