Det stikker så hardt i hjertet…

Det kom en bitteliten historie i Facebook-feeden min. En historie om en mamma. En mamma som bare vil akkurat det samme som meg, men som på ingen måte kan klare å gi det. Jeg så for meg min egen fireåring og kjente på den andre morens sorg.

Tenk om det var jeg som ikke hadde råd til å pynte til jul!

For den lille gutten ønsket seg så enkle ting. Han ville tenne adventslys. Han vil henge opp adventsstjerne i vinduet og bake pepperkaker. Han ønsker seg ikke snø i den snøfrie hagen eller verdens største kransekake. Han er ikke urimelig – han ønsker seg bare det som er vanlig. Det de snakker om i barnehagen, og det vi andre gjør.

Vi andre snakker om pakkekalender. Om hvor mange juleshow vi skal se med barna, hvor mange selskap vi skal arrangere. Vi rister på hodet og ler flaut bort hvor utrolig mange gaver barna får. Vi bestiller pinnekjøtt fra en gård langt inne i en dal der villsauen kun spiser usprøyta gress og går ute hele sommeren. Vi vil ha ribbe med litt mindre fett og hjemmebakte kaker levert på døra.

Den lille gutten lever fortsatt i håpet om et juletre.

For den andre mammaen får det knapt til å gå rundt i hverdagen. Det er ikke rom for julegaver, juletre, juleblomster og julemat. Det er bare de to. De to og en julehøytid de ikke har råd til…

Det finnes mange som vil hjelpe – og mange som hjelper. Du kan hjelpe du også!

Hvis du vil være med å gi den andre mammaen og fireåringen den julen vi alle vil gi våre barn kan du Vippse til organisasjonen «Hjelp oss å hjelpe» i Østfold på 948 38 952. Hvis du vil bidra til hovedorganisasjonen kan du Vippse til 980 76 023. Det skal så lite til å gjøre en forskjell!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Min nyeste baby

Jeg kan egentlig ikke få sagt hvor stolt jeg er. Eller hvor sprøtt det føles! jeg har jobba så utrolig hardt for å få det til og dra det i land, og nå er det altså ute. Elkjøps julemagasin. Denne uka kommer det kanskje til og med hjem til deg!

I høst fikk jeg en utrolig stor mulighet. Et enormt prosjekt med fryktelig kort frist, men med frie tøyler og lov til å sette mitt absolutte preg på et pilotprosjekt i en av nordens største kjeder. Elkjøp ba meg om å inspirere kundene. Ta de med ut av eget stress og inn i den gode, lune, varme julestemningen.

Det er ingen tvil om at oppgaven var enorm. Til tider satt jeg kun og skrev. Jeg måtte sende barna ut av kontoret mitt på kveldstid for å nå tidsfrister. Jeg produserte innhold, skrev om innhold, skaffet bilder, diskuterte layout, ringte, tenkte, maste og satt noen ganger og bare så tomt fremfor meg. Da jeg var ferdig visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarte ikke sitte i ro. Fikk helt panikk av å ikke sitte og skrive.

Og så ble det helt tomt. Så tomt at jeg ble sjuk og bare måtte sove. Lenge.

Men nå er det altså ute. I 1.4 millioner eksemplarer. Kanskje i din postkasse, og helt sikkert hos din nærmeste Elkjøp-butikk. 100 sider med inspirasjon, informasjon, tanker og ideer. Alt jeg kunne klare å finne på til Elkjøp-kundene – på fem litt for korte uker.

Jeg kan nesten ikke få sagt hvor stolt jeg er. Kanskje skjønner jeg egentlig ikke hvor stort det er heller. Det er litt over ett år siden jeg startet for meg selv, og nå er jeg her. Det er helt enormt – måtte det bare vare!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Til pappaen i huset

Kjære deg.

Når du er borte lengter vi. Når du er travel savner vi. Vi venter litt i kor. Lytter etter lyden av porten som slår igjen. Håper med hele oss at det er deg.

For det er du som vet hvordan Lillesøster vil ha det når hun skal legge seg. Det er du som ruler på hårvask og lager de fineste før-senga-frisyrene. Det er du som tegner morsomme ting på morgendagens Skyr og smører matpakker med overraskende innhold.

Det er du som bærer på trygge armer og lytter til lange historier om troll og drager og prinsesser og fugler.

Det er du som står opp i mørket og finner smokker og ro til urolige små kropper.

Det er du som hver eneste dag prøver å sjonglere jobblivet med pappalivet. For det er du som ikke vil gå glipp av noe hjemme. Du som vil være der til middagen. Være der når kvelden kommer. Være der når natten faller på.

Det er du som sovner under Barne-TV. Og det er vi som lar deg sove. For vi ser at du er sliten. At du trenger å hente deg inn. Og så ler vi litt av deg der du sitter, men egentlig bare elsker vi deg. Fordi du er deg. Og ingen andre.

Det er du som passer på oss. Sørger for at det ikke er glipper mellom vott og jakke, henter skjerf når halsen krangler og blir streng om man ikke går med ullsokker. Det er du som absolutt skal hogge din egen ved og stolt fyrer opp med hjemmelagd varme.

Det er du som hver eneste morgen lener deg over meg, når morgenen knapt har begynt. Det er du som kysser meg varsomt på kinnet og hvisker at du elsker meg før jeg har sett den nye dagen.

Og det er du som hver eneste kveld holder meg i hånda og kysser meg på nytt.

«Takk for i dag, kjærsten min. Du er fantastisk – jeg elsker deg!»

Gratulerer med farsdagen, pappaen vår…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Foto Fredrik Myhre
 

Jeg venter på ventetida

Altså – jeg er så hoppende glad i jul jeg! Jeg er så glad i jul at jeg sliter med å ikke holde meg fra å pynte litt allerede i dag! Men i år har jeg bestemt meg for en ting. I år skal jula være i desember, og ikke allerede nå når det fortsatt er høst. Jeg skal i hvert fall forsøke!

For det er ingen tvil om at jeg som regel er mett som ett spett allerede andre juledag. Da har jeg fått mer enn nok av pepperkaker med blåmuggost og honning. Jeg har spist pinnekjøtt annenhver helg fra 4. november og frem til julaften. jeg har drukket juleøl og julegløgg og julevin og julebrus og forsøkt å møte langt fler enn det strengt tatt er tid til på den tilmålte tiden.

Men jeg klarer ikke la vær! Jeg er så glad i jula at jeg til og med takker høflig nei til all innpakningshjelp i butikkene mens jeg tenker ut nye kreative innpakningstemaer for hvert år! Og jeg angrer like herlig hvert år når jeg sitter på tredje dagen på rad med støl rygg og såre sløyfedingre. Det er teip og prislapper hvor enn jeg ser og jeg har barnåler i sokkene og stresspuls i sjela!

Så nå skal je faktisk la jula ligge noen dager til. Jeg skal ikke kjøpe pepperkaker riktig enda. Ikke dykke inn i adventen før den faktisk kommer denne gangen, for jeg vil ikke bli lei før jeg virkelig må!

Ja og så har jeg strengt tatt ikke helt tid heller da. Jeg må jo pusse opp ei hytte først. Og foreberede litt julestemning for en god del andre på nett. Men SÅ skal jeg kose meg.

Tror du gjetter med hva…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

En timeout

I flere dager har jeg bare vært her. Sittet i sofaen, på gulvet eller ved siden av. Vært tilstede. Leken og våken. Vært mamma med hele meg. Latt de få fortelle alle historiene sine og tatt i mot alle kosene. Og det har vært veldig mange av dem.

Denne høsten har blitt langt mer krevende og hektisk enn vi hadde trodd. Det har dukket opp fantastiske muligheter og enorme utfordringer. Det har vært utrolig spennende, men også krevende. Og samtidig har vi hatt en hel haug prosjekter ved siden av, med hytteoppussing som det store høydepunktet. Vi blir ferdige til jul, men det har krevd mer enn vi trodde.

For selv om jeg vet at barna har det fantastisk hos andre og at alt vi gjør på hytta er like mye for dem, så har den ørlille forandringen sneket seg inn og satt sine spor. Jeg trodde ingen andre så det og jeg håpet vi egentlig aldri ville merke det, men det gjør vi. Og i helgen satte vi av tid til å ta tak i det. For når alt står på som værst, så er det to små som føler seg litt tilsidesatt.

Så på torsdag skrudde jeg av PC-en. Jeg satte meg ned og kjente på om jeg kunne klare å ikke åpne den igjen før på mandag. Jeg nærmest rista. I hele meg. Jeg måtte ut og gå, trene, løpe ærender, få tiden til å gå. Jeg vasket og ryddet. lagde masse mat og gjorde alt jeg følte jeg ikke hadde gjort på lenge. Og så kjente jeg den komme snikende. Da jeg satt hos frisøren. Hvilepulsen seg inn i kroppen etter at den hadde glimret med sitt fravær i flere uker.

Og i går, med to syke barn og en sofa, fikk jeg flere klemmer og mer nærhet enn under den mest intense ammeperioden. De to barna mine lå over og rundt meg som små dyreunger og jeg la fra meg klokke og telefon og satte på enda en film.

Jeg vet at denne perioden snart er over. Om ikke lenge kan vi sammen dra på den nyoppussede hytta vår og trekke den kalde fine vinterlufta langt ned i lungene mens vi senker skuldrene og nyter fruktene av alt arbeidet.

Og nå er det ikke lenger snakk om mange måneder. Nå er det bare uker igjen…

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Når man til og med baker…
 

Kjærlighet i de små ting

To spente barnefjes ser på matboksene sine. To lubne og to litt slankere barnehender griper etter lokket og ser gledesstrålende på innholdet. Hva har han tegnet i dag?

Det starter kvelden før. En sliten pappa setter seg ned i sofaen etter en luftetur med hunden. Nok en lang dag går mot slutten, men det er en liten ting som gjenstår. Den kanskje aller mest kjærlighetsfylte. Fantasien strekker ikke alltid til, men han gjør så godt han kan. Han tar frem tusjen og så begynner han.

Han tegner og tegner. Humrer litt og ser nok for seg de to som ligger oppe på rommet sitt og sover. De to som om noen timer skal løfte opp matpakkelokket og hive seg over kreasjonen hans. Og sammen med våre to hoder lener de andre rundt bordet seg frem og titter de også. De ser og ser, tenker høyt og spekulerer i kor. Hva kan det være i dag? Er det en ugle eller det en dykker? Har det sneket seg inn en rockestjerne eller er det prinsesse?

Det det helt sikkert er – er kjærlighet. En pappas kjærlighet til sine to små. En kjærlighet man knapt klarer å forstå og en kjærlighet man nesten ikke rekker å vise i den travle hverdagen. Så da får den komme frem her. Gjennom små tegninger på yoghurten i matpakke. Noe nytt hver dag, men alikevel alltid det samme; en ektefølt kjærlighetserklæring forkledd som små tøysetegninger i hverdagen.

Den tiden det tar, tanken på de spente små. Den vakre lille handlingen som sier så uendelig mye om hvor viktige de er for pappaen.

Noen ganger er du finere enn du tror, mannen min…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Jeg er stor jente

«Du er stor jente, mamma!» Ja, lille venn, det er jeg. Jeg er stor jente og jeg er voksen dame. Jeg er styreleder, jeg er gründer, jeg er med i det offentlige ordskifte. Jeg har en stemme, en posisjon. Jeg er noens inspirasjon og noens irritasjon. Men jeg er fri, selv om jeg er kvinne.

Jeg er jentemamma og guttemamma. Jeg har et ansvar som går langt ut over meg selv. Ikke bare overfor mine egne barn, men også overfor meg selv – og samfunnet rundt meg. For jeg vil at jenta mi skal behandles likt som gutten min. Av meg, av læreren sin, av sjefen sin og av besteforeldrene sine. Jeg vil at hun skal være mer enn en prinsesse.

Jeg må slutte å fnise litt av vilja hennes når hun blir dritsur eller si «ja, hu her har vilje, ja!». For hun er jo ikke noe søtere enn broren når hun blir sint. Det er ikke noe morsommere at hun har sterke meninger og tør å uttrykke dem. Jeg burde jo være stolt av henne. Fortelle henne at hun har all rett i denne verden til å være både sint og sterk, selv om jeg syns det er slitsomt og irriterende. Og jeg burde finne veier slik at hun kan bruke viljen sin til å oppnå ting, senere.

Jenta mi syns rosa prinsesseskjørt slår alle bukser i hele denne verden, men nåde deg om du kaller henne prinsesse. DET skal hun ha seg frabedt. Og hun vil ikke automatisk ha dukkevogna når hun kommer inn i lekeskuret i barnehagen. Det kan like så godt være en gravemaskin som frister. Den gule. Ikke den røde.

Jeg har et ansvar. Jeg må la henne være jente, men samtidig gjøre henne sterk nok til å kunne være det. Jeg vil at hun skal kunne velge hva hun vil være, og kunne være det som den hun er. Jeg vil at hun skal bli sterk nok til å takle hvordan folk tar i mot meningene hennes. Hun må tåle å bli kalt hore, fitte, kjærring og lille venn av folk som ikke er enige med henne. Ikke fordi jeg syns det er hennes oppgave å tåle det, men fordi jeg ikke ser at hun vil møte en hverdag så veldig forskjellig fra den vi har i dag.

Jeg trenger ikke beskytte jenta mi mot barnebryllup eller omskjæring. Jeg trenger ikke frykte at hun mister skoleplassen eller ikke får utdannelse fordi hun er jente. Jeg trenger ikke være være redd for at hun ikke har en plass i arbeidslivet, men jeg må gjøre henne sterk nok til å møte det som er der ute. For uten det vil hun knekke.

I verdens mest likestilte land er Den Internasjonale Jentedagen en dag der vi bør minne hverandre på hvordan vi behandler jentene våre i vårt eget samfunn. For det er de sterke jentene våre som skal kjempe for de uten stemme i årene som kommer.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Fotocred @utestemmefoto
 

Verdens enkleste brød

Jeg tror jeg får spørsmål om denne brødoppskriften hver eneste dag, så nå kommer den. Oppskriften på brødene selv jeg klarer og som får meg til å strutte av selvtillitt som mor!

  • 700 g. hvetemel
  • 300 g. grovt rugmel
  • 5 g. tørrgjær
  • 15 g. salt
  • 9-9,5 del lunkent vann

Rør sammen til en grøt og fordel i to store, smurte brødformer eller faste muffinsformer.

Strø over et passe tykt lag grovt rugmel og dekk med plast. La det hele kaldheve på kjøkkenbenken, 10 timer er perfekt. Stekes på 210 grader, nederst i ovnen, i en time. Sett inn brødene i kald ovn.

Og vips – nybakt brød!

Det tar ca. 8 minutter å forberede og jeg gjør det gjerne før barna våkner om morgene. Da kan jeg steke dem etter middag og ha det klart til matpakkesmøring før jeg selv tar kvelden.

Og for en god følelse man får, når man kan sende med barna hjemmebakt brød i barnehagen! I det siste har jeg også helt oppi ca 100 g linfrø. Da blir de enda bedre!

Før du steker dem vil brødene fremstå som litt skjelvende, og ikke nødvendigvis så høye. Dette er meningen.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg har tatt oppskriften fra «Mathjelpen for foreldre -hjelp barna å spise sunt døgnet rundt» fra Geitmyra matkultursenter for barn, og jeg har fått tillatelse til å dele den.

 

Den store trusejakten

Det er mulig jeg har veldig små barn, det kan jeg nok til dels innrømme at jeg har. Hvert fall hu minste er av de… ja, minste. Men at det skulle være SÅ vanskelig å få tak i et par truser som sitter sånn høvelig på, ja se det hadde jeg ikke sett for meg!

Jeg satt hjemme og jobba og fikk det for meg at nå var det på tide å få kjøpt noen truser til Lillemor. Ikke det at hun står i fare for å bruke dem hver dag, men som en test. Jeg tenkte jeg skulle være smart, så jeg spurte Instagram og Snapchat – og gjett om jeg fikk svar! Det kokte i flere timer og det strømmet inn med svar.

Så etter å ha jobba en stund tok jeg på meg jakke og sko og tok fatt på den store trusejakten. Det skulle vise seg å bli en alt annet enn enkel jakt… For min lille frøken bruker strl 86, og av en eller annen grunn tenker man at barn kan bruke to størrelser samtidig. Jeg har vondt for å tro at ei på 92 centimeter har samme vitale mål ellers på kroppen som min frøken på 83. Så de aller fleste trusene jeg fant var aldeles enorme. Det så ut som det var beregnet plass til bleier i dem – og da er jo på en måte en del av poenget borte er det ikke?

Dessuten var det enkelte butikker som viste seg å ha litt lave tanker om de små. For hos Cubus må du opp i størrelse 98/104 for å få deg ei truse, og sist jeg sjekka så er man da 3-4 år gammel! Og mitt lille frø – hun er vel trolig nærmere fem før noe sånt kan passe! Mener virkelig Cubus at man skal bruke bleier så lenge? Nei – det gjør de ikke. I ettertid har Cubus fortalt meg at de har truser fra strl. 92. Dog ville nok også disse vært for store for hu bittelille jeg har hjemme, men det finnes altså mindre størrelser! Så får vi håpe at også de i den butikken jeg besøkte får den informasjonen etterhvert…

Og MÅ det virkelig være bilder av My Litle Pony eller Hello Kitty på absolutt ALT? Min lille frøken aner jo ikke hva det er for noe, og jeg har da ikke tenkt å introdusere henne for noe så fjåsete på trusene hennes!

Men når man leter lenge nok så finner man jo… Og en stor Kappahl-butikk på Sandvika Storsenter ble redningen for en noe frustrert småbarnsmor en litt sen fredags ettermiddag rett før hun skulle hente i barnehagen og få besøk.

Og responsen? Ei hoppende glad litta jente som kun ville gå i kjole og uten strømpebukse resten av helgen. For når man først har fått på truse, så må man jo SE dem også!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Hvorfor snakke om det aller vondeste

Det gjør ikke vondt lenger. Jeg sliter ikke med det. Det plager meg ikke og jeg lider ikke. Så hvorfor grave i det? Hvorfor fortelle? Hvorfor snakker vi om det som en gang gjorde så fryktelig vondt – og som for noen fortsatt smerter?

Fordi de stemmeløse også fortjener å bli hørt!

Det er alt for mange som sliter med rus. Som sliter med følgene av rus. Det er alt for mange som lever med andres rus. Andres smerte og andres misbruk. Det er alt for mange som aldri tør eller kan fortelle. Som ikke kan sette ord på det de står i. Jeg er heldig, for jeg kan. Og jeg er heldig som har en bror som vil at det skal snakkes om. For han ser hvor viktig det er.

Men det er tungt. Spesielt for mamma. Det er tungt å lese om han hun har dratt ut av gørra. For la det ikke herske noen tvil; JEG har ikke fått broren min på rett kurs. Det er det de to som har klart. Jeg har vært der. Jeg har tatt i mot og jeg har lyttet til de begge, men jeg har ikke kjørt mange mil for å hente en syk gutt som lever alene i et falleferdig hus. Jeg har ikke holdt rundt den tynne kroppen og vært livredd for hvor barnet mitt er på vei hen.

Jeg kan ikke fatte hvordan det er å være mammaen til – og jeg håper jeg heller aldri forstår det.

Og for alle de som ikke har hatt den mammaen. Som ikke har hun som sier at man skal prate ting i hjel, sånn at det ikke er farlig lenger. For alle dem må vi sette ord på det tunge. For alle dem må vi fortelle. Og derfor gjør vi det.

Men nå er vi ferdige. Nå er det ikke mer å si. Det er over, vi går videre og livet er et fint sted å være. Og gjennom de siste ukene har Lillebror og jeg kommet enda nærmere hverandre. Vi har delt noe helt nytt og vi har sett hverandre på nye måter. Og det – det skal vi ta med oss videre på ferden sammen.

Takk for all støtte og gode ord de siste ukene! Det er godt å kjenne at historien blir tatt i mot med godhet og respekt. De store heltene er broren min og mamma, en stebror som tok en samtale som røska litt skikkelig og en hel familie som sammen ikke ga opp.

Jeg er så takknemlig for at den familien er min!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!