Mr. Juksepermpappa

Jeg husker en pappa som vasket hus, lagde middag, bygde ting og visste mye mer om barnet  vårt enn meg. En pappa som lekte på gulvet og gikk lange turer. Jeg husker en pappa som fikk full råderett i hjemmet og hadde stålkontroll på alt! Jeg husker han, sånn litt i det fjerne…

Jeg savner Pappapermpappaen!

For Juksepappapermpappaen er ikke som Pappapermpappaen. Juksepermpappaen får nemlig ikke ta kontrollen, og ikke gir han spesielt uttrykk for å ville det heller. Juksepermpappaen husker ikke at barnet skal ha sviskemos eller at det er på tide ed en hvil. Juksepermpappaen finner ikke frem klær til barna, finner ikke på middager og gir ikke mammaen kjeft for at hun ikke aner at barnet ikke spiser såååå store biter med kjøtt!

Men Juksepermpappaen gjør mye! Kjempemye!!! Det bare passer ikke alltid at barna er med… De skrur for eksempel en hel del på motorsykkelen sin. Og så kjøper de en gammal haug avtar en racersykkel som det også må gjøres en hel del med. De leier også en minigraver når man er på hytta og sitter i den en hel dag. Alene. Og storkoser seg.

Juksepermpappaen forventer at fruen skal bli omtrent like euforisk som han når motorsykkelen endelig lager en slags sammenhengende lyd mens det renner over med oppvask inne og vaskemaskina er full av klissvått tøy. Juksepermpappaen prøver å perse på kveldsjoggen den kvelden mor i huset har magesjau og minstemann er våken med sin første egnervervede barnehageforkjølelse og bikkja piper med begynnende løpetid. Juksepermpappaen er faktisk helt overbevist om at vi ikke har vaska huset en eneste gang på de åtte første ukene av permisjonen!

Juksepermpappaen har ingen positiv påvirkning på husets interne likestillingen…

Men Juksepermpappaen legger Lillesøster med største selvfølge og stjerner i øya hver eneste kveld. Juksepermpappaen lar mammaen sove litt lenger enn ham hver eneste morgen. Han triller og triller, bærer og bysser. Han prøver å lytte til de eviglange fortellingene til Lillemann og han danser med meg på kjøkkenet når det kommer en fin sang på radioen. Selv om klokka bare er 08.00…

Juksepermpappaen har kanskje ikke like kontroll som Pappapermpappaen, men en ting har han. Han har et stort, svulmende hjerte for familien sin, og det til tross for at vi har vært sammen hver eneste dag i ti uker!

Juksepermapappaen er egentlig ganske imponerende han også…

 

En liten sliten pike…

Øynene hennes ser på meg med et fortvilt blikk. Kroppen spenner seg, men øynene glir igjen og forteller om en lang dag med nesten litt for mange inntrykk. Den lille jenta mi. Min lille slitne pike…

For barnehagejenta vår får virkelig kjørt seg om dagen. Det er så mye som skjer at man nesten ikke har tid til å sove. Og man vet ikke helt om man skal sove en eller to ganger, om man vil sove alene eller sammen med mamma om natta. Det er ikke så greit å si om man egentlig vil spise middag eller grøt, om man aksepterer å få litt hjelp med den skjea eller om egentlig alt må spises med fingrene.

Det er snørr og sand over alt. Alt blir smakt på og alt skal testes ut. Og i dag – i dag sa hun «mamma» sånn helt på ordentlig. Sånn «jeg vil at du skal komme hit til meg»-mamma. Ikke den mamamamamama’en som har vært et slags mantra i så lang tid, men den helt tydelige «mamma»en. Den man lengter etter.

Og så blir hun så trøtt. Så inderlig trøtt… Midt i middagen er det plutselig nok. Badet må tas i et forrykende tempo, tenner pusses og en stor flaske varm melk går ned på høy kant. Men det er ikke nok. Det er noe som mangler. Noe man ikke får nok av i en hektisk barnehagedag. For den lille travle jenta mi trenger plutselig mammaen sin. Veldig.

Min lille slitne pike lener seg inntil brystet mitt. Hun nynner den lille sangen vår sammen med meg og trekker dyna godt rundt seg. Og den varme kroppen blir så vidt merkbart litt tyngre. Pusten går litt saktere og jeg puster tungt ut sammen med henne.

Jeg kan sitte sånn for alltid.

Min lille slitne pike. Jeg vil at du skal vite at jeg ser deg. Jeg ser at du enda ikke har blitt ett år. Jeg ser at du blir trøtt og at dagene blir lange. Jeg ser at du trenger meg, kanskje mer enn på lenge. Og jeg går ingen vei. Jeg er her – og jeg har tid til deg. Helt til du ikke har tid til meg lenger.

Jeg frykter det ikke er spesielt lenge til…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_1275.jpg
 

Den klassedelte barnløsheten

Det er så mange som ikke snakker om det. Mange som ikke våger å stå frem. Jobben skal ikke vite, foreldre må ikke høre og naboen har slettes ikke noe med det. Å være ufrivillig barnløs er ikke bare en indre sorg, det har også i mange år fulgt med en skam som ingen ser. Skammen over å ikke få til det alle klarerer. Selve meninga med livet.

I min familie har vi et helt fantastisk par. To mennesker som så tydelig elsker hverandre. De har en omsorg så sterk og en samhørighet så rørende at man selv uten å kjenne dem blir bergtatt. Men de har også en felles sorg. En sorg som ingen kunne hjelpe dem med. De har ikke barn.

Og de har levd et helt liv i en verden der det aldri ble snakket om. Aldri nevnt med et ord. Det er ikke et valg de har tatt, men en virkelighet de har måttet akseptere. En virkelighet vi også ville ha måttet akseptere om ikke utviklingen hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og hjulpet oss inn i småbarnslivet. Hjulpet oss til å ikke måtte gå i fotsporene til så alt for mange før oss.

Og med utviklingen har det også sneket seg inn en åpenhet rundt temaet. Det er lettere å snakke om. Det er flere som forteller og som med det åpner dørene for andre. Det er flere som ser at de trenger hjelp. Flere som tar skrittet og ber om behandling. Dessverre følger ikke de som bevilger pengene med i timen. Og resultatene uteblir ikke…

I lang tid har det vært opp til ett års ventetid på å få komme i gang med behandling på Rikshospitalet. Ett år! Og selv om det er lett å tenke at «hva er vel ett år når du allerede har ventet så lenge», så kan jeg fortelle at da blir ett år omtrent like lenge som et helt liv. Og har du råd går du videre. Da sitter du ikke i køen. Og vips har man effektivt rydda bort noen fra den offentlige pengeposen.

Men er det greit at det er sånn? Kan vi virkelig være bekjent av at vi skaper disse forskjellene?

Er det til slutt bare de rike og velstående barnløse som skal få drømmen si oppfylt?

I dag kom nyheten om at Oslo Universitetssykehus i mars satte ned aldersgrensen for hjelp til assistert befruktning og samtidig nekter par som allerede har fått et barn å prøve å få ett til. Det er lett å finne rettferdighet i det, men når jeg sitter her, med mine to små, så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke å akseptere at kapasitetsproblemer kunne hindret meg i å få Lillesøster. Jeg klarer ikke å fatte at man bare over natta setter en strek for en prosedyre man har praktisert i så lang tid! En prosedyre som har skapt så mange små mirakler og hjulpet så mange fortvilte mennesker.

Det er ingen menneskerett å få barn. Det er ingen selvfølge at man lykkes hverken hjemme eller på sykehus. Men i dagens Norge har vi bestemt at man skal behandle denne diagnosen. At det er mer samfunnstjenelig at barna blir til enn at barnløse forblir nettopp det. Når åpenheten nå sniker seg inn i en av de siste stengte avkrokene kunne jeg ønske at samfunnet og HelseNorge møtte den med åpne armer og den hjelpen man trenger.

Det er ikke sikkert at det er sånn at det egentlig blir flere som trenger hjelp, men det blir kanskje flere som ikke klarer å bære sorgen.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_1252.jpg
 

Min kropp – mitt valg!

Norge er kanskje verdens beste land å føde i. Det landet der flest overlever, færrest får livsendrende skader. Vi får føde på et sykehus (om enn litt langt unna), vi kan stille krav til tilstedeværelse (med mindre du føder i en stor by i sommermånedene) og vi har krav på omsorg i den første barseltida (muligens på samme rom som tre andre barselkvinner, og ikke lenger enn til amminga så vidt har kommet i gang).

Men vi har det bra. Det sier hvert fall alle tallene.

Likevel finnes avvikene. Og de er mange. Kvinnehelse nedprioriteres og fødselsomsorg effektiviseres til det aller ytterste. Det spares på midler til smertelindring under påskudd av å verne om de ansatte og Jordmorforeningen varsler om stadig personalmangel og kvinner som føder alene. På sykehuset.

Sånt kommer det motreaksjoner på. Og en av de er et sakte, men sikkert, voksende antall hjemmefødsler. En fødsel i ditt eget miljø, i din egen sfære. På dine premisser med støttende jordmødre ved din side. Jordmødre du har kjent gjennom hele svangerskapet. Jordmødre som vet akkurat hva du ønsker, som sammen med den fødende, monitorerer hele fødselsforløpet og nøye følger med på alle små og store tegn.

Å føde hjemme handler ikke om å være reaksjonær eller utradisjonell. Det handler ikke om å skulle bevise noe eller om å skulle skille seg ut. Å føde hjemme handler om å ta kontroll over egen fødsel – så godt det lar seg gjøre.

I forrige uke, som ved et trylleslag, gjorde Helsedirektoratet det enda litt vanskeligere for de vordende foreldrene å ta denne kontrollen. Med to ukers varsel kuttes all støtte til assisterende jordmor ved hjemmefødsel. Og dette til tross for at man anbefaler at det skal være to til stede under fødselens siste fase. Det er presisert at dette ikke trenger å være en jordmor, men vi kan vel alle være enige om at det vil være til det beste. Og uansett trenger også dette menneske lønn.

Det gjennomføres årlig om lag 100 hjemmefødsler i Norge. Hver enkelt av disse sparer samfunnet for masse penger. Dette er 100 kvinner og barn som ikke trenger en sykehusseng eller anestesilege. Det er 100 kvinner som ikke krever lystgass eller et barselopphold. 100 kvinner som med hele seg tar regi over egen fødsel. Hvorfor skal ikke disse få det samme kostnadsfrie tilbudet som jeg fikk?

Hvorfor er det egenandel på å føde i egen stue?

Det kan virke som at HelseNorge har store problemer med de av oss som går utenfor normen. Vi som velger noe annet enn det de selv mener er best. I stedet for å ta inn over seg at de stadig vekk svekker det offentlige fødetilbudet, forsøker de nå også å innskrenke det private tilbudet og gjøre det enda vanskeligere for den fødende å velge det som føles rett for seg.

I stedet for å kutte i støtten til det alternative tilbudet, burde de kanskje heller se på årsakene til hvorfor flere velger å ta fødselen sin med seg hjem.

I Norge har vi fritt sykehusvalg. For mange fødende kvinner er ikke dette et eksisterende valg. Det finnes ikke alternativer. Det er ingen annen mulighet enn det ene sykehuset. Langt hjemmefra, kanskje flere timer i bil eller på åpent vann i ferge. Noen fødestuer stenger (!) i helger og ferier. Andre har knapt ansatte på jobb.

Norge er kanskje verdens tryggeste land å føde i. La nå ikke det bli en hvilepute. Statistikk er ikke alt. Veien til resultatene må også analyseres! Flere og flere norske kvinner opplever et svekket fødetilbud og kjenner på en sterk utrygghet både før og under fødsel. Det er ikke godt nok!

Det er min kropp – min fødsel og mitt valg!

Støtt kvinners rett til ta valg rundt egen fødsel; møt opp på demonstrasjonen foran Stortinget i morgen, tirsdag 23. august kl 15.00 eller del dette innlegget slik at enda fler får med seg hva Regjeringen gjør for å svekke norsk kvinnehelse!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Folk for fødsel
 

Har du mensen eller?

Kødder du? Spør du MEG om det? NÅ? Fordi jeg ikker smørblid da eller? Jeg skal fortelle deg en ting jeg; JEG HAR SÅ MENSEN AT DU ANER IKKE HVA DU SNAKKER OM EN GANG!!!

Men det er ikke derfor jeg er sur. Det er fordi du er en idiot det.

Jeg vet ikke om et dummere spørsmål i hele denne verden. Et spørsmål så blotta for innsikt og forståelse, så hånende nedverdigende og så forbanna unødvendig. Stilt overraskende ofte i arbeidslivet (!) og stort sett alltid av menn. Og hva er greia egentlig? Er det sånn at jeg ikke kan være uenig, sur eller bare ha en dårlig dag uten at det må være en grunn til det? Noe jeg ikke kan noe for eller som er en «kvinnegreie»?

Jeg stemmer for at det spørsmålet bør besvares med en så brutal virkelighetsorientering at Herr Nesevis ikke en gang vurderer å stille det en gang til. Til noen!

For jeg skal love deg at jeg har mensen. Jeg har så mensen at vi søndag morgen måtte vaske trekket på overmadrassen kl. 07.32. Jeg har så mensen at det lukter metall når jeg tisser! Jeg kan fortelle deg det, at jeg har så mensen at jeg blir svimmel hver gang jeg reiser meg opp, at jeg blir kvalm av min egen kropp. Jeg har så mensen at jeg knapt tør forlate eget hus i frykt for hvordan jeg ser ut hver gang jeg reiser meg opp. Jeg har så vondt at jeg krøller meg på sofaen og gråter litt når sønnen min stryker meg over kinnet.

Jeg har så mensen at jeg seriøst vurderer å bytte kjønn…

Så neste gang noen stiller meg det spørsmålet skal de få et svar så fargerikt og blodrødt at de ikke aner hva som traff dem. For en ting er rimelig sikkert; menstruasjon etter to barnefødsler er kroppens hevn mot meg og alt jeg har lyst til å gjøre. Det er som en syndeflod eller et vilt fossefall og jeg slutter ikke å bli imponert og sjokkert over hva kroppen er kapabel til å prestere.

Om jeg har mensen sa du? Så til de grader…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_0915.jpg

 

 

 

Hva gjør jeg nå..?

Barna er ute av huset, mannen snekrer ett eller annet, bikkja vil helst sove ut etter all den slitsomme ferieringa og jeg – jeg er arbeidsledig. «In between jobs». Ikke hjemme med barn, ikke Hemmafru, men uten jobb. Uten noe å gjøre.

Hvordan skal jeg leve i en hverdag som står litt på vent?

Og hvilken vei skal jeg velge?

Jeg kan gå for å bare finne meg en jobb. Uansett hva det er. Jeg har tenkt at jeg må det. Jeg har våknet med åndenød og vondt i magen. Jeg har grått og fortvilt. I det stille. For meg selv. Jeg har ikke fortalt Ingeniøren hva jeg tenker eller hvordan jeg har hatt det. Jeg har prøvd å flykte fra virkeligheten, holdt meg borte fra realiteten. Men nå er den her – enten jeg vil eller ei. Jeg kommer ikke utenom.

Jeg har ikke ubegrenset med midler eller en gjeldsfri hverdag. Jeg har forpliktelser og regninger som alle andre. Jeg har ikke all verdens muligheter eller noe som jeg vet at venter på meg der ute. Jeg er i akkurat samme marked som alle andre som er uten jobb nå. Det er skummelt og det er ensomt. Det er en utenforverden det er vanskelig å beskrive.

Men jeg kan ikke sitte inne og se ut i ingenting mens jeg venter på at nye jobber skal legges ut. Jeg kan ikke isolere meg eller slutte å tenke bare fordi jeg ikke har en jobb å gå til. Så hva gjør jeg nå? Hvordan fyller jeg dagene?

For en ting er helt sikkert; jeg må ha en plan! Jeg må vite hvor jeg vil, jeg må ha en struktur på hverdagen og jeg må finne veien mens jeg går. Når Ingeniøren begynner å jobbe igjen blir det jeg som leverer i barnehagen – og på den måten kommer jeg jo i gang hver morgen. Jeg har som mål å søke på minst en jobb jeg virkelig har lyst på hver dag, og så skal jeg skrive alt det jeg har lyst til å skrive.

I tillegg vil jeg bruke tiden på å møte mennesker som inspirerer meg. Folk jeg allerede har møtt, og kanskje noen jeg ikke har truffet enda. Jeg vil snakke med mennesker som har funnet sin vei på ulike måter. Tatt modige valg, satset – og vunnet! Ja, eller tapt… Kanskje finner jeg min nye hverdag helt selv?

Jeg har hvert fall bestemt meg for en ting; jeg skal ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er ute i frisk luft, trener eller koser meg sammen med andre bare fordi jeg ikke har en jobb. Jeg skal heller ikke jobbe fulltid som husmor eller ha barna hjemme. Nei, nå er jobben min å skape en hverdag for meg selv som vil gi meg den gode følelsen av å prestere, høre til og være verdt noe.

Så hva gjør jeg nå? Jo, jeg bretter opp ermene, tar meg tid til å bli inspirert og tar ansvar for min egen fremtid!

Det er det bare jeg som kan gjøre!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Hva gjør jeg nå
 

Høygravid sexgudinne søkes!

Magen er stor som et fjell, det renner råmelk av puppene bare du ser litt hardt på dem og tissen min vet jeg ikke lenger hvor er. Det er kynnere, babyspark, hår og fremmedelementer over alt, og det eneste jeg vil er å bli elsket – ikke tatt på…

I går tok jeg meg selv i å prøve å overtale fastlegen min til å sette i gang fødselen. Hun så meg dypt inn i øynene og presiserte at hun på ingen måte hadde lov til det. Jeg sa jeg forstod, men inni meg protesterte hver eneste celle. Så hva hjelper da? Hva kan jeg gjøre for å få litt fortgang i dette fødeprosjektet? For å komme litt nærmere innspurten og målstreken? Du har jo alltids sex da…

Visstnok så er det noe med hormonene i mannens utløsning som kan hjelpe modningen og dermed ha en viss påvirkning på når fødselen kommer i gang. Jeg måtte spørre om det funka selv om det ikke finnes svømmere. Over hodet. For når du er så og si 38 uker gravid, så er faktisk ikke seksuelle krumspring det aller første du tenker på. Hvertfall ikke jeg. God gammeldags misjonær tror jeg min mann vil finne svært frastøtende, låra mine vil aldri i verden holde ei runde på toppen, og rompa mi er absolutt bedre å sitte på enn å vise frem, så den skal neppe løftes mye fra madrassen. Bikinilinje har jeg ikke hatt på flere uker, så om noen i det hele tatt finner frem der nede så kvalifiserer det til en medalje av edlere metall. For ikke å snakke om disse puppene som er så svære og overfylte at sønnen min har begynt å kalle dem jur…

Og så sitter det altså et godt utdannet menneske forran meg og forteller meg at det eneste hun kan foreslå for å få meg videre i prosessen, er å by meg frem for min mann. Denne tålmodige, vakre sjelen som lager mat til meg før han tar seg en løpetur. Han, som uten et ord, står ved min side mens jeg spyr som en gris ut av nesa før jeg ber han om å bli med meg inn i dusjen! Han skal utsettes for dette også!

Denne legen mener altså at jeg skal be han om å ha seg med meg! Om å ikke bare elske meg, men til og med med meg! Det er som å si at det er et vakkert forspill at mannen masserer den gravide kvinnens mellomkjøtt med en velegnet olje… Mellomkjøttet! Har du hørt og lest et mer grusomt navn på et område på kroppen noen gang?!?

Så da sitter jeg her da. Like gravid som i går. Langt fra nypult, men med en kjærste med nervene i behold og rolig puls. Tror vi avventer ei litta uke til jeg… Vi kan jo vertfall beholde vårt gode forhold og humør over helga!

Kjenner du deg igjen? Eller kjenenr du noen som akkurat nå sitter og venter..? Del da vel!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Uke 37
 

Jeg strøyk på barnehageinnkjøringa

Aldri har noen kommet mer uforberedt til en barnehagestart. Aldri har noen vært mer stressa eller felt færre tårer. Eller – det kan jeg jo ikke si, men det at vi plutselig har to barnehagebarn kom veldig brått på meg! Så brått at jeg ikke en gang hadde kjøpt sånne merkelapper til klærne eller ekstra bleier til Lillesøster. Heldigvis er ikke det avgjørende for å lykkes med barnehageinnkjøringa!

La oss ta det fra begynnelsen…

I går fikk jeg MonsterMens. Så den dagen jeg skulle bruke til å sortere klær på loftet og finne ut av hva vi har og ikke har, ja den ble stort sett tilbrakt på sofaen. Ingeniøren skrudde på en sykkel. En tråsykkel denne gangen. Han var så opptatt at han ikke rakk å barbere seg en gang! (Han kunne jo bare latt vær å kjøpe den sykkelen. Han har jo en fra før!) Og før vi visste ordet av det var begge barna i seng og barnehagesekkene hang tomme og slunkne på knaggene i gangen. Fillern.

Så kom dagen. Dagen da det nye livet skulle starte. Og vi forsov oss. Eller – vi gjorde jo ikke det, men klokka 07.30 sleit vi såpass med å få opp øya at vi nesten vurderte å utsette hele oppstarten. Men etter litt kosing, litt masing, grøtkoking og flaskelaging kom vi oss faktisk ut av døra og begynte den tunge turen opp til bilen. For nå var det en liten mann som hadde fått helt nerva på det som skulle skje. Ikke ville han gå, ikke bli bært, ikke ha på seg sekken, ikke kjøre bil og ikke bli snakka til. Full lås på både mor og sønn; du skal – jeg vil ikke – vi drar!

Vel fremme tok en liten barnehånd en trygg mammahånd og så gikk vi sammen. Vi snakket om alt man kan gjøre i barnehagen. Om alle vennene og om at vi kommer tilbake og henter. At Lillesøster skal være med hver dag også. Og at han, kanskje kanskje, har flytta inn på Storedoen – der de store barna går!

Og så satt vi der. Med en sommerkledt Lillesøster som måtte låne storebrors sokker. Ingen av klærne var merket, ikke en plan var lagt, ikke en ting var kjøpt inn. Men hovedpersonen selv – hun strålte som ei sol og brøy seg nøkken om mamma gikk ut av døra. Hun hadde jo fanget fullt av leker hun aldri hadde sett og en voksens fulle oppmerksomhet. Kan man ha det bedre når man snart fyller ett år?

Jeg tror ikke det. Og selv om jeg ser at jeg sikkert kunne ligget litt bedre an og vært noe mer forberedt, så tror jeg at jeg kanskje hadde gjort den aller viktigste jobben uten å helt vite det. For jeg har et barn som har tillit til andre, og en barnehage som tar vare på tilliten. De møter henne med omsorg, nysgjerrighet og varme. De gir henne tid og lar henne styre tempoet. Og de koser seg skikkelig med å få lov til å være sammen med henne. Og sånt skaper trygghet.

Og for å bøte litt på følelsen av å stryke på barnehageinnkjøringa skal jeg nå bestille sånne klistremerker med navn og telefonnummer på. Så gjenstår det bare å klistre dem på. En eller annen gang…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

barnehageinnkjøringa

 

 

Den nye hverdagen

I morgen braker det løs. Vi får to barnehagebarn. To barn med spennende dager og nye opplevelser. To barn med et eget liv, en egen gjeng, en egen liten verden der mamma og pappa ikke har noe de skulle sagt. Det er så sprøtt at vi allerede er her!

Jeg vet egentlig ikke helt om det har gått opp for meg jeg. At jeg har skjønt at det begynner nå. De siste åtte ukene har vært så fantastiske! Fylt til randen av kos og familiehygge. Slitsomt ja, men faktisk nesten så fantastisk som det ser ut som på Instagram. Vi har nesten ikke vært hjemme. Vi har nesten ikke kjeda oss. Vi har lest bøker og sett filmer. Noen har lært noe nytt hver dag, oppdaget at verden er større enn noen sinne. Andre har satt seg ned og bare sett på livet vi lever. Sett og beundret.

Men nå er det over. Nå skal de to siste ukene av pappapermen brukes til innkjøring av Lillesøster og litt bortskjemming av storebroren. Jeg skal forsøke å få en viss struktur på mine dager og barna skal finne plassene i sine nye liv. For nye liv blir det. For oss alle.

For Storebror er plutselig ikke lenger alene i barnehagen. Dette ene stedet der han har vært borte fra alt og alle hjemme blir nå invadert av et familiemedlem. Vi har snakket om at han ikke trenger å hjelpe til. At de som jobber i barnehagen er ganske så flinke med sånne små. At de kommer til å passe på henne og sørge for at hun har det bra. For Lillemann må få være barn han også. Barnehagebarn.

Og Lillesøster skal få lov til å mestre å være alene. Mestre å stole på andre, ta i mot omsorgen og varmen fra de voksne. Men jeg må si at jeg syns det er veldig godt at hun ikke er alene. At de er to. For hun er fortsatt så liten! Min lille baby…

Så nå sender jeg disse to skattene mine ut i den store verden. Hjelper de til å ta det første steget på utdanningsstigen. Og denne gangen vet jeg hvor godt de får det. Hvilken kvalitet de møter. Og det gjør meg rolig og trygg.

I morgen begynner hverdagen. Den nye hverdagen. Jeg tror vi har godt av det, selv om avskjeden med det som er over er tung å ta. Men det – det er et helt annet blogginnlegg!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_1148.jpg
 

Kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt.

Jeg skulle gjerne vært sammen med deg hver dag, løftet deg til nye høyder, lært deg alt du må lære. Jeg skulle holdt deg tett inntil meg og strøket deg over håret når du følte behov for det. Jeg skulle gjerne fulgt alle utviklingsstegene dine, alle små trinn mot et selvstendig og enestående liv. Jeg skulle fortalt deg hvor stolt jeg er av deg, hvor flink jeg syns du er, hvor rørt jeg blir over din tilstedeværelse. Jeg skulle lyttet til alle bretraktiningene dine, ledd av historiene og sunget med i sangene.

I stedet ser du på meg med vantro i blikket når jeg kommer tilbake fra toalettet i barnehagen din. Store, salte tårer renner nedover de vakre, myke kinnene dine og hengivenheten du uttrykker når du hiver deg inn i armene mine og borer nesa langt inn i halsgropen min er så skjelden, og så fylt av sorg, at jeg har mest lyst til å stanse tiden og bare stå der og kjenne på øyeblikket. Kjenne på din redsel og min fortvilelse. Kjenne på vår kjærlighet og tilhørighet. Ta deg med meg og aldri komme tilbake.

I stedet setter jeg deg ned og følger deg inn i ny lek. Finner tegnestifter og ark. Tegner glade tanker med glade farger. Jeg lener meg til min egen tro og overbevisning om at barnehagen er sunt og riktig og at du kommer til å få noen helt fantastiske barnehageår. Jeg svelger angsten og redselen for endring i den tro at vi begge kommer til å vokse på dette og at vår utvikling trenger denne adskillelsen. Jeg løfter deg bestemt ned og gir deg over til fagfolk. Og jeg ser omsorgen og kjærligheten som strømmer mot deg. Jeg håper du klarer å ta den i mot.

Du er min største stolthet. Min største prestasjon! Min aller største bragd. Du er hele hjertet mitt og din fortvilte gråt river det i stykker. Jeg mister fotfeste og balanse av din redsel. Jeg blir målløs av din sorg.

Jeg vet at dette er det største som har skjedd deg i hele ditt halvannet år lange liv. Jeg forstår at du ikke kan fatte hvorfor vi ikke kan være sammen, alle sammen, hver eneste dag. Jeg skjønner at du stiller deg uforstående til at pappa ikke var hjemme da du våknet i dag. Øynene dine sier mer enn tusen ord, og blikket ditt følger meg hvor enn jeg går.

For du er alltid med meg. I alt jeg gjør, i alle planer, i alle dager. Jeg forlater deg ikke. Jeg kommer tilbake. Og jeg er alltid her. Tro aldri noe annet. La aldri noen få deg til å tro det motsatte.

I dag renner store, salte tårer nedover mine kinn. Ikke av sorg over det nye, men som en avskjed til det gamle. Jeg er rørt og usikker og følsom. Jeg er stolt over hvem du er og forelsket i den fantastiske personligheten din.

For kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt – og dette skal vi klare sammen.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_2805-0.jpeg