Alt til sin tid…

Du kan ikke løpe før du har lært å gå, ikke hoppe før du kan stå. Du kan heller ikke rekke over alt om tiden ikke strekker til. Sånn er det bare. Uansett hvor du er i livet eller hva som skjer. Vi må alltid prioritere. Og vi må lære oss å gjøre det. Kanskje det er det som er hemmeligheten til å fikse livet?

I går gikk jeg tur med Trine. Vi snakket om løst og fast, om livet, trening, helse og jobb. Vi har ganske mange likheter, selv om vi er veldig ulike. Vi har barn på nesten samme alder, vi driver for oss selv. Vi liker å trene, har til og med danset ved samme ballettskole i mange år, og vi definerer oss selv som voksne. Vi har vel strengt tatt ikke noe særlig valg. Vi har også måttet prioritere ganske hardt det siste halvåret. Trine på grunn av helse, jeg på grunn av arbeidsmengde.

For det å prioritere seg selv handler ikke alltid om å sette av masse tid til trening eller selvrealisering. Å prioritere seg selv kan noen ganger handle om det stikk motsatte. Noen ganger må man legge ned lista. Sånn helt ned. Si til seg selv og alle rundt seg at nå får jeg ikke til alt jeg pleier å få til. Jeg klarer ikke jobb, trening, bollebaking og foreldremøter. Jeg husker ikke at jeg må kjøpe mat eller lage middag. Jeg orker ikke ta opp telefonen å ringe noen, jeg fikser ikke å være sosial. Det er for mye. Akkurat nå.

Jeg vil ikke være sliten. Jeg gidder ikke. Jeg nekter å bli enda en som starter samtalen med en venn med «Nei, nå er jeg altså så sliten. Det er så mye og jeg orker rett og slett ikke mer.» For hvorfor blir det så mye? Og hva er det som gjør at vi ikke orker mer. Gang på gang?

Jeg har ikke svaret for alle. Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg blir for eksempel helt utslitt av rot. Av å ikke vite hva som skjer når eller ha oversikt over hvor jeg skal befinne meg eller hva jeg skal gjøre de neste dagene. Det jeg derimot ikke preges nevneverdig av, det er om jeg har bakt boller til barna fra bunnen eller om sjokoladekaka i barnebursdagen kommer fra frysedisken hos Rema. Jeg blir ikke stressa av kortprogram på hverdagsvasken eller at barna ikke deltar på syv fritidsaktiviteter. Jeg blåser også en lang marsj i om vi går søndagstur eller nikoser oss ute i all slags vær. Strengt tatt syns jeg det bare er stress…

Men jeg blir sliten av å ikke ha tid til å synge høyt i lekemikrofon med barna mine når vi har fredagsdans. Jeg blir stressa om jeg ikke har tid til å sitte på gulvet i en stor gruppebarneklem eller tøyse med de andre barna i barnehagen når jeg leverer. Jeg føler hverdagen tynge om jeg ikke orker å hviske til mannen min at jeg elsker ham når vi legger oss.

Så når livet blir for fullt – da må noe prioriteres bort.

I lang tid var treningen like borte fra mitt liv, som fra Trines. Hennes fordi kroppen ikke tålte det, mitt fordi tiden og livet ikke åpnet for det. For noen ganger blir det bare sånn. Og noen ganger må man bare ta hensyn til det. Det betyr ikke at man ikke kan komme tilbake, det betyr bare at man må prioritere. For det er faktisk noe i det gamle uttrykket;

Alt til sin tid…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg trengte en pause – men nå er det GODT å være i gang igjen!
 

Ufrivillig knebling

Det offentlige ordskiftet er hardt. Det er et iskaldt debattklima der ute, og steile fronter skyr ingen midler. Ikke en gang drapstrusler uteblir. Mener du ikke det samme som meg, skal du få svi. Du skal dø. Du skal hvert fall tie. Du skal knebles.

Den siste tiden har jeg deltatt i flere tunge debatter. Diskusjoner der ord må veies og føtter må settes varsomt ned. Det er mye følelser i debatter som utarter slik, men det betyr ikke at de ikke er verdifulle eller bør gjennomføres. Det brukes sterke virkemidler for å få oppmerksomhet, og det benyttes voldsomme bilder for å beskrive urettferdighet. Så lenge man diskuterer sak, mener jeg bestemt at det aller meste skal være tillat. Det er når det blir personlig det blir stygt.

Morder.

Feministfitte.

Kalde tøs.

Å snakke høyt om likestilling er ikke spesielt populært i enkelte kretser. Noen tyr til ekstreme midler for å holde sine meningsmotstandere nede. Og noen lykkes. Jeg snakker selvsagt ikke om de som vil fortelle om den andre siden av valgfrihet. Eller de som på saklig vis legger frem sin sak. Jeg lærer masse av å høre deres argumenter og tanker. Jeg trenger å få alle sider belyst for å være en god samfunnsdebattant! Det er bare det at det blir så mange. Så mange som skal fortelle en at en tar feil. I alle kanaler! Og i går så jeg et grelt eksempel på nettopp dette. Et eksempel på hvordan en gruppe velger å argumentere for sin sak mot et enkeltmenneske. Og det på en måte som ikke er hverken saken eller gruppen verdig.

For når hundrevis av mennesker velger å rope i alle sosiale kanaler til ett og samme menneske, med grusomme karakteristikker og hånlig bedreviten, så skader det sakens kjerne. Det knebler all meningsmotstand og bildet man viser til samfunnet er entydig og skjevt. Det kan virke som alle i et helt land mener det samme, men det er lite som tyder på at det stemmer. En mening får herje fritt og argumentene er noen ganger så lite gjennomtenkte og hardtslående at det blir umulig å debattere den andre siden fritt.

Jeg har fått min skjerv av dritt fra de som mener de vet bedre enn meg. Mye bedre enn meg. Jeg har blitt omtalt som «trolig hjerneskadet» da jeg skrev at jeg ikke alltid tar det illsinte barnet mitt opp av senga. Det har blitt sagt at man skal kollektivt melde meg til barnevernet for samme grunn. Jeg er en dårlig mor, selvsentrert, uegnet som forelder, hånlig kjerring, hjerteløs, lat og barnemishandler – jeg kan holde på i en evighet. Jeg kan også late som det ikke går inn på meg.

Men det gjør selvsagt det.

Og dette gjøres av voksne mennesker som snakker om seg selv som «de som vil barnets beste». Hvem gjør ikke det egentlig? Jeg har til dags dato ikke møtt et eneste menneske som tenker; nei dette gjør jeg for barnets verste. Vi gjør alle alt for barnets beste, men vi mener kanskje at barnets beste er forskjellige ting! Der jeg mener langsiktig arbeid og fokus på likestilling er til barnets beste, så mener andre at valgfrihet er viktigere. Og det er helt greit! Men ikke misbruk «for barnets beste» sånn at motdebattantene forsvinner.

For jeg orker ikke gå inn og belyse min mening i denne saken. Jeg orker ikke få tusenvis av illsinte mammaer og pappaer i innboksen min der de roper ut sin frustrasjon i caps lock og spytter ut om min åpnebare mangel på både IQ og omsorgsevne. Når det ikke en eneste gang åpnes et rom for refleksjon eller et ønske om å lytte til den andre siden, så blir debatten både meningsløs og irrelevant. Og så sitter man heller stille og holder kjeft.

Og da, mine venner, har vi knebling i praksis.

I vårt eget, frie, Norge.

Så mye for valgfrihet…

 

Jeg pusser opp – døgnet rundt!

Jeg går fra rom til rom. Noterer meg hva som mangler, ser på rekkefølgen av det som må gjøres. Jeg prøver å huske hva elektrikeren sa og hva rørleggeren trenger. Jeg tenker på farger og ser for meg møbler. Jeg teller uttak til stikkontakter og snur meg rundt igjen. Jeg pusser opp døgnet rundt – uten å løfte en finger!

Jeg ser på klokka for endte gang. 01.37. Det er tre timer siden jeg la meg. Så langt har jeg ikke sovet ett sekund. Det surrer og går i hjernen, jeg klarer ikke skrive, klarer ikke jobbe. Det er helt stopp på alle kanter bortsett fra i huset og jeg føler at jeg løper etter alt som skal gjøres og alt som skal skje. Jeg sovner stående under kveldsstellet og jeg finner ikke ro i sofaen. Jeg lever i en merkelig unntakstilstand der jeg bekymrer meg for absolutt alt og føler meg totalt strippet for kontroll og oversikt.

Og jeg er ikke noe god på å ikke ha kontroll. Jeg er ikke noe god på å ikke bidra selv eller bli satt på sidelinjen. Jeg vil ikke være statist i det som er den største husprosessen jeg noen gang kommer til å være med på, samtidig som vi ikke har mulighet over hodet til å bidra mer enn vi gjør akkurat nå. For jeg er innkjøpsassistent og prosjektassistent. Hver gang jeg er innom huset tar det minimum en time å svare på alle spørsmål, og jeg har gjort ting de siste ukene som jeg aldri hadde tenkt at jeg noen gang skulle gjøre. Pipeinspeksjon for eksempel. Eller nettshopping av loftsluke…

Heldigvis er ikke dette for resten av livet. Vi er midt i den mest hektiske perioden akkurat nå. Dagene der alle valg skal tas, og det for ting som skal være sånn i veldig mange år til. Det er bare å stålsette seg, ta fart og puste helt ned i magen.

Og kanskje jeg skal unne meg et varmt bad før leggetid i dag… Kan være det vil hjelpe litt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Det store, åpne rommet

Vi tar store skritt i riktig retning om dagen. Det er virkelig helt fantastisk å se hvordan huset reiser seg igjen etter alt vi har revet ned! Tenk at det bare er to uker siden vi tok over i dag, og nå er nesten alle tak ferdig gipset og vi venter på alt som skal komme inn til uka sånn at snekkerne virkelig får begynt med de store endringene!

Aller mest gleder jeg meg til å se hvordan andre etasje blir til slutt. Det store åpne rommet hvor man kan sitte og virkelig ta inn den fantastiske utsikten!

Denne etasjen blir i all hovedsak kjøkken og stue – og ikke så mye mer. Det er vinduer på alle kanter og hele tre utganger! Vi legger inn en ny, stor verandadør mot hagen sånn at vi får tatt enda mer av utearealet inn om sommeren. Planen er å bygge en stor platting rundt nesten hele huset som går i flukt med gulvet i overetasjen og på den måten skape en illusjon av at det er enda større her enn det egentlig er.

Og nå når alle vegger som skal bort er fjernet og det bare er pipa som står igjen, kjennes denne etasjen helt enorm. Vi får nye store vinduer ved spisestua og på kjøkkenet tror jeg jeg kan samle hele storfamilien til pepperkakebaking neste år. For det er nettopp det vi får med dette huset og kanskje aller mest dette store, åpne rommet – muligheten til å samle alle vi er glade i. I rekkehuset blir det trangt og veldig oppdelt så fort vi blir litt fler, men her får vi plass til å samles. Jeg kan ha alle søsknene mine på besøk uten problemer for eksempel – og det har jeg ønsket meg så lenge!

Vi skal male veggene i stua blå og har vært helt gærne og bestilt oss en kjempeblå velursofa! Det blir stramme linjer med hint av tung glamour og gamle, kjære elementer som det antikke skapet vårt og gyngestolen etter min bestemor.

Jeg gleder meg noe helt enormt til å tusle opp trappa og bli møtt av lys fra alle kanter og en fantastisk utsikt hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å viser deg alt etterhvert, men enn så lenge må du holde ut med tegninger. Men for hver dag kommer vi ørlittegrann nærmere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Maktbehov på anbud

Så er vi her igjen da, Erna. Du og jeg. Og en hel del fler. Ja faktisk tror jeg vi er enda flere nå enn vi var i 2014. Tenk det. Vi er enda fler som reagerer med harme og vanntro når du sitter på din høye hest og legger egen makt ut på anbud. Vet du hva – vi vil ikke ta i mot denne gangen heller! Vi vil ikke være esset du hiver for å dra inn makta nok en gang.

For at en høyreorientert regjering tar valg som for mange av oss gir et gufs av svunnen tid og gamle holdninger, er strengt tatt ikke så overraskende. At man kan ane en snikende vridning mot en mer konservativ og amerikanisert politikk er skremmende for mange, men ikke stort mer enn man kunne forvente. Men at du, som en kvinnelig statsminister i et land du liker å hevde er meget likestilt, for andre gang legger kvinners rettigheter på forhandlingsbordet for forsvare din posisjon – det er så uforståelig og ufattelig at jeg ikke har ord!

At du og dine meningsfeller gjemmer dere bak spekulativ ordbruk som «Downs-paragrafen» og «sorteringssamfunnet» viser med enorm tydelighet hvor skruppelløse dere er i jakten på posisjon. At du har en helseminister som mener å kunne forstå hvordan de med en diagnose føler det å ikke være ønsket i samfunnet på bakgrunn av sin egen legning, er så bak mål at jeg ikke finner ord. I sin iver etter å forsvare sitt forvaklede syn på hvem abortloven er for, klarer han jaggu å gjøre homofili til en diagnose!

Og med sitt angrep mot abortloven slik den står i dag, åpner Erna og Bent opp døra for det virkelig likestilte Norge. Med sin degradering av kvinners muligheter til å styre over egen kropp kan det se ut som de samtidig legitimerer et middelaldersk kvinnesyn som ikke hører hjemme i noen krok av dagens samfunn. Men det lever. I aller beste velgående. Og nå velter det ut kommentarer om kvinner som må ta ansvar for det som kommer i kjølevannet av at de ikke klarer å holde beina samlet. Om skjøgene og horene som vil nyte livet, men som ikke vil stå for egne handlinger. Om feministfittene som bruker abort som prevensjon og ikke har respekt for det ufødte liv.

Og det er du, Erna, og dine meningsfeller som åpner denne døra det øyeblikket dere rører ved rettigheter bestemoren din kjempet for! Det er dere som igjen ber voksne kvinner sitte skolerett foran fremmede som skal avgjøre om de er stakkarslige nok til å ikke måtte trenge å bære frem et barn de ikke ønsker. Et barn som står i fare for å lide hele sitt liv. Et barn de ikke har økonomi eller ressurser til å ta vare på. Et barn som er alvorlig sykt.

Ta inn over dere at kun 5 av 6 aborter etter uke 12 skyldes andre skader på fosteret enn muligheten for Downs syndrom. Å kalle det en Downs-paragraf er i beste fall svært misvisende og tatt helt ut av sammenheng. Et politisk maktspill spilt på de svakestes strenger.

Hvem er det som føler på maktbehov nå, Erna?

Vil du også beholde abortloven som den er i dag? Da må du bli med å rope høyt så vi blir hørt! Del tekster du syns er gode, delta i debatten og bli med å fortell politikerne at våre rettigheter ikke er til salgs!!!

 

Du må leve livet ditt!

I dag startet jeg dagen med en lang samtale med ei venninne. Vi snakket om livet. Om hverdagen. Om den evige kabalen. Vi snakket om alt det som kjennes vanskelig og tungt. Om å ikke strekke til. Om valg.

For er vi nok, om vi ikke føler vi strekker til noen steder?

For to år siden så jeg lyset. Ikke det lyset de med sterk bedehustilhørighet snakker om, men mitt eget lys. Det lyset som gjorde at det gikk opp for meg at hverdagen er hver dag – og at den også skal være god. Det skal føles godt å legge seg om kvelden, enten det er fordi man har gjort det bra på jobben, bidratt for å gjøre andres dager bedre eller bare rett og slett vært ei stjerne på hjemmebane. Det skal være godt å leve livet, selv om livet ikke alltid er godt!

Vi må leve nå. Vi må leve livet vårt mens vi har det. Det funker ikke å bare overleve, det er ikke godt nok. Ikke for noen! Det finnes dager der vi ikke kan jobbe så mye vil ønsker eller legge barna våre på kvelden. Det kommer dager der vi ikke klarer å stå opp eller ikke får til det vi vil. De dagene er uungåelige. Alle som har levd litt vet det. Men det hjelper så lite når hodet fortsatt forteller deg at det er feil. At du feiler. For du gjør ikke det. Du lever!

Du lever det livet du har og det livet du skaper deg. Noen ganger må man ta et skritt tilbake og prioritere noe ned, andre ganger må man ta skrittet helt ut og hoppe inn i det som gir deg noe helt nytt! Begge deler kan være like riktig, for begge deler kan gi det du trenger; følelsen av å være en del av ditt eget liv på rett måte.

Jeg vet ikke hva min morgendag bringer, men jeg vet at jeg akkurat her og nå kan være hos barna mine når de trenger det. Jeg kan gjøre spennende jobber og prøve nye ting. Og jeg kan hoppe bukk over førtiårskrisa med en selvtillitt jeg ikke hadde for to år siden.

For jeg har sett lyset. Jeg har sett hva som er viktig for meg – og jeg har funnet min vei. Ikke alle kan gå samme vei som meg, men alle kan ta et skritt til siden og spørre seg selv; hva kan jeg gjøre for at jeg skal føle at jeg LEVER livet mitt? Kanskje er svaret enklere enn du tror…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Startskuddet har gått!

SÅNN! Nå er vi i gang! Startskuddet til vårt største prosjekt så langt har gått og vi er en god blanding av superspente og stressa i alt vi gjør og alt vi tenker. Det er utrolig mye som gjenstår, men i løpet av denne helgen har vi gjort mer enn vi noen gang turte å tro!

Å invitere til dugnad er en risiskosport, og jeg må ærlig innrømme at vi har sett litt mørkt på det innimellom. Det er jo ikke sånn at folk har ubegrenset med tid til overs i livene sine. Vi har barn og hytter og interesser og egne hjem, så en dag på dugnad for andre passer rett og slett ikke alltid inn. Heldigvis er vi så heldige at vi har noen skikkelige arbeidsjern rundt oss – og i løpet av helgen har vi fått mer hjelp enn vi noen gang turte å se for oss at vi ville få!

Vi har fått revet kjøkkenet og alle veggene som skal bort i øverste etasje. Alle plater og alt panel som ikke lenger skal være der har forsvunnet ut vinduet og tilbake står en peis – som også snart ryker. Nede har boder blitt til et stort åpent rom og alle soverommene har i følge barna tatt form som en gymsal. Tilbake i underetasjen står bare bærende vegger og badet som skal pigges opp. I morgen. Og når det er borte – ja da er det faktisk klart til å begynne å bygge opp igjen. Nevnte jeg at vi tok over torsdag ettermiddag? I dag er det fire dager siden.

Holder vi denne farta er vi strengt tatt nesten ferdige før jul!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Vann over hodet..?

Det ristes litt på hoder. Noen sender hverandre overbærende blikk. Det trekkes på smilebånd og hoder løftes. Trenger jeg å være tydeligere – det er ikke mange som tror vi kommer i mål. Og jeg tenker jo mange ganger at vi har tatt oss vann over hodet, men fader heller – noen må jo være de første som får det til!?!

Vi har forberedt oss lenge nå. Vi har valgt ut, målt, bestilt og ombestemt oss. Jeg er skråsikker den ene dagen og ditto usikker den neste. Jeg drømmer om baderomsfliser og har mareritt om byggesaksfolk. Jeg burde egentlig ha en bok ved siden av senga der jeg kan skrive ned alle tankene i stedet for å ligge og vri meg om natta, men jeg gjør det ikke.

Jeg teller heller dager til noen andre skal bo i rekkehuset. De dagene går fort.

Og jeg nekter å bruke to år på å komme på plass. Det skal ikke skje at vi ikke har badet klart eller kjøkkenet på plass! Vi skal jobbe målrettet, etter plan, med tydelige planer og klar arbeidsfordeling. Vi skal ikke gjøre alt selv og vi har alle håndverkere på plass. Vi starter allerede rett etter overtakelse – og den, den er i morgen!

Før vi kryper til køys om ett døgn har vi bredere innkjøring mot huset. Vi må det, for fredag morgen kommer containerne. Lørdag får vi endelig vist frem huset til en hel gjeng med fantastiske venner og familie som skal hjelpe oss med å rive. Kjøkken, peis, vegger og gulv, nå skal det gamle ut for å gi plass til det nye!

Et vanvittig prosjekt, en absurd tidsoptimisme, men vi går for gull!

Og gullet det ser jeg for meg hver eneste dag; opplevelsen av å gå opp trappa til det store, åpne rommet med den fantastiske utsikten. Sitte rundt det store spisebordet eller den fantastiske kjøkkenøya med familien min. Fylle det gode, gamle huset med ny trillende, barnelatter mens lyset leker gjennom de nye vinduene…

Det er ikke å ta seg vann over hodet å jobbe hardt mot det!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Aller første del i puslespillet er her!

Jeg kjenner at jeg er ganske utålmodig nå. Vil helst at alle brikkene i puslespillet skal falle på plass på en gang. Tålmodighet er liksom ikke en greie jeg innehar veldig mye av, så jeg sliter ikke så rent lite om dagen. Det er så mye å vente på – og så mange som skal jobbe så fryktelig mye før vi i det hele tatt kan si at vi nærmer oss mål!

Men i dag kom den aller første brikken i hus!

Du vet når du får beskjed om at noe skal komme mellom 8-14? Du vet jo innerst inne at det ikke kommer til å være i nærheten av deg før klokka nærmer seg hvert fall 13.00. Alikevel forter du deg hjem fra barnehagen for å være sikker på at du er hjemme når klokka slår 8. Og så begynner du å vente. Du tar en kaffe. Jobber litt mer. Ser opp på klokka. Igjen.

Det er akkurat som om dagen står helt stille! Som om alle arbeidsoppgaver hopper rundt og spenner bein på hverandre. Ikke det at jeg gleder meg SÅ mye, men det er noe med det å være sånn på vent. En hel dag!

Så – nesten en time etter at den skulle vært her kom den. Mitt nye kjøkkens prikk over i’en. Min lille øyesten som jeg har kjempet gjennom… Tenk at man kan bli så glad over en ny kjøkkenvifte!

Helt latterlig, men sånn er det i disse dager. Jeg gleder meg sånn til å vise det ferdige resultatet, men i mellomtiden må du ta til takke med et bilde fra produsenten. Jeg er faktisk litt forelsket…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bildet er lånt fra RørosHettas hjemmeside og viser ventilatoren på nesten nøyaktig samme farge som vi har tenkt å ha på veggen!

Jeg har kjøpt vifta mi helt selv og fant den hos RørosHetta!

 

En uke igjen…

En uke. 7 dager. Det føles ut som en evighet siden 2. juli, men samtidig går tiden litt for fort akkurat nå. Eller går den for sakte? Innerst inne vil jeg strengt tatt bare hoppe til januar og ta tak i innredning og innflytting i stedet for riving, men vi må gå alle stegene. Og om en uke begynner det…

Vi har så mange planer og ønsker. Så utrolig mange tanker om hvordan dette skal bli! Denne uka har vi bestilt sofa og bestemt oss for farger i stua. Vi har så smått sett på belysning og vi har virkelig begynt å visualisere. Vi har bestemt oss for seng og vi har lagt oss hver kveld med vissheten om at nå – nå skjer det snart!

Dagene brukes godt. Vi ligger litt på lading rett og slett. Helgene har vi brukt til å nikose oss med barna, ikke stresse, ikke jobbe med noe. Kveldene har vi senket skuldrene, vi har gått lange turer med Bikkja (riktignok en og en), vi har sett bladene falle over alt og tent stearinlys i mørket. Det siste er det kanskje mest jeg som har gjort.

Og vi har vindusshoppa på nett…

Og nå begynner mye å falle på plass! Snart kommer det flere leveringer på ting vi allerede har bestilt. Ingeniøren syns jeg er litt smågæren, men noen ganger tenker jeg at alt som er unnagjort er nettopp det – det er vi ferdig med! Så til uka kommer verdens fineste kjøkkenventilator, i helgen skal vi bestemme oss for gulv og kanskje kjøpe første lampa til den nye stua vår. Den nye, blå stua!

Men først må vi overta. Og fra fredag smeller det skikkelig! Vil du være med, så heng på!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Bilde fra prospekt