Hvis du hadde født på Fatima-klinikken…

Hvis du hadde født på Fatima-klinikken hadde du født i Zimbabwe. Du hadde vært helt alene, kanskje livredd. Og med rette. Du ville møtt ditt livs farligste dag uten den sikkerheten du behøver – og fortjener. Hvis du hadde født på Fatima-klinikken hadde du vært i livsfare.

Fordi å føde i Zimbabwe er livsfarlig.

Mens smertene rir gjennom kroppen kommer du endelig frem. Du er utslitt. Svetten renner, kroppen er dekket av sand og støv. Vann gikk du tom for for flere kilometer siden, og det finnes ikke noe mer her. Ikke mer enn til de som virkelig trenger det. Du skal bare føde. Du er ikke en av de trengende.

En vakker kvinne kommer mot deg. Hun har de varmeste øynene du har sett på lenge. Et fast grep holder deg i det ei ny ri river gjennom kroppen og beina kollapser under deg. Du klarer ikke lenger holde vekten av den tunge magen. Du orker ikke gå et skritt til, men det er nå det starter. Det er nå ditt livs ferd setter i gang for alvor. Du skal føde ditt barn. Alene, uten noen ved din side. Men du er en av de heldige. En av dem som har klart å komme seg helt frem til dem som kan dette. De to sykepleierne som jobber på klinikken. Og som også er jordmødre. Og din største sikkerhet. Ditt barns beste mulighet!

Inne i det varme huset er det ingenting. Det er kun en fødeseng. Ingen rom for forberedelse eller hvile. Ingen egne avlukker eller muligheter for å trekke seg tilbake. De fødende deler rom med alle de andre. Det er ingen senger. Det er ingenting.

Du kunne født hjemme. Men hjemme er det ingen som kan hjelpe deg. Du har HIV og uten de to verdifulle sykepleierne kan babyen din få det samme. Du vet det, for du har vært og snakket med dem før. Du vet at du trenger disse to. Du og det ufødte barnet ditt.

Du synker sammen. Endelig er du fremme. Nå er det bare den siste innspurten igjen… Den største.

443 kvinner dør pr 100 000 levendefødte barn i Zimbabwe. Det er blant verdens høyeste dødsrate. I Norge er det samme tallet 5.

For i motsetning til Norge, som er et av verdens aller tryggeste land å føde i, så ligger Zimbabwe i den totalt motsatte enden av statistikken. Hjemmefødsel øker risikoen for komplikasjoner, dødfødsler og dødsfall. Smittefaren er stor for både mor og barn, og vaksinering uteblir.

Nå samler Sabona inn penger til Fatima-klinikken. De samler inn penger til å reparere taket, koble til vann og elektrisitet. Penger til nødvendig og livreddende utstyr. De samler inn penger for å kunne gi fødende kvinner et reelt tilbud. Støtte i det mest sårbare øyeblikket i deres liv.

Jeg vet hvor viktig det er med god fødselshjelp. Og nå vil jeg hjelpe med det jeg kan!

Derfor har jeg VIPPSet over penger til #13214. Du kan også benytte bankkontonummer 1254.20.19814 – merk donasjonen med Fatima.

HJELP SABONA Å HJELPE ANDRE!

Og følg gjerne Sabonas arbeid på Facebook!

Og du – sammen er vi sterkere!

DEL – DEL – DEL!!!

 

Ett nytt mål – der fremme et sted

Har du satt deg mål? Mål for treningen, mål for hverdagen, uka, måneden? Eller året? Et mål for #prosjekt2017? I dag fikk jeg et mål. Et jeg ikke helt så komme…

Jeg liker ikke å snakke så mye om mine mål. Noen av dem er meget private. Mange av dem kan ingen andre sammenligne seg med! Vekt, antall treningsøkter, tyngden på vektene eller antallet repetisjoner vil alltid være ekstremt individuelt. Jeg vet jo ikke en gang om noen av målene mine er oppnåelige! Det er jo ikke sikkert at kroppen min noen gang kan ha den vekta jeg vil ha, og samtidig være sterk og sunn. Jeg vet jo ikke om det er realistisk å trene så mye som jeg gjør nå, eller om det i det hele tatt er bra i lengden!

Men jeg vet en ting, og det er at jeg skal løpe en mil den 2. september 2017! Jeg skal få på meg et startnummer og knyte joggeskoa godt. Jeg skal være med på en folkefest, og samtidig bryte en barriere jeg ikke var i nærheten av å se for meg da jeg startet med #prosjekt2017 for to måneder siden. Guess what;

JEG SKAL LØPE KK MILA!!!

Ei hel mil! Sammen med mange tusen andre! Altså – det er så stas! Og det er så kult å ha fått et så håndfast mål med treningen! Et mål som i aller høyeste grad er for å ha det gøy, men som også kommer til å holde meg litt i øra gjennom late, varme sommerdager der fristelsene vil ligge i kø. Et mål som handler om noe helt annet enn å bli tynn, men om det jeg er så opptatt av – om å være i form! Være sprek! Holde ut og kunne delta.

Og nå er det ikke bare sånn at jeg skal løpe disse kilometerne, men jeg skal gjøre det sammen med Hilde. Og forhåpentligvis mange av dere som følger oss. Sammen med KK Mila vil vi nemlig ha med oss så mange som mulig av dere som også har et #prosjekt2017. Vi vil ha med oss deg som aldri har løpt, du som bare vil gå, venninnegjengen som vil en tur til Oslo, du som vil løpe ei mil for første gang i livet og du som har gjort dette mange ganger før!

Vi vil lage et lag. Et Team Prosjekt2017!

Og vi skal gjøre alt vi kan for at alle som vil være med er så klare som over hodet mulig innen 2. september! Hvordan vi skal gjøre det forblir en hemmelighet en liten stund til, men jeg lover treningsopplegg, gode priser og tilbud, konkurranser med BRA premier, MASSE stå-på-vilje og humor underveis, kollektiv heiing i sosiale medier og bøtter og lass med treningsglede – selv i regn og sludd!

Kjenner du noen som trenger en utfordring? Et lite spark bak? Del gjerne med mamma, tante, venninnene eller kolleger. Vi vil ha med alle!!!

Og i mellomtiden kan du jo følge KK Mila og #prosjekt2017 på Facebook!

Dette innlegget markerer begynnelsen på et samarbeid med KK Mila der Hilde og jeg er ambassadører for arrangementet. Det ligger ingen andre økonomiske bindinger til samarbeidet enn at vi får løpe kostnadsfritt.

 

#prosjekt2017 til nye høyder!

Nå tar vi det ett skritt videre. Hilde og jeg. #prosjekt2017 er ikke lenger min lille greie. Det er ikke bare noe jeg driver med her hjemme for å komme i form og føle at jeg eier livet mitt lenger. Det handler like mye om deg. Og om venninna di. Eller mannen din. Og nå vil vi snakke med deg, hvert fall nesten…

De to siste ukene har det skjedd mye i prosjektet. Vi har begynt å få noen samarbeidspartnere, vi begynner å finne noen gode prosjekter vi skal jobbe med og samtidig holder vi på for fullt med våre egne mål. Vi løfter og løper, leser bøker og finner glede i hverdagen. Og så har vi opprettet en egen side for #prosjekt2017 på Facebook! For nå vil vi for alvor ha med oss enda flere!!!

Vi tror vi er langt fra alene om å kjenne et behov for å finne tilbake til oss selv. Vi tror det er mange fler der ute, både kvinner og menn, som ikke helt husker sist de gjorde noe for å ta vare på seg selv og sitt. Som ikke prioriterer egentid. Som aldri dusjer alene, trener, går seg en tur, treffer venner, kjøper noe til seg selv eller smører seg med body lotion. Vi tror ikke vi er alene om å drukne i hverdag og kjedelige plikter!

Derfor vil vi prøve å motivere hverandre på Instagram, Snapchat og nå også på Facebook. Vi vil at du deler med oss! Hva gjør du for deg? Hva motiveres du av? Og hvem vil du ha med deg?

Inviter en venn, en mann eller kone, en kollega eller en tante til å like siden vår og – ikke minst – lik selv! Vi kommer til å premiere de som premieres bør, motivere de som motivasjon trenger og så skal vi selvsagt også bli den beste versjonen av oss selv samtidig!

Vi håper du vil bli med oss og gjøre 2017 til det beste året for DEG!

Følg #prosjekt2017 på Facebook og tag bildene dine på Instagram med #prosjekt2017!

Og hjelp oss gjerne med å spre det glade budskap; DEL, DEL, DEL!!!

 

For to måneder siden startet den – jakten på meg selv!

Jeg gikk ut i dagen og snudde meg ikke. Så meg ikke tilbake. Jeg bare gikk. Og løp. Og løfta og pusta og svetta. Jeg fikk ut alt det gamle og tok inn det nye. Det friske og sunne. Jeg startet et ny hverdag – og jeg fortsatte med den. I dag er det to måneder siden.

Jeg kjente ikke igjen kroppen min. Jeg visste ikke lenger helt hvem jeg var. Jeg hadde aldri alenetid, jobbet til alle døgnets tider. Så fort barna var i seng satt jeg meg ned ved PCen og jobbet videre. Kjempet for å få fornyet kontrakter, sendte ut tilbud og håpet noen ville bli med meg på ferden min. Jeg sov dårlig, spiste helt elendig, men kanskje aller verst – jeg var ALDRI ute. Aldri.

Skjortene mine var for trange i arma. Jeg veide mer enn rett etter siste fødsel. Ingen av klærne mine passa. Huden min kunne i beste fall omtales som grå. Livløs hadde jeg passert for lenge siden. Jeg ville nesten ikke være naken foran mannen min. Jeg som alltid har ment at det må man bare tåle. Hvis ikke må man gjøre noe…

Så da gjorde jeg det. Jeg gjorde noe.

Jeg løp.

Ikke fra noe, men til noe. Til en bedre versjon av meg selv. En sterkere, sunnere, sprekere, blidere og friskere versjon. En som tåler å møte motgang. En versjon som takler hverdagen. Hver dag. Som kan ake med barna, løpe med mannen, tåle barnehagebasiller, hanskes med småbarnslivet.

For jeg har ikke bare blitt tynnere. Jeg har blitt stoltere! Mer fornøyd med alt jeg er og alt jeg gjør. Jeg har gjort så mange endringer det siste halve året at jeg knapt kan si at jeg er den samme dama lenger. Jeg eier og driver min egen jobb! Jeg trener seks dager i uka og tar vare på meg selv. Jeg prioriterer det JEG syns er viktig. Jeg takker nei til det som ikke gir meg noe, jeg setter meg mål og jeg er ute og møter nye folk. Jeg skaper noe nytt, noe spennende – noe som er mitt.

Mitt liv.

Min hverdag.

Mitt #prosjekt2017

I dag har jeg holdt på i to måneder. Det er aldri for sent å begynne på jakten på seg selv. Bli med meg du også da vel…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Bare meg. Sånn som jeg er nå. Uten sminke, uten klær, uten noe. Bare meg!
 

Hvordan går det med den hjemmelikestillinga?

«Nei altså, det er klart at jeg gjør nok kanskje litt mer hjemme enn ham, men han gjør jo alle de store tingene ute. Alt det jeg hater. Skifter dekk og sånn…» Tja, hvordan står det egentlig til med den hjemmelikestillinga? Har du satt opp det regnskapet i det siste?

Skifter dekk og sånn? Hva er «og sånn»? Og skifter han egentlig dekk? Hos oss kjører vi hver vår bil til dekkhotellet og får dekkene skiftet mens vi scroller på mobilen og drikker litt sur kaffe. Klart, det må gjøres, men at det kvalifiserer til å frita noen fra ukentlige oppgaver i heimen? Neppe…

Hos oss er det stort sett jeg som klipper plenen, jeg måker masse snø og stabler ved. Ikke det at ikke Ingeniøren gjør noe ute samtidig, for all del, men det betyr jo ikke at jeg alene skal ha alle oppgavene med en gang vi forflytter oss inn? At mannen tar de store takene ute, er en etterlevning fra en svunnen tid vi strengt tatt ikke befinner oss i lenger, og jeg vil slå et slag for at det er på tide at vi gjennomfører en liten revolusjon på hjemmebane! At vi setter hjemmelikestillinga litt på dagsorden!

Det er ingen tvil om at pappapermisjonen åpner en del ektemannøyne og setter husarbeidet langt høyere på agendaen. Når alt plutselig blir mannens ansvar blir det selvsagt langt tydeligere for begge parter hvor mye som faktisk gjøres – og hvor mye som ofte havner på en. Med mindre husets frue velger å dobbeltarbeide også under fars hjemmeperiode, og ta alt av husarbeidet etter jobb. Noe sier meg at det ikke er helt unormalt. Dessverre.

For jeg opplever at vi fortsatt er ekstremt konservative hva gjelder arbeidsfordelingen i de tusen hjem. Jeg føler at vi ikke kommer noe videre, at det fortsatt er kvinnen som styrer og mannen som gjør det han blir fortalt. Om han i det hele tatt gjør det. Blir fortalt noe altså. Og det strekker seg langt inn i familie- og foreldrelivet!

Jeg står ikke opp om natta

Jeg opplever at et av mine aller største kvinnelige og feministiske forbilder, mamma, ser med store øyne på at Ingeniøren er den som oftest står opp med barna om natta. At hun med et nesten overrasket blikk forteller meg hvor heldig jeg er! Men hvorfor er jeg det? Og ville hun noen gang sagt det til en mann? At han var heldig fordi kona tar barna på natta?

For hvorfor er det jeg som skal avbryte søvnen min og gå inn til de søte små hver gang de lager lyd? Er min søvn mindre viktig enn mannen min sin? Er vi ikke sammen om alt? Både hus og hjem? Og barn? Jeg har ingenting som gjør meg mer kvalifisert til å gjenkjenne og tilfredsstille mine barns behov om natta som ikke min mann også har tilgjengelig. Det samme gjelder om de slår seg eller er sultne. Det ligger ingen automatikk i at det er jeg som skal avbryte det jeg driver med for å smøre ei skive en vakker vårdag når alle er ute og gjør sitt!

Jeg er likestilt med min mann. Vi er flinke til forskjellige ting, så absolutt, men i all hovedsak gjelder det de mer spesielle tingene. Ingen skal fortelle meg at jeg handler mat bedre enn mannen min. At jeg er bedre til å hente i barnehagen og dermed naturlig nok er den som må jobbe kortere dager for å være der for barna mine. Jeg er heller ikke på noen måte bedre til å vaske vinduer eller gulv, snarere tvert i mot faktisk. Jeg er utrolig slurvete og vil bare bli ferdig! Jeg er faktisk rågod til å drille og bruke kappsaga, så det kan like godt være jeg som setter opp gjerdet rundt huset som mannen min. Dessuten er han mye flinkere på å leke i sandkassa enn meg… Det vet jo strengt tatt hele Norge ett og annet om!

Et ekteskap eller samliv kan ikke deles opp i antall arbeidstimer, hverken utenfor eller i hjemmet. Et nøyaktig regnskap er ikke svaret på hvor lykkelige man er eller hvor bra man har det sammen. Jeg tror heller ikke alle kvinner må elske å bygge gjerde eller beise hus, men jeg tror det er viktig å sette seg ned en gang i blant å gjøre opp status. Hvordan fungerer det egentlig hos oss? Er det kanskje sunt for alle at vi bytter litt om noen ganger? At pappa legger barn mens mamma klipper plen?

Hvordan fordeler dere arbeidsoppgaver i hjemmet? Og hvorfor ble det akkurat sånn? Dagen før Kvinnedagen vil jeg veldig gjerne høre hvordan DERE gjør det!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

P.S. Mamma er fortsatt et av mine største kvinnelige og feministiske forbilder. Uten henne hadde jeg ikke vært i nærheten av den kvinnen jeg er i dag!

 

Feminist – javisst!

Noen ganger kjenner jeg at jeg er på nippet til å gi opp. At jeg rett og slett bare ikke orker å kjempe mer. Kanskje hadde det vært like greit å bare slutte å stå i det.  Slutte å være åpen om det. Så slår det meg – hvem skal lære barna mine hva en feminist er, om ikke jeg kan gjøre det selv?

Jeg har en følelse av at dette er året der global feminisme opplever en oppsving vi ikke har sett maken til siden suffragettene slo seg opp og frem sent på 1800-tallet. En bølge av sinne og følelse av håpløshet vekker harme i selv den mest selverklærte antifeminist. Det blir nærmest umulig å sitte stille når man ser at kvinners helserettigheter inndras i ett av verdens mektigste land. At en mann kan, med et pennestrøk, fjerne en av de mest elementære rettighetene vi føler at vi har. Og det gjør han i et rom fylt til randen av hans likesinnede. Mektige hvite menn.

Mektige hvite menn med holdninger mange trodde var borte for lengst.

Men holdningene er ikke døde. De lever og er i aller høyeste grad fulle av liv. Det mest nærliggende eksempelet på den indignerte sinte mann så jeg på debatten på NRK sist torsdag. Lagdommer Rune Bård Hansen lirer av seg det ene utsagnet verre enn det andre om unge menns synkende tilstedeværelse og prestasjon i tidligere høystausstudier som medisin, jus og psykologi. Han snakker om en strukturell diskriminering av gutter og at glasstaket nå rammer motsatt av i tidligere tider.

Aldri har jeg opplevd større historieløshet hos en som representerer den dømmende makt. Aldri har jeg blitt så provosert av et så sterkt sneversyn og så liten begrepsforståelse hos en som i all hovedsak tilhører samfunnets elite! Og aldri har jeg forstått tydeligere hvor viktig det er å jobbe videre for å unngå at vi faller tilbake til gamle synder. For dette går bare ikke an.

For kjære Rune Bård Hansen – det er ikke glasstaket som hindrer gutta i å ta høyere utdanning. Et glasstak hindrer ingen i å studere – det hindrer folk å komme ut i jobb og til å innta lederposisjoner! Og du har helt rett; dagens ungen kvinner er ikke så jævlig mye smartere enn bestemødrene sine. Men det er akseptert at de går på skole! Vi syns det er greit at de blir leger og jurister! Unge kvinner vet at de ikke kan surfe gjennom livet på fars oppsparte midler og et greit utseende. De jobber beinhardt for å posisjonere seg så tidlig som mulig og kjemper for å få hull på det allerede nevnte glasstaket for å få lov til å innta den posisjonen de faktisk ønsker og fortjener.

At en middelaldrende, hvit mann med god lønn og høy posisjon kan være så til de grader indignert over at jenter overtar guttas tradisjonelle topplassering på universitetene, er skremmende på så mange nivåer at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og ikke minst gir det grobunn til bekymring overfor de som ikke innehar Hansens høyestatusposisjon. For hvis han kan bli så sint så er det ikke rart om de som føler seg forbigått blir det samme? Når ung, hvit, arbeidsløs mann blir sint på nabojenta. Hva skjer da?

For mannen besitter fortsatt mest makt i samfunnet vårt. Uansett hvordan vi vrir og vender på det. I USA ville man heller ha en oransj, antifeministisk, ultrakonservativ abortmotstander enn en kvinne på toppen. Unge menn slipper unna i voldtekstssaker fordi strafferammen er så streng at det vil ha betydning for fremtiden deres, og det er jo veldig trist for han. For overgriperen. Vi aksepterer tilsynelatende russesanger som degraderer kvinner til utelukkende forlystelse for menn. Vi lar Generasjon Prestasjon sveve gjennom livet i den tro at 8. mars er utdatert og at feminisme er et begrep som tilhører en kvinnegruppe ved navn Ottar.

Når skal vi samle oss kollektivt og ta tilbake det begrepet som i de aller fleste tilfeller faktisk er definisjonen på dagens kvinnesyn?

Når skal vi klare å si at det er BRA at kvinner truer mannens tradisjonelle maktposisjon i samfunnet? Når skal vi fortelle Rune Bård Hansen at han heller må jobbe med holdningene til de unge mennene enn å arrestere samfunnet for å heie kvinnene inn? Og når skal jeg få oppleve at det å være en uttalt feminist ikke blir latterliggjort og degradert som tøys i et hvert mannsdominert miljø?

Om to små dager er Kvinnedagen her igjen. En Kvinnedag med tyngre paroler enn på lenge. En Kvinnedag med større viktighet og aktualitet enn jeg trodde jeg skulle oppleve i min levetid.

Jeg var bekymret da reservasjonsretten banket på dørene våre. Jeg er enda mer bekymret nå når Trump er en realitet.

Likestillingen har fått mange slag for baugen de siste åra. La oss vise at vi ikke aksepterer det! La oss begynne med å gjøre det greit å definere seg som feminist.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Det handler ikke om kiloene – det handler om meg!

Jeg skal ikke juge å si at jeg ikke er glad for at jeg blir lettere. Det er klart jeg blir det! Det er klart jeg syns det er gledelig å se at kiloene forsvinner fra kroppen min, men det er så mange andre ting som betyr så uendelig mye mer. Dere andre for eksempel. Det fikk jeg nok en gang bekreftet i dag.

Hver dag føler jeg meg sterkere og sprekere. Hver dag løfter jeg blikket litt høyere enn før og tar inn dagen litt mer åpent enn tidligere. Jeg sover bedre, jeg spiser sunnere og jeg koser meg mye mer. Jeg jobber beinhardt for at firmaet mitt skal lykkes, at kundene mine skal være fornøyde og at de skal bli enda flere. Og jeg prøver alt jeg kan å finne nye ting som vil berike livet mitt – enda mer.

For det er jo dette som er livet. Det som er nå! Det går ikke an å utsette det. Det går ikke an å vente på at det skal begynne. Det har allerede begynt. For lengst! Og jeg skal leve livet mitt for meg. For mannen min og barna mine. For alt og alle som stoler på meg og regner med at jeg er her. Det er det som betyr noe. Det er det som gir meg mening.

Og så deler jeg. Jeg forteller om fremgang, tar dere med på turene mine. Jeg inviterer inn – og jeg inviterer med. Jeg sitter spent og venter på svar fra dere og håper at dere liker det jeg gjør. Det finnes jo ingen garanti for at noen andre skal syns at mitt lille prosjekt er så bra som jeg syns det er?

Men så kommer den lille snappen. Den fra ei jeg ikke kjenner, aldri har møtt:

«Med tørre hæler, slappsemage som jeg ikke kan skylde på graviditeten lenger (2 år siden) og nylig samlivsbrudd – har jeg blitt super motivert av din blogg og snaps! Nå hiver jeg meg med deg og vil bli en bedre meg 🙂 god torsdag»

En historie om et liv. Om en kamp. Med noen få ord får jeg lære om en sorg og et tap – og om en voldsom mobilisering og et krafttak av en oppreisning. Et menneske som med en ukjent styrke reiser seg etter det som for mange blir et absolutt nederlag. Et nederlag hun ikke akter å akseptere!

For et menneske! Og for en melding!

Og det er dette som gjør det så ufattelig verdt det. Det å dele. Det å involvere og invitere med. Jeg føler meg så vanvittig heldig som får lov til å få med meg så mange fantastiske mennesker på det som begynte som min lille reise. På det som er mitt #prosjekt2017. Nå er det VÅRT!

Så i dag vil jeg gjerne takke alle dere som sender meg snapper, som sendte Hilde snapper i går (dere som følger meg vet hva det der var!) og alle dere som har startet opp deres eget #prosjekt2017 – enten det inneholder bøker dere vil lese, fjelltopper dere vil bestige, byer dere vil se eller treningsmål dere har mista litt trua på at dere vil nå.

Jeg håper dere fortsetter å henge med på reisen. At dere inviterer med dere enda fler. Og at dere blir med på noe av alt det Hilde og jeg skal gjøre sammen fremover. Jeg lover at det er masse gøy i vente – for oss alle!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Snappen er gjengitt med tillatelse
 

Nå legger jeg prøverørslivet bak meg

Jeg vet ikke om jeg egentlig noen gang trodde helt at denne dagen skulle komme. At jeg faktisk skulle sitte her og ha vært tobarnsmor så lenge. I halvannet år. At alt faktisk skulle gå bra og at jeg skulle komme helt frem til den store drømmen. At jeg skulle bli helt ferdig med prøverørslivet. For alltid!

I dag har jeg fått følge ei til egguthenting i Trondheim. Ei jeg strengt tatt ikke kjenner, men som lar meg, og mange fler, få bli med på hennes reise mot den store drømmen. Ei som med hjertet i hånden møter det ukjente og det usikre. Akkurat som jeg har gjort. Og som jeg har gjort så mange ganger. Jeg kjenner at jeg blir slått tilbake til det som en gang var. Det som en gang fylte hele livet, og mange ganger med sorg.

Nå fyller det livet mitt med trillende barnelatter. To små som leker sammen. En liten og en litt større. En som går foran, og ei som dilter etter. To stykker som tok en reise før de kom til verden. En reise man nesten ikke forstår at det er mulig å ta.

Jeg håper dagen i dag har vært begynnelsen på reisen til de små til hun i Trondheim.

Men for meg er dette et punktum. For meg er denne dagen mitt endelige farvel. Jeg er ferdig med mitt prøverørsliv. Fysisk har jeg vært ferdig lenge, men det er først nå jeg klarer å si høyt at jeg faktisk er ferdig. Jeg ser på barna mine og vet at den verdenen er ikke lenger en del av mitt liv.

Det definerte meg så lenge. Det preget alt jeg gjorde og alt jeg var. Og jeg vet at det gjør det for alle dere som lever i den virkeligheten nå. Jeg vet hvor opptatt dere er av det. Hvor fokusert dere jobber mot målet deres. Jeg vet at dere tenker på hva dere spiser, hva dere gjør. Jeg vet at dere pepres av mer eller mindre gode råd om å slappe mere av eller drikke mindre kaffe. Men noen ganger er det ikke hjelp å finne i noen av rådene.

Du blir ikke mer gravid av å drikke vann med sitron eller gnafse vitaminer, men du blir garantert mer frustrert av det.

Nå har jeg kommet hit. Kommet forbi alle hindrene. Jeg har overlevd den aller mest hektiske småbarnsperioden, og jeg har begynt å ta livet mitt tilbake. For hver dag kommer jeg nærmere den jeg vil være. Og hver dag får jeg oppleve den enorme kjærligheten jeg kjempet så lenge for å få.

Det er ingen selvfølge å få barn. Det er ingen selvfølge å være mamma. Men det er en selvfølge å kjempe for det man ønsker seg aller mest.

Jeg forlater prøverørslivet, men jeg forlater ikke dere som prøver. Jeg følger med dere, og jeg føler med dere. Og en dag håper jeg dere også får gå videre, med en trillende barnelatter i bakgrunnen…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Mine to…
 

Bli med du også – så gjør vi det sammen!

Å være fler er en styrke. Nesten uansett hva du skal. Å kunne lene seg til noen, bli med andre. Føle seg som en del av et fellesskap eller bare ha en kompanjong. En partner in crime!

Jeg har fått meg det. En partner. Ei som heier på meg og som forteller meg at jeg er flink. Strengt tatt har jeg fått mange! Et par håndfuller med kvinner som hver dag sender meg meldinger eller snapper. Bilder av tomler opp eller løpende bein. Digitale heiarop og løfter om nok en treningsøkt. Eller et SPA-besøk. Eller en time for seg selv på sofaen uten dårlig samvittighet.

Jeg har fått selskap i mitt eget #Prosjekt2017!

Som du sikkert har lest så har jeg også jobbet litt med Hilde fra bloggen Bedre meg tidligere. Hilde har tatt den reisen jeg er på nå. Hun har allerede tatt tilbake livet sitt. Og hun jobber med å hjelpe andre til det samme. Men selv om Hilde på mange måter har kommet dit hun vil være, så er det fortsatt ting hun trenger å fokusere på. Som BALANSE. At livet ikke bare skal være trening og sunn livsstil. Eller å ha det skikkelig gøy. Eller gjøre noe bare for seg selv.

Dette er Hilde. Sammen skal vi gjøre 2017 til VÅRT år. Vil du bli med?

For det er jo nettopp det #Prosjekt2017 handler om! Å finne den balansen i livet som gjør at man er nok på jobb og nok hjemme. At man føler at man ikke brenner seg ut på det ene eller det andre. At det blir nok trening og nok hvile. Nok seg selv og nok andre. #Prosjekt2017 handler om å finne seg selv i en hverdag der man på et eller annet tidspunkt glapp taket på hvem man er. For det er så lett å gjøre!
I en hverdag der det kreves ufattelig mye av hver og en av oss er det fort gjort å glemme at man har et eget selv. Et selv som også trenger omsorg og kjærlighet. Et selv som trenger å bli sett.

Og om du ikke ser det selv, hvem skal se det da?

Jeg begynte 9. januar. Da var det min tur. Min tid. Og jeg har tatt tak i den tiden med begge henda. Og nå har Hilde og jeg bestemt oss for å stå sammen i prosjektet. Vi skal finne det som gir oss mest, og vi skal finne det sammen. Vi skal teste nye aktiviteter, nye opplevelser og nye produkter. Vi skal snakke sammen, om hverandre og til hverandre. Vi skal støtte hverandre og vi skal jobbe sammen for å lykkes i hvert vårt #Prosjekt2017. Og vi vil ha med oss deg!

Hva ditt prosjekt inneholder er helt opp til deg. Det trenger ikke handle om trening. Det trenger ikke handle om kosthold. Det kan like mye handle om å lese flere bøker, reise til steder du alltid har drømt om å se eller finne den hobbyen som gjør at livet gir enda mer mening. Men vi vil gjerne vite om det! Vi vil høre om ditt prosjekt, dine drømmer og dine mål. Vi vil at du snapper oss når du gjør noe fint og at du tagger oss med #prosjekt2017 om du deler noe gøy.

Og vi vil vite hva du syns vi bør teste for å komme enda nærmere vårt mål om å gjøre 2017 til VÅRT år! Har du en treningsform vi bør teste, et sted vi bør se? Mennesker vi burde snakke med eller bøker vi burde lese? Fortell oss om det – vi trenger tips!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Fra dagens tur. Bare for min skyld…
 

En hjelpende hånd fra Freska

I vårt hjem er en ting klinkende klart for alle; på torsdager vasker vi hus – og ingen får snike seg unna. Da skal det skiftes på senger, håndklær skal vaskes, huset skal endevendes og som premie får vi pizza til middag og vin til kvelds. Men med to barn, hund, lange arbeidsdager og et lønnlig håp om å klare å trene så begynner jeg å kimte kjepper i hjulene til VaskeTorsdagene.

Og jeg liker det ikke.

Jeg akter ikke å bruke helgene mine til hus- og klesvask. Det er helt uaktuelt å stjele den dyrebare tiden fra barna mine – og meg selv, og det strider mot hver eneste celle i kroppen min. Samtidig står jeg midt i #prosjekt2017 der nettopp min og vår tid står helt sentralt, og torsdagene har så langt gått fra å være ukas nest fineste til ukas desidert dårligste dag.

Det liker jeg enda mindre.

Så nå har jeg gjort det. Jeg har takket ja til å ta i mot hjelp hjemme. Selv om jeg strengt tatt mener at man må evne å vaske opp sin egen møkk. At man skal kunne håndtere det man eier, vite at man klarer å ta vare på sine egne ting. Jeg mener barna trenger å se at man ikke kan kjøpe seg ut av alt og jeg vil at de skal føle det samme som meg når de har rydda eget rom når de blir større.

Så da jeg dro hjemmefra i dag følte jeg på en skam. En skam over å etterlate et fremmed menneske i en uke med småbarnsfamiliens søl og støv.

Men dette fremmede mennesket var så søtt og allerede i full fart opp trappa før jeg hadde klart å komme meg ut døra. Hun smilte fra øre til øre og ønsket meg en god dag der jeg forsvant ut og opp til bilen. Og mens jeg satt i møte, og følte at jeg befant meg i en klassereise jeg ikke helt hadde valgt selv, så gledet jeg meg veldig til å komme hjem. Til å finne ut av hvordan følelsen av å få mange timer i gave ville være.

wp-1487869329542.jpg

Og det var akkurat det jeg kjente. En følelse av å tid. Tid til å gjøre det jeg vil. Tid til å jobbe ferdig. Tid til å være mamma. Tid til å kanskje til og med slappe av.

Jeg kunne synke ned i den nyoppredde senga. Jeg kunne speile meg i kjøkkenvasken og se klart og tydelig gjennom dusjveggen. Overflaten på kjøkkenvifta var renere enn renest og det var til og med vasket bak kaffemaskina.

Og jeg – jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville!

wp-1487788543155.jpg

Og ved å bruke Freska.no er du ikke bare sikker på at renholderne får pengene og velferdsgodene sine, men du kan også være sikker på at de tar hensyn til miljøet og gir tilbake til samfunnet. De dekker et større og større område av Norge og du kan sjekke om du kan få besøk av de søte Freska-ansatte der du bor her.

Akkurat nå får du også 20% rabatt på en vask om du vil teste Freska.no ved bruk av rabattkoden jannorama20, og hele 50% rabatt på første vask om du bestiller et abonnement på flere vask! Da må du bruke rabattkoden jannorama50.

Jeg må innrømme at jeg i alle år har vært ekstremt skeptisk til å kjøpe meg fra VaskeTorsdag, men etter denne opplevelsen er jeg helt sikker på at det ikke var siste gang jeg hadde VaskeTorsdagsHjelp hos meg!

Det er viktigere å få tid sammen i hjemmet vårt enn hvem som har vaska det…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

wp-1487788562837.jpg