Den store høytiden for fråtsing!

Jeg elsker jul. Jeg elsker smakene, luktene, varmen, stemningen. Jeg begynner tidlig, til første søndag i advent. Da kommer noe av pynten frem. Og lysene. Og alt det gode. Jeg er klar for seriøs fråtsing. I minst en måned!

Og nå tenker du kanskje at det ikke er sunt. At jeg kommer til å bli enda feitere. At jeg burde tenke på de som ikke har så mye som meg, eller at jeg burde gi mer til andre. Du tenker kanskje at jeg burde begrense tilgangen til godteri til mine små eller at adventen dreier seg om langt mer enn fråtsing.

Jeg er helt enig. Men samtidig litt uenig. For min fråtsing handler ikke om godteri. Det handler ikke om den fete maten eller litervis med alkohol. Selv om noen tror det.

Jeg fråtser i nærhet og kos, giverglede og familieglede, fyr i peisen og duften av svibler.

Så når jeg leser Cornelis Elanders harmdirrende utspill mot alle adventselskende foreldre i Norge så mister jeg det litt. Jeg bli litt lei meg over at han helt seriøst tror at norske foreldre handler utelukkende på bakgrunn av hvordan Rema og Meny legger opp butikkene sine. At han, i fullt alvor, antar at barn får nissesjokolader hver eneste kveld i over en måned bare fordi det er så lang adventstid i år, er i beste fall helt absurd!

Det er ingen tvil om at vi er en befolkning i vekst. Vi veier mer enn noen gang og vi lever langt mer stillesittende enn vi liker å hevde at det norske folk gjør. Vi har langt bedre tilgang til det gode og det fete, og vi har tidenes mest studerende og minst opprørske ungdomsgenerasjon. Klart barna våre blir tyngre! De skal jo jakte gode karakterer og høye plasseringer på all verdens tester.

Jeg tror Cornelis Elander bommer fatalt. Jeg ønsker nesten å invitere ham hjem til oss. Ikke for å vise han hvor sunne vi er, men for å vise han hva advent med barn er. Jeg tror Elander trenger å se at dette er en periode der vi ser hverandre, snakker sammen og gjør mer sammen enn de aller fleste andre ukene i året. Jeg tror Elander ville hatt godt av å se at en ekstra adventsuke ikke betyr enda flere pepperkaker eller sjokoladekuler.

For vil du vite hva vi gjør når vi fråtser i den ekstra tidlige adventshyggen vår, Cornelis Elander?

  • Vi kan endelig begynne å spille julemusikk! Så da gjør vi det i stedet for å se på TV.
  • Vi tenner lys på bordet både til frokost og middag for å kjempe litt mot det stummende mørket som omgir oss!
  • Vi brenner røkelse og fyller huset med juleblomster.
  • Vi leser bøker om advent og vi spiller spill sammen.
  • Og vi har MASSE clementiner. Og appelsiner. og druer. (Nøtter dropper vi, for det kan være litt skummelt for de minste barna. Men det vet du selvsagt. Det var kanskje bare en forsnakkelse?)

Å be folk om å servere kalkun til familiens yngre garde på julaften er kanskje noe av det dummeste jeg har hørt. Altså – personlig serverer jeg kalkun til alle i familien på julaften, det er en helt annen historie. Men at noen skal få en annen type mat, at ikke alle skal spise det samme, er noe av det vi med barn jobber hardt for å unngå! Om jeg vil ned i vekt kan jeg ikke sette meg ned med et salatblad sammen med barna mine og tro at de i fremtiden vil ha et naturlig og avslappa forhold til mat!

Jeg kan lære barna mine måtehold. Jeg kan lære dem at man spiser godteri på lørdager og ikke hele uka. Jeg kan lære barna mine at julemat hører jula til, men de tror ikke på meg om jeg sier at noe ikke er bra for dem – men spiser det farlige selv.

Jeg vet ikke om du har barn, Cornelis Elander, men jeg vet at du begir deg inn på et minefelt med dette. Hvis du tror at du bekjemper «hverdagsfedmen» med slike utspill, så tror jeg du tar skammelig feil. Du snakker om adventstida som en helsetrussel. At vi forgifter barna våre. Hos meg er adventstida en familietid fylt med kjærlighet og ro.

Cornelis Elander -denne typen sleivspark inn i samfunnsdebatten er med på å nære oppunder et hysteri rundt mat og kropp som på ingen måter er sunt! Ta deg en pepperkake og et glass gløgg og hvil den gjennomtrente kroppen din i to sekunder. Og la oss andre nyte ribba vår i fred er du grei!

Enig? Del da vel…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Svibel
 

Et hjertesukk fra tidsklemma

Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle komme dit. At jeg ikke skulle sette meg selv i den vanskelige situasjonen. I skjæringspunktet mellom barna og karrieren. Mellom familien og livet der ute. Men i dag måtte jeg ta et valg. Et valg mellom tidsklemma og mammalivet.

Det er så mye jeg vil være med på hele tiden! Et møte her, en middag der. Et kurs, en debatt, en prisutdeling. Spennende ting og aktuelle mennesker. Saker jeg brenner for og saker jeg jobber for. Jeg vil så gjerne være der det skjer og engasjere meg. Vise at jeg finnes og være en del av miljøene, en del av meningsfellesskapet. Jeg vil klare det menn tilsynelatende klarer så lekende lett; prioritere det som er viktig for meg og min karriere. Uten å se meg over skulderen.

For jeg snur meg. Jeg ser inn til de som sitter igjen når jeg løper. Og jeg ser to par barneøyne. Øynene til de jeg knapt har sett siden lørdag formiddag. De som dro til farmor og farfar sammen med pappa fordi mamma skulle ha julebord. Og da de kom hjem skulle hun bare arrangere juleplommetretenning i Rekkehusgrenda. Og så hadde vi 40 minutter sammen i dag tidlig før jeg løp ut av barnehagen og inn i den gryende morgenen.

Jeg ser inn i øynene til de to som rører hjertet mitt aller mest og vet at de har det aldeles fantastisk sammen med pappaen sin. At jeg med all verdens gode samvittighet kan løpe videre. Jeg har lufta bikkja og laget middag. Jeg har bakt brød og skrevet handleliste. Vi kan bestille maten fra noen av de som leverer hjem. Da har vi det i morgen og Ingeniøren kan få ha kvelden for seg selv. Og jeg kan sikkert sitte i kveld og finne kvitteringsbillag og melde inn forskuddsskatten min. Eller – det ville vel blitt i natt, for jeg måtte sendt inn noe til regnskapsfører først. For huseierforeningen.

Og så må jeg bestille noen julegaver, utarbeide et tilbud til en mulig ny kunde, forberede onsdagens styremøte og pakke til helgens hyttetur – for jeg skal jo ikke være hjemme en eneste ettermiddag før vi drar!

Og kanskje ser jeg ikke barna mine noe mer om jeg ikke drar på kveldens prisutdeling. Kanskje får jeg ikke gjort alt det jeg burde gjøre, men jeg får sitte her, i min egen stue. I ro og fred, med fyr i peisen og julemusikk. Med barna mine sovende i etasjen over meg. I trygg visshet om at mamma er rett i nærheten.

Jeg får tenkt litt over hva jeg kan få til nå. Hva jeg syns er viktig å få til nå. I denne småbarnsperioden. Denne tiden der alt er litt hektisk og alt og alle trekker meg i alle retninger. Jeg får kjent på at jeg ikke vil bli utslitt. At jeg ikke ønsker å komme dit at jeg ikke klarer mer. Jeg kjenner at jeg vil holde meg frisk, orke å leke med barna, le med mannen, dra på juleverksted med gode venner.

Og jeg kjenner at jeg har tatt et riktig valg. Jeg vet at det er så uendelig mye viktigere for meg å orke familien min, enn å frykte at de ikke orker meg.

Jeg skulle vært på den aller første utdelingen av Sunn Fornuft-prisen i dag. I stedet brukte jeg min sunne fornuft til å innse at jeg ikke strekker til på alle de områdene jeg helst vil strekke til på. Det må være greit det også. I disse hektiske førjulstider…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Et julepyntet hjemmekontor i kveldstimene…
 

Er du den heldige vinneren?

I går var en lang dags ferd mot sengetid for min del. Fy søren som jeg gleder meg til neste helg – helt uten fest og julebord! Det trenger denne litt halvgamle kroppen nå, det er det ingen som helst tvil om!

Så jeg må altså bare beklage. Beklage for at jeg ikke trakk vinneren av to brettspill i går. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg gjennom tenning av Rekkehusgrendas Juleplommetre med nissebesøk og påfølgende godteposemas. Og som styreleder måtte jeg opp og rope etter nissen sammen med alle barna…

Det var et stykke utenfor gårsdagens komfortsone må jeg bare innrømme!

Men nå er det gjort og jeg kan gratulere Sonja med to brettspill som hun kan kose seg med sammen med treåringen sin nå når kveldene er på det mørkeste og vi venter på at den ordentlige nissen skal komme. Jeg er litt usikker på hvordan stemningen vil bli der, da Sonja har lovet å ikke gi seg uten kamp og slettes ikke la poden vinne uten beinhard kamp!

Sonja – jeg sender deg en mail og så håper jeg dere får det like morsomt og fint som vi har hatt det med vår tre, snart fireårige lille venn.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

wp-image-1497372509jpg.jpg
 

Vinneren er trukket!!!

I går fikk jeg dumpende inn to billetter til neste års store konsertbegivenhet – og de ville jeg selvsagt gi til en av dere som leser bloggen min!

Og nå er vinneren kåret…

Vi har trukket – ærlig og redelig. Og denne gangen var det ingen ringere enn Henriette Katralen som ble den heldige og som kan ta med seg sin lille frøken på snart fem år på konsert i Oslo 2.juli 2017. Det kommer sikkert til å bli helt fantastisk!

Og for å være helt ærlig – noe sier meg at du vil få tittelen Årets Mamma i mange år fremover etter dette!

Jeg sender deg en mail, sånn at du forhåpentligvis får billettene i god tid før jul!

Og til alle dere andre som ikke nådde helt frem denne gangen; i morgen starter billettsalget! Kl 09.00 åpnes slusene, og all erfaring tilsier at disse gutta selger unna billettene sine raskt!

Husk også at du fortsatt kan vinne brettspill til den unge lovende i heimen – disse trekkes ikke før på søndag!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

Foto av Lars Martin
Foto av Lars Martin
 

Vinn billetter til Marcus og Martinus-konsert!

Det er snart jul og jeg sitter på din mulighet til å score skyhøyt hos familiens store Marcus og Martinus-fan!

2.juli 2017 smeller det for Oslo Sommertid – Oslos nyeste musikkbegivenhet!

For en som har bodd ikke mindre enn ni år på Sagene i Oslo, så er det litt kult å kunne invitere til en konkurranse der premien er en vanvittig konsertopplevelse i min gamle bakgård; Voldsløkka!

Dette er et stort friområde midt i mitt gamle nabolag der det til vanlig er et yrende folkeliv på et fantastisk rekreasjonsområde for alle i bydelen – og mange mange fler.

Og i sommer smeller det altså. Med en enorm musikkfest 2. juli – der headlineren er ingen andre enn Marcus og Martinus. Vil du dit?

Fortell meg hvem du vil ha med deg – eller hvem du vil skal få oppleve dette, og vær med i trekningen av to billetter!

Men vær rask! Vinneren trekkes allerede førstkommende torsdag, før kl 09.00! For da starter det som ordinære billettsalget…

Så gjør altså følgende;

  • Kommenter i kommentarfeltet og skriv hvem du vil ha med deg!
  • Iviter vennen din til å gjøre det samme, så får dere to lodd!
  • Vær rask – vinneren trekkes og offentliggjøres før kl 09.00 torsdag 24. november

Jeg gleder meg til å kunne glede en av dere med en fantastisk opplevelse!!!

Husk at du fortsatt også kan vinne to brettspill til barn her.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

Foto av Lars Martin
Foto av Lars Martin Bøe
 

Tid sammen med et brettspill og en fireåring

Ok – jeg innrømmer det glatt; det er mye mer behagelig å sitte med barna i armkroken og se på Barne-TV enn å gjøre noe koselig etter barnehagen. Og å få til en hyggelig kveld etter barnehagen med et nytt brettspill… La oss bare si det sånn at jeg ikke akkurat gleda meg!

Vi prøvde oss nemlig forrige søndag. Lillemann og jeg skulle prøve et nytt togspill jeg hadde fått tilsendt. Tog er en stor greie for fireåringen, så vi satte oss ned og åpnet spillesken.

La meg kort legge inn mitt første stalltips for innføring av brettspill allerede her; ikke møt et nytt spill sammen med barnet! Sett deg inn i regler og brikker og formål med spillet i ro og mak før det som plutselig fremstår som 11 armer og bein vil åpne og pakke opp og sette sammen og snurre samtidig!

Et annet gammelt jungelord sier at man heller ikke burde ha vært på fest dagen før man leser brettspillregler, men det er en helt annen historie…

Så etter et relativt begredelig forsøk på litt oppbyggende tid sammen, var mine forventninger til hele prosjektet på gyngende grunn. Men – jeg gir meg jo ikke, så jeg varta opp med clementiner, pepperkaker og saft. Vi bada tidlig, fikk lagt Lillesøster og lot TVen stå i fred. Og så starta vi… Vår aller første brettspillkveld!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg lot togspillet ligge i ro denne kvelden. I stedet valgte vi å prøve «Mitt første Alias» – og det viste seg å være en braksuksess! Lillemann forstod både konsept og regler fortere enn vi noen gang hadde turt og tro. Og for å være helt ærlig ble vi ganske satt ut over hvordan han løste oppgaven med å beskrive det som var avbildet på oppgavekortene. Og hvordan et snart fire år gammelt hode virker!

«Vi lager honning av den!» HÆ? «Ja, den er rød og gul og grønn. Og så har den nektar! Og det lager vi jo honning av mamma…» 

Og jeg ble ganske så imponert over hvordan spill for barn fremstår også. Morsomme brikker og bilder, snurrepil i stedet for terning som gjør at alle kan bli med uansett hvor tallsterke de er. Store deler som gjør at små barnehender lett kan håndtere alt i spillet.

En kveld med «Mitt første Alias» kan virkelig anbefales, for det var både koselig og gøy!

Så nå skal jeg sette meg ned og prøve å skjønne «Det lille togspillet» også. Det kan jo ikke være så forbanna vanskelig! Jeg nemlig blitt litt hekta på å spille spill med Lillemann. Det er sosialt og gøy, man er tilstede sammen og man kan lett legge inn litt ekstra læring mens man spiller. Men kanskje det aller viktigste er at man er sammen. Og at man ikke bare sitter sammen, men at man faktisk gjør noe sammen også. Og dermed blir man litt bedre kjent med hverandre også! Vi lærte hvert fall mye om gutten vår i går…

Vil du vinne disse to? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet mitt, så kanskje du blir den heldige!

Og så til det aller gøyeste… Jeg har fått lov til å dele ut to spill til en av mine lesere! Og siden jeg liker at alle skal ha samme mulighet og ting skal være enkelt, så vil jeg bare at du kommenterer her på bloggen min. Jeg vil veldig gjerne vite hvem du vil spille med, men du kan også bare skrive en liten hilsen, et god jul eller bare et jatakk. Jeg trekker uansett en vinner helt tilfeldig.

Tid Sammen finner du flere andre spill også. Og hvorfor ikke gi et brettspill til jul. Jeg vet hvert fall at det hadde falt i smak her…

Kjenner du noen andre du syns burde prøve vinnerlykken? Del gjerne innlegget!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

 

Jeg hoppet – og jeg svever fortsatt!

Ny fredag. Ny helg. Ny bra arbeidsuke bak meg. Gjør jeg braksuksess eller flyter jeg på en bølge av nybegynnerflaks og gode hjelpere..? Ikke vet jeg, men jeg har aldri hatt det så bra som nå!

Ok – så er jeg livredd for hva som skjer etter jul. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å være, hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vet ikke om jeg skal fortsette å kjøre til Lørenskog eller om jeg må gå med avisa på natta for å sørge for at det kommer penger inn. Jeg jobber beinhardt med å strukturere dagene, produsere det jeg selger, være styreleder, kone, mamma og husmor. Og å ikke blande dette for mye…

Det er virkelig ikke hver dag som er like enkel eller hver natt som gir meg like god søvn!

Men jeg har fått noe annet. Noe jeg har lett etter og ikke funnet. En følelse som ikke kan forklares med noe annet ord en glede! Jeg føler at jeg mestrer. At jeg tøffer meg skikkelig. Jeg kjenner at jeg rett og slett føler meg ganske flink!

Jeg er klar over at det kan snu. At jeg plutselig en dag kan være utdatert og avdanka. Jeg har ikke lagt en plan for hele fremtiden og jeg har ingen ide om hvor langt jeg kan strekke dette. Men jeg vet at akkurat nå, akkurat i disse ukene, har jeg funnet noe som gir meg mer enn jeg trodde en jobb noen sinne kunne gi meg!

I juni tok jeg sats. Jeg satset på det absolutte ukjente. Jeg søkte haugevis av jobber og ventet lenge på svar. Svar jeg ikke fikk. I dag var jeg i et nytt kundemøte. Et av flere jeg har hatt i det siste. Et møte jeg tror kan bli til noe veldig morsomt til neste år. Vi har allerede begynt å se resultater hos Elkjøp og Lefdal og jeg blir bare sikrere og sikrere på at det jeg gjør er gull verdt for oppdragsgiverne mine.

Og for noen dager siden, da jeg leverte enda en tekst den dagen, så så jeg opp fra skjermen et lite øyeblikk. Så ut over de jeg jobber for og trakk pusten godt inn. Jeg lot skuldrene synke og tenkte;

Det er dette jeg skal gjøre. Det er dette jeg kan…

Så nå tar jeg helg. Jeg lar roen senke seg, tar med meg bikkja ut på en lang tur og så skal ta i mot familien min med tente lys, fyr i peisen og åpne armer etterpå.For jeg kjenner på en lykke. Og jeg kjenner meg lykkelig!

Og en lykkelig mamma har overskudd til å skape lykkelige stunder!

GOD HELG!!!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

 

Da Adam lurte Ingeniøren inn i Paradis…

Så fikk han kloa i oss til slutt, han der Adam. Ingeniøren var alene hjemme og vips satt vi i saksa. For er det en ting min elskede mann er helt vanvittig elendig til, så er det å si nei til selgere. Og dørselgere har vist seg å være spesielt vanskelige å avvise…

Jeg trodde helt seriøst at dørsalg på mange måter var et avslutta kapittel i samfunnet, men da vi flytta hit til Rekkehusgrenda for fire år siden, fikk jeg min teori kraftig motbevist. For her kommer de, rekenes på ei fjøl, og de selger nær sagt hva som helst! Det er fiskebiler og vaskebiler, støvsugere og god samvittighet. Det er sikkerhet og internett, det er fadderbarn og et helt lite fotballag. Og så er det middager. I kasser. Eller kanskje jeg skal si kassevis..!

For i perioder har både Adam og Godt Levert vært innom her et par ganger i uka. Aldri har vel flere av våre naboer spist det samme til middag uke etter uke i følge de overivrige jyplingene. Og etterhvert som ukene har gått har de berømte kassene bare blitt billigere og billigere. Og fordelene bare flere og flere.

Ja, for Adam fornekter seg ikke. Han lover at jeg skal både spare penger, kaste mindre mat, bruke mindre tid, bli inspirert, få svært gode råvarer og ikke minst; spare miljøet. I beg to differ!

For det første betalte vi godt over 400,- for fire middager. Beregnet til to mennesker. Men dette var til 50% rabatt! Med andre ord koster denne kasse vanligvis 845kroner. Og for å være helt ærlig; 300 gram kjøtt er litt i underkant til to voksne og to små barn. For 845 kroner!

Og nei, Adam, jeg blir ikke inspirert av at du forteller meg at jeg skal spise fiskeboller til middag! Det klarer jeg helt fint å unngå på egenhånd. Jeg må allikevel ut og handle og har du egentlig noen gang prøvd å lage en middagsrett fra et oppskriftshefte mens to barn sutrer og henger rundt beina dine og ditt eget blodsukker er på vei mot et historisk bunnivå?

Det er heller ikke spesielt overraskende at man kaster mindre mat når gulrotpakka inneholder fire gulrøtter og man mottar et kvart kålhue. Men Adam – kålen var pakka inn i plast og gulrøttene kom i samme plastskål, med plastpose rundt, som en kilo artsfrender pleier å komme i! Og da har jeg ikke begynt på de små kjøttbitene pakka inn i flere lag av plast og papp eller kjøleelementene som riktignok kunne gjenbrukes, men som kan bli litt vel dominerende i fryseren etter den fjortende matkassa!

For oss vil ikke det problemet oppstå. For i motsetning til de aller fleste andre bloggere som skriver om Adam, så har jeg betalt for han sjøl, og blitt alt annet enn imponert.

For all del; det var flere retter med gode smaker. maten kom på døra (fem minutter før tidsfristen gikk ut sent mandag kveld) og det var absolutt fint å prøve noen nye retter. Men om du vil spare penger, bidra til at vi kaster mindre og føle at du har overskudd under hele middagsprosessen, da tror jeg du kan ta noen helt andre grep enn å bli overtalt av en overivrig dørselger en mørk og regntung høstkveld.

For min del blir det et nytt skilt på døra og enda færre alenekvelder på Ingeniøren. Gudene vet hva han takker ja til neste gang…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

Bildet er lånt fra Adams Matkasse
Bildet er lånt fra Adams Matkasse
 

Den lille lilla dagen

I dag er en av de dagene der jeg lukker øynene og tenker på hvordan det var. Det er snart den lilla dagen. Den dagen som markerer alle de små miraklene som blir født før leveringsdato. De som ikke klarer å vente. De små som kjemper, hardere enn de aller fleste…

Jeg husker så alt for godt mitt første møte med den lille verdenen der alt handler om de bittesmå barna. Der alt dreier seg om de små fremskrittene og de mange tilbakeslagene.

Og jeg husker de andre foreldrene. De stolte blikkene som etterhvert ble litt tomme. Øynene som mistet glansen. Håpet som hos noen forsvant. Allikevel satt vi på rad og rekke på pumperommet. Jobbet hardt for å gi barna våre det eneste vi kunne gi dem.

Og vi ventet. Under legevisitten. Når bilder ble tatt og tester utført. Vi ventet. Sammen.

Jeg har ofte tenkt på hun som fødte dagen etter meg. Som lå på barsel samtidig som meg. Og som gikk den lange veien fra hotellet og opp på nyfødtintensiven like mange ganger som meg. Kanskje flere. Etter noen dager var skrittene hennes blitt så tunge. Blikket festet mot noe langt i det fjerne. Hun som strålte og var så stolt de første dagene. Så gikk hun inn på de innerste rommene med de dyrebare dråpene.

Inn der barna som trenger aller mest ro ligger. De som kjemper hardest.

Vi snakket aldri sammen. Jeg hadde så lyst til å gi henne en klem, men jeg var redd hun ville forsvinne i favnen min om jeg tok rundt henne. Jeg ville holde henne i hånden, men fryktet historien hun bar. Jeg kjempet for å takle min egen sønns harde kamp. Jeg hadde ikke plass til en kamp til.

Når jeg ser på min friske sønn tenker jeg ofte på hun som fikk de tunge skrittene. Hvor er hennes baby? Hva er hennes fireåring best til?

I dag tenker jeg på alle de som sitter og ser på sine små superhelter. De som kjemper sine første og tøffeste kamper. Jeg tenker på alle dere som ble foreldre lenge før dere hadde tenkt. Lenge før dere hadde trodd.

Den verdenen dere står i er helt ubeskrivelig. Den er opprivende og tøff. Den er kaotisk og beinhard. Men den er også fylt med uendelig mye kjærlighet og varme. Ta dere tid til å kjenne på den også der dere står midt i en virvelvind av redsel og frykt.

Det er kjærligheten dere blir sterke av. Og styrke, det trenger dere!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

Prematuredagen
 

Carpooling – vår nye kjærstetid…

Så satt vi der, en iskald mandags morgen. Snøen fra helgen lå fortsatt som et kritthvitt teppe over Rekkehusgrenda, det lyste -8 fra dashbordet og barna satt musestille i sine tyve lag med klær i baksetet. Vi hadde en bil med vinterdekk og en uten. Resultatet – en morgendate i forsetet. Carpooling med kjærsten en grytidlig morgen…

Vi fortet oss alt vi kunne, men kom aldeles ikke fort frem. Vi kjørte hjemmefra tre ganger før vi endelig kom oss ut på rett vei mot jobb. Lillesøster hvinte av den kalde lufta og Lillemann kunne ikke fatte hvorfor pappa var med til barnehagen. Sola var på veit til å stå opp i horisonten og frostrøyken stod om oss som iskalde skyer.

Vi var fortsatt litt slitne etter helgens akevittlag på Hamar. Kroppen kjentes lett forgiftet og jeg kunne ikke annet enn å medgi at jeg var utrolig glad for at vi var to akkurat denne dagen. Med vinterdresser, matpakker, et utall luer, soveskinn, smokker, drikkeflasker, votter, vinterstøvler og alt annet disse barna måtte trenge. Fire små og store pakkesler, pesende opp i dunjakker og luer.

To store kopper med kaffe og te, to små med smale øyne og rødblussende kinn. Og ett par foreldre som ville komme veldig sent på jobb… Begge to.

Og så satt vi der. Bilen var endelig tom. Vi lyttet til radioen, hverandre og ingenting. Vi så på alle bilene i det store kaoset, drakk kaffe og tittet ut i kulda. Jeg sov litt, han tenkte litt. Og sammen kom vi, ganske så sakte, nærmere og nærmere jobb.

To morgener på rad satt vi sånn. En hel time. Ganger to. Frem og tilbake, med tid til å være sammen.

Det var akkurat som å få tid i gave. Tid vi aldri får brukt sammen, men alltid bruker. Tid som vi aldri får igjen.

Vi sa ikke stort. Bare var. Ved siden av hverandre. Holdt litt hender. Delte noen opplevelser. Reiste sammen. Kom frem sammen.

Det ble med de to dagene. Da kom vinterdekkene på og hverdagen vendte tilbake til sitt normale. «Jeg savner det litt jeg» sa jeg onsdag kveld. Det kom et grynt fra sofaen…

«Jeg savner det litt jeg også» hvisket han forsiktig da vi la oss. Og jeg krøp litt tettere inn til den varme kroppen hans.

God helg…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Og syns du jeg fortjener det, så nominer meg gjerne til årets Vixen Blog Awards!

Foto Fredrik Myhre
Foto Fredrik Myhre