KaffePause

Jeg er småbarnsmor. Småbarnsmødre overlever på kaffe. Eller av kaffe. Noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle fått kaffe intravinøst. Derfor har jeg en kaffemaskin på hytta, en på kjøkkenet hjemme og en på soverommet! Jeg elsker kaffe – og jeg elsker at jeg kan få den raskt!

Når jeg da blir invitert til en formiddag på Continental Hotell – for å smake på kaffe, da sier ikke jeg nei for å si det sånn. Nescafé ville gjerne ta oss med på en liten blindtest på kaffe, og som den selverklærte kaffeelskeren jeg er, så var jeg mer enn klar for å vise at hvem som helst kan komme inn og avsløre en kopp pulverkaffe!

Lite visste jeg om hvor komplekst kaffe er!

Visste du for eksempel at det er langt flere aromaer i kaffe enn i hvilken som helst vin? Og nyansene kan ødelegges av den deiligste kaka eller den mest eksklusive sjokoladen? Ikke rart jeg syns kaffen vår smaker høgg av lebepomaden min…

Fikk ikke helt til slurpelyden man skal lage, men hvem bryr seg vel om det?

Og jeg klarte å finne pulverkaffen av de fire koppene vi testet. Men ikke Nescafé Gull… Den satte jeg faktisk på en soleklar førsteplass! Og jeg som så hardnakket har hevdet til stefaren min at pulverkaffe smaker drit..! Vel – her er det bare å svelge en svært hårete kamel og pakke med meg et stort glass Nescafé Gull neste gang vi skal en tur til hytta uten innlagt vann.

For det er jo det som er så genialt med pulverkaffe. Den er ferdig før du vet ordet av det og alle kan lage den så sterk eller svak som man vil! Den tåler også noe lenger lagringstid enn fersk kaffe og smaker like godt hver gang.

Så neste gang jeg trenger en rask energiboost over klesvaska eller på en stille morgen der man ikke vil vekke sovende barn med bråkete kaffemaskiner, da blir valget meget enkelt. For jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om pulverkaffens plass i samfunnet og innrømmer glatt; Nescafé Gull har livets rett i mage årtier til!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

The never ending story…
 

Kvinnedagen på tilbud

Kjære Vita. Kjære lille rare butikk på hjørnet. Kjære hele handelsstanden. Nå har dere bomma så til de grader at det rett og slett bare blir flaut. Kvinnedagen er ikke på tilbud. Kvinnedagen er ikke en kjøpsfest!

Kvinnedagen er ikke morsdag. Ikke Valentines day. Ikke Halloween. Kvinnedagen er nemlig ikke en lyserosa fjasedag. Kvinnedagen handler om rettigheter. Om like muligheter! Ikke 30% salg på skjønnhetsprodukter eller en ny lysestake til en venninne jeg syns fortjener det.

For jeg kan syns at hun fortjener det hver eneste dag året rundt, men på Kvinnedagen handler det om helt andre ting!

Som bedrifter som henvender dere i stor grad til kvinner har dere et ansvar. Et ansvar for å ta oss på alvor. Å sko seg på en dag en hel verden markerer i aller største alvor fremstår blasfemisk og umusikalsk. Det er så historieløst at det gjør vondt i omtrent hver eneste celle i hele kroppen. For vi trenger ikke flere shoppingmuligheter og tilbud – vi trenger å bli tatt på alvor!

Så til alle dere som prøver å selge flere ansiktsmasker eller gi bort en deilig varmende ulljakke til kvinner som av en eller annen grunn fortjener en påskjønnelse – det er feil dag! Dette er dagen der dere bør fokusere på større kjøpekraft til kvinnene dere forsøker å selge alt fjaset deres til. Dere bør snakke om likelønn og likestilling. Rope høyt om at vi er gode nok som vi er og at dere støtter oss i kampene vi fortsatt må kjempe. Dere burde bruke reklamekronene deres til små jenter som blir giftet bort til gamle menn i Nepal og ikke på å selge håroljer til velstående nordmenn.

Jeg vil at feeden min på Facebook skal fylles opp av gode kommentarer, bevisstgjøring og sterke meninger. Ikke rørende historier om kvinner som hver dag må jobbe deltid i dårlig betalte stillinger og samtidig holde i trådene hjemme sånn at far kan få gjøre det han liker best. Hun fortjener noe mer enn en håndlaget kjermaikkvase for det. Hun fortjener bedre vilkår og høyere lønn!

Finn en annen dag der vi kan hylle hverdagsheltene, men hold dere langt unna Kvinnedagen!

Kvinnedagen er ikke til salgs – og i dag burde dere rett og slett skamme dere!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg vil være kvinne!

Jeg er mor. Jeg er datter. Jeg er kone. Jeg er søster. Jeg er tante, venninne og svigerinne. Men jeg er først og fremst kvinne. I alt jeg gjør og alt jeg er. Og hvis noen tror at det ikke er forenelig med å være feminist, så må de tro om igjen.

For jeg ønsker ikke å få noe FORDI jeg er kvinne. Jeg ønsker meg ikke noen spesiell behandling eller omsorg. Jeg vil helst ikke bli kvotert inn eller prioritert. Jeg ønsker meg ikke noen ekstra fordeler eller en enklere vei. For selv om noen tror det, så er ikke det feminisme handler om.

Å være feminist sier ingenting om hva jeg liker eller hvordan jeg går kledd. At du vet at jeg er feminist gir deg egentlig ingen annen informasjon enn at jeg står for likeverd i samfunnet. For begge kjønn og alle raser. For det er DET det handler om! Det handler ikke om farger på sokker, brente BHer eller frittvoksende kjønnshår. Virkemidlene er ikke målet eller meningen. De er et ytre manifest.

Jeg hater ikke menn. Jeg syns ikke kvinner er bedre enn andre. Jeg syns det er helt innafor å diskutere kvinnekamp og neglelakk under samme kafebesøk. Jeg ønsker ikke å skjule de feminine sidene eller trekkene mine, men heller ikke de mer maskuline. Jeg vil slippe å forsvare at jeg ønsker å ta et lederverv. Jeg vil ikke føle at jeg er for høylydt hvis jeg velger å uttale meg eller at det er usjarmerende at jeg griper sjanser som byr seg med begge hender.

Jeg er kvinne, men hvorfor skal det bety at jeg ikke skal synes eller høres?

For mange ganger er det nettopp det jeg føler. At jeg kan få rope høyt om jeg lar kjønnshåra mine gro fritt. Da må jeg samtidig finne meg i å bli ledd av bak min rygg, men det må jeg som kvinne bare tåle om jeg sier fra. Sånn er det bare.

Vel – jeg vil ikke ha det sånn jeg!

Jeg er feminist.

Jeg er kvinne.

Jeg er datter og jeg er mor.

La meg få slippe å forsvare meg.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Dette har jeg aldri gjort før…

…så det klarer jeg helt sikkert! sa Pippi Langstrømpe og gikk på med krummet nakke. Hvor ofte gjør du det samme? Hvor mange ganger setter du deg mål om å klare noe du aldri har klart før? Hvor ofte snakker du deg selv opp eller forteller andre at du er flink til noe?

For noen uker siden fikk jeg en snap fra ei dame som var uendelig glad for at jeg ikke kunne fyre i peisen – jeg heller. Problemet var bare at jeg ikke kunne fyre fordi jeg hadde en søppelsekk tredd ned over pipa vår. Hun visste ikke hvordan hun gjorde det.

Jeg kjenner ikke denne dama, men hun gjorde noe med meg. Jeg aner ikke hvorfor hun aldri hadde lært seg å tenne opp i peisen, men etter noen meldinger frem og tilbake hadde hun bestemt seg for å lære seg det. Hun hadde bestemt seg for å klare noe hun aldri trodde at hun ville klare. Hun ville imponere både mannen sin og seg selv. Hun ville gjøre noe ingen rundt henne forventet av henne!

Personlig er jeg helt elendig på å gjøre ting jeg ikke kan. Jeg har et par steppesko liggende på loftet som ser mer eller mindre ubrukte ut. Etter uendelig mange timer i ballettstudioet føltes det helt håpløst å skulle trene inn en ny teknikk. Et fag jeg ikke hadde bedt om, ikke likte, ikke ønsket å beherske. Jeg hadde danset i så mange år at jeg følte det identifiserte meg som menneske, men å steppe – det passet meg svært dårlig.

Jeg ga opp. Det angrer jeg på.

For jeg er jo ikke en som gir opp!

Jeg prøver til jeg får til og jeg skryter høyt til alle som vil lytte. Og det bør vi bli flinkere til! Vi bør heie frem forsøkene, berømme resultatene uansett. Dagen før Kvinnedagen må vi se at det er vi kvinner som må si fra for hverandre og oss selv. Vi må pushe hverandre fremover og ut over komfortsonen.

Vi må vise vei for våre døtre og vise oss uredde for våre mødre!

Vi må være like tøffe som hun som ikke kunne tenne opp i peisen.

For nå får jeg tilsendt bilder av nyopptent peis hver eneste dag.

Det er viktig å prøve, men enda viktigere å skryte av forsøket!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Barselrevolusjonen

Det nærmer seg 8. mars. Kvinnedagen. Det er mange temaer som trenger denne dagens lys, og et av de som nå skaper mye oppmerksomhet er ideen om å redusere kvinnens barselopphold til en liten svipptur innom føden. For hva har egentlig skjedd fra jeg ble født og frem til nå? Har kvinner blitt så mye bedre til å komme seg igjen at der min mor fikk en hel uke på barsel, ville jeg i dag risikere å bare få 6 timer? Dette er så kritisk at tiden har kommet for Barselrevolusjonen!

Kan vi effektivisere rekonvalesens så til de grader at menneskelige behov blir fullstendig radert?

Det er mye som skiller tiden mamma fikk barn i, og dagens samfunn. Kvinner jobber mer, har flere verv, høyere utdanning og bekler langt flere lederstillinger enn tidligere. Det er et krav til effektivitet i livene våre som jeg tror var langt mer fraværende tidligere. Ikke at mamma følte at hun hadde så forbanna mye mindre å gjøre enn meg, men jeg er ganske sikker på at vi lever ganske forskjellige liv.

Men min fysikk har ikke endret seg. Som fødekvinne har jeg nøyaktig de samme behovene som min mor. Jeg opplever de samme hormonsvingningene, det samme vellet av følelser og tanker, og de samme fysiske endringene som kvinner har følt i alle tider. Så hvorfor tenker vi som samfunn at en kvinne av i dag bare trenger seks timer på å takle det man før fikk flere uker på?

Personlig valgte jeg å dra hjem kort tid etter fødsel med mitt andre barn. Jeg hadde vært alt for mye på sykehuset med nummer en – og nesten like lenge da nummer to fortsatt lå i magen. Jeg ville ikke tilbringe et minutt mer enn nødvendig på sykehus. Orket ikke dele rom med en fortvilt førstegangsfødende som virket fullstendig tatt på senga av hele opplevelsen.

Men jeg hadde aldri gjort det om jeg ikke visste at jeg hadde en jordmor i umiddelbar nærhet som jeg kunne kontakte når som helst. En jordmor jeg hadde hatt med meg gjennom hele svangerskapet. En jordmor som ga meg trygghet og ro og som kjente meg og mine følelser og ønsker.

De aller færreste opplever den formen for svangerskapsomsorg i dag. Så hvordan kan noen tro at barselomsorgen skal kunne klare å levere når man har feilet allerede før barnet er født?

Kontinuitet og kapapsitet

I dag kan det se ut som kontinuitet er det som fullstendig mangler i omsorgen rundt den fødende og barselkvinnen. Kontinuitet og kapasitet. Det finnes ikke nok jordmødre der ute. Det er ikke nok folk til å ivareta hun som skal amme for første gang. Det er ikke nok rom til å gi den nybakte ro på sykehuset. Det er ikke holdbart at man har gjort barseloppholdet så uutholdelig for fødekvinnen at det er bedre å reise hjem enn å bli igjen.

For hjemme er det ingen som kan ta vare på hun som ikke sover, ikke spiser, ikke får til ammingen og ikke skjønner hvorfor tårene ikke slutter å renne. Google er ingen god erstatning for kyndige jordmorhender og beroligende ord. Den nybakte faren er like forvirret og usikker som mammaen og uansett hvor hardt han prøver, så vil han ikke kunne erstatte en profesjonell barnepleier.

Å være hjemme med husvask, klesvask, matlaging, etterbyrder, såre brystvorter, nybrodert underliv og en alltid like sulten unge, er ikke det de fleste av oss ser for seg for tiden etter fødsel. Men det er sånn det er.

Jeg tror neppe helseministeren vår forstår at det er det som blir virkeligheten for fremtidens nybakte mødre om han tillater denne innsparingen. For det er det det er. En vanvittig innsparing som i verste fall vil gi oss enda flere mødre med barseldepresjon og enda flere mødre som ikke får til amming.

Vil du virkelig det, Høie?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Kom igjen’a våren!!!

Altså – nå er det mars. MARS. Første vårmåned. Hører du det? VÅRmåned! Våren er her! Da skal det vel ikke være -20 grader og tre meter snø ute? Egentlig skal vi begynne å tenke på utemøbler og krokus og påske og løvsprett nå, men hvem i alle dager klarer det i disse dager?

På Facebook ser jeg filmer av folk som jogger rundt i bittesmå treningsklær og reklamerer for enda mindre ørepropper med livlig treningsmusikk i. Internasjonale bedrifter har på alvor tatt tak i den gryende sesongen, men i det jeg hever blikket og ser ut, kjenner jeg at den våryre løpekvinnen på skjermen min håner meg med blikket. Er nesten så jeg lurer på om hun ikke akkurat ga meg fingern der hun hoppet forbi kamera med den svaiende hestehalen sin!

Mine utemøbler kan jeg knapt se der de står under minst 75 cm snø. Det er den snøen som kom etter at jeg ga opp å måke. Etter at jeg bare lot naturen ta over og tette hver krik og krok med alt det hvite som bare ikke slutta å dale ned i en evig runddans. Snøfnuggene som så ut til å komme fra en utømmelig kilde. Som la seg over alt og pakket oss inn i hytter og hus.

Andre dagen i mars, og jeg har kjøpt meg ulltights fra Woolland!!!

Jeg kommer til å føle meg heldig om hagen er snøfri til fellesferien. 17. mai har jeg gitt opp for lenge siden. For første gang i mitt liv har jeg satt vårløker rundt omrking i små bed, og nå er jeg overbevist om at jeg aldri vil få se noen av dem blomstre. Som om naturen og løpekvinnen har teama opp og sammen viser meg fingern mens de lener seg mot hverandre og fniser…

Nei vet du hva, nå er det på tide å gjøre en innsats frk. Vår! Du har riktignok bare vært her i to dager, men de greiene her holder ikke!

Jeg er ikke sint! Bare bittelitt skuffa…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Fornemmelse av vår kan heldigvis kjøpes…
 

Jeg vil tviholde på minnene

Jeg vet jo at det ikke handler om tingene. Det er jo ikke selve vogna eller vinterposen jeg får litt vondt i magen av å gi slipp på. Det er jo ikke alt det som har tatt masse plass og ikke blitt brukt på lenge som gir det lille stikket av vemod. Det er minnene – og vissheten om at den tiden aldri kommer tilbake.

Jeg husker så godt da jeg la henne ned for første gang og trillet av gårde i sensommerdagen. Bort for å hente storebror. Knappe to døgn gammel og av de aller ferskeste i verden. Jeg husker følelsen av å endelig være fri fra den store magen og stormforelsket i begge barna mine og hele familien. Vi gikk inn i barnehagen og den vakre jenta mi sov tungt i vogna si. Om bare noen uker er det et nytt, helt ferskt menneske som skal få ligge der.

Det blir jo digg med mere plass i gangen! Og vi har jo ikke brukt den vogna siden lenge før snøen kom. Da Lillemann var like gammel ble han storebror og vogna var forbeholdt familiens nyeste medlem. Vi trenger den ikke mer, noen andre kan ta over. Jeg skal ikke ha flere barn og hva i alle dager skal jeg da med en dypvogn? Ikke det at den tar så stor plass, men den står jo bare der!

Som om minnene mine ligger i vogna nå. men den er jo helt tom!

Hjertet mitt, derimot, er fylt. Fylt til randen av minner som blekner litt og litt. Minner jeg må få litt hjelp av bilder til å huske. Minner som kanskje virker litt finere enn de egentlig er. For her jeg står nå så er alt ved den første tida aldeles magisk, men jeg vet jo at det ikke er det.

Det som er magisk er å få se på det som skjer med hun lille som ble lagt i vogna som skal få ny eier. Det magiske skjer når hun ler høyt, danser til sangene fra Frost eller kommer løpende mot meg i barnehagen. Magi er å få lov til å være mamma – og å prøve å huske det beste fra hver eneste epoke, hvert eneste nye steg…

Så jeg tviholder på minnene, selv om de kanskje endrer litt form.

Og så får de tomme tingene skape nye minner hos andre…

Kjenner du deg igjn? DEL da vel…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Når tålmodigheten tar slutt…

Har du tenkt på når det er helt slutt? Når strikken er strukket så langt at den rett og slett bare ryker? Den klarer ikke stå i mot presset lenger og ut av intet smeller det så hardt at alle som står rundt hopper himmelhøyt. Jeg tror jeg har funnet et mønster til tålmodigheten min. Og akkurat nå har den lekt gjemsel en god stund.

Det koster å stå i livet når hverdagen ikke blir som man håper på. Når plutselig alt snus på hodet og rutinene forsvinner. Ingenting går som planlagt og det du så for deg slettes ikke skjer. Så langt har 2018 vært et avviksår. Barna har knapt vært i barnehagen, nettene har vært lange og våkne. Ingen har villet ha middag, vi har grått oss gjennom kvelds. Fortvilelsen har stått skrevet i alles øyne og tålmodigheten gikk og gjemte seg.

Jeg har fortvilt. Prøvd å presse. Forsøkt å flykte.

Ingenting har fungert.

Alt har bare blitt tyngere.

Jeg har hørt de stygge ordene løpe ut av munnen min og treffe familien med et hardt brak. Jeg har sett sinnet til mannen min bygge seg opp, kjent på min egen fortvilelse for at jeg lot ordene slippe fri. Jeg har angret og bedt om unskyldning. Jeg har sendt små filmer og lovet bot og bedring.

For tålmodigheten gjemte seg så godt at den til slutt ble helt umulig å finne igjen. Den satt sammenkrøpet i et hjørne og nektet å komme frem før det ble ro. Før vi fant tilbake til rutinene.

Og nå er de der. Vi står opp og kommer oss ut. Vi setter umåtelig stor pris på å se hverandre igjen. Vi sitter sammen i sofaen og holder på hverandre. Vi synger igjen. Vi ler høyt. Og vi ser at hverdagen blir mer og mer som vi liker den.

Og så en dag, da latteren trillet ekstra høyt, snek den seg frem igjen. Tuslet over gulvet mens smilet bredte seg over hele ansiktet. Den stilte seg ved siden av meg og så ut over familien som endelig begynte å få lys i øynene igjen. Og så grep den hånda mi.

Tålmodigheten var tilbake og nå går vi sammen inn i hver nye dag.

Det er mye lettere å være mamma med tålmodigheten på laget.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Klart jeg sender deg nakenbilde!

Jeg skjønner deg godt jeg. Jeg skjønner at det frister, at du blir nysgjerrig. Jeg skjønner så godt at et bilde av meg i t-skjorte, under dyna, uten sminke og med briller pirrer noe i deg som gjør at du bare må spørre. At du rett og slett ikke klarer å la vær!

For hva er vel mer fristende enn ei tobarnsmor på nesten 40 som i ukesvis har kjempa mot sykdom, snørr og slim? Ei dame du ikke kjenner, aldri har møtt. Ei dame som legger seg kvart over ni, i lett Cosylan-rus og med et lite lager av snørrpapir på nattbordet. Det er klart jeg sender deg nakenbilde når du spør så pent!

Hva er egentlig hit-raten på den forespørselen?

Hvor ofte får du ja på den meldingen egentlig? Hvor mange responderer i det hele tatt? Det finnes så vanvittig mange enklere måter å se naken kropp på i 2018! Å spørre ei middelaldrende rødstrømpe er muligens den minst effektive av dem alle.

Jeg forsøker stadig vekk å forstå hvordan ting henger sammen. Hvorfor sender unge jenter og gutter nakenbilder til hverandre? Hvorfor har vi kommet dit at man i det hele tatt vurderer det? Jeg blir sjokkert når jeg hører hvor små jentene er. Og hvor gamle mennene er. Jeg blir kvalm av tanken på at noen har fulgt med på meg og mine – og så, ut av det blå tenker at jeg vil vise meg naken for ham!

Jeg kan selvsagt gjøre kontoen min privat. Jeg kan la vær å legge ut bilder av at jeg har lagt meg i pysjen min. Jeg kan selvsagt innse at jeg er så SJUKT digg at det bare blir helt umulig å ikke spørre om jeg vil kle av meg for en vilt fremmed, men jeg får meg ikke til det! Jeg NEKTER å akseptere at noen mener seg berettiget til å i det hele tatt SPØRRE om noes å dumt!

Så da skriver jeg heller om deg her, du dumme, motbydelige mann. Jeg forteller heller alle som vil høre at du faktisk finnes. At du og dine like sitter og sikler dere gjennom internettet med kuken i hånd og totalt mangel på sosiale antenner i bakhuet.

For det heter faktisk SOSIALE MEDIER av en grunn! Og ville du ikke gått bort til meg og stilt meg det samme spørsmålet i butikken eller på gata, ja da er det et rimelig godt tegn på at det du er på vei til å sende ut i det store intet er så JÆVLIG på trynet at det kanskje er like greit å la det vær!

Og forresten så trekker jeg det tilbake, det jeg sa først. Jeg skjønner deg ikke godt. Jeg skjønner deg faktisk ikke i det hele tatt!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Ikke rart man blir helt slengt i veggen av utøyelig kåtskap av det her!
 

Tusen takk, det var fantastisk!

Jeg tok en telefon i forrige uke. Bare for å se om noe kunne gjøres. Lillemann ville helst ikke dra. Han ville være hjemme og feire seg selv med hele familien. Med alle besteforeldrene. Han ville ikke være på hotell. Han visste jo ikke en gang hva det var for noe!

Så da ringte jeg. Og det var så inderlig verdt det!

Da jeg var liten var bursdagen min en endeløs dag med glede og oppmerksomhet. Jeg har bursdag midt på sommeren og feiret alltid på ferie. På båt. Gjerne i Strømstad. Fra å være mine aller nærmste ble det flere og flere rundt restaurantbordet ettersom årene gikk. Jeg fikk gaver og sang og hele den lille kroppen elsket det. Men dagens store høydepunkt var alltid det samme. For etter at jeg hadde vært på toalettet dukket den opp. OVERRASKELSEN!

Desserten pappa hadde ordnet. Og sang fra alle som jobbet der. Det var jordbær og is og krem. Og det var pyntet til randen. Det var en liten gest, men en stor opplevelse. Noe jeg vil huske for resten av mitt liv. Jeg tror det vil gå en stund før Lillemann glemmer dette også…

For rommet vårt var forvandlet til et ekte bursdagsrom når vi endelig kom frem! Med et sølvblinkende femtall i vinduet og fargerike ballonger over alt. Det var gave og kort fra den store helten Valle og i kjøleskapet stod den største kaka jeg noen gang har sett, med lys og alt som skal til.

Øynene til Lillemann lyste opp med en glede jeg aldri kommer til å glemme!

Så kjære alle dere på Radisson Blu Mountain Resort i Trysil – tusen, tusen takk!!!

Det dere gjorde var ingenting annet enn helt fantastisk og så uendelig mye mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg er dypt takknemlig for hvordan dere tok min lille femåring så til de grader på alvor og gjorde alt dere kunne for å gjøre dagen hans helt spesiell. For det gjorde dere!

Og for å være helt ærlig så er jeg redd vi sees på bursdagen hans neste år også. Er tvilsomt at han vil ta til takke med en helt ordinær hjemmebursdag etter dette…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!