Aller første del i puslespillet er her!

Jeg kjenner at jeg er ganske utålmodig nå. Vil helst at alle brikkene i puslespillet skal falle på plass på en gang. Tålmodighet er liksom ikke en greie jeg innehar veldig mye av, så jeg sliter ikke så rent lite om dagen. Det er så mye å vente på – og så mange som skal jobbe så fryktelig mye før vi i det hele tatt kan si at vi nærmer oss mål!

Men i dag kom den aller første brikken i hus!

Du vet når du får beskjed om at noe skal komme mellom 8-14? Du vet jo innerst inne at det ikke kommer til å være i nærheten av deg før klokka nærmer seg hvert fall 13.00. Alikevel forter du deg hjem fra barnehagen for å være sikker på at du er hjemme når klokka slår 8. Og så begynner du å vente. Du tar en kaffe. Jobber litt mer. Ser opp på klokka. Igjen.

Det er akkurat som om dagen står helt stille! Som om alle arbeidsoppgaver hopper rundt og spenner bein på hverandre. Ikke det at jeg gleder meg SÅ mye, men det er noe med det å være sånn på vent. En hel dag!

Så – nesten en time etter at den skulle vært her kom den. Mitt nye kjøkkens prikk over i’en. Min lille øyesten som jeg har kjempet gjennom… Tenk at man kan bli så glad over en ny kjøkkenvifte!

Helt latterlig, men sånn er det i disse dager. Jeg gleder meg sånn til å vise det ferdige resultatet, men i mellomtiden må du ta til takke med et bilde fra produsenten. Jeg er faktisk litt forelsket…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bildet er lånt fra RørosHettas hjemmeside og viser ventilatoren på nesten nøyaktig samme farge som vi har tenkt å ha på veggen!

Jeg har kjøpt vifta mi helt selv og fant den hos RørosHetta!

 

En uke igjen…

En uke. 7 dager. Det føles ut som en evighet siden 2. juli, men samtidig går tiden litt for fort akkurat nå. Eller går den for sakte? Innerst inne vil jeg strengt tatt bare hoppe til januar og ta tak i innredning og innflytting i stedet for riving, men vi må gå alle stegene. Og om en uke begynner det…

Vi har så mange planer og ønsker. Så utrolig mange tanker om hvordan dette skal bli! Denne uka har vi bestilt sofa og bestemt oss for farger i stua. Vi har så smått sett på belysning og vi har virkelig begynt å visualisere. Vi har bestemt oss for seng og vi har lagt oss hver kveld med vissheten om at nå – nå skjer det snart!

Dagene brukes godt. Vi ligger litt på lading rett og slett. Helgene har vi brukt til å nikose oss med barna, ikke stresse, ikke jobbe med noe. Kveldene har vi senket skuldrene, vi har gått lange turer med Bikkja (riktignok en og en), vi har sett bladene falle over alt og tent stearinlys i mørket. Det siste er det kanskje mest jeg som har gjort.

Og vi har vindusshoppa på nett…

Og nå begynner mye å falle på plass! Snart kommer det flere leveringer på ting vi allerede har bestilt. Ingeniøren syns jeg er litt smågæren, men noen ganger tenker jeg at alt som er unnagjort er nettopp det – det er vi ferdig med! Så til uka kommer verdens fineste kjøkkenventilator, i helgen skal vi bestemme oss for gulv og kanskje kjøpe første lampa til den nye stua vår. Den nye, blå stua!

Men først må vi overta. Og fra fredag smeller det skikkelig! Vil du være med, så heng på!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bilde fra prospekt
 

Aktivt møte

I dag hadde jeg rett og slett et møte i farta. Vel, strengt tatt var det kanskje ikke et møte i den forstand at noe ble bestemt eller at noe spesielt skulle diskuteres, men det var alikevel et møte. Et møte mellom to som treffer på mange av de samme utfordringene, og har hatt mange av de samme tankene.

En av de tingene vi snakket om i dag, er det med å leve med jobben man selv har skapt. Når er egentlig arbeidsdagen ferdig? Kan man ta helt ferie? Og er man egentlig så fri som man liker å tro når man er sin egen sjef? Det er nok mange svar på dette. Trolig like mange som det er folk som driver for seg selv. Trine og jeg snakket sammen om den første tiden på egne ben. Hvordan vi jobba, hva vi tenkte – og hva vi var redd for.

Det er lett å tro at man ikke kan gjøre noe annet enn å jobbe iherdig hvert eneste minutt mellom 8-16. Alle sier jo hele tiden at det er så mye jobb. At det er umulig å drive noe selv på halv fart. Man bærer hele byrden på egne skuldre. Man står alene i en hverdag der man må finne den rette veien til å kunne sette mat på bordet.

Skal man tillate seg å hvile – eller er man forpliktet til å jobbe døgnet rundt? Man lever jo drømmen sin…

Ja, man gjør jo i aller høyeste grad det. Å starte for seg selv er kanskje den ultimate selvrealiseringen, men samtidig er det for mange det skumleste de noen gang har gjort. Jeg har vært så redd så mange ganger. Tenkt at jeg ikke er god nok, at noen snart gjennomskuer meg. Man kan tenke at det er juks om man drar og shopper vinterklær til barna midt på dagen, eller at en treningsøkt midt i arbeidstida er et svik mot alle rundt deg, men er det egentlig det?

Jeg tror det er viktig å innse at man er sin egen sjef. Det er ingen som henger over deg og ser etter om du jobber de nøye tilålte 7,5 timene. Det er ingen som arresterer deg om du jobber litt færre timer eller tar en litt lengere helg. Så lenge du leverer det du skal. Om resultatene kommer, kundene blir fornøyd, dead liner holdes og kvaliteten er på toppnivå, ja da er det ingen som kan si noe som helst om hvordan du jobber.

Kanskje kunne du tjent litt mer om du tok enda en kunde. Du hadde jo tid. Og kanskje kunne du hatt en enda større vekst om du ikke henta så tidlig i barnehagen noen dager, men hva gir vel det? Å være min egen sjef betyr at jeg har mer tid til familien min i bytte mot dårlige sommerfester og enda dårligere julegaver, men vet du hva? Jeg har verdens enkleste medarbeidersamtaler og lønnsforhandlingene har aldri vært lettere.

Noen goder må man ha når man bærer byrden selv…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det er litt ensomt

Det er over to år siden jeg begynte for meg selv, men i nesten halvannet av de årene, har jeg jobbet ganske tett med en annen. Vi har møttes til faste tider, samarbeidet om oppgaver og hatt hverandre å sparre med. Nå er det bare meg, og for å være helt ærlig så er det litt ensomt.

Det er oppturer og nedturer i et hvert yrke, og alle opplever at det er godt at man ikke er alene fra tid til annen. Det er godt å le sammen, få ut frustrasjon over vanskelige oppgaver eller bare kunne fortelle om helgens mange opplevelser. I firlanslivet er det ikke så mange av de mulighetene. Det er jo bare meg. Og mailen. Og alle oppgavene. Men jeg er jo ikke alene i den hverdagen – og det skal jeg bruke resten av uka på å utnytte.

For en av de mange tingene som er bra med å være en del av et større nettverk som United Influensers er at jeg faktisk har kolleger! Vi jobber ikke med det samme, er ikke opptatt av samme ting eller har samme oppgaver i hverdagen, men mange av oss har oss selv som sjef – og det betyr at vi deler noe vesentlig. Vi deler hverdager med små og store utfordringer som vi må ta på strak arm. Vi tar sjanser som tidvis er skremmende og stjeler nattesøvn. Vi møter motstand og må noen ganger hoppe ut i et ukjent landskap.

Så denne uka skal jeg ta meg tid til litt kollegial hygge med to fine damer; Trine og Linn. Jeg ser frem til å la meg inspirere av av to som befinner seg på samme sted som meg; med store drømmer og en ukuelig tro på fremtiden!

Jeg gleder meg til å henge med dere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hjertepåfyll

Hva er lykke? Er det nytt hus og spennende oppdrag? Er det dyre ferier eller nye klær? Vi vet jo alle hva som er rett. Vi vet at det ikke handler om penger eller luksus i det hele tatt. Man kan føle seg takknemlig, heldig og lykkelig i mange ulike øyeblikk, men det er forskjell på de gangene man føler seg lykkelig – og de gangene man kjenner at hjertet fylles opp. Når man får ekte hjertepåfyll.

For flere år siden skrev jeg om min drøm. Drømmen om å kjenne armene til to små Ønskebarn rundt halsen. Fire armer som holdt rundt meg i ren kjærlighet. To kropper som lente seg inntil meg og lot meg bære vekten av dem, helt uten å tenke på tyngden. For i deres verden kan jeg bære alt. Jeg kan tåle alt og få til alt. I deres verden er jeg den eneste av sitt slag og mammaer kan jo alt! Kan de ikke?

De kan ikke det. De kan ikke se barna sine ha vondt uten at det gjør vondt i dem. De kan ikke se barna sine gråte av sorg uten at det snører seg i halsen. De kan ikke bære tanken på at de en dag skal forlate dem og de kan ikke puste av tanken på å ikke lenger skulle få holde dem.

Å bli mamma er som å få hjertet sitt utenpå kroppen.

Og det hjertet er ikke lenger ditt. Det tilhører de som har lagt det der ute. Heldigvis er det en bra ting med at det er så lett tilgjengelig. Det kan fylles opp. Med hjertepåfyll. Det påfyllet som gjør at man legger seg med et smil om munnen. Som gjør at man må snike seg inn og stryke det lille barnekinnet bare en gang til før man legger seg. Og som gjør at man kan hviske «Jeg elsker deg» ut i et stummende mørke – og vite innerst inne at det på en eller annen måte treffer den rette…

For det er ekte lykke for meg. Livet med de to Ønskebarna mine.

De jeg drømte om.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Mindre alene sammen

Han som sitter på et gatehjørne er noens sønn. Hun som ikke vet hvor hun skal gjøre av seg er kanskje noens søster. Å falle utenfor handler om så mye mer enn det lille vi ser. I to uker har jeg sittet og skrevet om Kirkens Bymisjons arbeid. Og i to uker har jeg lært om de jeg deler by og land med. Både de som faller utenfor – og de som står og tar i mot med en klem. For man føler seg mindre alene sammen…

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn som tillater at det ikke alltid har gått på skinner. Et hull i CVen, en litt mangelfull utdannelse. Det sier ingenting om hvem vi er. Et feilskjær i det som føles som et annet liv bør ikke legge premissene for resten av det nye. En dårlig periode betyr ikke at du er et dårlig menneske!

I familier lærer vi å tilgi. Vi lærer å gi nye sjanser, se forbi det som en gang var. Vi bryr oss om og tillater ikke at noen står utenfor. Tenk om samfunnet var mer som en familie. At vi tenkte mer på hva fellesskapet trenger enn hva vi syns er behagelig. For vi trenger at vi smiler mer til hverandre. Vi trenger at vi sier hei på bussen eller bare viser at vi ser de vi går forbi. Også de som ligger nede.

Jeg leste en gang om en som satte seg ned og tigget. For å lære. En dag i skoene til de som kanskje ligger helt nederst, de som ikke finner en annen utvei. Det værste var følelsen av å ikke eksistere, å være som luft for andre. Følelsen av at man ikke var noe som helst verdt. Alle som løp forbi uten å en gang legge merke til at det satt noen der. Så derfor sier jeg hei. Jeg smiler og ser. Jeg gir kanskje ikke mer, men jeg gir i hvert fall følelsen av å bli sett. Følelsen av å være en del av mitt bybilde.

Jeg vet ikke om det gjør noen forskjell, men jeg liker å tro det. For vi fortjener alle å bli sett av de vi har rundt oss. Også de som har det så travelt at de ikke helt ser hvor de går…

Søndag 21. oktober er det TV-innsamling igjen, og i år går pengene til Kirkens Bymisjon. Jeg er overimponert over alle tiltakene de har og oppfordrer alle til å bidra på sin måte slik at enda flere kan føle seg «Mindre alene sammen»

Gå inn her hvis du vil melde deg som bøssebærer!

 

Men hvilken liker du best da?

Jeg er ikke kjempeopptatt av drenering. Det er sikkert dumt, men det er veldig ærlig. Jeg er ikke så fryktelig fokusert på vindusspesifikasjoner heller, men jeg hører etter da. Selv om jeg kanskje bråbestemmer meg litt på hva jeg liker best. How hard can it be liksom? Bare bestill!!!

Så bytter rollene og vi står der. Foran 90 forskjellige baderomsskap. Jeg har vært her før. Har strengt tatt alle katalogene hjemme, men hvis jeg skal være helt ærlig, så er det nok bare jeg som har sett på dem. For dette er tross alt møbler vi skal ha i 15 år. Jeg har aldri eid et møbel så lenge før. Jeg har bare så vidt klart å bo så lenge en gang.

Da vi ble sammen var Ingeniøren overtydelig på at han ikke brydde seg det spøtt om interiør. Heldigvis har jeg levd med ham i noen år, så jeg vet at det er vås. For du vet det blikket som kommer når du har kjøpt med deg noe nytt hjem og henger det opp på veggen? Det som gjerne etterfølges av at hodet legges litt på skakke og en tungespiss på jakt etter ord legger seg ventende i munnviken. Som en slangetunge klar for å angripe. Der står han og besiktiger mitt nyeste innkjøp. Lenge.

Så derfor TVINGER jeg gjennom lange timer hos den ene leverandøren etter den andre. Jeg gjør grundig reserach, bestemmer oss strengt tatt på forhånd og så går vi inn i løvens hule. Taktikken har fungert bra så langt. Har kjøpt de spisestolene jeg syns vi skulle ha, kjøkkenet jeg ønsket meg og nå har vi også sendt i vei bestilling på de baderomsmøblene jeg har sett for meg.

Jeg kan ikke si at det er lett å få frem et svar, men ingen skal kunne hevde i ettertid at de ikke fikk være med å ta avgjørelser. For DET stemmer ikke!

Så det går sakte, men sikkert fremover – og før vi vet ordet av det så begynner den virkelige jobben!

Jeg gleder meg til vi er ferdig med alle disse valgene…

 

Hva tenkte du på?

Hva tenkte du – da du kjørte bortover veien i det vakre høstværet? 17 grader i lufta og tidlig tirsdag ettermiddag. Hva tenkte du da sola traff frontruta di og gjorde det litt vanskelig å se? Myste du ut mens du smilte og lo mot han som satt ved siden av deg?

Hva tenkte du da vi bremsa ned farten og til slutt stod helt stille?

Tenkte du at du var sulten og ville fort hjem? Tenkte du på den lange dagen din og alt som fortsatt venta hjemme? Tenkte du at vi var noe jævla søplehuer som ikke takla det sterke lyset? Eller tenkte du på de fine barna til søstern din som du gleder deg til å leke med i helgen?

Eller tenkte du bare på deg selv?

Jeg tror mest på det siste. For jeg tror ikke du var klar over hvor hårfint du var unna å ødelegge ditt eget liv. Jeg tror nemlig du er ganske opptatt av akkurat det – ditt liv. Jeg tror du tenkte på at DU måtte frem. At DU ikke hadde tid til å vente på oss andre. Jeg tror du tenkte på hvor viktig DU er.

Og så tror jeg du lo mot kameraten din da du vrengte bilen ut i motsatt kjørefelt…

Men så stivnet smilet ditt, og latteren stilnet helt. Du tror det kanskje ikke, men jeg så det. Under capsen din endret hele ansiktet ditt seg. Jeg var klar til å hive bilen min ut for å sperre veien din. Vel viten om at det kunne koste meg dyrt. Det hadde uansett vært en lavere pris du risikerte å betale. For du hadde ikke sett det jeg så. Du visste ikke hvorfor jeg bremset ned. Og du hadde heller ikke tid til å vente for å finne det ut.

Så hva tenkte du – da du så dem?

De to, små guttene som så mot deg med redsel i blikket. De to som gikk over fotgjegerovergangen og som du ikke hadde tid til å vente på..?

Jeg håper du skammer deg. At dette sitter i deg for alltid. Med deg i ditt eget fall var du vei til å ta med deg to uskyldige gutter på vei hjem fra skolen. To gutter som vi andre ventet på, men som du ikke ville bruke din dyrebare tid på.

Vet du hva jeg tenkte på?

Jeg tenkte på barna mine.

Og at jeg håper de aldri møter en sånn som deg i trafikken…

Har du også møtt en av disse? En av de som er viktigere enn alle andre i trafikken? Det begynner å bli mørkt og sikten blir dårligere. Det er ikke bare refleks som redder liv. Det er holdninger også…

Hjelp meg å dele – så kanskje han får lese om seg selv!

Jeg håper hun slipper å møte deg rundt neste sving…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

En kjøkkendrøm på vei

Det er så mye vi drømmer om. Ting vi vil ha, løsninger vi ser for oss. Vi vil ha plass til alle, masse lys, vi vil nyte utsikten og føle oss hjemme. Min kjøkkendrøm har endret seg flere ganger, og jeg har tenkt og vurdert så mange ganger at jeg har mistet litt oversikten. Men nå er det ingen vei tilbake – nå er kjøkkenet bestilt!

Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde den villeste aning om hvor omfattende og stressende det er å kjøpe kjøkken! Det er så mange hensyn å ta, så mange ting man må tenke på. Det er liksom ikke bare å bestille og så vips så har du det. Bare tegneprosessen tar en hel liten evighet.

Og så sitter man der med en voldsom følelse av at man slettes ikke har kontroll. I det hele tatt. Og når alt er bestilt så er det ingen vei tilbake. Det som kommer er det du ender opp med. Om benkeplata er feil, ja så må du ta konsekvensene av det. For det var jo du som hadde rabla ned noen mål på en liten lapp og skråsikkert ytret at de stemte. Så da må de bare det.

Vi har ikke en gang et rom å måle i. Vi må bare håpe at målene blir sånn som vi nå har sett for oss. Og gjør det det, ja da skal vi være så sinnsykt fornøyde! Heldigvis har vi blitt tatt enormt godt vare på av Alice, så jeg er ogentlig overraskende rolig her jeg sitter.

Og mens vi venter på å finne ut av om vi har målt rett, så gleder vi oss veldig til å motta leveransen på en trillion deler om noen uker. Da blir det tellefest!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

På kjøkkenøya får vi en fin spiseplass samt en benk barna kan stå på når vi baker eller lager mat!
Lav stekeovn til lavt menneske…
Tror vi får bakeplass til 14 her…
 

Overveldet

Tusen, tusen takk for alle meldinger, kommentarer, hilsner og lykkeønskninger det siste døgnet! Jeg er rett og slett helt overveldet. Jeg visste jo at det var mange fine folk der ute, men at dere er så mange – og så fine, det visste jeg faktisk ikke!

For den siste uka har vært helt spesiell. Den har vært spesielt travel. Spesielt innholdsrik. Og spesielt trist. Jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle reagere så sterkt. Å se noe man er så stolt av og glad i bare forsvinne forran øynene mine uten en eneste mulighet til å gjøre noe med det, har vært nærmest lammende. Jeg har blitt helt satt ut av min egen reaksjon.

Jeg tror det er først nå jeg har forstått hvor mye det har betydd for meg.

Jeg har grått i dag også. Da jeg snakket om veien videre LIVE på Facebook i dag. Det føles nesten helt uvirkelig å si det høyt. At vi ikke skal jobbe sammen mer. Men samtidig har jeg fått så mye kjærlighet og så mange komplimenter! Jeg har blitt overrøst med gode ord og fremmede menneskers historier om hva jeg betyr for dem. Flere har ytret ønske om å bli med meg videre, jeg har allerede snakket med noen jeg gjerne vil ta en prat med også. Og alt i alt begynner jeg å bli ganske sikker på hvordan dette skal bli.

Men jeg må puste ut først. Kjenne på den neste mandagen med fullt fokus på annen jobb. Og så skal jeg sette meg ned med agenten min hos United Influensers og se hvordan vi skal få til fremtiden. Etter en helg. Og kanskje en helg til også.

Og frem til da skal jeg nyte alle de fine ordene og hilsnene dere har sendt min vei.

Tusen takk – dere betyr utrolig mye for meg!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!