Det store, åpne rommet

Vi tar store skritt i riktig retning om dagen. Det er virkelig helt fantastisk å se hvordan huset reiser seg igjen etter alt vi har revet ned! Tenk at det bare er to uker siden vi tok over i dag, og nå er nesten alle tak ferdig gipset og vi venter på alt som skal komme inn til uka sånn at snekkerne virkelig får begynt med de store endringene!

Aller mest gleder jeg meg til å se hvordan andre etasje blir til slutt. Det store åpne rommet hvor man kan sitte og virkelig ta inn den fantastiske utsikten!

Denne etasjen blir i all hovedsak kjøkken og stue – og ikke så mye mer. Det er vinduer på alle kanter og hele tre utganger! Vi legger inn en ny, stor verandadør mot hagen sånn at vi får tatt enda mer av utearealet inn om sommeren. Planen er å bygge en stor platting rundt nesten hele huset som går i flukt med gulvet i overetasjen og på den måten skape en illusjon av at det er enda større her enn det egentlig er.

Og nå når alle vegger som skal bort er fjernet og det bare er pipa som står igjen, kjennes denne etasjen helt enorm. Vi får nye store vinduer ved spisestua og på kjøkkenet tror jeg jeg kan samle hele storfamilien til pepperkakebaking neste år. For det er nettopp det vi får med dette huset og kanskje aller mest dette store, åpne rommet – muligheten til å samle alle vi er glade i. I rekkehuset blir det trangt og veldig oppdelt så fort vi blir litt fler, men her får vi plass til å samles. Jeg kan ha alle søsknene mine på besøk uten problemer for eksempel – og det har jeg ønsket meg så lenge!

Vi skal male veggene i stua blå og har vært helt gærne og bestilt oss en kjempeblå velursofa! Det blir stramme linjer med hint av tung glamour og gamle, kjære elementer som det antikke skapet vårt og gyngestolen etter min bestemor.

Jeg gleder meg noe helt enormt til å tusle opp trappa og bli møtt av lys fra alle kanter og en fantastisk utsikt hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å viser deg alt etterhvert, men enn så lenge må du holde ut med tegninger. Men for hver dag kommer vi ørlittegrann nærmere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Maktbehov på anbud

Så er vi her igjen da, Erna. Du og jeg. Og en hel del fler. Ja faktisk tror jeg vi er enda flere nå enn vi var i 2014. Tenk det. Vi er enda fler som reagerer med harme og vanntro når du sitter på din høye hest og legger egen makt ut på anbud. Vet du hva – vi vil ikke ta i mot denne gangen heller! Vi vil ikke være esset du hiver for å dra inn makta nok en gang.

For at en høyreorientert regjering tar valg som for mange av oss gir et gufs av svunnen tid og gamle holdninger, er strengt tatt ikke så overraskende. At man kan ane en snikende vridning mot en mer konservativ og amerikanisert politikk er skremmende for mange, men ikke stort mer enn man kunne forvente. Men at du, som en kvinnelig statsminister i et land du liker å hevde er meget likestilt, for andre gang legger kvinners rettigheter på forhandlingsbordet for forsvare din posisjon – det er så uforståelig og ufattelig at jeg ikke har ord!

At du og dine meningsfeller gjemmer dere bak spekulativ ordbruk som «Downs-paragrafen» og «sorteringssamfunnet» viser med enorm tydelighet hvor skruppelløse dere er i jakten på posisjon. At du har en helseminister som mener å kunne forstå hvordan de med en diagnose føler det å ikke være ønsket i samfunnet på bakgrunn av sin egen legning, er så bak mål at jeg ikke finner ord. I sin iver etter å forsvare sitt forvaklede syn på hvem abortloven er for, klarer han jaggu å gjøre homofili til en diagnose!

Og med sitt angrep mot abortloven slik den står i dag, åpner Erna og Bent opp døra for det virkelig likestilte Norge. Med sin degradering av kvinners muligheter til å styre over egen kropp kan det se ut som de samtidig legitimerer et middelaldersk kvinnesyn som ikke hører hjemme i noen krok av dagens samfunn. Men det lever. I aller beste velgående. Og nå velter det ut kommentarer om kvinner som må ta ansvar for det som kommer i kjølevannet av at de ikke klarer å holde beina samlet. Om skjøgene og horene som vil nyte livet, men som ikke vil stå for egne handlinger. Om feministfittene som bruker abort som prevensjon og ikke har respekt for det ufødte liv.

Og det er du, Erna, og dine meningsfeller som åpner denne døra det øyeblikket dere rører ved rettigheter bestemoren din kjempet for! Det er dere som igjen ber voksne kvinner sitte skolerett foran fremmede som skal avgjøre om de er stakkarslige nok til å ikke måtte trenge å bære frem et barn de ikke ønsker. Et barn som står i fare for å lide hele sitt liv. Et barn de ikke har økonomi eller ressurser til å ta vare på. Et barn som er alvorlig sykt.

Ta inn over dere at kun 5 av 6 aborter etter uke 12 skyldes andre skader på fosteret enn muligheten for Downs syndrom. Å kalle det en Downs-paragraf er i beste fall svært misvisende og tatt helt ut av sammenheng. Et politisk maktspill spilt på de svakestes strenger.

Hvem er det som føler på maktbehov nå, Erna?

Vil du også beholde abortloven som den er i dag? Da må du bli med å rope høyt så vi blir hørt! Del tekster du syns er gode, delta i debatten og bli med å fortell politikerne at våre rettigheter ikke er til salgs!!!

 

Du må leve livet ditt!

I dag startet jeg dagen med en lang samtale med ei venninne. Vi snakket om livet. Om hverdagen. Om den evige kabalen. Vi snakket om alt det som kjennes vanskelig og tungt. Om å ikke strekke til. Om valg.

For er vi nok, om vi ikke føler vi strekker til noen steder?

For to år siden så jeg lyset. Ikke det lyset de med sterk bedehustilhørighet snakker om, men mitt eget lys. Det lyset som gjorde at det gikk opp for meg at hverdagen er hver dag – og at den også skal være god. Det skal føles godt å legge seg om kvelden, enten det er fordi man har gjort det bra på jobben, bidratt for å gjøre andres dager bedre eller bare rett og slett vært ei stjerne på hjemmebane. Det skal være godt å leve livet, selv om livet ikke alltid er godt!

Vi må leve nå. Vi må leve livet vårt mens vi har det. Det funker ikke å bare overleve, det er ikke godt nok. Ikke for noen! Det finnes dager der vi ikke kan jobbe så mye vil ønsker eller legge barna våre på kvelden. Det kommer dager der vi ikke klarer å stå opp eller ikke får til det vi vil. De dagene er uungåelige. Alle som har levd litt vet det. Men det hjelper så lite når hodet fortsatt forteller deg at det er feil. At du feiler. For du gjør ikke det. Du lever!

Du lever det livet du har og det livet du skaper deg. Noen ganger må man ta et skritt tilbake og prioritere noe ned, andre ganger må man ta skrittet helt ut og hoppe inn i det som gir deg noe helt nytt! Begge deler kan være like riktig, for begge deler kan gi det du trenger; følelsen av å være en del av ditt eget liv på rett måte.

Jeg vet ikke hva min morgendag bringer, men jeg vet at jeg akkurat her og nå kan være hos barna mine når de trenger det. Jeg kan gjøre spennende jobber og prøve nye ting. Og jeg kan hoppe bukk over førtiårskrisa med en selvtillitt jeg ikke hadde for to år siden.

For jeg har sett lyset. Jeg har sett hva som er viktig for meg – og jeg har funnet min vei. Ikke alle kan gå samme vei som meg, men alle kan ta et skritt til siden og spørre seg selv; hva kan jeg gjøre for at jeg skal føle at jeg LEVER livet mitt? Kanskje er svaret enklere enn du tror…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Startskuddet har gått!

SÅNN! Nå er vi i gang! Startskuddet til vårt største prosjekt så langt har gått og vi er en god blanding av superspente og stressa i alt vi gjør og alt vi tenker. Det er utrolig mye som gjenstår, men i løpet av denne helgen har vi gjort mer enn vi noen gang turte å tro!

Å invitere til dugnad er en risiskosport, og jeg må ærlig innrømme at vi har sett litt mørkt på det innimellom. Det er jo ikke sånn at folk har ubegrenset med tid til overs i livene sine. Vi har barn og hytter og interesser og egne hjem, så en dag på dugnad for andre passer rett og slett ikke alltid inn. Heldigvis er vi så heldige at vi har noen skikkelige arbeidsjern rundt oss – og i løpet av helgen har vi fått mer hjelp enn vi noen gang turte å se for oss at vi ville få!

Vi har fått revet kjøkkenet og alle veggene som skal bort i øverste etasje. Alle plater og alt panel som ikke lenger skal være der har forsvunnet ut vinduet og tilbake står en peis – som også snart ryker. Nede har boder blitt til et stort åpent rom og alle soverommene har i følge barna tatt form som en gymsal. Tilbake i underetasjen står bare bærende vegger og badet som skal pigges opp. I morgen. Og når det er borte – ja da er det faktisk klart til å begynne å bygge opp igjen. Nevnte jeg at vi tok over torsdag ettermiddag? I dag er det fire dager siden.

Holder vi denne farta er vi strengt tatt nesten ferdige før jul!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Vann over hodet..?

Det ristes litt på hoder. Noen sender hverandre overbærende blikk. Det trekkes på smilebånd og hoder løftes. Trenger jeg å være tydeligere – det er ikke mange som tror vi kommer i mål. Og jeg tenker jo mange ganger at vi har tatt oss vann over hodet, men fader heller – noen må jo være de første som får det til!?!

Vi har forberedt oss lenge nå. Vi har valgt ut, målt, bestilt og ombestemt oss. Jeg er skråsikker den ene dagen og ditto usikker den neste. Jeg drømmer om baderomsfliser og har mareritt om byggesaksfolk. Jeg burde egentlig ha en bok ved siden av senga der jeg kan skrive ned alle tankene i stedet for å ligge og vri meg om natta, men jeg gjør det ikke.

Jeg teller heller dager til noen andre skal bo i rekkehuset. De dagene går fort.

Og jeg nekter å bruke to år på å komme på plass. Det skal ikke skje at vi ikke har badet klart eller kjøkkenet på plass! Vi skal jobbe målrettet, etter plan, med tydelige planer og klar arbeidsfordeling. Vi skal ikke gjøre alt selv og vi har alle håndverkere på plass. Vi starter allerede rett etter overtakelse – og den, den er i morgen!

Før vi kryper til køys om ett døgn har vi bredere innkjøring mot huset. Vi må det, for fredag morgen kommer containerne. Lørdag får vi endelig vist frem huset til en hel gjeng med fantastiske venner og familie som skal hjelpe oss med å rive. Kjøkken, peis, vegger og gulv, nå skal det gamle ut for å gi plass til det nye!

Et vanvittig prosjekt, en absurd tidsoptimisme, men vi går for gull!

Og gullet det ser jeg for meg hver eneste dag; opplevelsen av å gå opp trappa til det store, åpne rommet med den fantastiske utsikten. Sitte rundt det store spisebordet eller den fantastiske kjøkkenøya med familien min. Fylle det gode, gamle huset med ny trillende, barnelatter mens lyset leker gjennom de nye vinduene…

Det er ikke å ta seg vann over hodet å jobbe hardt mot det!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Aller første del i puslespillet er her!

Jeg kjenner at jeg er ganske utålmodig nå. Vil helst at alle brikkene i puslespillet skal falle på plass på en gang. Tålmodighet er liksom ikke en greie jeg innehar veldig mye av, så jeg sliter ikke så rent lite om dagen. Det er så mye å vente på – og så mange som skal jobbe så fryktelig mye før vi i det hele tatt kan si at vi nærmer oss mål!

Men i dag kom den aller første brikken i hus!

Du vet når du får beskjed om at noe skal komme mellom 8-14? Du vet jo innerst inne at det ikke kommer til å være i nærheten av deg før klokka nærmer seg hvert fall 13.00. Alikevel forter du deg hjem fra barnehagen for å være sikker på at du er hjemme når klokka slår 8. Og så begynner du å vente. Du tar en kaffe. Jobber litt mer. Ser opp på klokka. Igjen.

Det er akkurat som om dagen står helt stille! Som om alle arbeidsoppgaver hopper rundt og spenner bein på hverandre. Ikke det at jeg gleder meg SÅ mye, men det er noe med det å være sånn på vent. En hel dag!

Så – nesten en time etter at den skulle vært her kom den. Mitt nye kjøkkens prikk over i’en. Min lille øyesten som jeg har kjempet gjennom… Tenk at man kan bli så glad over en ny kjøkkenvifte!

Helt latterlig, men sånn er det i disse dager. Jeg gleder meg sånn til å vise det ferdige resultatet, men i mellomtiden må du ta til takke med et bilde fra produsenten. Jeg er faktisk litt forelsket…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bildet er lånt fra RørosHettas hjemmeside og viser ventilatoren på nesten nøyaktig samme farge som vi har tenkt å ha på veggen!

Jeg har kjøpt vifta mi helt selv og fant den hos RørosHetta!

 

En uke igjen…

En uke. 7 dager. Det føles ut som en evighet siden 2. juli, men samtidig går tiden litt for fort akkurat nå. Eller går den for sakte? Innerst inne vil jeg strengt tatt bare hoppe til januar og ta tak i innredning og innflytting i stedet for riving, men vi må gå alle stegene. Og om en uke begynner det…

Vi har så mange planer og ønsker. Så utrolig mange tanker om hvordan dette skal bli! Denne uka har vi bestilt sofa og bestemt oss for farger i stua. Vi har så smått sett på belysning og vi har virkelig begynt å visualisere. Vi har bestemt oss for seng og vi har lagt oss hver kveld med vissheten om at nå – nå skjer det snart!

Dagene brukes godt. Vi ligger litt på lading rett og slett. Helgene har vi brukt til å nikose oss med barna, ikke stresse, ikke jobbe med noe. Kveldene har vi senket skuldrene, vi har gått lange turer med Bikkja (riktignok en og en), vi har sett bladene falle over alt og tent stearinlys i mørket. Det siste er det kanskje mest jeg som har gjort.

Og vi har vindusshoppa på nett…

Og nå begynner mye å falle på plass! Snart kommer det flere leveringer på ting vi allerede har bestilt. Ingeniøren syns jeg er litt smågæren, men noen ganger tenker jeg at alt som er unnagjort er nettopp det – det er vi ferdig med! Så til uka kommer verdens fineste kjøkkenventilator, i helgen skal vi bestemme oss for gulv og kanskje kjøpe første lampa til den nye stua vår. Den nye, blå stua!

Men først må vi overta. Og fra fredag smeller det skikkelig! Vil du være med, så heng på!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bilde fra prospekt
 

Aktivt møte

I dag hadde jeg rett og slett et møte i farta. Vel, strengt tatt var det kanskje ikke et møte i den forstand at noe ble bestemt eller at noe spesielt skulle diskuteres, men det var alikevel et møte. Et møte mellom to som treffer på mange av de samme utfordringene, og har hatt mange av de samme tankene.

En av de tingene vi snakket om i dag, er det med å leve med jobben man selv har skapt. Når er egentlig arbeidsdagen ferdig? Kan man ta helt ferie? Og er man egentlig så fri som man liker å tro når man er sin egen sjef? Det er nok mange svar på dette. Trolig like mange som det er folk som driver for seg selv. Trine og jeg snakket sammen om den første tiden på egne ben. Hvordan vi jobba, hva vi tenkte – og hva vi var redd for.

Det er lett å tro at man ikke kan gjøre noe annet enn å jobbe iherdig hvert eneste minutt mellom 8-16. Alle sier jo hele tiden at det er så mye jobb. At det er umulig å drive noe selv på halv fart. Man bærer hele byrden på egne skuldre. Man står alene i en hverdag der man må finne den rette veien til å kunne sette mat på bordet.

Skal man tillate seg å hvile – eller er man forpliktet til å jobbe døgnet rundt? Man lever jo drømmen sin…

Ja, man gjør jo i aller høyeste grad det. Å starte for seg selv er kanskje den ultimate selvrealiseringen, men samtidig er det for mange det skumleste de noen gang har gjort. Jeg har vært så redd så mange ganger. Tenkt at jeg ikke er god nok, at noen snart gjennomskuer meg. Man kan tenke at det er juks om man drar og shopper vinterklær til barna midt på dagen, eller at en treningsøkt midt i arbeidstida er et svik mot alle rundt deg, men er det egentlig det?

Jeg tror det er viktig å innse at man er sin egen sjef. Det er ingen som henger over deg og ser etter om du jobber de nøye tilålte 7,5 timene. Det er ingen som arresterer deg om du jobber litt færre timer eller tar en litt lengere helg. Så lenge du leverer det du skal. Om resultatene kommer, kundene blir fornøyd, dead liner holdes og kvaliteten er på toppnivå, ja da er det ingen som kan si noe som helst om hvordan du jobber.

Kanskje kunne du tjent litt mer om du tok enda en kunde. Du hadde jo tid. Og kanskje kunne du hatt en enda større vekst om du ikke henta så tidlig i barnehagen noen dager, men hva gir vel det? Å være min egen sjef betyr at jeg har mer tid til familien min i bytte mot dårlige sommerfester og enda dårligere julegaver, men vet du hva? Jeg har verdens enkleste medarbeidersamtaler og lønnsforhandlingene har aldri vært lettere.

Noen goder må man ha når man bærer byrden selv…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det er litt ensomt

Det er over to år siden jeg begynte for meg selv, men i nesten halvannet av de årene, har jeg jobbet ganske tett med en annen. Vi har møttes til faste tider, samarbeidet om oppgaver og hatt hverandre å sparre med. Nå er det bare meg, og for å være helt ærlig så er det litt ensomt.

Det er oppturer og nedturer i et hvert yrke, og alle opplever at det er godt at man ikke er alene fra tid til annen. Det er godt å le sammen, få ut frustrasjon over vanskelige oppgaver eller bare kunne fortelle om helgens mange opplevelser. I firlanslivet er det ikke så mange av de mulighetene. Det er jo bare meg. Og mailen. Og alle oppgavene. Men jeg er jo ikke alene i den hverdagen – og det skal jeg bruke resten av uka på å utnytte.

For en av de mange tingene som er bra med å være en del av et større nettverk som United Influensers er at jeg faktisk har kolleger! Vi jobber ikke med det samme, er ikke opptatt av samme ting eller har samme oppgaver i hverdagen, men mange av oss har oss selv som sjef – og det betyr at vi deler noe vesentlig. Vi deler hverdager med små og store utfordringer som vi må ta på strak arm. Vi tar sjanser som tidvis er skremmende og stjeler nattesøvn. Vi møter motstand og må noen ganger hoppe ut i et ukjent landskap.

Så denne uka skal jeg ta meg tid til litt kollegial hygge med to fine damer; Trine og Linn. Jeg ser frem til å la meg inspirere av av to som befinner seg på samme sted som meg; med store drømmer og en ukuelig tro på fremtiden!

Jeg gleder meg til å henge med dere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hjertepåfyll

Hva er lykke? Er det nytt hus og spennende oppdrag? Er det dyre ferier eller nye klær? Vi vet jo alle hva som er rett. Vi vet at det ikke handler om penger eller luksus i det hele tatt. Man kan føle seg takknemlig, heldig og lykkelig i mange ulike øyeblikk, men det er forskjell på de gangene man føler seg lykkelig – og de gangene man kjenner at hjertet fylles opp. Når man får ekte hjertepåfyll.

For flere år siden skrev jeg om min drøm. Drømmen om å kjenne armene til to små Ønskebarn rundt halsen. Fire armer som holdt rundt meg i ren kjærlighet. To kropper som lente seg inntil meg og lot meg bære vekten av dem, helt uten å tenke på tyngden. For i deres verden kan jeg bære alt. Jeg kan tåle alt og få til alt. I deres verden er jeg den eneste av sitt slag og mammaer kan jo alt! Kan de ikke?

De kan ikke det. De kan ikke se barna sine ha vondt uten at det gjør vondt i dem. De kan ikke se barna sine gråte av sorg uten at det snører seg i halsen. De kan ikke bære tanken på at de en dag skal forlate dem og de kan ikke puste av tanken på å ikke lenger skulle få holde dem.

Å bli mamma er som å få hjertet sitt utenpå kroppen.

Og det hjertet er ikke lenger ditt. Det tilhører de som har lagt det der ute. Heldigvis er det en bra ting med at det er så lett tilgjengelig. Det kan fylles opp. Med hjertepåfyll. Det påfyllet som gjør at man legger seg med et smil om munnen. Som gjør at man må snike seg inn og stryke det lille barnekinnet bare en gang til før man legger seg. Og som gjør at man kan hviske «Jeg elsker deg» ut i et stummende mørke – og vite innerst inne at det på en eller annen måte treffer den rette…

For det er ekte lykke for meg. Livet med de to Ønskebarna mine.

De jeg drømte om.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!