Kjære Mensenguden – vi må ta en alvorsprat…

…for nå er det jaggu nok!

Vi har jo hatt et forhold, du og jeg, i en hel del år nå. Jeg kan vel ikke si at jeg nødvendigvis anser deg som en hellighet, men at du er en del av livet mitt, det må jeg vel bare innse at du er. Mange vil sikkert hevde at det er helt på kanten å kalle deg Mensenguden også, men noen ganger føler jeg det er på sin plass.

Du har jo vært en veldig viktig del av livet mitt i en periode. Jeg har både håpet på at du skulle komme – og at du skulle glimre med ditt fravær. Jeg har ringt til framanfolk når du har meldt din ankomst og jeg har sågar tatt medisiner for å fremskynde deg.

Første gang vi møttes fikk jeg fullstendig sjokk. Jeg kasta opp hver gang jeg var på do og du ga meg så sterke smerter i noen år at jeg måtte medisiners for å kunne virke. Du er jo på ingen måte noen sykdom, men at du fører med deg en lett psykotisk lidelse rundt tiden du kommer – se det føler jeg er hevet over enhver tvil.

Og når jeg nå er under et år unna å fylle 40, så har jeg et lite spørsmål til deg. Kunne det vært en ide å gjøre det bittelitt forutsigbart å omgåes deg? Kunne du for eksempel vurdert å komme på omtrent samme dag hver måned eller hvert fall med samme antall dagers opphold? Er det for mye for langt at man fikk et bittelitte hint om at du var på vei, som ei slags ringeklokke eller noe lignende?

For det er faen meg ikke greit å komme på overraskelsesbesøk midt i fredagsmiddagen, og det med en sånn kraft, at jeg må løpe opp i dusjen og vaske alt jeg har hatt på meg nedentil! Jeg trenger jo ikke at du stikker innom en gang!

Jeg er nemlig ikke interessert i å ha noe mer med deg å gjøre. Når skal du ta hintet? Når skal du forstå at du og jeg er ferdig? Uanmeldte besøk er det siste jeg trenger – flere uker med tenåringshud det samme.

Så kjære Mensenguden – jeg tror jeg konverterer.

Hvis det går an?!?

Takk for samarbeidet…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Sengelektyre

Jeg elsker å lese på senge. Strengt tatt elsker jeg å lese sånn helt generelt! Da jeg var hjemme i permisjon med Lillemann leste jeg en bok i uka mens jeg amma eller den lille sov. Livet med to har satt en effektiv stopper for det, men litt sengelektyre, det må jeg fortsatt ha.

Det er bare det at den har endret seg ganske betraktelig de siste ukene! For fra å stort sett omfatte krim eller skjønnlitteratur er sengelektyren blitt påfallende mer fargerik og billedlig. Den har et langt mer praktisk preg og jeg leser den gjerne sammen med noen. jeg har rett og slett blitt en katalogleser…

For nå er det vanvittig mange valg som skal tas. Det skal kjøpes inn gulver, baderomsmøbler, blandebatterier og kjøkken. Det skal velges farger og vinduer, inngangsdøre og innedører. Vi skal ha fliser her og lister der og alt dette må noen ta en avgjørelse på. Og det finnes jo så vanvittig mye!

Det er fortsatt lenge til alt må være på plass, men jo flere avgjørelser vi har tatt, desto mer vil være klart til overtagelse – og prosessene vil gå mye greiere. Om vi allerede har peisovner, gulv og fargevalgene klare ved overtakelse, ja da er det mye større sjangse for at vi når målsettingen vår enn om vi alt er uklart. Så derfor tar vi mye av den jobben nå. Med overlegg, iver og et snev av følelsen av å bli litt overveldet.

For det er ingen tvil om at vi står forran en vanvittig jobb og stor oppgave.

Vi får bare ta ett valg ad gangen.

Da kommer vi sikkert tryggest i mål…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

21 dager

Det tok 21 dager fra jeg møtte deg til jeg spurte om du ville være kjærsten min. 21 dager der jeg ble sikrere og sikrere på at du var den rette for meg. Jeg visste at jeg hadde kommet hjem. Jeg visste jeg hadde møtt den store kjærligheten.

Nå er det 10 år siden. 10 år med vanvittige oppturer og store utfordringer. Vi har stått i kriser vi aldri hadde sett for oss at vi ville oppleve. Vi har møtt veggen flere ganger enn de aller fleste noen sinne gjør. Vi pleier å si at vi ikke akkurat har flaks, men noen ganger tenker jeg at det er så langt fra sannheten som vi kan klare å komme.

For det var flaks at vi møttes. Det skulle aldri skjedd. Det er ingen grunn til at vi gjorde det. Ingen link som gjorde det mulig. Vi bare var der vi var – akkurat da vi var det. Og så var vi de menneskene vi er – akkurat da vi trengte å være det.

Vi møttes og  forlot hverandre på noen timer.

Så møttes vi igjen – og da så vi oss aldri mer tilbake.

Høsten 2008…

21 dager tok det meg å vite at jeg hadde kommet hjem. At jeg hadde møtt den mannen som gjorde meg hel. Du sang høyt i bilen og smilte med hele deg. Du omfavnet meg på en måte som gjorde meg tryggere enn jeg noen gang hadde vært. Du så hele meg og så bort fra det jeg syns var vanskelig. På 21 dager hadde du vunnet hjertet mitt og jeg vil aldri ha det tilbake.

Det var kanskje galskap å kjøpe leilighet sammen etter to måneder. Det var sikkert idioti tenke at dette ville vare da vi fortsatt var så uendelig tidlig i det livet vi lever sammen. Men vi tok en sjanse. Vi satsa på hverandre – og vi satsa høyt. Enn så lenge føler jeg at jeg har fått igjen langt mer enn jeg turte tro – og enda er vi langt fra ferdige…

Tusen takk for at du sa ja. 21 dager etter at du så meg for første gang.

Du er mitt alt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

10 år, to barn, tre krypinn og et ukjent antall kjøretøy senere…
 

TulleTirsdag

Jeg føler jeg har verdens beste rutiner om morgenen. Barna er vant til hvordan vi gjør det, jeg husker stort sett alt som må huskes og vi har en gjennomgående flyt med lite kjeft og god stemning. I dag gikk det ikke helt sånn og jeg tror jeg vet nøyaktig hvorfor dette ble en skikkelig TulleTirsdag for oss alle!

Vi har eleminert et par store utfordringer i hverdagen. Den aller viktigste er at barna spiser frokost i barnehagen. Jeg skulle veldig gjerne hatt lange, trege morgener med dem hver eneste dag, men det er rett og slett ikke mulig. Det er ting som skal rekkes selv om man jobber frilans og resten av verden sitter ikke og venter på at jeg skal bli klar til å sette i gang sånn rundt 10.00. Så da må vi rett og slett bare kline til, og barn som bruker en time på ei skive passer ikke inn i systemet!

Jeg står opp i god tid før de små våkner og inntar badet i et passe bedagelig tempo. Som et utpreget B-menneske er jeg avhengig av denne tiden. Jeg trenger at det er rolig, ikke for lyst, helst fint vær og ingenting som stresser meg. Barna blir vekket rundt 07.00 og sammen finner vi ut av det med klær og ansiktsvask og hvem som skal få hjelp først. Det hele er egentlig ganske så hyggelig og før vi vet ordet av det er vi på vei ut av døra.

I dag var Ingeniøren hjemme…

Og i teorien gjør det morgenen enda enklere. Så langt har jeg til gode å se det fungere i praksis. For han går i dusjen akkurat når jeg har kreka meg opp av senga. Han skal pusse tenner når jeg føhner håret og han begynner å brette klær når vi strengt tatt burde pakke til barnas overnattingstur i kveld. Han pakker ikke sekker og lager feil kaffe. Jeg klarer ikke lenger finne klær til meg selv og barna begynner å sutre over gensere og bukser. Det er sand i en sko, for kaldt vann i vasken og egentlig vil alle bare krype opp i senga og ligge i en stor haug og bare kose.

Vi kommer ut alt for seint. Ingeniøren har forsvunnet ut døra og Lillesøster syns mamma går alt for fort. En mobiltelefon glemmes og en hverdagsmorgen er snudd på hodet. Og alt dette bare fordi man plutselig ble en voksen til i systemet.

Jeg tror vi går tilbake til det vanlige på torsdag…

(for i morgen har vi en liten hverdagspause! Følg med på SNAP, så ser du hva som skjer…)

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Den ene viktige

Å se ordene sine på trykk i VG var ganske spesielt. For to år siden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre i livet. For snart fem år siden hadde jeg aldri skrevet noe. Jeg satte meg ned en dag og begynte med blogg. Og i går tok den bloggen meg helt til debattsidene i landets største avis. Uten at jeg hadde gjort noe som helst. Og ut av det blå kom det noen ord tilbake. Den ene viktige talbakemeldingen…

For jeg legger ikke skjul på at jeg var livredd. Jeg har jo til og med skrevet om det. Jeg var redd for hvordan det hele ville bli mottatt. Om jeg ville få masse drit eller om folk faktisk forstod hva jeg prøvde å formidle. Og jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig fikk en melding fra et nummer jeg ikke kjente igjen. Meldingen begynte med «Hei! Tar sjansen på at det er du…» Og så så jeg ikke mer. Ikke om jeg ikke åpnet den. En SMS. Hvem tar seg bryet med å finne nummeret mitt, finne meg? Hva vil man egentlig si da?

Jeg fikk rett og slett litt harahjerte der jeg satt…

Alene hjemme. Uviten om at ordene mine faktisk levde sitt eget liv der ute. Jeg følte meg plutselig så ekstremt sårbar. Så vanvittig utsatt! Men jeg hadde ikke trengt det. For meldingen jeg fikk var noe av det hyggeligste jeg har fått tilsendt noen gang:

Du tok sjansen på rett person, og du gjorde noe veldig viktig for meg… For med disse ordene så klarte jeg å holde meg helt unna å lete etter kommentarer. Jeg senket skuldrene og lot troll være troll. Jeg ga rett og slett faen i hva andre ville måtte mene, for i følge noen burde innlegget mitt være pensum i skolen.

Det holder for meg det!

Det var den ene viktige kommentaren jeg trengte. Og så fortsatte det å strømme på med heiarop og fantastiske tilbakemeldinger hele kvelden – og de kommer enda.

Så det er bare en ting å si; TUSEN TAKK FOR ALL STØTTE DE SISTE DAGENE! Jeg er faen meg heldig som har en så sterk heiagjeng i ryggen når jeg slenger med leppa og bedriver høylydt voksenopplæring der ute…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Du imponerer!

Med et tilsynelatende utrettelig pågangsmot og en energi som virker utømmelig, går du på hver eneste dag og kveld. Du står opp så lett som ingenting og går rett på nye oppgaver etter middag. Du sjonglerer tid med barna og legging, med omsorg for meg, lufting av hund og klargjøring av hus. Du imponerer så til de grader om dagen!

Det ville ikke vært første gang om jeg nå hadde skrevet at vi slet litt med kommunikasjonen i heimen. Det ville heller ikke vært første gang om jeg nå hadde skrevet om en mann som slet litt mer med å komme i gang enn meg. Det hadde så gar ikke vært første gang om jeg i dag hadde fortalt dere at jeg tok skjea i egen hånd og hadde satt i gang et eller annet alene.

Men jeg skal ikke fortelle dere om det. Jeg skal rett og slett skryte uhemmet!

For denne gangen jobber Ingeniøren så hardt med å komme i mål at jeg aldri har sett maken. Det er nesten ikke scroll i sikte en eneste kveld! Det bæres og løftes og pusses og males. Søppel kjøres bort, varer bestilles inn og samtidig setter han opp kalkyler og budsjett for oppussing av nytt hus. Vi diskuterer materialer og farger og drømmer videre, mens jeg prøver å få en ubrukelig arm til å virke og han jobber og jobber og jobber.

Jeg begynner nesten å bli bekymra. For vi er langt unna mål og det er mange måneder igjen. Vi kommer til å trenge all den energien vi kan samle opp, så vi kan ikke brenne unna for mye allerede nå! Det er helt greit å ikke stå opp klokka 05.00 for å dra på trening når du jobba med hus og hjem til kl 24.00 kvelden før.

For på et eller annet tidspunkt må også du hente deg inn.

Jeg klarer meg nemlig ikke uten deg…

 

Signeringsdag

Så har den kommet; signeringsdagen! I morgen vil vi på alvor kjøpe oss hus. Da er det ingen vei tilbake. Endelig skal vi få svar på alt vi har tenkt på, hvilken dag vi faktisk får overta og ikke minst; når vi kan få komme inn og ta noen mål. For nå klør det i planleggingsnerven.

Vi har planlagt, diskutert og tegnet i flere uker allerede. Vi er ganske sikre på mye, og litt usikre på en del annet. Jeg ser alt for mange fine bad og ombestemmer meg omtrent annenhver dag. Jeg vet ganske godt hvordan jeg vil ha det, og jeg er rimelig sikker på hvordan jeg ikke vil ha det. Men blir det sånn som jeg ser for meg? Kommer vi noen gang til å komme i mål.

Jeg kjenner på en helt vanvittig spenning og glede, samtidig som jeg (parden my french) holder på å drite på meg av angst. Tenk om jeg står på gråten og ringer Sinnasnekkeren i januar? Tenk om alle tidsplaner er fullstendig urealistiske og vi ikke kommer oss inn før snøen har smelta igjen og forholdet henger i en syltynn tråd. Da har dette huset kostet langt mer enn det noen gang vil være verdt.

Ok, vi er kanskje i overkant ambisiøse, men dette skal vi klare. Vi skal signere kontrakten i morgen og starte på det som virkelig skal bli vårt drømmehjem. Jeg må bare minne meg selv på det et par ganger til når jeg ligger og ikke får sove. Igjen. Jeg må minne meg på det når jeg syns det hele er fullstendig overveldende og jeg tenker at jeg er alt for ung til å eie et hus!

For jeg er ikke det. Jeg er snart 40. Eller, om ett år. Og da skal jeg drikke bursdagskaffen min i mitt halvt år gamle kjøkken mens jeg ser ut av de store vinduene og nyter den fantastiske utsikten. Men en ting ad gangen, så først; signeringsdag!

Det er jo ikke skummelt i det hele tatt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Kommentarfeltangst

Det er lenge siden jeg har følt på den nå, kommentarfeltangsten. Den som kommer snikende når man har ment noe litt for hard eller brukt litt for store ord. Timene etter at noe du har skrevet begynner å bevege seg ute blant folk, kan være lange og smertefulle. Du aner ikke hva som vil skje, og du lukker øynene og håper på det beste.

De dukker opp på veldig forskjellig tidspunkt. Og hvordan det vil utarte seg er det ingen som vet før det har gått en stund. Værst er det når de middelardede menn føler seg tråkket på. For når hvit mann 55 føler seg urettferdig behandlet, da smeller det. Og INGEN kan føle seg trygg. Og selv om det er 200 hyggelige kommentarer først, så er det den som omtaler deg som «ei uviten hore som strengt tatt ikke fortjener å leve» som henger igjen.

Noen ganger blir det vanskelig å puste når du åpner mailen. Kommentarene som ligger og venter lar det gå et sug gjennom hele kroppen og det føles som om tiden står stille mens du åpner opp den første. Kanskje er det det første du gjør den dagen, for de grusomste kommentarene kommer om natta. Mens resten av oss ligger og sover hamrer ekkokammeret på tastaturet sitt og sprer edder og galle ut over alle.

Noen ganger blir det så vanskelig å mene at man rett og slett velger å la det vær.

Men hva skjer med det offentlige ordskifte om et av to kjønn fullstendig uteblir fra debattene? Hva sitter vi igjen med om noen klarer å kneble sine meningsmotstandere med sine harde ord og truende adferd? Hvordan kan vi som samfunn akseptere at enkelt trekker seg ut av den pågående diskusjonen fordi noen klarer å kneble dem?

I går fikk jeg spørsmål om VG kunne få trykke kronikken jeg skrev på fredag, den om Diskriminerte krenkede. Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke ville. At jeg ikke orker det kommentarfeltet, den hetsen som vil komme. Jeg takler ikke å høre hvor ræva jeg er som menneske, hvor hardt jeg burde voldtas eller hvor grusomme alle feminister er. Jeg orker ikke gå gjennom minst et døgn med konstante angrep mot meg og min person, bare fordi jeg tør å mene noe!

Men jeg kan heller ikke la dem vinne…

Jeg har skrevet et innlegg som ikke dømmer noen. Et innlegg som ikke hater menn eller hauser opp likestilling. Jeg har skrevet om hvordan man kan se om noe er diskrimering eller hårsårhet. En øvelse både den ene og den andre leiren kan ta en gang i blant. Så jeg sa ja. Selv om jeg vet at det kan bli stygt. For jeg kan ikke la de krenkede vinne. Jeg kan ikke la de som truer og hater presse meg til taushet.

Til det er friheten min for viktig. Og nå må den friheten forsvares.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

 

Diskriminerte krenkede

2018 er året for krenkelser, det er hevet over enhver tvil. Påpeker noen at du har operert deg litt for mye, så blir du mobba. Om noen forsøker å hevde at du tjener penger på barna dine like så. Men selv om mange lar seg krenke litt for lett, så er det ikke sånn at krenkekortet kan dras så fort man er uenig med noen.

For noen ganger er «humørløs krenk» faktisk diskriminering – og det på aller høyeste plan!

I kommentarfelt etter kommentarfelt leser jeg om kvinner som ikke har humor. Om likestilling som har gått for langt og om krenkede sjeler som bør finne seg en annen verden å leve i. Det er ingen som vil være sammen med mennesker uten humor, og hvert fall ingen som liker kjerringer som konstant klager. Om det bare hadde vært sånn at vi med to streker under svaret kunne hevdet at de som klager tar helt feil, så kunne jeg vært med i dette koret. Det ER viktig å ha humor. Det ER viktig å ikke ta seg selv så høytidelig. Og det er stort sett ikke krenkende å leve, men det finnes et stort men.

For det ER mulig å oppleve diskriminering i dagens Norge. Og diskriminering har ofte fint lite med likestillingsdebatten å gjøre…

For når et kjøpesenter markedsfører seg med «hos oss kommer mannen foran og damene bak», så handler ikke det om likestilling. Det handler ikke om humor heller, for den saks skyld. Det handler om en senterledelse med litt dårlig gangsyn, som i et ønske om å finne noe unikt ved sin egen merkevare, glemmer å se seg selv utenfra med mangfoldets øyne. I et feilslått markedsføringsøyeblikk ender man opp med å trampe hardt i diskrimineringsfella, og i etterpåklokskapens lys evner man ikke en gang å se hva som er feil. Det var jo bare litt morsomt!

Vel, kjære senterleder og alle humørfylte likestillingskritikere med alvorlig skrivetrang i kommentarfeltene, la meg gi dere et lite verktøy. En metode som på enkelt vis vil hjelpe deg til å oppdage ekte kjønnsdiskriminering når den faktisk skjer.

Bytt ut kvinne med svart – og mann med hvit. Og se om det fortsatt tåler dagens lys…

For hvis det gjør det, så kan de krenkede tie og ta seg en bolle. Men om du da sitter igjen med en setning som lar det gå kaldt nedover ryggen din, så bør du på nytt legge hodet i bløtt og finne noe helt annet å fokusere på.

For min antagelse er at ingen ville skryte av at «hos oss kommer den hvite foran og de svarte bak» på egen nettside. Til det er diskrimineringen for åpenbar.

Det burde være like åpenbart når man snakker om kjønn.

Syns du at flere burde lære seg denne lille øvelsen? Del da vel!

Faksimile fra vg.no
 

Ferien er over – gi mamma litt fri!

OK – jeg har virkelig elsket denne ferien! Jeg har kost meg med barna, lagt fra meg klokka, sovet tre netter hjemme på fire uker, besøkt gode venner og familie og bare rett og slett hatt fri! Jeg skulle gjerne fortsatt i flere uker til, men den siste dagen måtte komme og vi takket lykkelig, men litt vemodig for ferien.

Det var helt til mandagen kom og jeg plutselig satt alene på T-banen. Alene!

På fire uker har det kun skjedd en gang tror jeg. At jeg har vært alene. Jeg tror jeg har gått inn i en butikk en gang. Kanskje. Og så fikk jeg gå på do alene. På utedoen. Jeg har hatt 15 minutter alene på brygga en gang da resten av familien bestemte seg for å seile en liten tur. De 15 minuttene brukte jeg ikke godt nok. Jeg har hatt selskap når jeg har barbert legger og når jeg har vasket håret. Ja, en gang var vi faktisk samlet hele tre generasjoner fra strengt tatt to familier mens jeg skylte ut balsamen…

Trenger jeg å si hva jeg følte der jeg satt alene på banen? Da jeg dro inn til Oslo og var meg selv i flere timer? Snakket uten å bli avbrutt og gjorde mine egne voksenting? Neppe…

For det er uten tvil sånn at det sies «mamma» oftere enn det sies «pappa». Man skal helst være litt tettere inntil, smøre litt flere skiver og blåse litt oftere på oppskrubbede knær. Så når dagen har føltes litt lang og nærheten litt for nær, da har jeg sett litt frem til denne dagen. Dagen da jeg endelig skulle gå ut av huset før leggingen var ferdig og få 1,5 time med deilig egenpleie, skravlings, magasinlesing og hodebunnsmassasje. Ja, og oppfrisket sveis da…

Ta ansvar for egen mental helse og unn deg litt egentid nå når ferien snart er over for de aller fleste. Vi trenger det! Skikkelig!!! Jeg hadde min litt lange time hos Hilde på Adam og Eva på Sandvika Storsenter. TAKK!!! Jeg trengte deg nå, Hilde!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!