Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden…

Jeg sitter på hytta og ser utover fjorden. Jeg ser den kjente utsikten og kjenner på en følelse av trygghet. Og stolthet. Og et eller annet som jeg ikke helt klarer å sette ord på.

I fjor tok jeg et helt vanvittig valg. Etter en lang og ikke helt enkel prosess, sa jeg opp jobben min. Etter åtte år som markedssjef stod jeg uten jobb. Uten noen planer eller avtaler i bakhånd. Ikke noe sikkerhetsnett. Ingen som stod med armene åpne for å ta meg imot. For ett år siden dro jeg på mitt første jobbintervju på mange år. Lite visste jeg at det også skulle bli mitt siste.

Og ikke fordi jeg fikk jobben. Fordi ingen andre ville snakke med meg…

Ut over høsten søkte jeg på et vanvittig antall jobber. Ingen ringte. Ingen ville høre mer. De bare beklaget. At jeg ikke passet helt. At det var andre som stod foran meg i køen. Jeg spurte om hjelp til å bli bedre; hva manglet? Hva så dere egentlig etter? For jeg var alltid kvalifisert. Alltid mer enn god nok.

Var søknadene mine virkelig så dårlige at faktisk ingen ville vite mer?

Så fikk jeg plutselig en forespørsel. Fra en kant jeg ikke hadde trodd å høre fra. Om jeg ville skrive. For to giganter. Og plutselig stod det klart for meg – det var dette jeg skulle gjøre!

Jeg vet jo selv hvor lite ressurser man har til tekstarbeid i et firma. Jeg vet hvor vanskelig det er å få lansert nettsider i tide eller være tilstede på alle sosiale medier til enhver tid. Plutselig hadde jeg noe jeg kunne leve av. Noe jeg kunne leve av.

Så jeg begynte. Og jeg fortsatte. Jeg skapte min egen jobb, med litt drahjelp helt i begynnelsen.

Og nå føler jeg mulighetene aldri slutter å komme! Jeg skriver, jeg blogger og nå har jeg også en podcast sammen med et at av de beste menneskene jeg vet om. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg selv om alt dette for et år siden. At jeg kunne sagt at alt ville løse seg og at alt ville bli bedre enn det noen gang hadde vært. I stedet hadde jeg mange lange søvnløse netter. En selvtillit på gyngende grunn og en sterk følelse av å ha tatt mitt livs dummeste valg.

Men det var det ikke. Det var det klokeste og riktigste valget jeg noen gang har tatt. Jeg jobber og lever i mitt eget liv på en måte jeg aldri kunne drømt om. jeg styrer dagene mine etter de behovene som dukker opp, og jeg nyter å få lov til å jobbe fritt med det jeg elsker. Jeg har aldri vært på et bedre sted i livet enn jeg er nå. Jeg har aldri følt meg så trygg, så selvsikker eller så fornøyd.

Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

LANSERINGSDAG!

Jeg kan nesten ikke tro at vi har kommet hit. Så fort – og så sakte, tiden har gått! Vi har jobba, tenkt, tatt avgjørelser, spilt inn, ventet, fått noen nye grå hår og bitt negler omtrent helt ned til neglebåndene. Men nå er dagen her! Vår helt egne LANSERINGSDAG!

OverLivet har ikke kommet av seg selv. Ikke var det gitt at det skulle bli noe av heller. Det er mange små og store ting som har spilt inn. En visjonær dame, en ivrig produsent og en tålmodig designer. Vi har trengt disse tre. Og vi har trengt de to hjemme. Mennene våre som ikke har gjort annet enn å heie. Og sånt trenger man. Uten dem blir det nemlig ikke noen nye prosjekter eller store satsninger.

Så nå har dagen altså kommet. Vi skal lansere podcasten vår. Korte og lange samtaler om livet, hverdagen, helgene som ikke blir helt som man vil, frieriene som ikke blir noe av. Vi er uforskamma ærlige. Vi prøver å være uredde og vi står hudløse og nakne foran deg. Alene og sammen.

Vi snakker om småbarnslivet og storebarnslivet. Om ting som ikke funker og ting som går bra. Vi kommer helt sikker til å provosere noen, more andre, få gjenkjennende nikk og lett humring.

Allerede i dag får du to episoder. Og så går det slag i slag. Hver fredag får du bli med en tur inn i OverLivet. Og hver fredag håper vi at du laster ned og lytter. At du deler og abonnerer.

Så nå er det opp til dere. Vi skal prøve å levere, på alle mulige måter. Vi håper dere tar oss godt i mot. At dere blir med inn i universet vårt og koser dere like mye som oss!

Søk oss opp på Apple Podcast eller en Podcastapp. Last ned, lik og abonner gjerne! Og hvis du vil høre med en eneste gang – her er link direkte inn i OverLivet…

Kos deg!!!

 

En aldeles magisk helg!

Jeg er veldig glad i bursdag. VELDIG! Og aller mest min egen. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, og egentlig tenker jeg at det ikke spiller noen rolle heller, for faktum er at bursdagen min bør helst ikke gå upåaktet hen…

Til min store lykke så har Ingeniøren nå forstått det. Vi har hatt noen bursdager som har vært litt tungrodde å komme seg gjennom, men i år var det absolutt ingen skjær i sjøen. Og jeg svever faktisk bittelitt fortsatt. La meg fortelle om en dag som for meg var absolutt fantastisk!

Å sove lenge er og blir en utopi for småbarnforeldre. Selv om den ene tar ansvaret og den ansre skal få sove videre, ja så er ikke det akkurat enkelt når en fireåring bestemmer seg for å være generelt sur og en snart toåring bestemmer seg for at det bare er mamma som duger. På lørdag slapp jeg unna alt dette og ble faktisk litt overraskende vekket av den fineste gjengen jeg vet om. Med armene fulle av flagg og bamser og kaffe og kanelboller kom de syngende og marsjerende inn på rommet mitt og jeg fikk både gave og et lite hint om hva som ventet meg for resten av dagen.

Et helt barnefri døgn som turist i egen by – med min kjære!

Omvisning på Slottet, sen lunsj, enda senere middag, hotellrom midt i sentrum, strålende sol og Pride i byen – for en dag! Å få vandre i kjente gater med han jeg aldri får tid til å se og oppleve noe med. Å få holde hender, fullføre en setning og bare sitte og se ut over innerste Oslofjord som bader i sol. Min dag kunne ikke på noen måte bli markert bedre enn det…

For etter en utrolig hektisk vår var det akkurat dette som skulle til; en opplevelse sammen. Noe vi ikke gjør til vanlig. Noe som betyr noe for oss og gjør noe med oss. Noe som senker skuldrene og lar oss få lov til å være bare det vi startet som, uendelig forelska og ekstremt viktige for hverandre.

Så tusen takk, kjærsten min. Denne bursdagen naila du!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

NÅ SKJER DET!

Hvor lenge kan #prosjekt2017 vare? Og skal det være et prosjekt? Er ikke egentlig #prosjekt2017 en del av livet? Eller selve livet? Og hvordan overlever man livet? Klarer man egentlig å leve livet eller venter man mer på at det skal begynne?

For ikke lenge siden snakket jeg med ei venninne av meg som akkurat har fått barn nummer to. Gjennom  barseltårer og dårlig samvittighet er det lett å miste seg selv. Miste følelsen av å vite hvem man er, hvordan dagene igjen skal kunne bli som man kjenner dem. Jeg husker så alt for godt hvordan det var å stå en sen kveld med ei litta frøken som slettes ikke ville ligge alene i senga si. Hvordan jeg tenkte at jeg aldri igjen skulle får velge selv når min natt begynte. At min sengetid og nattesøvn for all fremtid ville bli styrt av disse små menneskene som kontrollerte absolutt alt i hele livet mitt.

Jeg har stått og dratt meg i håret i fortvilelse og mangel på søvn. Jeg har nesten kastet opp fordi klokka er så lite og jeg er så trøtt. Så går det noen uker, noen måneder. Og så løfter tåka seg. Man ser plutselig litt klarere, man sover litt mer. Man opplever at det finnes en verden utenfor bobla og at man kan mestre ting man trodde man hadde glemt. Og så ser man det; man har kommet dit man en gang drømte om å komme!

Jeg har barna mine. Mannen min. Huset mitt. Vennene mine. Karrieren min. Nå må jeg lære meg å leve i alt jeg har skapt og fått!

Og det er jeg ikke alene om. Vi er mange som må lære å leve. Lære å stå i det som skjer akkurat nå. Være tilstede i livet. Jeg har ikke funnet noen løsning. Jeg er heller ikke utlært, men jeg har et fokus. Et fokus på å leve livet. Og overleve det.

For jeg vil overleve småbarnslivet. Jeg vil overleve tidsklemma og alle hverdagsutfordringene. Jeg vil overleve. Og jeg vil leve!

Dette har vært begynnelsen på mitt #prosjekt2017. Utgangspunktet. Det det hele begynte med. Snart er faktisk 2017 over. Og hva skjer da? Hva skjer med alle dere som har vært med meg. Trent sammen med meg, latt dere inspirere – og ikke minst inspirert meg? Hvor skal vi gå nå? Hva skal bli våre neste mål? Og er det et prosjekt – eller er det større enn det?

Noen har tenkt stort. For meg. Og nå tar vi hele #prosjekt2017 et sjumilssteg lenger. Vi lanserer et helt nytt univers. En ny nettside. Et nytt forum. En ny treningspartner, venninne, motivator og trøst. En ny hverdag. Og en ny PODCAST!!!

VI LANSERER «OverLivet»!

Og vi gjør det neste fredag! Fra da vil vi komme med nye episoder hver uke. Vi vil fylle øret ditt med våre erfaringer, historier, problemer, utfordringer, løsninger, tanker og ideer. Vi vil være der når du føler deg helt alene om å ikke lykkes og vise deg at det gjør fader ikke vi heller. Vi vil fortelle deg om alt som ikke går som vi hadde tenkt og de små øyeblikkene av faktisk sjelefred. Og vi vil at du skal dele med oss på nettsiden vår og gråte med oss på bloggen.

Hilde og jeg har ruget på denne nyheten i flere uker og nå, når vi ser termindatoen nærme seg, bobler det nesten over av glede og forventninger. Vi håper dere vil bli med inn i vår verden.

Bli med inn i OverLivet – podcasten der vi snakker om å overleve livet.

Du kan lese enda mer om OverLivet og veien dit hos BedreMeg og mens du venter på den store dagen, kan du følge meg og prosessen frem til lansering på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Man angrer aldri…

Man angrer aldri på en løpetur. Eller egentid. Man angrer aldri på at man holder kjærsten litt ekstra i hånda eller kliner en tirsdag ettermiddag. Man angrer aldri på at man setter seg ned og lar tankene flyte mens man nyter ett glass vin. Kanskje man angrer om det blir en hel flaske, men man burde ikke angre på at man gjorde det man ville.

Man burde angre på at man ikke gjør det man trenger.

I går leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg både stolt, rørt og inspirert. Trines Treningsglede skrev om sitt #prosjekt2017. Om hvordan hun tar tilbake livet sitt etter en travel småbarnsperiode. Hvordan hun dusjer lengere, nyter frokosten litt lengere. For det er det det handler om. Det handler om å gjøre det du trenger å gjøre for å klare å holde hodet over vannet. For å evne å leve i det livet man har.

Det er mange ganger jeg føler at jeg må trene. At det ikke er greit å skulke en dag. For meg var treningen på vei til å bli en besettelse. Jeg trengte rett og slett å ta et skritt tilbake og tillate meg å velge noe annet en kveld. jeg hvilte ikke, jeg bare løp. Nå har jeg sluttet med det. Allikevel kjenner jeg suget. Og når det kommer er det bare en ting å gjøre; ta på treningstøyet og komme meg ut!

Og det angrer jeg aldri på.

Jeg angrer aldri på at jeg har fått en time med frisk luft. Jeg angrer ikke på at jeg får tømt hodet litt, kjent at kroppen virker. Jeg angrer aldri på at jeg har gjort noe for meg selv.

Og når man har løpt, eller ikke har løpt. Og solen skinner, det kiler i magen av en gryende nyforelskelse, mannen kommer hjem og legger armene rundt deg, da er det lov å krype opp i sofaen og ta et glass vin før man kryper under dyna i den lyse sommerkvelden.

For livet er nå – man skal ikke angre på at man ikke levde det…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg er så nære målet!

I går gjorde jeg det. Jeg bare løp og løp og løp. Og vipps hadde jeg tilbakelagt en mil. Ikke min første, definitivt ikke min siste, men kanskje den aller beste.

For fem måneder siden begynte jeg. Jeg knøt på meg joggeskoa og trakk på meg tightsen. Jeg løp i 35 minutter. Nesten fem km. Og jeg var fornøyd. Jeg hadde kommet meg ut, tatt det første skrittet mot et sunnere meg. En lettere meg. En sprekere meg. For alle disse tre faktorene har vært like viktige. Jeg ønsket å bli i bedre form – og jeg ønsket meg et lettere liv.

Jeg hadde ikke noe mål om å løpe spesielt langt. Eller løfte veldig tungt. Jeg ville bare få det bedre! Orke mer. Kunne kjøpe meg klær uten å måtte ta hensyn jeg aldri har tatt før. For jeg har ikke trengt å tenke så mye på hva skjortene skjuler før. Eller hvordan kjoler satt. De pleide egentlig bare å sitte. Men det var før. Sånn var det ikke lenger.

Men så begynte jeg å løpe. Lengere og lengere. Men jeg har løpt uten å vite helt sikkert hvor langt. Eller egentlig hvor fort. Men i går lasta jeg ned Runkeeper og fikk sekundering underveis. Og jeg løp en mil. Jeg tok ingen pauser. Jeg bare løp. Og jeg klarte det.

Jeg løp en hel mil. På under en time. Bare jeg og asfalten. Og min egen viljestyrke.

For det er den som løper for deg. Kroppen blir med om du bestemmer deg. Det er i hodet løpeturen starter. Og det er der du kommer først i mål. Du klarer ikke løpe en mil hvis du strengt tatt bare har bestemt deg for å løpe en halv. Du kommer deg ikke ut av døra hvis du ikke egentlig har bestemt deg. Det er DU som må gjøre det. Ikke en trener. Ikke et treningssenter. DU! Bare DU.

Jeg klarte det. Jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn deg. Jeg har ikke noe mer eller mindre enn andre. Jeg har bare bestemt meg.

Det kan du også.

Hvis du syns det er litt vanskelig å sette opp mål, treningsprogrammer og måltidsplaner, så ta kontakt med Hilde Madsen på bedremegpt@gmail.com. Hun kan hjelpe deg i gang – og hun følger deg underveis…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Jeg pakket bort babyene mine…

Assa – hvem skulle trodd at man kunne bli så forbanna sentimental av en seng? Og et skap? Det er jo bare ting. Fra IKEA! Det burde da ikke være så forbanna vanskelig å kvitte seg med det. Men det er det. Det er faktisk helt grusomt. Jeg føler at jeg pakker bort babyene mine. Selv om babyene strengt tatt er borte for lengst.

Jeg husker så godt kvelden da vi skrudde sammen alle de flate pakkene som hadde stått klart på rommet til Lillemann en stund. Hvordan det som skulle komme ble så mye mer virkelig for hver skrue vi skrudde inn. Hvordan senga plutselig stod der. Hvordan jeg redde opp så fort jeg kunne. Hang opp gardiner, gjorde alt klart. Kjøpte inn en bamse når det var nesten fem uker til termin. Noen dager senere var han der.

Plutselig lå den lille fugleungen i armene mine. like fort ble han tatt fra meg. En dag gikk vi inn på rommet hans, uten han, og bestemte oss for å aldri vende tilbake uten igjen.

To og et halvt år senere limte jeg fast en liten krone på den samme senga. En krone jeg hadde kjøpt i håp om akkurat det øyeblikket. I magen lå en liten Lillesøster og i flere måneder var alt klart. Vi var i kriseberedskap i ukesvis. Jeg lå på sofaen og ventet. Og en gang i blant snek jeg meg opp og bare strøk over den lille dyna. Måtte bare sitte litt der inne. Kjenne på følelsen.

Nå er det snart to år siden hun kom. Det er snart fire og et halvt år siden jeg ble mamma. Når kveldsroen senker seg over huset vårt og  går jeg inn til mine to og stryker de sovende barna på kinnet, da ligger de på samme rom. I samme køyeseng. Han har blitt så stor. Hun er fortsatt ganske liten.

Jeg kan ikke forstå at vi har kommet helt hit. At de små babyene mine har blitt så store at det er på tide å selge sengen de har sovet i. Der de har møtt meg med sine store smil så mange morgener. Der jeg har bredd over dem dyna flere tusen ganger. I den senga har de ligget som små nøster. Strukket seg ut, lært seg å stå. Vært illsinte og overtrøtte. De har satt meg på enorme prøvelser og de har gitt meg de vakreste smilene.

Jeg kunne ønske jeg visste hvem som skulle ligge der neste gang. Jeg kunne ønske jeg kjente noen som trengte den. Foreløpig står den nesten akkurat der den stod. Himmelen er pakket ned og hele rommet venter på å bli noe annet.

Men den lille krona. den jeg kjøpte mens vi enda bare håpet. Den har jeg tatt av. Kanskje den en gang dukker opp igjen. Ikke vet jeg, men minnene om mammaen som lengtet og ventet skal bevares i den i mange år fremover…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Ingen vei tilbake!

Nå er det ute. Svart på hvitt. Jeg skal løpe KK-mila, og jeg skal gjøre det med et av de beste menneskene jeg veit om. Ei av de tøffeste, sterkeste, mest sårbare og omsorgsfulle damene som finnes. Og nå er det ingen vei tilbake, Hilde. Nå står det nemlig på trykk…

For noen uker siden tilbrakte vi en hel dag i sol og vind på Tjuvholmen med en journalist og en fotograf. Hilde og jeg. En lang samtale om livet. Om det å miste seg selv, og å finne seg selv igjen. En samtale om dagene som har vært, prøverørsforsøk, dårlig selvtillit og mørke dager. Men også en samtale med masse latter, to damer som snakker i munnen på hverandre – og utfyller hverandres setninger.

For det er dit vi har kommet, Hilde. Du og jeg. Vi har blitt et team. Et sterkt team som jobber sammen mot felles mål. Ikke bare i treningstightsen, men i aller høyeste grad profesjonelt. Vi står sammen i strategiarbeid, logoutvikling og viktige avgjørelser. Vi skriver, tenker, tegner og vurderer. Vi møtes en gang i uka og legger ned mange timer sammen. Vi snakker sammen hver dag, bryr oss om hverandre og bygger hverandre opp.

Å se bilder av oss i et blad, sammen, gjør denne fredagen ekstra god. Jeg er så sikker på at vi er på vei til noe veldig bra. Noe som vil gi oss så utrolig mye glede, jobb og moro. Jeg vet at mitt valg om å ta deg med i mitt #prosjekt2017 er et av de beste valgene jeg noen gang har tatt, og jeg er så utrolig stolt av hvor langt vi har kommet på denne strengt tatt ganske korte tiden.

Hilde – nå tar vi helg. Nå setter vi oss ned og nyter synet av oss selv i ukens utgave av KK. På mandag møtes vi igjen. Til mer jobb, flere avgjørelser og enda flere smil og latterutbrudd. Snart begynner enda et kapittel – fy fela som jeg gleder meg!!!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Foto Astrid Waller
 

Nå er du endelig i mål…

I dag fikk jeg snuse på et helt ferskt menneske. Et menneske som er så ønsket at mammaen hennes har gjort alt i sin makt for å få lov til å møte henne. En mamma som ikke lenger er en Ønskemamma, men en helt ekte mamma. Med hele seg og for resten av livet. Nå er du endelig i mål, min venn!

Det er sikkert mange ting jeg har glemt å fortelle deg. At melka flyter over i alle kanter er en av dem. At hjertet flommer over av kjærlighet er en annen. Jeg er rimelig sikker på at du antok at det ville skje, men ingen kunne forberede deg på hvordan det ville føles. Hvordan det faktisk er når du endelig får holde det lille mennesket man har kjempet så hardt for å få. Det man har lengtet etter hele sitt liv.

For for noen av oss er det nettopp sånn. Å bli mamma er ikke noe man bare kommer på at man vil bli. Man har kjent det hele livet. Kjent at det er nettopp mamma man skal være. At det er mamma man skal bli. Men så gir ikke livet deg den rollen. Man blir ikke hel. Det er en bit som mangler.

Eller kanskje det er fler. Du har tatt et valg ikke alle mener man skal velge. Du har bestemt et liv for både deg og det lille mennesket. Du har tatt en reise, funnet et svar og nå sitter dere her. Dere to som for alltid hører sammen.

Du har en uendelig rekke spørsmål. Bare fremtiden vil kunne gi deg svar. Men fra den bursdagen du feirer i dag, og alle andre bursdager fremover, vil du være hel. Du vil være i mål. Kanskje ikke som menneske, og slettes ikke i livet, men du har nådd det målet du har ønsket deg så lenge. Og du har kommet frem alene. Jeg beundrer ditt mot, din standhaftighet og din målrettethet.

Nå er du ikke lenger Ønskemamma.

Nå er du Mamma.

I går – i dag – og i morgen.

Gratulerer, kjære du, både med dagen – og med den lille lykken!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

 

Når hjernen er alene

I helgen tok det litt av for hodet mitt. Jeg tenkte meg inn i et lite helvete der jeg allerede har diagnostisert meg selv med det skumleste jeg kan tenke meg. Jeg formelig kjenner det bre seg og selv om jeg vet at det er helt urimelig, så klarer jeg ikke slutte å la hjernen leke for mye med tanken.

Noen måneder før vi skulle gifte oss var vi på vår første konsultasjon for å bli henvist videre til fertilitetsbehandling. Det var ikke sånn at vi lurte på om vi trengte det eller var i tvil om det ville være nødvendig, men systemet er sånn at man må gjennom hele papirmølla selv om alt strengt tatt er oppe i dagen.

Men alt var ikke det. Det var noe som var galt.

På kort tid hadde jeg utviklet en alvorlig og hissig celledeling i livmorhalsen og på bare noen uker gikk jeg fra forventningsfull ønskemamma til litt redd operasjonspasient. To uker før den store dagen vår var jeg inne på Ullevål og utførte det enkleste inngrepet jeg personlig har vært med på. Etter det har jeg ikke tenkt så mye på det. Før nå i helgen.

For fikk jeg ikke en litt rar innledning på mensen? Og har jeg ikke kjent på en uro en stund? Det er tross alt snart tre år siden jeg sjekket meg sist. Eller har det blitt mer? Jeg har hatt så mange gynekologiske undersøkelser at jeg har glemt det helt. Hva jeg har sjekket når. Og som så mange andre har jo også jeg sett dokumentaren om Thea Steen. Er det min tur nå?

Jeg føler meg kvalm. Har litt vondt for å puste. Jeg er rett og slett dritredd! Redd for å dø fra barna mine. Redd for å bli syk. Være syk!

Så i morgen skal jeg ta en celleprøve. Det er ikke verdt å vente. Redselen er helt sikkert helt ubegrunnet, men den må tas på alvor. Nå.

#sjekkdeg

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat