Demokrati med partipisk

4,2% av Norges befolkning skal i morgen få æren for et historisk tilbakesteg for norske kvinners bestemmelsesrett over egen kropp.

4,2% skal få diktere et samlet storting med et overveldende flertall mot seg når de på nytt krever at kvinner skal stå til rette for egne ønsker forran en nemnd.

4,2%. Det er nesten ingen det.

En stund var det snakk om samvittighet. At ingen skulle presses til å stemme mot egen overbevisning. Det ble slått hardt i bordet og ropt ut at det var uaktuelt å la seg styre av noen som representerer det mange av oss så på som en svunnen tid. En tid der noen mente at de visste bedre enn andre – om den andres liv.

For en gang i verden stod de aller fleste med lua i hånda og spurte de øverste herrer om lov. Om lov til å gifte seg. Lov til å jobbe. Lov til å ta pauser. Nesten ingen bestemte over eget liv. Og de hadde heller ingen stemme. De med mest makt bestemte hvem som skulle få fortsette å ha makt. Så enkelt, og så grusomt, var det. Og akkurat nå kan det kjennes litt ut som at vi har rykket tilbake dit. En liten gruppe mennesker skal få bestemme igjen. Mot det folket mener er rett. De skal på nytt sende kvinner i en vondt situasjon inn i et rom der de er strippet for makt over egen skjebne.

Og mange av de som i morgen sender oss baklengs inn i fremtiden, gjør det mot egen overbevisning. Deres tydelige stemmer som ropte ut at kvinners rettigheter ikke skulle røres, har i dag stilnet helt. De snakker lavmælt om at dette ikke er så mye å rope om, at det tross alt ikke er 2c som røres, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at kvinners rettigheter har blitt brukt som en brikke i en skitten politisk kamp der enkelte menneskers mulige tap av makt stod på spill!

Og når man ser hva som skjer med kvinners reproduktive helserettigheter andre steder i den vestlige verden for tiden, er det virkelig på sin plass å være bekymret over dette.

Veldig bekymret.

Del om du er enig – dette skjer nemlig NÅ!

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Et gammelt gufs fra fortiden

Jeg husker ham fra jeg var liten. Sint. Indignert. Gudfryktig. Med prestekrage fra en tid der presteskapet var hevet over alle andre stod han og ropte ut sine fordømmelser. Fordømmelser over kvinner som hadde drept. Med viten og vilje. De ropte ut sin sorg over de myrdede og løftet opp tilgrisede babydukker.

Jeg husker ham med skrekk.

Jeg husker ham fordi virkemidlene hans var så sterke. Fordi vi bare hadde en tv-kanal og verden var så mye mindre. Jeg husker ham fordi han opprørte meg, vekket noe i meg. Han vekket en frykt. Og ikke en frykt for evig fordømmelse som han prediket så høyt, men en frykt for å måtte lytte. En frykt for at hans ord var sanne. At jeg som kvinne ikke hadde rett til å bestemme selv. At jeg som kvinne kunne ende opp som morder om noe en gang ikke gikk helt etter planen.

Jeg husker at jeg spurte mamma om det noen gang kunne bli sånn. Om loven kunne bli endret. «Ikke i Norge, jenta mi. Ikke her.» Jeg trodde på henne. Hvorfor skulle jeg ikke det? I et av verdens mest stabile demokrati, med en av verdens mest fremoverlente likestillingslover var det riktig å tro. Riktig å tro at alt gikk rett vei.

I dag er jeg ikke lenger redd for han med den gammelmodige prestekragen. Det er ikke han som skremmer meg, men jeg er mye mer skremt. Jeg er skremt over hvor lett vi tar på nye lover i USA, kvinners totale mangel på helsevern i Argentina. Jeg er et hoderystende vitne til at mitt eget lands statsminister kjøpslår over egen makt med kvinners rettigheter på bordet. Jeg ser et bittelite regjeringsparti fremme en lovendring som gir alle liv vern fra unnfangelse til død. Jeg ser et Europa der kvinners rettigheter for egen reproduktivehelse stadig møter motgang og raderes til et minimum. Der ikke en gang overgrep gir rett til å bestemme over egen kropp!

Jeg vet ikke hva jeg en dag må svare min datter på spørsmålet om hun for alltid vil kunne bestemme over seg selv, men jeg håper vi snart kan våkne fra vår deilige dvale og se at det blåser et gammelt gufs fra fortiden over hele den vestlige verden. For jeg vil aldri kjenne på følelsen av å være redd en mann med en hensikt om å innskrenke min rett til å velge selv igjen.

Les mer om Argentinske jenter og kvinners situasjon på Amnesty Norge sine sider her.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Den lange veien jeg ikke lenger går

For noen uker siden satte jeg meg ned med Hedda. Hun ville snakke med meg om noe vi deler. En litt lenger vei til Ønskebarnet enn de fleste har. Og selv om jeg har lagt den delen av livet bak meg, så slutter den ikke å være helt spesiell for det. For jeg har gått av den veien for flere år siden, men mange går den fortsatt. Den lange veien som føles så intens – og ganske ensom.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det var. Eller hva jeg tenkte og følte. Jeg kjenner meg ikke lenger midt oppe i et miljø av prøvere over hele landet. Jeg følger ikke så mange og har kontakt med enda færre. Jeg snakker stort sett veldig lite om det og tenker vel kanskje at det er på vei til å gli litt bort. Men noen ganger dukker det opp. Som når noen er inne i de siste ukene før Ønskebarnet kommer eller noen foreslår nok en innstramming på lover og regler, hindrer en utvikling eller tar tilbake noe som en gang ble lovt.

Jeg tenker mange ganger på de som skal begynne på veien sin. De som skal prøve å finne ut av alt rundt; alle smarte løsninger, ting man bør spørre om eller hva man kan forvente. Jeg tenker på de som kommer inn i dette med et nærmest uskyldsrent sinn og forventningsfulle øyne. Det spente blikket som kanskje snart slukner litt etter litt.

Det finnes fortsatt mange tabuer rundt prøverørslivet. Mange tør ikke snakke høyt om hvordan de har det, hverken under prøving eller om de blir gravide. Man føler man skylder samfunnet å holde hodet høyt hevet. At de andre prøverne fortjener at du ikke klager om du endelig kommer i mål.

Men blir en annens sorg noe lettere å bære om du tier om de opplevelsene du har?

Hverken Hedda eller jeg tror det. Vi tror det er viktig å vise at et risikosvangerskap eller sinnsyk kvalme ikke blir noe lettere av at man endelig har blitt gravid. Vi tror ikke det blir noe lettere å være ufrivillig barnløs om andre holder egen glede inne. Ingen kan skånes for de realitetene livet gir, vi kan bare lære å bære dem. Og kanskje kan vi bære bedre sammen, men kun om alle får leve sine egne liv fullt ut.

Hvis du vil høre hele samtalen til Hedda og meg, så søker du opp episode ti av «Barn ønskes» i iTunes, på Spotify eller en podcastapp du bruker.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg tror på meg!

Hvorfor er det sånn at vi ikke helt vil si at vi er gode? At vi ikke helt ønsker å legge ut om hva vi kan? Hvorfor nøler vi når vi skal snakke om lønn eller si hva vi syns vi er verdt? Tror vi ikke på oss selv? Tror vi ikke at vi kan noe, vet noe, gjør en forskjell for andre?

Vel, jeg har hvert fall bestemt meg; jeg tror på meg!

Den siste uka har jeg flere ganger fått høre at jeg er så tøff. Virker så uredd. Det er jo ikke sant i det hele tatt. Jeg er pissredd jeg! Livredd for å ikke ha nok penger, nok jobb. Livredd for å ikke være god nok. Ikke godt nok likt. Hva om ingen vil jobbe med meg fordi de ikke liker den jeg er? Eller om de bare later som når de sier at jeg er flink.

Hva om alt bare er ljug?!?

Pappa mener at jeg er helt skruppelløs. Venninna mi håper at hun en dag skal bli like tøff som meg. Selv innser jeg at jeg har blitt det jeg en gang håpet å bli; trygg.

Eller tryggere…

For jeg er trygg nok til å bruke kontaktnettet mitt. Jeg er trygg nok på at jeg duger tilstrekkelig til å sende en mail til den store sjefen eller ringe hun som er så god. Jeg er trygg nok på at jeg har levert så godt de siste tre årene at ingen vil lure på hvorfor jeg sender en melding.

For hvis jeg ikke tror det selv – hvordan kan jeg forvente at andre skal tro det?

Det er bare jeg som kan legge grunnlaget for andres tro på meg. Og det er bare jeg som kan åpne andres øyne så de skjønner at jeg er løsningen på det de trenger hjelp til. Da er det bare jeg som må gjøre jobben og ta kontakt, sånn er det bare. Og hvorfor skal det egentlig føles flaut? Eller vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare se det som det det er; et firma som selger inn sine tjenester til et annet firma.

For det er det det hele handler om.

Det er ikke Janne som sender en mail til Paal for at Paal skal betale Janne for livets opphold. Det er JannOrama som tar kontakt med RED. Og det er det jo ingen som syns er flaut eller rart!

Så nå når arbeidsuka er ferdig og jeg sitter og gjør opp regnskap har jeg en oppfordring til deg;

Tørr litt mer! Tørr det du ikke trodde du ville tørre. Vær den du alltid har ønsket å være.

Da lover jeg deg at fredagen blir ekstra fin…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hvor skal jeg gå…

…jeg trenger en ny vei nå.

Jeg hørte at han snakket. Jeg hørte meg selv svare også. At jeg forstod. At jeg ikke tok det personlig.

Det eneste jeg tenkte var at dette overlever jeg ikke. Nå kommer jeg til å gå økonomisk grunne. Jeg hadde lyst til å rope. TENKER DU IKKE PÅ MEG?!? Hva faen skal jeg gjøre nå da? Hvordan i helvete skal vi få råd til barnehage og SFO fra høsten? DETTE GÅR IKKE!!!

Jeg la på.

Satt og så.

På utsikten. Den vi har blitt så glad i.

Så tok jeg opp telefonen igjen. Og begynte å ringe. Jeg sendte mailer, chattet. Jeg søkte opp folk jeg ikke har snakket med på årevis. Krympet meg der jeg satt og utleverte det tyngste jeg har opplevd på lenge. Lukket øynene litt når jeg trykket på send.

Men jeg fortsatte. Og fortsatte. Jeg la ut min missære på Instagram. Jeg delte min knuste stolthet. Jeg la meg for å sove.

Og så fikk jeg svar. Noen trengte meg med en gang. Andre ville ta en kaffe. Det finnes store planer – og det er plass til meg. Jeg fikk mailer og telefoner. Det haglet med godord, sympati og heiarop. Den vonde angsten begynte å slippe taket og skape rom for noe helt nytt. En ny giv. Et nytt håp!

Og en veldig lyst til å vise alle at joda – jeg kan! Og jeg kan gjøre det skikkelig bra også. Akkurat så alene som jeg føler meg, men med et brennende ønske om å lykkes. Et ønske så stort at det setter alt annet til side for å nå målet. All knust stolthet. All pulverisert selvtillit. For jeg kommer ikke videre om jeg dveler ved det. Sånn er det bare.

Ingen kan vise styrke om de er mest opptatt av sine egne svakheter.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det måtte komme…

En dag er jo alltid den siste, uansett. Og innerst inne visste jeg jo at det måtte komme, men da det kom – kom det som en isende vind gjennom hele meg. Det var som et slag i magen. En voldsom kraft som slo beina bort under meg. Jeg ble liggende i den øredøvende stillheten der pulsen slo alene. Kun forstyrret av suset etter et øredøvende brøl. Det kan ha kommet fra meg.

Jeg reiste meg. Kjente etter. Klumpen i magen vokste. Pusten var vanskelig å kontrollere. Jeg følte det nesten som jeg så meg rundt for første gang i et rom og en verden jeg aldri hadde sett før. At kroppen min var ukjent og stemmen jeg akkurat hadde hørt, var lyden av en fremmed.

Vi forlenger ikke kontrakten etter 31. august. Vi har valgt en annen løsning.

Og med det forsvant tryggheten. Eller, det som har vært det trygge i det litt utrygge. Det som har gitt meg ro til å fortsette å satse, selvtillit til å gå ut og skinne. Stoltheten jeg har båret utenpå kroppen. For det var her det hele begynte for snart tre år siden. Og i tre år har vi vokst og utviklet oss, sammen. Jeg har sett andre komme og gå, vært halvveis på vei ut og blitt hentet inn igjen. Men nå er det altså slutt. Og jeg kjenner suget i mellomgulvet snøre lungene sammen.

Jeg gråter. Jeg kjenner på frykten. Jeg lar det rase rundt meg. Og så setter jeg meg ned. Helt rolig. Begynner på toppen. Sender en mail, tar en telefon. Jeg rister av meg skuffelsen, puster langt ned i magen. Tar en ny telefon. Gråter til Ingeniøren. Svarer på trøstende ord fra de på kontoret.

Jeg har levd et utrolig beskyttet frilansliv så langt. Kanskje kan jeg knapt kalle det det. Kanskje er det først nå mitt frilandsliv virkelig begynner.

Jeg vet ikke, men det jeg vet er at den lille angsten ikke skal få stå i veien for meg.

Den skal heller drive meg videre!

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Alt til sin tid…

Du kan ikke løpe før du har lært å gå, ikke hoppe før du kan stå. Du kan heller ikke rekke over alt om tiden ikke strekker til. Sånn er det bare. Uansett hvor du er i livet eller hva som skjer. Vi må alltid prioritere. Og vi må lære oss å gjøre det. Kanskje det er det som er hemmeligheten til å fikse livet?

I går gikk jeg tur med Trine. Vi snakket om løst og fast, om livet, trening, helse og jobb. Vi har ganske mange likheter, selv om vi er veldig ulike. Vi har barn på nesten samme alder, vi driver for oss selv. Vi liker å trene, har til og med danset ved samme ballettskole i mange år, og vi definerer oss selv som voksne. Vi har vel strengt tatt ikke noe særlig valg. Vi har også måttet prioritere ganske hardt det siste halvåret. Trine på grunn av helse, jeg på grunn av arbeidsmengde.

For det å prioritere seg selv handler ikke alltid om å sette av masse tid til trening eller selvrealisering. Å prioritere seg selv kan noen ganger handle om det stikk motsatte. Noen ganger må man legge ned lista. Sånn helt ned. Si til seg selv og alle rundt seg at nå får jeg ikke til alt jeg pleier å få til. Jeg klarer ikke jobb, trening, bollebaking og foreldremøter. Jeg husker ikke at jeg må kjøpe mat eller lage middag. Jeg orker ikke ta opp telefonen å ringe noen, jeg fikser ikke å være sosial. Det er for mye. Akkurat nå.

Jeg vil ikke være sliten. Jeg gidder ikke. Jeg nekter å bli enda en som starter samtalen med en venn med «Nei, nå er jeg altså så sliten. Det er så mye og jeg orker rett og slett ikke mer.» For hvorfor blir det så mye? Og hva er det som gjør at vi ikke orker mer. Gang på gang?

Jeg har ikke svaret for alle. Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg blir for eksempel helt utslitt av rot. Av å ikke vite hva som skjer når eller ha oversikt over hvor jeg skal befinne meg eller hva jeg skal gjøre de neste dagene. Det jeg derimot ikke preges nevneverdig av, det er om jeg har bakt boller til barna fra bunnen eller om sjokoladekaka i barnebursdagen kommer fra frysedisken hos Rema. Jeg blir ikke stressa av kortprogram på hverdagsvasken eller at barna ikke deltar på syv fritidsaktiviteter. Jeg blåser også en lang marsj i om vi går søndagstur eller nikoser oss ute i all slags vær. Strengt tatt syns jeg det bare er stress…

Men jeg blir sliten av å ikke ha tid til å synge høyt i lekemikrofon med barna mine når vi har fredagsdans. Jeg blir stressa om jeg ikke har tid til å sitte på gulvet i en stor gruppebarneklem eller tøyse med de andre barna i barnehagen når jeg leverer. Jeg føler hverdagen tynge om jeg ikke orker å hviske til mannen min at jeg elsker ham når vi legger oss.

Så når livet blir for fullt – da må noe prioriteres bort.

I lang tid var treningen like borte fra mitt liv, som fra Trines. Hennes fordi kroppen ikke tålte det, mitt fordi tiden og livet ikke åpnet for det. For noen ganger blir det bare sånn. Og noen ganger må man bare ta hensyn til det. Det betyr ikke at man ikke kan komme tilbake, det betyr bare at man må prioritere. For det er faktisk noe i det gamle uttrykket;

Alt til sin tid…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg trengte en pause – men nå er det GODT å være i gang igjen!
 

Ufrivillig knebling

Det offentlige ordskiftet er hardt. Det er et iskaldt debattklima der ute, og steile fronter skyr ingen midler. Ikke en gang drapstrusler uteblir. Mener du ikke det samme som meg, skal du få svi. Du skal dø. Du skal hvert fall tie. Du skal knebles.

Den siste tiden har jeg deltatt i flere tunge debatter. Diskusjoner der ord må veies og føtter må settes varsomt ned. Det er mye følelser i debatter som utarter slik, men det betyr ikke at de ikke er verdifulle eller bør gjennomføres. Det brukes sterke virkemidler for å få oppmerksomhet, og det benyttes voldsomme bilder for å beskrive urettferdighet. Så lenge man diskuterer sak, mener jeg bestemt at det aller meste skal være tillat. Det er når det blir personlig det blir stygt.

Morder.

Feministfitte.

Kalde tøs.

Å snakke høyt om likestilling er ikke spesielt populært i enkelte kretser. Noen tyr til ekstreme midler for å holde sine meningsmotstandere nede. Og noen lykkes. Jeg snakker selvsagt ikke om de som vil fortelle om den andre siden av valgfrihet. Eller de som på saklig vis legger frem sin sak. Jeg lærer masse av å høre deres argumenter og tanker. Jeg trenger å få alle sider belyst for å være en god samfunnsdebattant! Det er bare det at det blir så mange. Så mange som skal fortelle en at en tar feil. I alle kanaler! Og i går så jeg et grelt eksempel på nettopp dette. Et eksempel på hvordan en gruppe velger å argumentere for sin sak mot et enkeltmenneske. Og det på en måte som ikke er hverken saken eller gruppen verdig.

For når hundrevis av mennesker velger å rope i alle sosiale kanaler til ett og samme menneske, med grusomme karakteristikker og hånlig bedreviten, så skader det sakens kjerne. Det knebler all meningsmotstand og bildet man viser til samfunnet er entydig og skjevt. Det kan virke som alle i et helt land mener det samme, men det er lite som tyder på at det stemmer. En mening får herje fritt og argumentene er noen ganger så lite gjennomtenkte og hardtslående at det blir umulig å debattere den andre siden fritt.

Jeg har fått min skjerv av dritt fra de som mener de vet bedre enn meg. Mye bedre enn meg. Jeg har blitt omtalt som «trolig hjerneskadet» da jeg skrev at jeg ikke alltid tar det illsinte barnet mitt opp av senga. Det har blitt sagt at man skal kollektivt melde meg til barnevernet for samme grunn. Jeg er en dårlig mor, selvsentrert, uegnet som forelder, hånlig kjerring, hjerteløs, lat og barnemishandler – jeg kan holde på i en evighet. Jeg kan også late som det ikke går inn på meg.

Men det gjør selvsagt det.

Og dette gjøres av voksne mennesker som snakker om seg selv som «de som vil barnets beste». Hvem gjør ikke det egentlig? Jeg har til dags dato ikke møtt et eneste menneske som tenker; nei dette gjør jeg for barnets verste. Vi gjør alle alt for barnets beste, men vi mener kanskje at barnets beste er forskjellige ting! Der jeg mener langsiktig arbeid og fokus på likestilling er til barnets beste, så mener andre at valgfrihet er viktigere. Og det er helt greit! Men ikke misbruk «for barnets beste» sånn at motdebattantene forsvinner.

For jeg orker ikke gå inn og belyse min mening i denne saken. Jeg orker ikke få tusenvis av illsinte mammaer og pappaer i innboksen min der de roper ut sin frustrasjon i caps lock og spytter ut om min åpnebare mangel på både IQ og omsorgsevne. Når det ikke en eneste gang åpnes et rom for refleksjon eller et ønske om å lytte til den andre siden, så blir debatten både meningsløs og irrelevant. Og så sitter man heller stille og holder kjeft.

Og da, mine venner, har vi knebling i praksis.

I vårt eget, frie, Norge.

Så mye for valgfrihet…

 

Jeg pusser opp – døgnet rundt!

Jeg går fra rom til rom. Noterer meg hva som mangler, ser på rekkefølgen av det som må gjøres. Jeg prøver å huske hva elektrikeren sa og hva rørleggeren trenger. Jeg tenker på farger og ser for meg møbler. Jeg teller uttak til stikkontakter og snur meg rundt igjen. Jeg pusser opp døgnet rundt – uten å løfte en finger!

Jeg ser på klokka for endte gang. 01.37. Det er tre timer siden jeg la meg. Så langt har jeg ikke sovet ett sekund. Det surrer og går i hjernen, jeg klarer ikke skrive, klarer ikke jobbe. Det er helt stopp på alle kanter bortsett fra i huset og jeg føler at jeg løper etter alt som skal gjøres og alt som skal skje. Jeg sovner stående under kveldsstellet og jeg finner ikke ro i sofaen. Jeg lever i en merkelig unntakstilstand der jeg bekymrer meg for absolutt alt og føler meg totalt strippet for kontroll og oversikt.

Og jeg er ikke noe god på å ikke ha kontroll. Jeg er ikke noe god på å ikke bidra selv eller bli satt på sidelinjen. Jeg vil ikke være statist i det som er den største husprosessen jeg noen gang kommer til å være med på, samtidig som vi ikke har mulighet over hodet til å bidra mer enn vi gjør akkurat nå. For jeg er innkjøpsassistent og prosjektassistent. Hver gang jeg er innom huset tar det minimum en time å svare på alle spørsmål, og jeg har gjort ting de siste ukene som jeg aldri hadde tenkt at jeg noen gang skulle gjøre. Pipeinspeksjon for eksempel. Eller nettshopping av loftsluke…

Heldigvis er ikke dette for resten av livet. Vi er midt i den mest hektiske perioden akkurat nå. Dagene der alle valg skal tas, og det for ting som skal være sånn i veldig mange år til. Det er bare å stålsette seg, ta fart og puste helt ned i magen.

Og kanskje jeg skal unne meg et varmt bad før leggetid i dag… Kan være det vil hjelpe litt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det store, åpne rommet

Vi tar store skritt i riktig retning om dagen. Det er virkelig helt fantastisk å se hvordan huset reiser seg igjen etter alt vi har revet ned! Tenk at det bare er to uker siden vi tok over i dag, og nå er nesten alle tak ferdig gipset og vi venter på alt som skal komme inn til uka sånn at snekkerne virkelig får begynt med de store endringene!

Aller mest gleder jeg meg til å se hvordan andre etasje blir til slutt. Det store åpne rommet hvor man kan sitte og virkelig ta inn den fantastiske utsikten!

Denne etasjen blir i all hovedsak kjøkken og stue – og ikke så mye mer. Det er vinduer på alle kanter og hele tre utganger! Vi legger inn en ny, stor verandadør mot hagen sånn at vi får tatt enda mer av utearealet inn om sommeren. Planen er å bygge en stor platting rundt nesten hele huset som går i flukt med gulvet i overetasjen og på den måten skape en illusjon av at det er enda større her enn det egentlig er.

Og nå når alle vegger som skal bort er fjernet og det bare er pipa som står igjen, kjennes denne etasjen helt enorm. Vi får nye store vinduer ved spisestua og på kjøkkenet tror jeg jeg kan samle hele storfamilien til pepperkakebaking neste år. For det er nettopp det vi får med dette huset og kanskje aller mest dette store, åpne rommet – muligheten til å samle alle vi er glade i. I rekkehuset blir det trangt og veldig oppdelt så fort vi blir litt fler, men her får vi plass til å samles. Jeg kan ha alle søsknene mine på besøk uten problemer for eksempel – og det har jeg ønsket meg så lenge!

Vi skal male veggene i stua blå og har vært helt gærne og bestilt oss en kjempeblå velursofa! Det blir stramme linjer med hint av tung glamour og gamle, kjære elementer som det antikke skapet vårt og gyngestolen etter min bestemor.

Jeg gleder meg noe helt enormt til å tusle opp trappa og bli møtt av lys fra alle kanter og en fantastisk utsikt hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å viser deg alt etterhvert, men enn så lenge må du holde ut med tegninger. Men for hver dag kommer vi ørlittegrann nærmere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!