Man angrer aldri…

Man angrer aldri på en løpetur. Eller egentid. Man angrer aldri på at man holder kjærsten litt ekstra i hånda eller kliner en tirsdag ettermiddag. Man angrer aldri på at man setter seg ned og lar tankene flyte mens man nyter ett glass vin. Kanskje man angrer om det blir en hel flaske, men man burde ikke angre på at man gjorde det man ville.

Man burde angre på at man ikke gjør det man trenger.

I går leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg både stolt, rørt og inspirert. Trines Treningsglede skrev om sitt #prosjekt2017. Om hvordan hun tar tilbake livet sitt etter en travel småbarnsperiode. Hvordan hun dusjer lengere, nyter frokosten litt lengere. For det er det det handler om. Det handler om å gjøre det du trenger å gjøre for å klare å holde hodet over vannet. For å evne å leve i det livet man har.

Det er mange ganger jeg føler at jeg må trene. At det ikke er greit å skulke en dag. For meg var treningen på vei til å bli en besettelse. Jeg trengte rett og slett å ta et skritt tilbake og tillate meg å velge noe annet en kveld. jeg hvilte ikke, jeg bare løp. Nå har jeg sluttet med det. Allikevel kjenner jeg suget. Og når det kommer er det bare en ting å gjøre; ta på treningstøyet og komme meg ut!

Og det angrer jeg aldri på.

Jeg angrer aldri på at jeg har fått en time med frisk luft. Jeg angrer ikke på at jeg får tømt hodet litt, kjent at kroppen virker. Jeg angrer aldri på at jeg har gjort noe for meg selv.

Og når man har løpt, eller ikke har løpt. Og solen skinner, det kiler i magen av en gryende nyforelskelse, mannen kommer hjem og legger armene rundt deg, da er det lov å krype opp i sofaen og ta et glass vin før man kryper under dyna i den lyse sommerkvelden.

For livet er nå – man skal ikke angre på at man ikke levde det…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg er så nære målet!

I går gjorde jeg det. Jeg bare løp og løp og løp. Og vipps hadde jeg tilbakelagt en mil. Ikke min første, definitivt ikke min siste, men kanskje den aller beste.

For fem måneder siden begynte jeg. Jeg knøt på meg joggeskoa og trakk på meg tightsen. Jeg løp i 35 minutter. Nesten fem km. Og jeg var fornøyd. Jeg hadde kommet meg ut, tatt det første skrittet mot et sunnere meg. En lettere meg. En sprekere meg. For alle disse tre faktorene har vært like viktige. Jeg ønsket å bli i bedre form – og jeg ønsket meg et lettere liv.

Jeg hadde ikke noe mål om å løpe spesielt langt. Eller løfte veldig tungt. Jeg ville bare få det bedre! Orke mer. Kunne kjøpe meg klær uten å måtte ta hensyn jeg aldri har tatt før. For jeg har ikke trengt å tenke så mye på hva skjortene skjuler før. Eller hvordan kjoler satt. De pleide egentlig bare å sitte. Men det var før. Sånn var det ikke lenger.

Men så begynte jeg å løpe. Lengere og lengere. Men jeg har løpt uten å vite helt sikkert hvor langt. Eller egentlig hvor fort. Men i går lasta jeg ned Runkeeper og fikk sekundering underveis. Og jeg løp en mil. Jeg tok ingen pauser. Jeg bare løp. Og jeg klarte det.

Jeg løp en hel mil. På under en time. Bare jeg og asfalten. Og min egen viljestyrke.

For det er den som løper for deg. Kroppen blir med om du bestemmer deg. Det er i hodet løpeturen starter. Og det er der du kommer først i mål. Du klarer ikke løpe en mil hvis du strengt tatt bare har bestemt deg for å løpe en halv. Du kommer deg ikke ut av døra hvis du ikke egentlig har bestemt deg. Det er DU som må gjøre det. Ikke en trener. Ikke et treningssenter. DU! Bare DU.

Jeg klarte det. Jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn deg. Jeg har ikke noe mer eller mindre enn andre. Jeg har bare bestemt meg.

Det kan du også.

Hvis du syns det er litt vanskelig å sette opp mål, treningsprogrammer og måltidsplaner, så ta kontakt med Hilde Madsen på bedremegpt@gmail.com. Hun kan hjelpe deg i gang – og hun følger deg underveis…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg pakket bort babyene mine…

Assa – hvem skulle trodd at man kunne bli så forbanna sentimental av en seng? Og et skap? Det er jo bare ting. Fra IKEA! Det burde da ikke være så forbanna vanskelig å kvitte seg med det. Men det er det. Det er faktisk helt grusomt. Jeg føler at jeg pakker bort babyene mine. Selv om babyene strengt tatt er borte for lengst.

Jeg husker så godt kvelden da vi skrudde sammen alle de flate pakkene som hadde stått klart på rommet til Lillemann en stund. Hvordan det som skulle komme ble så mye mer virkelig for hver skrue vi skrudde inn. Hvordan senga plutselig stod der. Hvordan jeg redde opp så fort jeg kunne. Hang opp gardiner, gjorde alt klart. Kjøpte inn en bamse når det var nesten fem uker til termin. Noen dager senere var han der.

Plutselig lå den lille fugleungen i armene mine. like fort ble han tatt fra meg. En dag gikk vi inn på rommet hans, uten han, og bestemte oss for å aldri vende tilbake uten igjen.

To og et halvt år senere limte jeg fast en liten krone på den samme senga. En krone jeg hadde kjøpt i håp om akkurat det øyeblikket. I magen lå en liten Lillesøster og i flere måneder var alt klart. Vi var i kriseberedskap i ukesvis. Jeg lå på sofaen og ventet. Og en gang i blant snek jeg meg opp og bare strøk over den lille dyna. Måtte bare sitte litt der inne. Kjenne på følelsen.

Nå er det snart to år siden hun kom. Det er snart fire og et halvt år siden jeg ble mamma. Når kveldsroen senker seg over huset vårt og  går jeg inn til mine to og stryker de sovende barna på kinnet, da ligger de på samme rom. I samme køyeseng. Han har blitt så stor. Hun er fortsatt ganske liten.

Jeg kan ikke forstå at vi har kommet helt hit. At de små babyene mine har blitt så store at det er på tide å selge sengen de har sovet i. Der de har møtt meg med sine store smil så mange morgener. Der jeg har bredd over dem dyna flere tusen ganger. I den senga har de ligget som små nøster. Strukket seg ut, lært seg å stå. Vært illsinte og overtrøtte. De har satt meg på enorme prøvelser og de har gitt meg de vakreste smilene.

Jeg kunne ønske jeg visste hvem som skulle ligge der neste gang. Jeg kunne ønske jeg kjente noen som trengte den. Foreløpig står den nesten akkurat der den stod. Himmelen er pakket ned og hele rommet venter på å bli noe annet.

Men den lille krona. den jeg kjøpte mens vi enda bare håpet. Den har jeg tatt av. Kanskje den en gang dukker opp igjen. Ikke vet jeg, men minnene om mammaen som lengtet og ventet skal bevares i den i mange år fremover…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Ingen vei tilbake!

Nå er det ute. Svart på hvitt. Jeg skal løpe KK-mila, og jeg skal gjøre det med et av de beste menneskene jeg veit om. Ei av de tøffeste, sterkeste, mest sårbare og omsorgsfulle damene som finnes. Og nå er det ingen vei tilbake, Hilde. Nå står det nemlig på trykk…

For noen uker siden tilbrakte vi en hel dag i sol og vind på Tjuvholmen med en journalist og en fotograf. Hilde og jeg. En lang samtale om livet. Om det å miste seg selv, og å finne seg selv igjen. En samtale om dagene som har vært, prøverørsforsøk, dårlig selvtillit og mørke dager. Men også en samtale med masse latter, to damer som snakker i munnen på hverandre – og utfyller hverandres setninger.

For det er dit vi har kommet, Hilde. Du og jeg. Vi har blitt et team. Et sterkt team som jobber sammen mot felles mål. Ikke bare i treningstightsen, men i aller høyeste grad profesjonelt. Vi står sammen i strategiarbeid, logoutvikling og viktige avgjørelser. Vi skriver, tenker, tegner og vurderer. Vi møtes en gang i uka og legger ned mange timer sammen. Vi snakker sammen hver dag, bryr oss om hverandre og bygger hverandre opp.

Å se bilder av oss i et blad, sammen, gjør denne fredagen ekstra god. Jeg er så sikker på at vi er på vei til noe veldig bra. Noe som vil gi oss så utrolig mye glede, jobb og moro. Jeg vet at mitt valg om å ta deg med i mitt #prosjekt2017 er et av de beste valgene jeg noen gang har tatt, og jeg er så utrolig stolt av hvor langt vi har kommet på denne strengt tatt ganske korte tiden.

Hilde – nå tar vi helg. Nå setter vi oss ned og nyter synet av oss selv i ukens utgave av KK. På mandag møtes vi igjen. Til mer jobb, flere avgjørelser og enda flere smil og latterutbrudd. Snart begynner enda et kapittel – fy fela som jeg gleder meg!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Foto Astrid Waller
 

Nå er du endelig i mål…

I dag fikk jeg snuse på et helt ferskt menneske. Et menneske som er så ønsket at mammaen hennes har gjort alt i sin makt for å få lov til å møte henne. En mamma som ikke lenger er en Ønskemamma, men en helt ekte mamma. Med hele seg og for resten av livet. Nå er du endelig i mål, min venn!

Det er sikkert mange ting jeg har glemt å fortelle deg. At melka flyter over i alle kanter er en av dem. At hjertet flommer over av kjærlighet er en annen. Jeg er rimelig sikker på at du antok at det ville skje, men ingen kunne forberede deg på hvordan det ville føles. Hvordan det faktisk er når du endelig får holde det lille mennesket man har kjempet så hardt for å få. Det man har lengtet etter hele sitt liv.

For for noen av oss er det nettopp sånn. Å bli mamma er ikke noe man bare kommer på at man vil bli. Man har kjent det hele livet. Kjent at det er nettopp mamma man skal være. At det er mamma man skal bli. Men så gir ikke livet deg den rollen. Man blir ikke hel. Det er en bit som mangler.

Eller kanskje det er fler. Du har tatt et valg ikke alle mener man skal velge. Du har bestemt et liv for både deg og det lille mennesket. Du har tatt en reise, funnet et svar og nå sitter dere her. Dere to som for alltid hører sammen.

Du har en uendelig rekke spørsmål. Bare fremtiden vil kunne gi deg svar. Men fra den bursdagen du feirer i dag, og alle andre bursdager fremover, vil du være hel. Du vil være i mål. Kanskje ikke som menneske, og slettes ikke i livet, men du har nådd det målet du har ønsket deg så lenge. Og du har kommet frem alene. Jeg beundrer ditt mot, din standhaftighet og din målrettethet.

Nå er du ikke lenger Ønskemamma.

Nå er du Mamma.

I går – i dag – og i morgen.

Gratulerer, kjære du, både med dagen – og med den lille lykken!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Når hjernen er alene

I helgen tok det litt av for hodet mitt. Jeg tenkte meg inn i et lite helvete der jeg allerede har diagnostisert meg selv med det skumleste jeg kan tenke meg. Jeg formelig kjenner det bre seg og selv om jeg vet at det er helt urimelig, så klarer jeg ikke slutte å la hjernen leke for mye med tanken.

Noen måneder før vi skulle gifte oss var vi på vår første konsultasjon for å bli henvist videre til fertilitetsbehandling. Det var ikke sånn at vi lurte på om vi trengte det eller var i tvil om det ville være nødvendig, men systemet er sånn at man må gjennom hele papirmølla selv om alt strengt tatt er oppe i dagen.

Men alt var ikke det. Det var noe som var galt.

På kort tid hadde jeg utviklet en alvorlig og hissig celledeling i livmorhalsen og på bare noen uker gikk jeg fra forventningsfull ønskemamma til litt redd operasjonspasient. To uker før den store dagen vår var jeg inne på Ullevål og utførte det enkleste inngrepet jeg personlig har vært med på. Etter det har jeg ikke tenkt så mye på det. Før nå i helgen.

For fikk jeg ikke en litt rar innledning på mensen? Og har jeg ikke kjent på en uro en stund? Det er tross alt snart tre år siden jeg sjekket meg sist. Eller har det blitt mer? Jeg har hatt så mange gynekologiske undersøkelser at jeg har glemt det helt. Hva jeg har sjekket når. Og som så mange andre har jo også jeg sett dokumentaren om Thea Steen. Er det min tur nå?

Jeg føler meg kvalm. Har litt vondt for å puste. Jeg er rett og slett dritredd! Redd for å dø fra barna mine. Redd for å bli syk. Være syk!

Så i morgen skal jeg ta en celleprøve. Det er ikke verdt å vente. Redselen er helt sikkert helt ubegrunnet, men den må tas på alvor. Nå.

#sjekkdeg

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Kjære gamle gretne gubbe

Hva er det som får deg til å tro at du vet alt? At alt sirkulerer rundt deg. At dine meninger teller mer enn andres, bør bli hørt aller først? Hva er det som gjør at du tenker så lite godt om alle oss andre? Og hvorfor er du ikke i stand til å unngå å ty til hersketeknikker?

Det er lett å tenke at det er de unge som er mest påståelige. At det er ungdommens overivrighet og naivitet som kommer til syne og trenger seg på. Det er lett å tenke at man med erfaring også lærer seg at man ikke alltid har rett. At man kommer lenger med å spille kortene sine klokt fremfor raskt. Dessverre viser det seg gang på gang at dette ikke er tilfelle. Jeg tror det finnes et gen, trolig knyttet opp mot testosteron, som utvikler seg i rasende fart etter at kroppen har fylt 50. Superenkel forskning tilsier hvert fall at det må være noe som ikke kan styres av andre faktorer.

Men la meg bare gjøre det klinkende klart – det er lov å la huet overstyre den iboende trangen til å trykke andre ned!

For jeg er ingen meningsmotstanders «Kjære». Og jeg har et navn. Det er snart syv år siden jeg gikk fra «frøken» til «frue». Jeg nærmer meg 40 og kvalifiserer vel strengt tatt ikke lenger til tittelen «unge dame» heller. Jeg prøver å bite tenna sammen, holde meg for god til å synke ned på samme nivå, men det er faen meg ikke lett! Eller jo – det er det; for jeg skjønner ikke behovet for å dytte meg ned!

Jeg skjønner ikke hvorfor du prøver å gjøre meg mindre enn jeg er med ordene dine!

Er det ikke bedre å bryne seg på en på samme nivå? Har du ikke lært at du ikke skal slå de som er mindre enn deg? Har du ikke forstått at det er DU som taper ansikt når du prøver å hevde deg på den måten? Tror du ikke at andre rundt deg ser hva du gjør? Hører det lille stikket du helt automatisk, og uten å tenke deg om, legger inn?

For det er det som er så vanvittig. Det virker ikke som du er klar over hva du gjør. Det virker ikke som du skjønner at du aldri ville sagt det samme til mannen min. Selv om dere var akkurat like uenige. Og han er akkurat like gammel som meg.

Så kjære gamle, gretne gubbe. La meg gi deg et lite tips. Om du vil beholde litt av den respekten du selv føler du fortjener, ja så bør du jobbe litt med akkurat det; å fortjene den! Å dytte ned andre for å vokse selv er ikke en kjempetaktikk i så henseende…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Prosjekt På Pause?

Mai er en hard måned. Det er fridager i hytt og gevær, det er snikende sommervarme og lysere kvelder. Det er møter her og avslutninger der. Det er litt mer av alt som er gøy – og det er ikke alltid like mye tid til å trene. Så hva gjør man da? Setter man prosjektet på pause?

Neida, man gjør ikke det. Jeg er like opptatt av å være sterk, ha det godt og bruke body lotion nå som før. Jeg fokuserer kanskje enda mer på det gode i livet enn i februar. Og jeg har det enda bedre i mitt eget liv enn jeg hadde i april. Men jeg trener ikke like mye. Det rekker jeg ikke. Og ikke spiser jeg like sunt hele tiden heller. Det orker jeg ikke. Så hvorfor er jeg fortsatt så fornøyd da?

Jo nettopp fordi jeg vet at jeg skal fortsette å jobbe mot å bli sterk resten av livet. Mine livsstilsendringer handler ikke om sommerkroppen 2017 eller sixpack innen juli. Mitt #Prosjekt2017 handler om så uendelig mye mer! Det er helheten. Det er balansen. Det er det gode livet tett sammenvevd med det sunne livet. Det er hverdagene, som det er mest av, og det er langhelgene, som dukker opp i mai.

For jeg ville aldri holdt ut å leve like pietistisk hele livet. Hver dag. Og da hadde heller aldri endringen blitt varig!

Men jeg syns det er litt vanskelig. Jeg skal ikke nekte for det. Jeg var så godt på vei. Jeg så en stram sommerkropp nærme seg. En kropp med tydeligere muskler enn på mange år. En kropp som fortsatt vitnet om livet som er levd, men som ikke avslørte hele sannheten! Jeg var fantastisk fornøyd med mine seks treningsøkter i uka og jeg elsket vektnedgangen jeg fikk.

Men ble det ikke litt mye kanskje? Burde man ikke nyte den kroppen litt også?

For jeg ble jo veldig sliten. Og det var ikke hver dag jeg følte meg like motivert. Jeg overvant motstanden og satte inn støtet, men jeg tenkte kanskje litt vel mye på form og mat? Og var jeg ikke kanskje blitt litt kjedelig? Jeg ville jo ikke være med på noe som var gøy uten at jeg tenkte på at jeg strengt tatt ikke hadde lov…

Nei vet du hva – jeg tror denne mai-måneden har vært veldig bra for meg jeg. Jeg tror jeg trengte å ikke kunne trene fullt så mye. Jeg trengte å slappe av litt, nyte varmen, kjenne på alt det gode som kommer nå.

For jeg har jo resten av livet på meg – for dette er FOR livet!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

I dag gikk det..!
 

Bryllupssangeren

Jeg satt i bilen på vei til jobb i dag, litt ør i huet etter den eviglange generalforsamlingen i går. Trøtt og kanskje litt lettrørt. Og så kom den. Rett etter andakten på P1. En sang jeg har sunget for mennesker jeg setter veldig høyt. To par som lot meg få være del av deres aller største dag så langt i livet. Sangen jeg sang da det var jeg som var bryllupssangeren.

Og jeg fikk helt ståpels! Sang av full hals i bilen og måtte nesten felle en tåre. For hvor stor er ikke den gleden? Å få kunne være der når to mennesker gir hverandre sitt ja? Være det lille pusterommet midt i seremonien. Der man får hentet seg litt inn igjen og sett ordentlig på den man elsker.

Det slo meg at jeg nok aldri kommer til å glemme min bryllupssanger. Hun som trosset halsbetennelse for å levere Ave Maria fra galleriet i kirken. Hun som sang så vakkert at ikke et øye var tørt. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det var å se inn i de trygge øynene hennes. La hennes styrke gi meg litt ro i det hoppende hjertet mitt. For så stort var det!

Og så stort var det å gi det samme til noen andre også. Det var stort å se de to lykkelige sitte og holde hverandre i hendene. Vite at de heller aldri skulle glemme dette øyeblikket. At de alltid vil ha med seg sangen, ordene og følelsen fra den dagen.

Så i dag tenkte jeg på dere. Vennene mine. Dere som jeg ser alt for sjelden, men som jeg deler et minne med som er enormt for dere – og veldig godt for meg. Og jeg må nesten bare få takke dere for at dere lot meg være en del av dagen deres!

For et liv for meg – er et liv med deg. Jeg vil alltid, alltid elske deg…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Fra vår store dag…
 

Lille, fine gutten min – jeg har ikke glemt deg!

Selv om du har blitt storebror, så vet jeg at du er her. Selv om vi krangler, så klarer vi å le. Når du legger deg kjenner jeg på hvor tungt det er at vi tester hverandre så hardt, og hvor god jeg syns du er. Og jeg tar meg i å kjenne på en frykt. Jeg frykter at du tror jeg ikke er glad i deg lenger. At jeg har glemt deg.

Noen ganger må jeg bare ut av huset for å slippe unna. For å ikke gå fullstendig opp i sømmene. Jeg må ta meg sammen og jobbe hardt for å ikke slå tilbake. Eller klype. Eller skrike. Og noen ganger roper jeg. Til deg. Eller bare ut i lufta. Og akkurat da har jeg faktisk glemt.

Jeg har glemt hvordan det kjennes ut når du kryper inntil meg og legger den lille hånda di i min. Jeg har glemt hvordan det er når du ler den fantastiske latteren din så lenge at du nesten ikke får puste. Jeg har glemt hvordan det er når du sier at du elsker meg eller når du bare ser på meg og legger igjen hele sjela di i min favn.

Og i natt, da den fine kroppen din krøllet seg hver gang du hostet. Når jeg hørte hvordan det rev i kroppen din, hvordan det røsket i lungene dine. Da vil jeg krype inntil deg og holde deg hardt fast. Jeg vil bare trøste deg, ta bort vondten. Jeg glemmer hvor sta du er eller hvor sint du blir, og ser bare den lille gutten min som ikke ønsker annet enn å bli sett – og ikke glemt.

Så da ble vi hjemme i dag, du og jeg. Du fikk ligge på sofaen. Du fikk bli med meg å vaske bilen, sitte på fanget, spise lunsj med meg. Vi fikk snakke sammen, jobbe sammen. Vi fikk være sammen. Bare du og jeg. uten tusenvis av oppgaver eller en masete lillesøster.

Bare du og jeg. Sånn som det var før.

For jeg har ikke glemt deg. Og jeg har ikke glemt hvordan det er å være mammaen din. Jeg bare trengte å være det litt igjen… På ordentlig og med hele meg!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat